Det daglige slit... Etter noen dager i ferieparadis faller vi inn i en bedagelig ferierytme. Opp om morgenen, litt frokost og pakking av strandbag. Så er det avsted, mor og unger sitter «Trygg Trafikk» usertifisert, godt plassert bakpå pickupens lasteplan. Tre minutters kjøretur unna innkvarterer vi oss for dagen i en strandcabana. Coco Beach Valget står stort sett mellom «Coco Beach» og «Spice Beach Club». Begge hyggelige steder men litt forskjell i pris og kvalitet på restaurant. For ungene er den største forskjellen kvalitet på milkshakes og størrelse på brygga de kan hoppe og stupe fra. Cabana-Life Noen formiddagstimer glir fort når en snorkler, bader, leser bok i skyggen og kanskje tar en powenap i cabanaen. Etter lunsjpause og påfyll av kalorier er det bade- og slappeavsesjon nummer to. Senere på ettermiddagen putrer jeg bort på dykkesjappa og henter noen fulle tanker, og eventuelt tar en tur på supern for proviantering. Lemping av dykketanker er en del av dagens oppgaver på Bonaire Neste på programmet er å komme seg hjem og få rigget opp dykkeutstyr før ettermiddagens høydepunkt for de voksne. Når barnevakten vår dukker opp har vi alt stablet og klart og kan bare kjøre avgårde til dagens dykkemål. En rask kjøretur senere er det på med drakt og utstyr, og prøve å finne best mulig måte over koraller og gjennom bølger ut i vannet. En times dykk senere dukker vi (om jeg har navigert riktig) opp av vannet omtrent der bilen er parkert, så er det bare å pælme alt tilbake på lasteplanet og komme seg hjem. Kjør inn, lemp av, analyser gass, lemp på, dykking gjort lett the Bonaire way Mens jeg skyller og rydder dykkeutstyret fikser kona til et par After Dive Coronas, eventuelt et glass eller to rosévin. Har vi tunet operasjonen rett er vi nå akkurat i tide til å sitte på brygga med disse å se på solnedgangen. Solen er på vei ned og faklene er tent for kvelden Etter noen kalde solnedgangsøl er det på tide med middag, enten ut på restaurant, slenge noe på grillen eller rett og slett bestille take-away. Solnedgang tappet på glass Slik går dagene i en rutine og rytme en greit kan vende seg til!
«Osaka» restaurant - Krajendiijk - Bonaire For sushi når man er på Bonaire tør jeg påstå at Osaka er stedet. Vi hadde reservert bord ute på balkongen. Fordelen med dette er at en sitter ute med vind og temperatur som gjør det behagelig. Ulempen er at stedets rånere liker å dundre forbi, noe som til tider kan være støyende. «Osaka» kjører et sharing konsept hvor en mer eller mindre prøver å finne minste felles multiplum for hva alle rundt bordet vil ha, og tar det derfra. Rettene dukker opp litt etter litt, slik at en hele tiden har noe å spise på mens man koser seg med vinen. Vinlisten er ikke den mest imponerende, men vi falt ned på en Pinot Grigio som falt godt i smak og passet perfekt som en svalende drikke ute på terrassen. Fra fiskemenyen kjørte vi på med først en mix-sashimi, her var det laks, tunfisk og smørfisk. Alt veldig godt. Så var det over på nigiri, en av åtteåringene er fostret opp på Salma fra kiwi, så dette var hans høydepunkt i sushi verden. Dessverre fikk vi først beskjed om at de ikke hadde laks inne til nigiri, men etter en liten dobbeltsjekk klarte de å trylle opp tre laksenigirier. Disse gikk ned på høykant etter ukonvensjonell chopstickmanøvrering. Må innrømme jeg pustet lettet ut da en nigiribit vellykket var fortært etter en noe turbulent ferd fra bord til munn, balansert på toppen av én spisepinne. Nigiri for de voksne var basert på dagens fangst, Wahoo, Tunfisk og Mahi Mahi, alle helt strålende Så var det over på forskjellige maki-rolls. Vi åt oss gjennom «California Roll» med crabsticks, agurk og avokado med washabi majones. Så litt «Dragon Roll» med røkt ål, ebi, salat, agurk og avokado, dandert med fiskeegg. Høydaren for meg kom til sist «Osakas» legendariske «Vulcano Roll». Dette er en fritert Tempura Roll, bestående av laks, vårløk, cocktail sauce og eel sauce, også denne dandert med fiskeegg. Sinnsykt god og et must om man spiser hos «Osaka» God vin, nydelig sushi, trivelig servitør og god service og en fantastisk Volcano Roll, det eneste som manglet for en perfekt sushi-opplevelse var opptjening av ekstra EB points.
