Dagen er ikke helt kommet. Det er T-2, men en siste dans med Star Alliance nærmer seg med stormskritt. Reisen ble booket tilbake i juli og reisetidspunktet ble valgt da det er langhelg her nede i forbindelse med slutten på ramadan. Reiseruten er ADD-(ACC)-JNB-VFA-(GBE)-ADD-HAH-ADD-ABJ, med SA til VFA og ET på de resterende flightene, og alt i biz. Høydepunktene blir; - SA Biz for første gang. - 23 timer og 45 minutter i Victoria Falls - Teste ut stopover-programmet til ET i ADD begge veier. Tar sikte på en natt på hvert av de to hotellene deres - Lokal, etiopisk mat på ET sine dagflighter - Komorene Del 1 av reisen blir VFA med nesten fulle 24 timer. Planen er å ta et ettermiddagscruise på Zambezi, samt besøke Victoria Falls nasjonalpark torsdag morgen. Del 2 av reisen er tre dager på Komorene. Prøver å få tak i en leiebil, men det er lettere sagt enn gjort. Målet er å få utforsket øyens mange strender, gå til toppen av vulkanen etc. Jeg vet ikke spesielt mye om Komorene, så det blir spennende å se hva de har å by på.
Vet ikke hvor mye tid dere har i Livingstone. Men endel av cruisene på Zambezi er veldig booze fest orienterte. Å gå på nedsiden av fossen på broen er veldig fint og vått om d er god vannføring. Raftingen på nedsiden av fossen er bra. Chobe nasjonal park i Botswana er finere en de lokale i Zambia og nås som dagstur.
Så er man avgårde. Det er alltid like interessant når man skal fly litt utenom det vanlige med Abidjan som startsted. De har generelt null kontroll på hva som kreves av visum og går inn med innstillingen om at man trenger visum til alle land.Med mellomlanding i totalt fire land ble samtalen noe a la dette ‘Do you have visa for South Africa’ ‘I don’t need a visa’ ‘Do you have visa for Zimbabwe’ ‘I don’t need visa in advance’ ‘Do you have visa for Ethiopia’ ‘I don’t need visa for transit’ ‘Do you have visa for Comoros’ ‘I get that on arrival’ Så går det sin vante gang gjennom pass- og sikkerhetskontroll. Jeg har havnet i en ørliten passknipe med litt få sider igjen sammenlignet med behovet frem til jeg får ordnet meg nytt pass i august. Så jeg har nå måtte begynne å spørre/instruere hvor jeg ønsker at de stempler, slik at jeg bevarer de tomme sidene til de trengs. Boarding av flight SA57 gikk sømløst. Det var kun et par håndfuller med passasjerer fra ABJ. Jeg har flydd dette strekket med SA til ACC en gang tidligere, da i økonomi. I kveld er 9K mitt hjem. Dette er bulkhead og ekte vindussete. SA kjører samme seter som SK og har hele 48 biz-seter på sine A333-maskiner. Første hopp til ACC går på knappe 40 minutter og det ble servert en liten sandwich, drikke og litt snack. Dette er ikke mer enn noe å bite i. Sandwichen var sånn passe tørr, og champagne jeg spurte etter er nok en sør-afrikansk musserende. Kabinen bærer preg av litt slitasje, men setene er romslige og benplassen her på øverste hylle her jeg sitter. Så langt har jeg ikke sett noen meny, men det kommer gjerne nå passasjerene fra ACC har boardet.
Vi ble stående på bakken i ACC i godt halvannen time på grunn av strømbrudd på flyplassen. På bakken fikk vi besøk av rengjørerene og det ble delt ut overmadrass, dyne og amenity kit. Sistnevnte var over par, men ikke noe voldsomt utover det vanlige. Det var fortsatt ingen menyer å spore, og hele serveringen ble gjort fra tralle med spørsmål om hva man ville ha. Jeg gikk for scampi til forrett. De ble servert sammen med en udefinerbar geleklumpaktig greie. Scampiene i seg selv var gode. Hovedretten ble biff. Den kom med en veldig sterk saus/dressing på siden som gjør underverk på tette neser. Kjøttet var som kjøtt ofte er på 30,000ft, men tilbehøret var godt. Til dessert var det en luftig sjokoladekake som jeg gir terningkast fire. Sengen var romslig og mer til. Det er lang i fra det mykeste setet, selv med overmadrass. Dynen var merkelig, mens puten var bra. Jeg fikk nesten fire timer på øyet og sov egentlig ganske greit. SA føyer seg inn i reolen av ikke fullt så minneverdige opplevelser, og det kommer ikke til å være noe savn i fremtiden. Gøy å få prøvd dem og de har for så vidt noen interessante destinasjoner, men AF/KL/KQ dekker godt opp.
