Curaçao er også veldig bra! Vi var innom der for noen år siden, flotte strender og mer utbygget for turisme, men ikke på langt nær så bra under vann som her
På Bonaire trenger man bil for å komme seg rundt. Det vil si, man klarer seg sikkert også uten, men det kan fort bli litt slitsomt å bære rundt på dykketanker i 30+ varmegrader. Ved ankomst BON (offisielt navn Flamingo International Airport) ble vi plukket opp av leiebilfirmaet. Vi leier for Caribe Car Rental Bonaire, som vi har vært godt fornøy med leier fra de gangene vi har vært på øya. For dykkere er det en pickup som greia. Vi fikk utlevert en Mitsubishi L200. Bilen er enkel med lite fancy stash, men kom med de to viktigste tingene en trenger heromkring: airconditioning som starter en liten snøstorm når en vrir om tenningsnøkkelen og tank-rack for dykketanker til lasteplanet. The Mothership Vi fikk også tilbud om radio, men takket nei. Jungelordet er at når en er ute å dykker på avsidesliggende steder vet lokale kjeltringer et en vil være borte en god stund og innhold i bilen kan derfor være fristende, så vi har aldri noe av verdi som kan bøffes og lar bilen stå ulåst. Dette har så langt hindret problemer, og flipp-flops og håndkle som er det eneste vi har latt ligge mens vi har vært i sjøen har fått ligge urørt. Morsom detalj på bilskiltene heromkring «BONAIRE - DIVERS PARADISE»! Selve kjøringen er enkel og grei om en ikke er vant til automatgir eller venstrekjøring. Det er lite av kaosfaktorene en kan se på andre sydlige detinasjoner. Hele trafikkflyten virker å være on Island time, det vil si no hurry, en slippes frem og ingen knuffing og tuting. Også gjennom de fire eller fem rundkjøringene de har bygget kjører folk defensivt og tar seg tid til å gi signaler og få en smidig flyt. Grunnen til det lite stressende trafikkbildet henger nok også sammen med at uansett hvor mye kø det er så kan du stort sett telle bilene foran deg i køen på to hender. Noen unntak finnes selvsagt og det er minst en lokal dude som har bygget seg en monstertrike. Tror denne hadde passet bedre på en nedlagt flystripe enn i gatebildet. Fredag og lørdag kveld kan vi ofte hører brøl når han skal sette ny rekord nedover stripa!
«Le Crêperie» cafe - Krajendiijk - Bonaire Hva er verdens beste restaurant hvis man er åtte år gammel? Vel her i familien synes konsensus å gå i retning av at de må ha pannekaker med nutella! Ungenes favorittspisested gjennom flere år «le Crêperie», var først på listen over steder å besøke. Som navnet tilsier tilbys en rekke varianter av franske pannekaker, i tillegg er det også mulig å fråtse i forskjellige typer belgiske vafler. Som voksen vet en jo at restauranter kommer og går, og for å være på den sikre siden ble det nevnt at det kunne jo hende at sjappa var nedlagt. Det kontante svar var at i så fall var det liten grunn til å komme tilbake til denne øya mer! Stille dag på strandpromenaden Cafeen ligger plassert på strandpromenaden i sentrum av Krajendijk, og er et fint sted å besøke til lunch om det ikke er cruiseskip til kai. Når det er båter inne ligger de imidlertid vegg i vegg og gatene rundt stenges og det er plutselig veldig folksomt. Den yngre garden menyvalg er skrevet i sten måneder i forveien og er ikke oppe for debatt. Pannekaken gikk ned på høykant, og hadde ikke noen rundt bordet satt ned foten hadde trolig tallerknene blitt renslikket også. Vi voksne gikk for en annen favoritt, pannekake med Chorizo, mozzarella, bacon og egg. Hyggelig betjening, god mat og verdens beste pannekaker i følge 50% av de rundt bordet, vi kommer helt sikker tilbake!
Dette har jeg også hørt før ..... fra yngste var 5 til hun var 16, samme by, samme restaurant i Østerrike....
@Sonictravel, vil du si at det er noe særlig å gjøre på Bonaire for de som ikke driver med surfing, kiting eller dykking?