Ut å dykke «Salt Pier» Temmelig lang syd på Bonaire er landet flatt og ligger lavt over havet. Her på saltflatene har det vært utvunnet salt i flere hundre år. I store grunne basseng tørkes saltet ut av sjøvann. Dette var i tidligere tider en arbeidskrevende og brutal industri, med slaver som arbeidskraft. Området som nå benyttes til utvinning av havsalt utgjør hele femten prosent av Bonaires areal. Saltet samles med bulldosere i svære hauger, og blir senere sendt videre med skip. Nettopp her på utskippingskaia for saltanlegget finnes en av Bonaire mer særegne dykkesteder. Kaianlegget kan, av sikkerhetsmessige grunner, bare dykkes når det ikke er skip lagt til, eller på vei inn. Under vann består kaianlegget av en rekke pæler som er drevet ned i bakken. Disse danner et virrvar av en struktur som er et perfekt tilholdssted for fisk. Dette er et relativt grunt dykk, vi kom ikke dypere enn femten meter, så vi hadde masser av tid til å utforske området. To unge spotted drumfish har funnet seg et skyggefullt tilholdssted mellom pålene. I området rundt kaia trives også grønn mureneål. Heldigvis klarte vi å spotte en slik krabat under dykket. Hen var roughly to meter lang, tjukk som låret til en kulekaster fra DDR, og så ut til å glatt kunne sluke Go-Pro’en min hvis jeg ble for nærgående. Så ikke noe bilde av denne nå. Nord for kaianlegget, på grunnen inn mot land er det en gruppe unge skilpadder som har tilholdssted. Disse var svært fortrolige med mennesker og vi kunne ligge ved siden av de og se på at de uforstyrret gnafse i seg tare fra sjøbunnen. Vi hadde også en rolig svømmetur på over ett minutt side ved side med en skilpadde. Hadde den hatt ønske om å få være i fred hadde den lett kunnet lagt inn et ekstra gir og svømt fra oss. I stedet virket den nysgjerrig og kom helt opptil oss. Vi berører selvsagt ikke ville dyr, skilpadden hadde ikke fått dette memoet så den la ene luffen på armen til kona, og så et øyeblikk ut som om den holdt seg fast som gratispassasjer. Et magisk øyeblikk med disse flotte dyrene!
