Dagen er ikke helt kommet. Det er T-2, men en siste dans med Star Alliance nærmer seg med stormskritt. Reisen ble booket tilbake i juli og reisetidspunktet ble valgt da det er langhelg her nede i forbindelse med slutten på ramadan. Reiseruten er ADD-(ACC)-JNB-VFA-(GBE)-ADD-HAH-ADD-ABJ, med SA til VFA og ET på de resterende flightene, og alt i biz. Høydepunktene blir; - SA Biz for første gang. - 23 timer og 45 minutter i Victoria Falls - Teste ut stopover-programmet til ET i ADD begge veier. Tar sikte på en natt på hvert av de to hotellene deres - Lokal, etiopisk mat på ET sine dagflighter - Komorene Del 1 av reisen blir VFA med nesten fulle 24 timer. Planen er å ta et ettermiddagscruise på Zambezi, samt besøke Victoria Falls nasjonalpark torsdag morgen. Del 2 av reisen er tre dager på Komorene. Prøver å få tak i en leiebil, men det er lettere sagt enn gjort. Målet er å få utforsket øyens mange strender, gå til toppen av vulkanen etc. Jeg vet ikke spesielt mye om Komorene, så det blir spennende å se hva de har å by på.
Vet ikke hvor mye tid dere har i Livingstone. Men endel av cruisene på Zambezi er veldig booze fest orienterte. Å gå på nedsiden av fossen på broen er veldig fint og vått om d er god vannføring. Raftingen på nedsiden av fossen er bra. Chobe nasjonal park i Botswana er finere en de lokale i Zambia og nås som dagstur.
Så er man avgårde. Det er alltid like interessant når man skal fly litt utenom det vanlige med Abidjan som startsted. De har generelt null kontroll på hva som kreves av visum og går inn med innstillingen om at man trenger visum til alle land.Med mellomlanding i totalt fire land ble samtalen noe a la dette ‘Do you have visa for South Africa’ ‘I don’t need a visa’ ‘Do you have visa for Zimbabwe’ ‘I don’t need visa in advance’ ‘Do you have visa for Ethiopia’ ‘I don’t need visa for transit’ ‘Do you have visa for Comoros’ ‘I get that on arrival’ Så går det sin vante gang gjennom pass- og sikkerhetskontroll. Jeg har havnet i en ørliten passknipe med litt få sider igjen sammenlignet med behovet frem til jeg får ordnet meg nytt pass i august. Så jeg har nå måtte begynne å spørre/instruere hvor jeg ønsker at de stempler, slik at jeg bevarer de tomme sidene til de trengs. Boarding av flight SA57 gikk sømløst. Det var kun et par håndfuller med passasjerer fra ABJ. Jeg har flydd dette strekket med SA til ACC en gang tidligere, da i økonomi. I kveld er 9K mitt hjem. Dette er bulkhead og ekte vindussete. SA kjører samme seter som SK og har hele 48 biz-seter på sine A333-maskiner. Første hopp til ACC går på knappe 40 minutter og det ble servert en liten sandwich, drikke og litt snack. Dette er ikke mer enn noe å bite i. Sandwichen var sånn passe tørr, og champagne jeg spurte etter er nok en sør-afrikansk musserende. Kabinen bærer preg av litt slitasje, men setene er romslige og benplassen her på øverste hylle her jeg sitter. Så langt har jeg ikke sett noen meny, men det kommer gjerne nå passasjerene fra ACC har boardet.