Det kommer an på preferanser, er en ute etter lange kritthvite strender er ikke dette stedet, men flere steder som har strand og/eller pool og lett tilgjengelig flott snorkling mange steder. Er man av den aktive typen kan en leie sykler og dra på tur (litt for varmt for meg). Laidback atmosfære for den som liker det, ikke den helt store party stemningen for de som foretrekker det. Også muligheter til litt forskjellige utflukter og aktiviteter, skal prøve å oppdatere med poster på dette om vi kommer oss ut på tur Skriver dette fra en cabana vi har leid på stranden i dag, skal lese litt bok og døse i varmen, så det er jo også noe en kan gjøre om en liker denslags I tillegg må nevnes at om en ikke dykker så er det neppe noe bedre sted å dra for å lære seg det en her, jevnt 28 grader i vannet, enkle forhold med lite strøm og stress og mye artig å se under vann
«Salatiga» restaurant - Krajendiijk - Bonaire Vi hadde sett frem til å komme tilbake til Salatiga som overrasket positivt på restaurantfronten sist vi var på Bonaire. Med et kjøkken spesialisert på indonesisk og thai er dette et sted for folk som liker asiatiske smaker, en kategori vi lett melder oss på. Gleden over å være tilbake ble ikke mindre av at innehaver og vert tydeligvis kjente oss igjen fra sist besøk. Det er mulig jeg er barnslig, men for meg gir det en bra følelse når en uannonsert kommer inn på på en restaurant, et kontinent hjemmefra, neste ett år etter siste besøk, og blir spurt om det fortsatt er hjørnebordet som står høyest i kurs og om vi også denne gangen vil ha Chardonnayen som falt i smak sist. Når det gjelder menyen så er det hva jeg har skjønt nederlenderne kaller «rijstafel» som gjelder. Jeg kjenner ikke til om vi har et godt norsk ord for dette, men en rekke forskjellige småretter med forskjellig ris til kan vel være en form for beskrivelse. I stedet for å finstudere menyens valgmuligheter ga vi vertskapet oppgaven med å komme opp med et passende utvalg. Når maten kom på bordet burde jeg selvsagt vært skarpere på å notere hva som var hva, men mengden og variasjonen i hva vi fikk presentert gjorde at dette glapp. Jeg skulle gjerne sagt at bildene får tale for seg, men ser jeg har litt å hente på fotofronten også, så det blir heller ikke rettferdig. Vi fikk dekket opp et rikt utvalg av indonesiske og thailandske småretter. Omtrent halvparten av disse var smaksrike kjøttgryter, kylling, svin og storfe med alt fra spicy curryer, til mer avrunde smaker. På grønnsaksiden fikk vi også et bra utvalg, grønne bønner kokt i kokosmelk, spicy thai salat, og wokede grønnsaker Dette var et ordentlig festmåltid! Heftig bruk av krydder, men allikevel på en balansert måte hvor smaken ligger lag på lag og heten sakte brer seg utover, før en til slutt sitter der med svetteperler i panna. Den hjemmelagde Sambal’en fikk derfor stå nærmest urørt, men kan røpe at her var ekstra bang for the bucks for de som ønsker å gå all in på krydderfronten. Så for på klumsete vis å prøve en oppsummering er jeg av og til glad jeg er født med mange tommeltotter, det blir derfor ti tomler opp for «Salatiga»!
Måtte tusle en halv kilometer i sted for å finne en minibank, det var varmt! For å komme til hektene igjen etter en slik økt er hvil i hengekøyen og litt kaldt å drikke foreskrevet!