Sorobon Sydvest på Bonaire finner man windsurferstranda Sorobone, knapt tjue minutters kjøring fra hovedstaden Krajendijk. Stranda ligger ved bukta Lac Bay som et godt beskyttet av et ytre rev ca en kilometer fra land. Revet, sandbunnen, vanndybde på 80 til 100 cm, stødig frisk bris fra vest, og vanntemperatur på oppunder tretti grader gjør denne bukten til tumleplass for windsurfere i alle ferdighetskategorier. Med rett kombinasjon av stort brett og lite seil, eller lite brett med stort seil kan vinden utnyttes utifra ferdighetsnivå. Det er hovedsakelig to sjapper folket henger rundt, enten «Jibe City» eller «Windsurf Place» lokaliser vegg i vegg langs stranden. Etter å ha testet begge har vi stort sett endt på Windsurf Place, og den utrolig rustikke cafeén deres «the Bech Hut» Du må ikke surfe for å henge på Sorobon, det holder i massevis at du synes det er kult å sitte orkesterplass til oppvisning i skillsa fra nybegynner til verdensmester. Jeg har fått med meg noen syke saltoer og lignende triks fra stranden her! For å få åtteåringen engasjert leide jeg det største brettet med det minste seilet og vi tauet oss ut i lagunen, 25 års arkivert windsurfingkunnskap ble prøvd oppfrisket og formidlet. Resultatet ble en rekke prøving og feiling, med trykk på feiling. Så ved neste forsøk fikk vi hyret inn en pro. Stive 80 USD for en time, men inn i granskauen for en progresjon. Innen timen var over sto åtteåringen stødig 100 meter, for så kontrollert å slå og seile samme veien tilbake. For å lære å windsurfe må Sorobon være det ideelle stedet. Lite bølger og når du faller av brettet står du trygt på sandgrunn. Flere runder med brett kommer definitivt både for jr, og etterhvert for far som syntes det ble litt kjedelig å kun være bakkemannskap med vann til navlen. Utsikt fra bordet på «the Beach Hut» Lunch inntok vi på tidligere nevnte «the Beach Hut». Her er det sand under tærne, bardisken er en gammal båt, det henger slitne surfeseil i taket, og stamkunden iguanen Anton har fast tilholdssted under plattingen. Baren på “the Beach Hut” Standard Beach Club meny med litt burgers og sandwiches. Valget falt på bacon cheeseburger og BLT-sandwich. Begge leverte i henhold til forventninger. BLT sandwich Baconcheeseburger Iguanaen Anton speider etter pommes frites som kan ha falt fra bordene En iguan må jo selvsagt også ha eget dørskilt
Nest siste dag på Bonaire for sommeren, og det er fortsatt mye en skal rekke å få gjort. Vi startet dagen med en Windsurf sesjon på Sorobon, fremgangen til jr. er merkbar, og han krever stadig større seil. Siste par runder har jeg vært taueasnsvarlig for å få han ut fra land, i dag klarte han å Krysse mot vinden, og bakkemannskapet fant seg en flåte uti lagunen for ivaretaking av beredskapsoppdrag. I dag var det også på tide å gjennomføre det rutinemessig vemodige siste dykk for reisen. Hadde en kjapp diskusjon med fruen før mål ble lagt, hun var egentlig klar for en tur på husrevet «Something Special» som ligger femten svømmetak utenfor brygga til huset vi leier. Jeg hadde andre mål, og lobbet for «Oil-Slick Leap». Femten minutter nord, jeg skulle fikse alt utstyr klart så bare å dure avgårde når barnevakten kom. Planen funket dunder en god stund ,vi fant stedet greit og hadde en kjapp rekon ned til klippene vi kunne hoppe uti fra og ikke minst stigen for å komme opp igjen med. Så på med våtdrakter og utstyr. Eller omtrent her slo planen sprekker, blybeltene lå gjenglemt i utedusjen hjemme. Big D’oh! Moment! Planen ble raskt omskrevet til dykk på husrev. Kan nå krysse av på bucket list for nr 273 - kjøre leiebil iført våtdrakt og badesko, glad bilen har aircon som en norsk vinter! Litt senere var vi hjemme igjen, fant vektene og fikk på oss utstyret og kom oss utti. Dykket startet bra med en mötley