Leve Patagonia

Vi kom oss litt sent inn på flyet til tross for prioritert ombordstigning. Med premium economy var midtsetet blokkert, så det burde jo være god plass til bagasjen i bagasjehyllene, men de var fyllt opp med kofferter. Følte jeg brukte litt mye tid på å sjekke, så bare kastet fra meg pass, mobil og solbriller i midtsetet og skulle til å gå inn til vindussetet mitt, men da spurte en ung dame om reisefølget mitt og jeg reiste sammen og om vi ville sitte sammen. Jeg svarte nok ganske bryskt tilbake at jeg ville sitte på plassen min. Jeg hadde nemlig vært så «sleip» å bestille to vindusplasser allerede i april, og på denne turen langs Andesfjellene var definitivt utsikt mye viktigere for meg enn å kommunisere med mitt reisefølge. Etter å ha kommet meg ned i 2F, med reisefølget bak i 3F, prøvde jeg å forklare så pent jeg kunne til den unge damen på 2D at det her var første gang jeg reiste til Punta Arenas og at jeg gjerne ville se fjellene. Jeg skjønte etter hvert at hun reiste sammen med han på 3D, så jeg skjønner jo spørsmålet hennes.
Men til dere erfarne IF-ere, er det innenfor å bestille to vindusplasser slik jeg gjorde?

 

Ja! Det er innafor å bestille slik for fjellutsikt
Eg er kanskje litt skada, men eg meinar vertfall det.

 

Vi fikk en sandwich, en pose chips, juice og kaffe på flyturen som ble servert rett på bordet. For meg var det utsikten gjennom flyvinduet som var mest interessant. Jeg legger ved noen bilder i kronologisk rekkefølge. Vinduet er ikke helt rent og det er stedvis litt disig så kvaliteten er så som så.
Nr.1 er rett etter Santiago, ikke så spennende synes jeg.
På bilde nr.3 ses byen Puerto Montt.
Nr.4 er den nordligste av de to store isbreene i Patagonia.
Nr.6 er deler av verdens største isbre utenfor Antarktis og Grønland har jeg blitt fortalt; usikker på om det er riktig.
Nr.8 er over byen Puerto Natales.
Nr.9 er innflyvningen til Punta Arenas flyplass.

 

Et par bilder til av den store breen.

 

Flybildene ser ut for meg til å være utrangerte BAe 146 og det andre flyet samme flytype som Antarctic Airways benytter. De har turer til Antarktis ser det ut for her:
https://dapairline.com/en/overnight-antarctica/

 

Har man bestilt et spesielt sete av en grunn, så har man det. I sin tid da jeg var fast gjest med BA over atlanteren hadde jeg ett favorittsete i 2 etg på jumboen, det ga jeg aldri fra meg, om det så var kongen sjøl som kom og spurte.

 

På flyplassen i Punta Arenas hentet vi ut en Hyundai Palisade, en ganske stor bil som jeg tenkte kunne være fin å ha når vi kommer til grusveiene i Torres del Paine. Bilen er bestilt for hele uken her nede. På vei til hotellet vårt kjørte vi litt feil i Punta Arenas og korrigerte reiseruten ved å kjøre noen smale gater i byen. I en av disse gatene rygget en fyr rett ut i veien og traff min store SUV ved høyre bakhjul. Etter mye om og men fikk vi tak i Europcar på flyplassen pr telefon og ble enige om at han som rygget i meg skulle betale forsikringssummen eller skaden på cirka 8-9000 NOK til Europcar, men det gjenstår å se om det skjer. Jeg er i grunnen forberedt på at jeg må dekke det selv.
Bilen var fullt kjørbar, så vi fortsatte videre uten flere uhell til hotel Diego de Almagro.
Bildene er bilen med skaden, hotellet og noen bilder fra Punta Arenas som ligger ved Magellanstredet.

 

Vi gjorde et forsøk på å gå en ettermiddagstur på mandagen oppe i heia ovenfor Punta Arenas siden været var ganske bra; nesten vindstille og klart, men en offroadsyklist vi pratet med før vi fant et sted vi kunne gå forklarte at på mandag var det stengt, så anbefalte heller å prøve igjen i morgen.
Det ble heller litt spasering i byen før vi fant en restaurant som serverte velsmakende laks.