Ut å dykke («Knife» og «Barcadera») Så var det endelig på tide å komme skikkelig i vannet igjen. Hadde signet opp for båttur med to dykk med «Dive Friends Bonaire». Møtte glad og trøtt opp på brygga sharp klokke åtte om morgenen med en stor bag utstyr. Båten møtte opp sharp, en stund senere. Totalt var vi ti dykkere, pluss crew på to, ombord på jolla denne dagen. Jeg tviler på om vi burde vært mange flere da det var temmelig trangt. «Dushi Diver» lempes full av folk og fe En kvarters båttur unna moret vi opp utenfor Kleine Bonaire. Denne lille ubebodde øya utenfor Bonaire er pepret av forskjellige dykkesteder langs kysten, i dag var det «Knife» som var målet. Jeg har vært her noen ganger før og det er alltid spennende og høre på røverhistoriene guidene forteller om bakgrunnen for stedsnavnet. I dag var historien noe i retning av at Captain Don (grunnleggeren av dykkeindustrien på øya) i hine hårde dager hadde vært ute å dykket med en kompis her. De hadde tydeligvis gått litt dypt, og kompisen fikk en kraftig nitrogennarkose som gjorde at han trakk kniv og begynte å oppføre seg ufint mot selveste kapteinen. Don hadde etter et lite basketak fått dratt vennen mot grunnere vann, og når de kom opp hadde kompisen lurt på hvorfor Don blødde og hadde fått så mange kutt. Etter dette ble stedet hetende «Knife». En gjeng Blue Tangs, trolig et utdrikningslag etter oppførselen å dømme. Gruppen jeg dykket med var lang fredeligere, og det var ikke tegn til hverken håndgemeng eller blodsutgytelse. For dykk to, «Barcadera», ble vi båtet tilbake til hovedøya, hvor vi moret opp langs klippene nord for byen. Stedet var, som guiden på båten sa, egentlig et dykk som man ikke trengte båt for. Man trengte bare å kjenne duden som eier huset på toppen av klippen, og få tillatelse til å bruke badetrappen hans. Stim Yellowtails Begge dykkene var rolige enkle dykk uten de store høydepunktene. Det er mulig jeg har blitt bortskjemt etter en haug med fantastiske dykk i Fillippinene forrige jul, men korallene virket ikke å være helt i toppform. Jeg håper selvsagt at dette ikke er en trend, og at andre steder jeg kjenner bedre viser seg fra en bedre side.
«It Rains Fishes» - restaurant - Krajendiijk - Bonaire Som navnet og lokalet rett ved sjøen tilsier er det sjømat som står i fokus på «It Rains Fishes». Vi hadde ikke booket bord, men dukket opp ganske tidlig, og de klarte å finne en fint bord til oss alle fire, med utsikt over strandpromenaden, en liten marina og utover sundet mellom Bonaire og Kleine Bonaire, hvor solen etterhvert sank ned bak horisonten. Siden det var sjømat i fokus gikk vi for en flaske hvit Burgund fra Bauchard Père & Fils. Denne passet stort sett bra men manglet noe på kompleksitet og struktur for å gjøre den helt super, men til 41 USD flasken så var det på ingen måter et dårlig valg. Før første hovedrett fikk vi en liten appetittvekker av hummermousse som smakte nydelig. Neste på bordet var seks østers på deling, med vinaigretter av tomat, mango og koriander. Alle svært velsmakende med det var varianten med tomatvinaigrette som gikk av med seieren. Som forrett etter dette hadde vi valg å dele en «Tuna Platter». Her fikk vi tre vakkert dandert småretter på tunfisk, lettgrillet tunfisk, tunfisktartar og tunfisksashimi. Alle tre falt godt i smak, men kunne godt ha sett at den grillede varianten fikk litt korter tid på varmen. Klar favoritt var tunfisktartaren. Dagens fangst var «Barracuda», og etter å ha spist dette her noen ganger før kunne vi ikke motstå fristelsen til å kjøre på med denne fisken som en ser relativt sjeldent i norske utsalg. Fisken var grillet perfekt på skinnet og ble akkompagnert av ferske grønnsaker og deilige babypoteter. En syrefrisk sennepsbasert urtesaus sørget for god balanse i retten. Dessert var det bare å skyte en hvit pil etter, vi var altfor mette. God service og hyggelig personale trakk klart opp, i tillegg ligger restauranten fantastisk til med direkte utsikt til sjøen og solnedgangen.