crew av revets badboys i mer eller mindre organisert jakt, en sharptail eel ledet gjengen, en scorpionfish hang rundt og ventet på left-overs, to trumpetfish og en pappegøyefisk så veldig sultne på fra sidelinjen. Jeg tror det var all you can eat shrimp buffet, i alle fall ut i fra oppførselen å dømme. Vi bla avbrutt fra å bivåne dette bisarre snyltepartyet av en skilpadde som kom seilende. Først virket den lite keen på kontakt og svømte avvisende avgårde. Litt lenger borte fant den ut at den skulle gå for full spa treatment. For en skilpadde innebærer dette mye gniing av luffer og andre deler av skillpaddelegemet mot mer eller mindre tilfeldig valgte koraller. Det virket ikke som om den enset oss i denne prosessen. Noen minutter på skilpaddespa senere og våre veier delte seg, vi skulle lenger ned. Over kanten på revet og nedover. På rundt tretti meter flater det ut, her møtte vi også to svære baracudaer. På dette tidspunktet ga imidlertid utstyret mitt signal om at det var sent i ferien, og på tide med en liten service. Inflatoren som brukes til å blåse luft inn i vingen jeg har på ryggen, for å få nøytral oppdrift, kilte seg fast i åpen posisjon. For å unngå å dundre til overflaten som en ballong fra tretti meter, ble massive mengder luft dumpet mens jeg hang oppned å kavet med å få koblet fra slangen til inflatoren. Det ordnet seg etterhvert. Derfra og ut var det å dykke en profil uten mye opp og ned. Kjipt med Oil-Slick Leap som føyer seg inn i listen av steder jeg nesten har fått dykket, men kommer sterkere tilbake senere og da skal jeg dobbeltsjekke at alt utstyr er med + ha fikset noen utstyrsfeil!
Siste dag her på Bonaire for sesongen. Har kjørt et hektisk program fra ende til annen for å makse ut dagen. Startet tidlig med et svipptur opp i gata og fikse noen friske dykketanker. Så var det å stable opp fire sett på brygga. Åtteåringene er egentlig for unge til å drive med dette, men med mor og far hengende over dem på 2,5 m dyp på sandbunnen utenfor huset går det bra. Avskjed til koraller, fisk og husrevet tatt for denne gang. Utstyret er klart for en tur under vann Neste oppgave for far, skylle fire sett dykkeutstyr og stable opp for tørking, med mål om minst mulig muggdannelse i koffertene innen vi når Oslo tirsdag morgen. Badebag og snorkelbag pakkes, men først premie for dykk nummer fem, pannekake på «la Creperia», populært benevnt pannekakehuset (se anmeldelse lenger opp i tråden). Etter lunch på pannekaker durte vi over øya til Sorobon nok en gang. Windsurfer ble leid, jr. gikk frisk ut og forlangte større seil enn sist. Han innså litt etter at det var overkanten ambisiøst og riggen ble nedskalert igjen. Etter en time son hjelpemannskap ute i lagunen smakte det godt med en iskald corona på solsengen etter endt dyst. Den yngre garde slurpet mikshakes ned liv og lyst! Scenic route rundt sydspissen av øya sto nå på programmet, men ikke tid til å stoppe å ta bilde av de hundretalls flamingoene som drev med (synkrone) flamingoaktiviteter langs veien, heller ingen sightseeing i de historiske slavehyttebe langs veien, denne gangen. Vrengte inn på parkeringsplassen ved «Salt Pier» og gutta en kjapp snorkelbrifing. Hold dere tett ved meg, ikke lov å ta på skilpaddene, lets go! 30 sekunder ut spotter vi første skilpadde som gnaffser i seg sjøgress. Så flere, vi følger noen en stund, ser nye, følger disse. Blir utflanket av noen tyskere med fullface snorkenasker (seriøst!), ser ut som dette kan være siste kryss på deres bucket list, utifra alder, så vi faller av og finner vår egen skilpadde, og noen kule fiskestimer! Får etterhvert overtalt ungene til å komne opp igjen. Kjapp tur innom super for siste minutt proviantering, Rydder sand, grener, kvister og rusk og rask ut av leiebilen så jeg får litt mindre