«Det er ikke så langt til Sør-Amerika» med «Et hvitt aeroplan»

Lørdagens kjøretur gjennom det karrige landskapet øst for Andesfjellene var ikke veldig spennende til å begynne med, men ble gradvis finere. Jeg fulgte ruta 40, som er den drøyt 5000 km(!) lange riksveien Argentina på langs. Veien var asfaltert og fin med ganske lite trafikk. Jeg tror fartsgrensen var 110, men jeg holdt 90. Jeg hadde det ikke travelt.
Legger ved noen bilder av første delen av bilturen:

 

Så etter en stund på ruta 40 så jeg noe som lignet på en grå og hvit sky som stakk litt opp over landskapet langt borte. Litt nærmere var det som en spekkhogger som kom rett opp fra havet. Det var ikke noen av delene, men Monte Fitz Roy eller Cerro Chaltén som stakk opp fra landskapet.

Og for et syn. Fjellet vokste seg jo større jo nærmere jeg kom, og må si at den opplevelsen fra førersetet gjennom frontruta var verdt de ca 2400 kr jeg betalte for leiebilen. Kontrasten mot det golde landskapet jeg kjørte i var stor.

Jeg legger ved noen bilder av hvordan Fitz Roy vokser seg stor.

 

Jeg hadde booket to netter på Hotel Lago del Desierto i El Chaltén gjennom hotels.com dagen i forveien. Det er nok en ganske dyr måte å bestille hotell på i Argentina, men jeg hadde det litt travelt. Cirka 1200 kr pr natt kom det på. Tror man kan gjøre det billigere ved direkte kontakt med hotellet.

Frokosten var grei nok, rommet stort nok for meg og utsikten fra soveromsvinduet upåklagelig.

 

På hotellet fikk jeg en del forslag til ettermiddagstur. Jeg merket ikke så mye til magetrøbbelet lenger, så regnet med at det ville gå bra.
Bestemte meg for forslaget Mirador Los Condores med intensjon om å lage en litt større rundtur ut av det. Jeg syntes det ble en fin rundtur og jeg gikk ganske tidlig ut av den trafikkerte stien til det vanlige utsiktspunktet. Som topptursentusiast ble det først en bestigning av Cerro Antena på 655 moh, ikke skremmende vanskelig den
Utsikten på turen var av det spektakulært skrekkinngydende slaget når jeg tenkte på klatring i disse fjellene. Bare se «The Alpinist» på Netflix hvor Torre Egger blir vinterklatret.

Kartet jeg legger ved er fra peakbook som jeg bruker til å registrere turene mine.

 

På søndagen følte jeg meg i god form igjen, og etter en skikkelig frokost, innkjøp av en baguette, sjokoladekake (!), vann og cola var jeg klar for en litt lengre tur inn til Laguna Torre.
Fjellstøvler og vandrestaver var en del av bagasjen min, men strengt tatt hadde det sikkert holdt med Salomon trekkingsko på søndagsturen min.

Hovedmålet for turen er et brevann nedenfor Cerro Torre hvor breene kalver. Cerro Torre var blikkfang på turen. Og for et fjell. Med sine 3128 moh raget det høyt over dit jeg kom ca 800 moh. Egentlig er det bare en nål, men antagelig verdens største, men det er jo også et fjell. Jeg tror dette er verdens råeste fjell. I betydningen vanskelig å klatre og stort sett begredelig vær med mye vind og nedbør samt isglasserte topper. Muligens kan Trango i Karakoram konkurrere med råskapen, men kan ikke noen av dem enklere bestiges fra baksiden da?

Jeg var jo eksepsjonelt entusiastisk på denne turen; jeg er jo vanligvis en ganske jordnær type som ikke så lett lar meg rive med, men synet innover mot Cerro Torre og de andre nålene i fjellet fikk meg til å måpe.
Fjellet til høyre for Cerro Torre er Torre Egger. Og så er det 2-3 andre nåler videre til høyre.
Legger ved noen bilder som ikke kan måle seg med virkeligheten.

 

På vei innover mot Laguna Torre møtte jeg et par norske jenter som var på en tre-dagers telttur i området rundt Fitz Roy. Den ene studerte i Santiago. Må jo selvfølgelig slå av en prat når man hører nordmenn; det er jo ikke så mange av oss, og enda færre på fjelltur i Patagonia. Det er flere teltplasser oppe i fjellet man kan bruke med toalett til og med; visstnok ikke med særlig standard i følge de norske jentene.