Ut å dykke «Hilma Hooker» Endelig var konas forkjølelse såpass redusert at vi kunne plotte inn en ettermiddagsutflukt for å dykke. Vi er så heldige at vi de siste årene har hatt en lokal dame som har kunnet komme å passe ungene på ettermiddagen. Slik at vi kan ta et dykk etter en dag på stranden. Når barnevakten kom var tanker og utstyr linet opp klart på lasteplanet på pickupen vi har leid, så det var bare å dundre avgårde. Målet for utflukten; Bonaires eneste ordentlige skipsvrak. «Hilma Hooker» er perfekt plassert på sandbunn med en maksdybde på 30 meter. Skuten er et gammelt fraktskip, sjøsatt i Holland i 1951, som etterhvert fikk mer tvilsomt klientell, og mot slutten av karrieren ble satt inn i high risk - high rewards transport i Karibien. Skipet har, før det møtte din våte grav utenfor Bonaire sørkyst, hatt en broget karriere og alt rukket å teste ut tilværelsen som vrak en kort stund på den dominikanske republikk i 1975. Den gang ble skipet hevet og satt i trafikk igjen Under baugen Sommeren 1984 fikk skipet som nå hadde det klingende navnet «Hilma Hooker» motorproblemer utenfor Bonaire. Det ble derfor tauet inn til havna i Krajendijk. Her viste det seg at papirene var mildt sagt mangelfulle, og etterfølgende søk hos Interpol og FBI ga også en del røde flagg. Dette resulterte i full undersøkelse av skuta, og i et skjult rom fant en ikke mindre enn 12 tonn marihuana. Hilma Hooker ble etter dette tatt i beslag som del av straffesaken. Eierforholdene til skipet var ikke uventet noe uklare, med holdingselskaper og trust rundt på the usual suspects av øyer i nabolaget. Ikke overraskende var det ingen som sto frem og sa «Yes, det er vi som eier den gamle lørja dere akkurat fant 12 tonn marihuana ombord på». Skipet ble derfor fort havnevesenets problem, siden ingen eier også betød ingen til å betale for løpende vedlikehold. Utsikt fra lasterom Ikke det at skipet i utgangspunktet var godt vedlikeholdt, men det blir ikke bedre nå. En stund lå det an til å kunne synke ved Bonaire havn og slikt effektivt blokkere trafikk til øya. Skipet ble derfor flyttet til en ny opplagsplass syd for byen. Få dager etter at skipet ble flyttet startet pumpene å svikte og skipet fikk etterhvert stor slagside og gikk ned. I etterkant av synkingen har det dukket opp forskjellige konspirasjonsteorier, slik som at pumpene egentlig ikke feilet, men at disse ble sabotert av ivrige dykkere som hadde ventet på muligheten til å få på plass et fett vrakdykk. Uansett hvorfor og hvordan, i dag er vraket med sine 236 fot perfekt til å svømme rundt på ett dykk. Maksdybden under baugen ligger på ca 30 meter og langs siden av skipet spiser en fort mye bunntid, så å dykke nitrox her har en klar misjon da en får ti minutter mer med rust å studere. Langs lasterom og under masta Fra land er det relativt enkelt å finne frem, stødig vestover og etter å ha kommet over kanten på revet, og begynner å nærme seg femten meters dybde, åpenbarer en grå vegg seg. Når en kommer nærmere ser en at det er babord side av skipet og kjølen. Vi svømte først fram til baugen, for så etter å ha rundet denne, utforske dekk og lasterom på veien akterover. Omtrent midtveis er det lett tilgang til styrhuset. Underveis traff vi på flere svære tarpons som søkte skygge undrer vraket. Hekken med ror og propell Akterut runder en hekken og kommer forbi ror og propell. Når vi var kommet så langt begynte tiden vår å løpe ut, og vi satte kurs tilbake mot grunnere farvann. Vi kom opp omtrent akkurat der vi hadde parkert, noe jeg som navigasjonsansvarlig alltid er happy med.