Vi ble stående på bakken i ACC i godt halvannen time på grunn av strømbrudd på flyplassen. På bakken fikk vi besøk av rengjørerene og det ble delt ut overmadrass, dyne og amenity kit. Sistnevnte var over par, men ikke noe voldsomt utover det vanlige. Det var fortsatt ingen menyer å spore, og hele serveringen ble gjort fra tralle med spørsmål om hva man ville ha. Jeg gikk for scampi til forrett. De ble servert sammen med en udefinerbar geleklumpaktig greie. Scampiene i seg selv var gode. Hovedretten ble biff. Den kom med en veldig sterk saus/dressing på siden som gjør underverk på tette neser. Kjøttet var som kjøtt ofte er på 30,000ft, men tilbehøret var godt. Til dessert var det en luftig sjokoladekake som jeg gir terningkast fire. Sengen var romslig og mer til. Det er lang i fra det mykeste setet, selv med overmadrass. Dynen var merkelig, mens puten var bra. Jeg fikk nesten fire timer på øyet og sov egentlig ganske greit. SA føyer seg inn i reolen av ikke fullt så minneverdige opplevelser, og det kommer ikke til å være noe savn i fremtiden. Gøy å få prøvd dem og de har for så vidt noen interessante destinasjoner, men AF/KL/KQ dekker godt opp.
På bakken i JNB var det gjennom transitimmigrasjon. Det var noe forvirrende at det stod terminal B på billetten min for neste flight, mens skiltingen på flyplassen viste domestic transfer (terminal B) og international transfer (terminal A). Uansett, til loungen kom jeg og i god tro at den var åpen. Créer på forrige flight hadde nemlig sagt at den skulle åpne 04:30. Neida, skulle ikke åpne før 06:00 den. Mange lounger i JNB For å slå ihjel tiden ble jeg sittende å snakke med en herremann fra Zimbabwe fra forrige flight. Interresant å høre hans perspektiv på Zimbabwe og Afrika, alt fra politikk til gode reisetips. Loungen til SA er i to deler, jeg ble sendt til høyre. Om den var forbeholdt biz eller status vet jeg ikke og jeg sjekket kun ut denne delen. Jeg ble positivt overrasket. Selv om JNB fremstår av det litt eldre slaget og takhøyden ikke er alverden i loungen hadde de klart å gjøre området veldig trivelig. Det første man møter er en bemannet bar. Jeg ba om en lokal øl og fikk en Hansa. Denne (ekte) Hansa er langt bedre enn den kopien de har i Bergen. Videre har de en frokostbuffet med et bredt utvalg av varmt typ eggerøre, sopp, pølser, bacon etc, brødmat og pålegg, korn, smoothies, fersk frukt og bakevarer. Jevnt over veldig bra. Loungen ligger fantastisk til og man ser rett ut på det som beveger seg av fly. Det er også pulter for de som trenger å jobbe, to møterom med plass til typ 6 pers og et lite enkelkontor om man vil trekke seg bort. Det er også dusjfasiliteter. Alt i alt en veldig bra lounge.
SA40 boardet med bussgate. Da jeg skulle velge sete trodde jeg et sekund at jeg var blitt nedgradert siden rad 6 var den første raden som dukket opp, men det ga ikke mening med setekartene hos aerolopa. A320-flyene er veldig premiumtunge med 24 seter i biz. SA har forøvrig 48 biz-seter på sine A330-maskiner. SK har til sammenligning 32. Det viste seg at 6A var første rad i flyet og at denne eldre maskinen kun hadde to rader i biz. Setene var komfortable og med god plass til sidemannen. I motsetning til mange andre selskap tok de en full runde med drikkeservering til alle før de begynte med maten. Til mat fikk jeg valget mellom lam, kylling og fisk. Lammet var et godt valg. Det var servert sammen med spinat, en kremete saus, rødbeter og nok en gang en hvit uidentifiserbar masse. Som tilbehør på brettet var det ost og kjeks, en salat og brød. Alt i alt et bra måltid til short-haul å være. Dampskyen og er Vic Falls Landskapet nordover var interessante og det var ganske skyfritt. Det kanskje mest interessante var ‘skyen’ over Vic Fall som var enkelt kan forveksles med en røyksky/skogbrann.