sure blikk når jeg leverer den i morgen. Skyller det siste dykkeutstyret , rekker akkurat en corona før taxien til byen dukker opp. Siste kveld må markeres, bord på «la Cantina» er booket, full anmeldelse tidligere i tråden. Starter med en cocktail, min mojito var en noe bleik variant, fikk rekvirert noe ekstra lime for å piffe opp, skulle bedt om litt brunt sukker og noe mer rom i samme slengen. Startet med ett brett østers, helt strålende, med ett glass brut prosecco, Neste runde var tunfisk, svært lettstekt med karibiske krydder og en grüner veitliner i glasset. Forrett nummer to var en terrine på pork belly og foie gras, med rosinbrød og fikenkompott. Denne var en helt fantastisk kombinasjon også i forhold til pinot grigio vinen vi fikk i glasset, Hovedrett, lammecarré med gresskarstuing, sopp, grønnsaker. Bra men ingen wow faktor. Største overraskelsen var bruke av røyk de hadde kjørt på enkelte sv grønnsakene. Til lammet fikk vi en rioja. Pasjonsfrukt og syre sto på programmet for dessert, litt for surt for min gane må jeg innrømme , så kveldens vinnere ble de to forrettene som begge hadde bra avbalansert smaker og tidvis interessant bruk av krydder. Nå er det pakking og NYC next, ikke sikkert on jeg ser frem til fem nye timer på United, jr, har allerede flere ganger prøvd å få meg til å love at vi aldri skal fly et så dårlig fly igjen, får se om stemning endrer seg.... oppdatering følger!
Tusen takk for et fantastisk reisebrev. Det har vært en stor nytelse å følge deg gjennom din ferie. God tur hjem!
Eg kastar meg på bølgja av oppoverretta tommeltottar. Eit interessant og godt skrive reisebrev frå ein destinasjon bittelitt utanfor den mest nedtråkka turistløypa. Igjen takk for at du deler
Tusen takk, setter snart kursen mot verdens mest rosa flyplass: Flamingo International for første del av hjemreisen Tusen takk! Masha Danki! Som en sier her på øya
Nydelig reisebrev, med flotte bilder og masse deilig mat. Det kan trygt få plass på listen over potensielle destinasjoner.
Utflytting av hus etter tre uker er alltid litt kjas og mas. Hadde heldigvis klart å få mesteparten av dykkeutstyret tørt, og samlet hauger med stuff på strategiske steder for ikke å glemme noe. Fem kofferter med totalt ca 100 kg er det en drasser på, sett bort fra håndbagasjen, så det er et lite flyttelass. I tillegg er det andre viktige oppgaver som må fikses av far i huset før avreise. Leiebil må tankes, bly og dykketanker leveres og regninger gjøres opp. Når alt var klappet og klart hadde vi fortsatt en liten time å bruke før det var på tide å bevege seg mot flyplassen. «Gio’s» - Stedet for iskrem på Bonaire Hva er da bedre enn en avskjedsiskrem på «Gio’s». Her har de hjemmelagd italiensk iskrem i et utall smaker. Jeg tror jeg talte rundt førti varianter, så valget er alltid vanskelig. Legg til at smakenes vertikale fordeling i kjeksen også kan ha stor betydning om en er åtte år (jordbær oppå sjokolade er en helt annen iskrem enn sjokolade oppå jordbær, må forstås) så kan det ta litt tid. Iskrem ble behørig nytt og sjokoladebarter bortvasket, en kjapp tur tilbake og hente bagasjen og så var det avgårde. Hmmm, valgets kval Enda flere godsaker! Først ble bilen avlevert, temmelig skitten etter treukers bruk, men ellers ingen nye skraper funnet under inspeksjonen. Så ble vi svipper opp på flyplassen. Pakket og klar Bonaire flyplass, eller Flamingo International Airport (BON) er ikke en veldig stor plass. På lørdagene når amerikanske flighter kommer og går er det imidlertid etter størrelsen på fasilitetene temmelig kaotisk. Vi ble først henvist inn i en hundre meter lang kø for innsjekk på United, men siden vi hadde Economy Plus billetter klarte vi å komme oss over i Priority køen. Her var det nesten ingen, men det tok allikevel gode tjue minutter