«La Cantina» - restaurant - Krajendiijk - Bonaire Selv om «La Cantina» presenterer seg som et Cerveceria, noe jeg trodde betød et sted for å hive innpå et par øl, er dette en restaurant som har ambisjoner både i forhold til smak og presentasjon. Restauranten ligger litt bortgjemt til i et gårdsrom med inngang fra hovedgata gjennom sentrum, «Kaya Grandi». Her inne er det laget til et hyggelig uteområde med uformell atmosfære. Vi var tidlig ute, men stedet fyltes etterhvert opp. Servitøren var raskt på pletten og forklarte menyen, og dagens spesialiteter. Etter å ha vurdert en liten stund, samt tuslet over og sett på «catch of the day» falt vi ned på dagens fireretters med tilhørende vinpakke. Før maten, og mens vi led valgets kval over menyen, koste jeg meg med et glass «Bonaire Blonde», som brygges av Bonaire Brewery vegg-i-vegg, mens fruen gikk for en espresso martini. Før første rett fikk vi en appetittvekker bestående av en shotglass med en nydelig suppe basert på paprika, men med et lite sting av chili, og litt red snappersalat/røre. Fruen har en forkjærlighet for foie gras og hadde bestilt en ekstra forrett før vi startet opp. Her var det tydeligvis litt misforståelser med kelneren, som kunne bekrefte at det var foie gras terrine det var snakk om og ikke stekt foie gras, det som åpenbarte seg på bordet var imidlertid ingen av delene, men en god klump foie gras smaksatt smør. Altså et godt stykke unna gåseleverterrine som forestilt. I etterpåklokskapens lys burde vi sikkert skjønt at noe var muffens ut fra prisen på syv dollar for 50 gram. Plutselig ble det også litt tydeligere hvorfor kelneren åpenbart syntes det var merkelig når han fikk beskjed om at det ikke var nødvendig med brød til denne forretten. Siden ingen av oss var villige til å ta en for teamet og hive innpå en god klump smør for høflighetens skyld, ble dette sendt tilbake med unnskyldninger fra bordet om at her hadde vi nok misforstått litt når vi bestilte. Kokken likte tydeligvis ikke å få ting i retur og kom personlig en runde for å sjekke hva problemet var, og det var tydelig at han var sur på servitøren. Min frue som har fartstid i bransjen var raskt ute å beroliget servitøren med at dette var vår feil og at vi ikke hadde noe imot å betale for denne forretten. Tartar av Jack-fisk All drama sorted out kunne vi gi oss i kast med første forrett som var tartar av Jack-fisk servert med en lime og tomatemulsjon og pepperrotkrem. I glasset fikk vi en Grüner Veltliner som ga bra syre som akkompagnement til retten. «Picanha» Neste forrett var røkt «picanha». Jeg prøvde å få en forklaring på hva slags kjøttstykke dette var, og tror jeg klarte å lokalisere dette til toppen av bakenden på kua. Kjøttet ble servert med blomkålpuré, stekt hvitløk og crispy baconterninger. Kjøttet var godt røkt men etter det jeg så ikke varmebehandlet. Spesielt for fruen ble dette litt i råeste laget. At vi fikk en deilig argentinsk malbec å drikke til maten gjorde oss imidlertid i godt humør. Hovedrett - red snapper Dagens hovedrett var red snapper med couscous, røkt fennikel og en krem av kål. Til hovedretten drakk vi en hvit burgund. Fisken var perfekt stekt og smakene og vinen satt godt sammen. Måltidet ble rundet av med en bananmouse med sjokoladebiter og skogsbærsorbet. Her fikk vi et glass italiensk moscato. «La Cantina» har som sagt innledningsvis tydelig høye ambisjoner, de innfrir også til dels. Ankepunktet fra min side må være at det til tider blir litt mye forvirring i retning. Det kan virke som om kokken ønsker å putte flest mulig tilgjengelige ingredienser inn i en og samme rett, i stedet for å fokusere på hovedsmakene og jobbe rundt disse. Et eksempel her er hovedretten hvor jeg plutselig oppdager at i tillegg til alle mulig grønnsaker, salatblader, urter, sauser og pureer var det sannelig også sneket inn et par østerssopp. Når det er sagt hadde vi et nydelig måltid og vinene som var valgt ut passet godt til de forskjellige rettene. Kelneren var muligens noe våt bak ørene fortsatt, men gjorde opp for dette med genuin serviceinnstilling, og på et såpass uformelt sted er det lett tilgitt at en ikke husker alle krumspringene kokkene har kommet opp med, så lenge en med et smil sier at det skal jeg undersøke, og kommer tilbake med et svar. Vi kommer definitivt tilbake til «La Cantina», blant annet er det en lammeskank der som jeg føler jeg har noe uoppgjort med.
Supert her for de som liker avslappet atmosfære og ikke plages av manglen av lange hvite strender. Som en kompis kommenterte i går når det var cruisebåt i havna, en kan se forskjell på cruiseturistene og de «lokale turistene» i klesstil, de som ramla av båten så ut som om de hadde pynta seg Vurderer du Bonaire tipper jeg denne linken kam være av interesse; http://www.motorcycleshopbonaire.com/rentals.html