I følge internettet gjelder følgende; Past the reception desks, the Platinum Lounge is to the left. This is only open to SAA’s top-tier Platinum Voyager members
Jeg vet ikke hvilket ord jeg skal bruke om Victoria Falls som destinasjon, men det er helt i toppen av mine reiseopplevelser. Denne byen har virkelig forstått hva som holder byen gående og det meste er lagt opp for turisme, uten at man føler at det er noen trengsel på noe vis. Jeg var ute av flyplassen på ca 30 minutter. Jeg hadde fikset ‘evisa’ online, men måtte få klistremerke og stempel i passet. I ankomsthallen stod Mpilo med Rapolo på skiltet og var klar i det jeg ankom. Jeg hadde booket transport til/fra flyplassen med dem og betalt alt på nett på forhånd. Mpilo var vel så mye en guide som en sjåfør, han snakket og svarte på alt jeg hadde av spørsmål og fikk mye nyttig info om plassen, opplevelsene og historien til Zimbabwe. Han var til og med så profesjon at han stoppet langs veien da telefonen ringte. Vel fremme på Shorsteing stod teltet mitt klart. Jeg har vel en liten backpacker i meg som ikke får helt utløp for sine behov, men Shoestring hadde en herlig vibe, og teltene var helt kurant for en natt. Jeg rakk en tur innom The Big Three før jeg skulle bli hentet for båtturen. Jeg hadde ikke helt senkede skuldre på den halvannen kilometer lange gåturen. Victoria Falls ligger midt i bushen og det er et yrende dyreliv der. Det er så pass yrende at det er anbefalt å ikke gå ut nå det er mørk. Det kan nemlig være dyr (inkludert elefanter) som går i gatene. Jeg spurte han i resepsjonen om det var ok å gå til treet, hvor på han svarte ‘it should be okay now’. Jeg hadde ikke studert kartet 100% og den siste kilometeren går på en liten vei midt i bushen, så det var en litt småskvetten nordmann som ruslet langs veien. I ettertid så jeg på et kart at det var både elefanter, bøfler og kattedyr i området. Treet, et baobabtre, et tre som også vokser i Vest-Afrika, er mer enn 1200 år gammelt, i følge forskere som har brukt karbondatering. Det er sikkert noen som vil krangle på om dette er ett tre, men omkretsen på stammen er mer enn 22 meter. Hoveddelen av treet har ikke vokst på 200 år. Jeg ble plukket opp og kjørt til elvebredden for en ettermiddagstur. Det ble nevnt her og jeg leste også noen review fra andre tilbydere om feststemning ombord. Ingen fare, som ellers i Vic Falls var jeg med mine 32 år sikker kun halvparten så gammel som snittet. Vi seilte på kryss og tvers av Zambezi. Det var lett finger mat og ubegrenset med drikke inkludert i de $50 herligheten kostet. Jeg havnet på bord med et amerikansk par som hadde pensjonert seg og nå hadde vært mer eller mindre 18 måneder på reis. Båtturen var for så vidt fin, men jeg var litt skuffet over det dyrelivet som var å se. I hovedsak var det flodhester, men disse var utelukkende i vannet. Det var ingen krokodiller eller elefanter å se denne ettermiddagen.