Lenger oppe i dalen kom jeg i prat med en tsjekker som benyttet pensjonisttilværelsen til en 5-ukers rundtur i Patagonia, mest Chile, men også Argentina. Han reiste sammen med fire andre, men i dag var han alene på tur. Han hadde en PhD, og hadde skrevet bok om hvordan bruke pensjonisttilværelsen. Interessant å prate om politikk, økonomi og natur med ham. Ble endog invitert til Praha, en by jeg aldri har vært i

Bildene jeg legger ved nå er fra returen ned dalen. Cerro Torre er i ryggen, adrenalinnivået er lavere, melkesyren melder seg og jeg skjønner etterhvert at jeg kommer til å bli litt solbrent. Det gikk fint meg ned dalen likevel, og jeg begynte å fotografere andre ting enn bare fjell og snø.

 

Jeg har også et par bilder av El Chaltén. Det kan ikke sies å være en fin by. Den er for klatrere, hippier og fotturister, og dens eksistens hviler utelukkende på det. Noen rønner og skur mellom hosteller, kaféer og diverse små butikker. Prisnivået er ganske høyt med tanke på standarden som tilbys. Men standarden på naturen rundt er uovertruffen, så stedet er verdt et besøk bare for å se fjellene.

 

Som fjellnerd så er dette reisebrevet rett og slett fantastisk masse nydelege bilete Er som du seier nokon sjuke fjell og The Alpinist er ein rå film.

 

Registrerer du toppbestigningene dine på peakbook? Vi kunne trengt noen 8k-bestigere der. Foreløbig er det bare én; mest norske fjell det går i på peakbook.

 

Rett etter at jeg ferdig med søndagsturen kjørte jeg bort til kafé Mathilda hvor jeg fikk meg en kaffe. Det var såpass bra temperatur i byen at den ble inntatt utendørs. Tror det var over 20 grader.

Deilig med en dusj på hotellet etterpå, og så gikk jeg til restaurante Monte Roja hvor jeg spiste en god hamburger; har jo blitt litt skeptisk til pizzaen de serverer i Argentina nå. Kjøtt kan de jo. Jeg er normalt ikke noen stor konsument av rødt kjøtt, og tror det har gått mer av den type mat her nede på 10 dager, enn resten av året hjemme i Norge.

 

På mandagen ville jeg ut på tur igjen selv om beina var litt støle etter søndagens fottur. Jeg burde rukket å gå helt opp til Laguna de los Tres hvor man kommer nær Monte Fitz Roy, men tiden ville ikke strekke til hensyntatt mine støle bein, så jeg tenkte heller Laguna Capri med en mulig toppbestigning av León 866 moh hvis tiden tillot det.

Veldig mange tar denne populære turen; noen også med telt.
Stien oppover var bred og med passe stigning og hadde mye skygge fra trær.

Nesten oppe ved Laguna Capri skar jeg ut til venstre, og så ble det litt bushing oppover mot León. Toppen hadde fantastisk utsikt mot Fitz Roy. Og synet er ikke bare fryktinngydende som Cerro Torre, jeg synes jo utsikten er vakrere mot Fitz Roy. Kanskje jeg forstørrer et av bildene mine og henger på veggen.

 

Fra León var det en litt dårlig sti ned mot Laguna Capri, og så ble det noe ubehagelig bushing, noen av buskene hadde torner, før jeg nådde stien langs vannet. Tok noen flere bilder av Fitz Roy, og så ble det ganske radig gange ned igjen til bilen.

 

Mens jeg har vært i Patagonia, og hatt pent vær, har det vært storm i Buenos Aires. 13 omkomne pga bygningskollaps forstod jeg. Tror de hadde en jobb med opprydding etter knekte grener på trær i byen også. Så da jeg sjekket inn på 20:30 flyet fra El Calafate til Buenos Aires fikk jeg beskjed om at det var 2 timer forsinket, og antok at det skyldtes stormen.