 

Jeg har ikke gjort all verdens research før denne turen, siden det er Torres del Paine som har vært hovedmotivasjonen min for å reise ned hit. Jeg vet at været her nede er ustabilt, vindfullt med en del regn, så jeg prøver å tilpasse turen etter været. På tirsdag kunne vi ikke rekke helt opp til Torres del Paine, og værmeldingen var sånn passe, så vi endte vi opp med å kjøre «Ruta del Fin del Mundo» sørover til der veien stoppet. Jeg trodde det var vei helt til fyret Faro San Isidro, men dit måtte vi gå nesten 6 km. Jeg var ikke så ivrig på det, men reisefølget mitt syntes det var en god idé og jeg fulgte med på en veldig god sti de første 400 metrene, men deretter var det å gå på småsteinstranda helt til fyret. Det er ganske tungt å gå slik på en strand og vi brukte nesten 4 timer. Men det ble en fin tur som jeg legger ved noen bilder fra, først veien ned dit og bilturen.
I ettertid har jeg funnet ut at veien hvor vi parkerte bilen er verdens sydligste veistubb på fastland, siden jeg ikke tror det er veier på Antarktis.

 

Så fotturen til fyret:

 

Etter fotturen nesten til Verdens ende kjørte vi nordover igjen, spiste en stor kjøttrett i Puntas Arenas og kjørte med kun noen få foto- eller drikkestopp mer eller mindre direkte opp til Puerto Natales på stort sett gode veier hvor fartsgrensen er opp til 100 km/t. Vi brukte 3:15 på 246 km opp dit. Det er mye flatt og åpent landskap langs veien; ikke slik det er lengre vest.
I Puerto Natales booket vi en leilighet med to soverom for to netter som kom på knapt 1500 NOK.

 

På onsdagen ble det først en bytur i Puerto Natales i vind, 6-9 grader og noen regnbyger.

 

Deretter lunsjmiddag hvor en mektig burgerlignende rett ble fortært. Restauranten hadde mange fine veggmalerier.

 

Vi hadde ikke noen klar plan for resten av onsdagen, men det endte opp med at vi kjørte nordover og gjennom Torres del Paine med håp om at været skulle bedre seg. Det gjorde det ikke, og været var dårligere enn det som fremgår av bildene. Vinden var også ganske utfordrende. Vi hadde håp om noen korte fotturer og kanskje også båttur, men det var helt uaktuelt i det dårlige været. Men vi fikk betalt ca 500 kr/pers for adgang til Torres del Paine i inntil 10 dager, besøkt Hosteria Pehoe og prøvd de dårlige grusveiene gjennom parken. Lurte på om det å kjøre de grusveiene med risting som forplantet seg fra veien rett opp i styret, armer skuldre og hode var ekstra søvndyssende, for det det endte med at jeg måtte overlate rattet til reisefølget for en periode av sikkerhetsmessige årsaker.

 

Takk for spennende reisebrev og flotte bilder så langt!

Veldig passende musikkvalg til stoppet ved veiens ende legger jeg merke til

 

På torsdag var fortsatt været ganske dårlig med snø langt ned i fjellene. Ultima Esperanza som er fjorden Puerto Natales ligger ved gikk hvit og det var regnbyger. Vi fant ut at formiddagen kunne brukes til å utforske Mylodon-hulene på vei til Torres del Paine. Det gikk med cirka 150 kr i billett for å se hulene hvor det var funnet rester av Mylodon som var et stort dovendyr som døde ut for cirka 10.000 år siden. Sabeltanntigre var det visst også i området. Interessant sted.
Og Kjetil Bjørnstad sin sang er fra Oslofjorden. Bildet mitt er fra fjorden Ultima Esperanza på formiddagen før vi kjørte til hulene.

 

Etter en lunsj nesten tilbake i Puerto Natales kjørte vi videre nordover mot Torres del Paine, men inn den østre veien. De få minuttene det var lite skyer fikk jeg et greit nok bilde av los Cuernos del Paine hvor jeg spesielt synes at Cerro Cuerno Principal er et imponerende skue.

 

Etter å ha sjekket inn for tre netter på Hosteria Pehoe rakk vi en liten fjelltur i antagelig liten storm til toppen av Mirador Condor som er 253 moh. Hosteria Pehoe ligger 40 moh, så litt trim ble det

 

Fredagen ble brukt til fottur til Mirador Cuernos for å komme enda tettere innpå Cuerno Principal. 3 timer brukte vi på 9 km t/r i frisk bris / liten kuling.
På veien dit går man også forbi fossen Salto Grande.

 

Fantastisk!
Slags steintype er den lyse som nesten ser ut som isbre som klamrar seg fast?