Jeg stod opp før solen og satte kurs mot Victoria Falls National Park for å få med meg soloppgangen der. Etter en femten minutters spasertur og 50 dollar i døren satt jeg klar ved første utkikkspunkt i det solen begynte å stige opp i horisonten. Regntiden har akkurat sluttet og det er høy vannføring i elven, og den fortsetter å stige i godt to måneder til. Sammen med Niagara og Iguacu Falls regnes Victoria Falls som verdens tre største fossefall. Hvorfor det er Victoria Falls som er plukket ut til et av de syv Nature Wonders of the World vites ikke. Uansett, det var helt fantastisk å sitte der nesten helt alene denne torsdags morgenen og se på solen stå opp og høre lyden av vannet som faller de godt 70 meterne her ved Devils Cataract. Jeg ruslet videre og etterhvert som jeg begveget meg østover lurte jeg på om det var veldig oppskrytt det med at man blir så våt av å rusle rundt her. Synene fra de mange utkikkspunktene var formidable. Den titalls meter høye dampskyen sendte tidvis en veldig varme innover land og man så både en og to regnbuer i vest, nesten uansett hvor man stod. Det var ikke før jeg nærmet med de siste to utkikkspunktene at man merket noe til vannspruten fra fossen, og nei, det er ikke oppskrytt. På det siste punktet var det som å trø inn i verdens største fossefallsdusj og jeg var gjennomvåt før jeg i det hele tatt rakk å komme meg frem på kanten. Så et godt tips er å ha med seg paraply og eller regnponcho. Etter å ha gått ferdig tok jeg meg frokost i cafeen. De var tomme for juice til smoothies, så da ble det en jordbærmilkshake til maten, som var strutsesamosa. Det smakte som om det like gjerne kunne vært kjøttdeig av storfe. Etterpå gikk jeg i retning broen som krysser over Zambezi og som er hovedveien mellom Victoria Falls og Livingstone på Zambia-siden. På veien dit stempler mann ut av Zimbabwe, men man får en liten papirlapp om man bare skal se broen, og det er ingen problem å gjøre det selv med visum for kun en innreise. Synet av fossen på litt avstand var også bra. For de som liker sug i magen kan man kjøre zipline, hoppe i strikk og dingle i slyngen fra broen/på tvers av juvet. Broen er som nevnt overfartsåren mellom de to landene og det står godt skiltet når man er på Zambia- og når man er på Zimbabwe-siden av broen. Alt i alt var Victoria Falls en magisk opplevelse og det er en opplevelse med ordentlig WOW-faktor. Vel verdt en tur dit og sleng gjerne på noen dager for å oppleve alt som er å gjøre i området rundt. Jeg gleder meg allerede til jeg skal besøke Botswana og Zambia en gang i fremtiden. Så til dagens tusenkronersspørsmål. Båtturen kvelden i forveien var lenge og godt over på Zambia-siden. Jeg stemplet ut av Zimbabwe, krysset over broen til Zambia-siden og tråkket på Zambisk fastland. Har jeg da vært i Zambia? Kjør debatt.
Takk for flott reisebrev. Vi stoppet 3 dager i Vic Falls på vei til CPT i februar i fjor. Enig med deg i at Vic Falls er magisk. Vi gjorde i tillegg til båtturen som du tok også en dag med rafting i Zambezi (et kryss til på min "bucket list") Vi tok også en dagstur til Chobe i Botswana som kan anbefales på det sterkeste.
Da jeg satt og ventet på å bli hentet for å bli kjørt til flyplassen ser jeg at det har vært flyendring og setekartet viser nå den nyere 1-2-1-kabinen til ET. Ethiopian kkørersom vanlig fullt fokus på prioritert innsjekk etc. og VFA er inget unntak. Innsjekk går som smurt og de har allerede printet dokumentet jeg trenger for stopover i Addis kommende natt. Jeg setter meg på loungen, som er en av de enklere der ute, og venter på boarding. De har et bra utvalg av drikke og et enkelt utvalg av snacks/søtt, samt noen kyllingvinger. Det er første gang jeg flyr denne kabinen med ET og flyturen blir automatisk ganske bra når man er mentalt innstilt på 7,5 timer ombord med en medpassasjer tett på. Jeg hadde fått tildelt 8A og fikk dermed sjansen til å prøve en av to businessuites ombord. Disse setene er nemlig tiltenkt som seter for mannskapshvile og er utstyrt med gardin. Og når jeg lukter litt mer privatliv ombord er ikke jeg vondt å be, og spurte mannskapet om det var ok å trekke for denne. To meter med gardin gjør i det minste litt med lyd og lys, men det er ingen festemekanisme foran som gjør at man skjermes forover. Likevel, man får litt ekstra privatliv på rad 8. Første strekk fra VFA til ADD var en god time sørover til GBE. Bortsett fra litt drikkeservering skjedde det ikke stort her. På bakken i GBE ble vi møtt av et ordentlig uvær og det regnet så mye da passasjerene skulle av og på at det ble pytter inne i kabinen. Regnværet gjorde også at flyplassen ble stengt og den timen vi skulle være på bakken ble til to. GBE-ADD var knappe fem timer og det var i det minste for kort for å dele ut amenity kit. Så grensen er et sted mellom 4:40 og 6:15. menyen var ikke den mest spennende og det jeg ville ha var de tomme for. Jeg gikk derfor for en av de to kyllingrettene, men mannskapet serverte meg feil rett. Det var hardproduktet som var det minneverdige med denne flighten. ET har installert Super Diamond-seteen på 787-9-maskinene, som ikke er det samme setet som på A359-flyene. Av andre selskap som bruker dette setet kommer jeg bare på Air Canada nå i farten. Setet er helt kurant og, men renholdet denne dagen var ikke i verdensklasse.