Var det mulig å rekke et tidligere fly fra El Calafate tenkte jeg, og kjørte rett videre fra mandagens fottur mot flyplassen i El Calafate. Denne gangen kjørte jeg uten stopp nærmere fartsgrensen på 110 km/t, så turen tok bare to timer.

På flyplassen fikk jeg bekreftet at mange fly var forsinket pga stormen, og at ombooking dessverre ikke var mulig fordi alle flyene var fulle.

Så da kjørte jeg heller inn til El Calafate, og tanket opp bilen igjen for cirka 200 kr. Bensinprisen i landet er 7-8 kroner, og det er vel for billig og kanskje subsidiert?

Jeg var fortsatt svett og innsauset i solkrem, så kjørte til hotel Kalenshen igjen, smilte pent og spurte om jeg kunne få en dusj siden jeg hadde betalt for tre netter og bare bodd to på hotellet. Damen i resepsjonen smilte enda penere, og sa klart det, viste meg veien til spa og svømmebasseng og ga meg to håndklær, såpe og shampoo. Kjempeservice og veldig takknemlig for det.

Deretter ble det nok en hamburger nede i El Calafate sentrum, og en del oppdatering av reisebrevet.

 

I god tid kjørte jeg til flyplassen hensyntatt at flyet var to timer forsinket.
En god kaffe, mye venting, og enda mer oppdatering av reisebrevet fulgte både før og etter sikkerhetskontrollen.

Inne på flyet hadde jeg valgt plass 1F, men likte egentlig ikke plassen siden jeg ikke fikk strekt ut bena pga veggen foran meg uten å ha beina langt oppe på veggen, og det tar seg dårlig ut synes jeg. Jeg var jo støl i beina og hadde foretrukket rad 2; nå vet jeg det til neste gang.

Flytur i mørke når man er trøtt er kjedelig, men lyset under innflyvning til AEP i Buenos Aires var flott.

 

Bensinen er sikkert ikke subsidiert, Argentina er jo en oljenasjon ….

 

Har vore litt sløv i det siste, så må kanskje få tatt et skippertak og registrere litt. Brukt peakbook ein god del for kommunetoppar.

 

Denne gangen gikk det kjapt å komme seg fra AEP til Dora hotell som var rett i nærheten av hotell Pulitzer som jeg overnattet på for noen dager siden. Bagasjen kom fort og det var heller ikke drosjekø. Nå kostet drosjeturen bare 5000 pesos, ikke skjønner jeg hvorfor prisene varierer sånn. Men jeg var ikke i seng før litt over kl.02; det hadde vært en slitsom dag.

Hotellet har jo Kristian vært på før. Jeg syntes det ga god valuta for pengene, under halv pris av hotell Pulitzer og standarden var ikke så mye dårligere. At det var stillere på dette hotellet var et et stort pluss, for jeg lå i senga til nærmere kl.10

 

Etter veldig sen frokost på Dora ble det på tirsdag en rolig rusletur ned og opp Florida med intensjon om litt shopping. Ble ikke så mye innkjøp, men Levis bukse var billig, så det ble en av dem. Og et belte til meg. Mens junior får nøye seg med en t-skjorte og dattera er for kravstor når hun ønsker YSL til jul.

Temperaturen i Buenos var på den kjølige siden denne dagen, litt under 20 grader og ikke noe fuktig luft. Noen gikk med boblejakker mens jeg var glad jeg hadde ei skjorte utenpå t-skjorta.

Syntes gatemusikantene holdt et uvanlig høyt nivå langs Florida. Burde vel ha ofret noen pesos på dem

Jeg hadde ikke mer pesos igjen, og da jeg kom tilbake til hotellet var de tvilende til at det gikk med kredittkort i drosjen. Det endte med at jeg vekslet inn 100USD til 80 USD og 18000 pesos som var nok pesos for en drosje til flyplassen. Muligens frykter de mer devaluering og er redd for at pengene faller i verdi fra mitt kjøp til de får penger fra Visa eller Mastercard?

 

Jeg tar rubb og rake av topper og høydedrag og registrerer det i peakbook. Har over 1200 nå. Har alle kommunetoppene i Buskerud, men kanskje jeg utvider litt etter hvert?

 

Knall reisebrev! Så gøy å følge med! Hva endte det opp med å koste til slutt så man har en liten pekepinn på hvor mye en slik reise vil koste?