På bakken i JNB var det gjennom transitimmigrasjon. Det var noe forvirrende at det stod terminal B på billetten min for neste flight, mens skiltingen på flyplassen viste domestic transfer (terminal B) og international transfer (terminal A). Uansett, til loungen kom jeg og i god tro at den var åpen. Créer på forrige flight hadde nemlig sagt at den skulle åpne 04:30. Neida, skulle ikke åpne før 06:00 den. Mange lounger i JNB For å slå ihjel tiden ble jeg sittende å snakke med en herremann fra Zimbabwe fra forrige flight. Interresant å høre hans perspektiv på Zimbabwe og Afrika, alt fra politikk til gode reisetips. Loungen til SA er i to deler, jeg ble sendt til høyre. Om den var forbeholdt biz eller status vet jeg ikke og jeg sjekket kun ut denne delen. Jeg ble positivt overrasket. Selv om JNB fremstår av det litt eldre slaget og takhøyden ikke er alverden i loungen hadde de klart å gjøre området veldig trivelig. Det første man møter er en bemannet bar. Jeg ba om en lokal øl og fikk en Hansa. Denne (ekte) Hansa er langt bedre enn den kopien de har i Bergen. Videre har de en frokostbuffet med et bredt utvalg av varmt typ eggerøre, sopp, pølser, bacon etc, brødmat og pålegg, korn, smoothies, fersk frukt og bakevarer. Jevnt over veldig bra. Loungen ligger fantastisk til og man ser rett ut på det som beveger seg av fly. Det er også pulter for de som trenger å jobbe, to møterom med plass til typ 6 pers og et lite enkelkontor om man vil trekke seg bort. Det er også dusjfasiliteter. Alt i alt en veldig bra lounge.
SA40 boardet med bussgate. Da jeg skulle velge sete trodde jeg et sekund at jeg var blitt nedgradert siden rad 6 var den første raden som dukket opp, men det ga ikke mening med setekartene hos aerolopa. A320-flyene er veldig premiumtunge med 24 seter i biz. SA har forøvrig 48 biz-seter på sine A330-maskiner. SK har til sammenligning 32. Det viste seg at 6A var første rad i flyet og at denne eldre maskinen kun hadde to rader i biz. Setene var komfortable og med god plass til sidemannen. I motsetning til mange andre selskap tok de en full runde med drikkeservering til alle før de begynte med maten. Til mat fikk jeg valget mellom lam, kylling og fisk. Lammet var et godt valg. Det var servert sammen med spinat, en kremete saus, rødbeter og nok en gang en hvit uidentifiserbar masse. Som tilbehør på brettet var det ost og kjeks, en salat og brød. Alt i alt et bra måltid til short-haul å være. Dampskyen og er Vic Falls Landskapet nordover var interessante og det var ganske skyfritt. Det kanskje mest interessante var ‘skyen’ over Vic Fall som var enkelt kan forveksles med en røyksky/skogbrann.
I følge internettet gjelder følgende; Past the reception desks, the Platinum Lounge is to the left. This is only open to SAA’s top-tier Platinum Voyager members
Jeg vet ikke hvilket ord jeg skal bruke om Victoria Falls som destinasjon, men det er helt i toppen av mine reiseopplevelser. Denne byen har virkelig forstått hva som holder byen gående og det meste er lagt opp for turisme, uten at man føler at det er noen trengsel på noe vis. Jeg var ute av flyplassen på ca 30 minutter. Jeg hadde fikset ‘evisa’ online, men måtte få klistremerke og stempel i passet. I ankomsthallen stod Mpilo med Rapolo på skiltet og var klar i det jeg ankom. Jeg hadde booket transport til/fra flyplassen med dem og betalt alt på nett på forhånd. Mpilo var vel så mye en guide som en sjåfør, han snakket og svarte på alt jeg hadde av spørsmål og fikk mye nyttig info om plassen, opplevelsene og historien til Zimbabwe. Han var til og med så profesjon at han stoppet langs veien da telefonen ringte. Vel fremme på Shorsteing stod teltet mitt klart. Jeg har vel en liten backpacker i meg som ikke får helt utløp for sine behov, men Shoestring hadde en herlig vibe, og teltene var helt kurant for en natt. Jeg rakk en tur innom The Big Three før jeg skulle bli hentet for båtturen. Jeg hadde ikke helt senkede skuldre på den halvannen kilometer lange gåturen. Victoria Falls ligger midt i bushen og det er et yrende dyreliv der. Det er så pass yrende at det er anbefalt å ikke gå ut nå det er mørk. Det kan nemlig være dyr (inkludert elefanter) som går i gatene. Jeg spurte han i resepsjonen om det var ok å gå til treet, hvor på han svarte ‘it should be okay now’. Jeg hadde ikke studert kartet 100% og den siste kilometeren går på en liten vei midt i bushen, så det var en litt småskvetten nordmann som ruslet langs veien. I ettertid så jeg på et kart at det var både elefanter, bøfler og kattedyr i området. Treet, et baobabtre, et tre som også vokser i Vest-Afrika, er mer enn 1200 år gammelt, i følge forskere som har brukt karbondatering. Det er sikkert noen som vil krangle på om dette er ett tre, men omkretsen på stammen er mer enn 22 meter. Hoveddelen av treet har ikke vokst på 200 år. Jeg ble plukket opp og kjørt til elvebredden for en ettermiddagstur. Det ble nevnt her og jeg leste også noen review fra andre tilbydere om feststemning ombord. Ingen fare, som ellers i Vic Falls var jeg med mine 32 år sikker kun halvparten så gammel som snittet. Vi seilte på kryss og tvers av Zambezi. Det var lett finger mat og ubegrenset med drikke inkludert i de $50 herligheten kostet. Jeg havnet på bord med et amerikansk par som hadde pensjonert seg og nå hadde vært mer eller mindre 18 måneder på reis. Båtturen var for så vidt fin, men jeg var litt skuffet over det dyrelivet som var å se. I hovedsak var det flodhester, men disse var utelukkende i vannet. Det var ingen krokodiller eller elefanter å se denne ettermiddagen.