å få boardingpass og sjekket inn bagasjen. Åpent innsjekkområde uten aircon eller vifter gjorde at temperaturen sikker lå oppunder førti. Kaosgenerator skrudd opp til elleve! Gode å svette var det over neste kø, ingen Priority i Imigration eller Security så her gikk nye tjue minutter, mesteparten i samme varme. Når vi kom frem til Imigration var det heldigvis aircon. Etter sikkerhet er det en stykk svær ventehall med masser av mennesker, vi fant heldigvis raskt fire seter og lokaliserte baren slik at vi kunne få oss en avskjeds corona. Neste «United sucks!» sitat C, åtte år
Neste etappe var BON-EWR med United. De flyr strekningen en gang i uken med en 737-800. Fra turen ned tre uker tidligere hadde vi satt forventningene lavt, men merkelig nok klarte United ikke å innfri selv med dette utgangspunktet. Setet i economy Plus var greit med akkurat nok benplass til ikke å få gnagsår på knærne. En time ut i flighten begynte tyggegummismattende CC å dele ut nødrasjonene. Som på turen ned, én kjeks og vann (eventuelt et glass daff cola). Nuvel, vil de ikke gi oss noe å spise eller drikke får vi hoste opp en neve dollars tenkte vi. Så naive kan en være, det viste seg at Pringles var eneste faste føden å få tak i. Vi satt på andre rad etter biz, så kan tenkes raden før oss kjøpte hele varelageret? På vei ut over havet etter avgang fra BON Vi fikk i alle fall kjøpt litt vin, smaksmessig sto denne i god stil med aromaene fra måltidet som ble servert litt lenger frem i flyet. I slike stunder kan en bare drømme om kondensbefengt flymat fra Norwegian, som til tross for muligens å bli server i plast i det minste holder deg mett på en femtimers flight. Rustet for en dryg flight, bok, vin og snus Litt under en time før landing ble en av ungene dårlig, mulig på grunn av turbulens, mulig på grunn av diett utelukkende bestående av Twix, trolig en kombinasjon av disse to faktorene. For å gjøre det lite malerisk, ting kom opp i feil ende på gutten, dette ble fanget i en pose. Hvorpå en ser for seg to mulige scenarioer i) CC kommer når de beplinges, rydder opp med stram mine og the flight goes on, eller ii) CC kommer, rydder opp, gir trøstende ord til junior, henter ispose til å ha på pannen, og spør om det er noe annet de kan hjelpe med (jepp Qantas god service huskes lenge). Men det viste seg å være et tredje alternativ for håndtering av slike situasjoner, iii) CC ankommer scene of the crime, tar et blikk, henter en plastpose å ha rundt elendigheten, og sier at grunnet regelverk er de forhindret fra å gjøre noe mer. Vennligst kast posen i søpla på doen bak i flyet, en søppelkasse som allerede for en time siden rant over. Øyensynlig har CC på UA heller ikke mandat til å rydde underveis. Med spypose på fanget kom gladnyheten, vi lander 20 minutter før schedule. Jippi, kort taxing bort fra rullebanen og flyet stopper, lyden av 160 beltespenner som synkront åpnes sprer seg gjennom flykroppen. De ivrigste rakk å reise seg. Men, ikke fremme enda, rykk og napp bortover de neste 20 minuttene. Endelig kan skipperen informere om at det et trafikkork, og vi venter på gate, litt rykk og napp videre og vi ble parkert midlertidig i ingenmannsland. Ca en time etter at vi landet fikk vi neste oppdatering fra cockpiten. En tydelig frustrert pilot kunne fortelle at han hadde snakket med alle som kunne snakkes med og det dro ut i langdrag, men han hadde fått antydninger om at vi kanskje fikk en gate om ca ti minutter. Men som han sa «I wouldn’t hold my breath counting on it”. Nærmere 1 time og 20 minutter etter landing putret vi endelig inn til gate. Etter turen ned til Bonaire med United prøvde ungene å få meg til å love at vi aldri mer skulle fly med et så «dårlig fly». Etter denne returen blir det neppe en aktuell problemstilling på en god stund,.