Vel fremme i Addis var vi knapt forsinket. Det er egen Gold Track til passkontrollen. ET og KQ må være de to selskapene jeg kjenner til som er flinkest til å utøve fordelene for reisende med status på sine hjemme flyplasser. Det henger nok litt sammen med den ovenfra og ned-holdningen enkelte kan ha i Afrika. Legger man dette sammen med at det å fly i mange afrikanske land er noe dyrt og luksuriøst, og at business virkelig skal skille seg fra det å ‘fly vanlig, så kan man forstå hvorfor det er som det er. I passkontrollen viste jeg passet, ombordstigningskort og papiret jeg fikk ved innsjekk, og et lite minutt senere er jeg velkommen til å entre Etiopia. I skranken i ankomsthallen ventet de på meg. Det ble presisert at jeg fløy business og jeg ble bedt om å sette meg å vente til sjåføren var klar. Jeg hadde knapt satt meg i det en mann vinket meg bort og ba meg å gå i den lille bussen. Det var en egen liten buss for biz og den kjørt til hotellet med kun meg og en til ombord. Ethiopian sitt Skylight hotell er enormt. Det er 1,024 rom og Etiopias største hotell. Det sier litt om de finansielle musklene til ET når de kan ha et slikt tilbud og det i utgangspunktet ikke koster passasjerene noe annet enn flybilletten. ET er for øvrig et veldig lønnsomt selskap og har marginer andre selskap bare kan drømme om. Det hjelper selvfølgelig at det ikke finnes noen open skies-avtale som er ordentlig ratifisert i Afrika og at det ikke er 100% fri konkurranse i de fleste landene bortsett fra helt nord og helt sør, hvor prisene for å fly gir mening. Jeg ble raskt sjekket inn og fikk kupongene for middag og frokost samtidig. Rommet var helt tipp topp og det er ingenting å utsette på disse. Jeg gikk avgårde til middag, men ble sendt i retur da jeg kom frem. Jeg som fly business skulle få slippe å spise middag med de andre. Opp trappen igjen og inn i en annen gedigen restaurant hvor det var en annen gjest. Inkludert i pakken er en buffer med godt utvalg. Jeg var der i det de skulle stenge og noe av maten var litt preg av å ikke være rykende fersk. Man får også en alkoholfri drikke til maten. På kupongen for stopover stod det spesifisert utsjekk og hentetidspunkt, som var satt til 08:00 for meg som hadde avgang 10:00. Med sein middag hadde jeg på alarm 07:45 og planla å droppe frokosten. Det var derfor litt irriterende at det ringte fra resepsjonen 06:45. Det var ingen instruks om egen buss tilbake og bussene gikk dermed hvert 15.minutt om jeg forstod det riktig. Kjøreturen tilbake er omtrent fem minutter og igjen, det er fullt kjør med egne køer for de som har riktig billett eller status. Jeg var gjennom på null komma niks og satte kurs mot loungen for å se gjennom hva som stod på på jobb.