Fy fader! Én ting er å reise aleine på slike utrivelige flyturer, men når en har med seg arvingene så blir det fort en annen prøvelse... Forhåpentligvis finner dere et annet selskap som kan ta dere til Bonaire neste gang!
Etter endelig å ha kommet oss av flyet fikk vi en gledelig overraskelse i Imigration. Tydeligvis nesten bare amerikanere som ankommer her så lang kø for dem, og ingen kø for oss, trodde nesten vi hadde gått feil et øyeblikk. Bagasjen dukket opp, og vi kom oss gjennom tollen. Utenfor sto en sjåfør fra dial7 og ventet, det hadde han gjort siste timen. På vei til Manhattan gjennom Lincoln Tunnel Gutta på åtte ble veldig imponert over doningen, en svart Chevrolet Suburban, og mente at slik burde vi ha hjemme også! Slitne og sultne veltet vi og våre 100 kilo reisegods inn på Stewart Hotel like med Madison Square Garden rundt ti på kvelden. Siden vi ikke hadde spist noe siden frokost ble middag fra room service raskt rekvirert og så en «tidlig» kveld.
Litt søvn hjalp betraktelig på humøret. Vi klarte å starte dagen relativt tidlig og gikk for en enkel frokost på en Fresh & Co, rett ved siden av hotellet. Fruen hadde klart å finne ut at Macy’s var åpent også på søndager, så til oss guttas fortvilelse ble første stopp på vår New York opplevelse lagt til skoavdelingen her. Hakket mer hektiske omgivelser enn de siste ukene Shopping delvis unnagjort tuslet vi over til Penn Station og tok toget ut til Queens og Arthur Ashe stadium. Dagens mål, solo finalen i Fortnite. Med 100 deltakere fra hele verden og 3 millioner dollar i førstepremipotten var det duket for storkamp. Show! Ungene var i høygir, og prøvde etter beste evne å forklare hva som foregikk. Jeg må innrømme at jeg, til tross for begrenset gaming erfaring siste ti årene synes det var et morsomt show. Litt øl og pizza på tribunen hjalp selvsagt også på humøret. Lørdagens norske vinner av duo finalen «Nyhrox» intervjues mellom to av kampene Vi var på stadium gjennom alle seks kampene, og etter hva jeg kan bedømme var «Bugha» som dro hjem seiere etter tilnærmet utklassing av de andre deltakerne verdig vinner. Når showet var over var det bare å følge folkemengden, etterhvert var vi tilbake på stasjonen, fikk kjøpt billetter til Penn Station etter litt køståing, og ble dyttet videre av mengden til vi var ombord på et tog. Rettelse, vi trodde vi var på tog, vi hadde billetter til et tog men vi var på subwayen. Heldigvis ingen billettkontroll, så den tjukkeste norske turist-i-storby aksenten, ble det ikke behov for. Hoppet av på Times Square og tuslet tilbake til hotellet derfra. Når vi hadde fått hvilt oss litt var det på tide med middag. Vi stablet oss inn i en taxi og dro til gastropuben The Spotted Pig i West Village. Koselig sted med nabolagskafé profil. Fruen gikk for en burger med roquefort og en insane mengde fries, ungene fikk dele en burgerposjon mens jeg gikk for glaserte lamb ribs. Burgeren var vist veldig bra, lammet litt for mye fett for min smak. En «Bronx Well Earned Pilsner» syntes jeg også jeg hadde fortjent. Grisekoselig sted! Burger and «some» fries! Etter mat å drikke bar det med taxi tilbake til hotellet for å samle krefter.
