Book først, spør sjefen etterpå: fem i business til SXM

Dere er ganske nærme Baie Rouge og Baie Longue om dere vil ha litt stille strender; de var høyt på vår favorittliste.

Hvis du fortsetter litt øst fra Super U ved Centre Commercial øst for Grand Case-flyplassen, finner du Sébastien Quillere, nydelig godt patisserie.

 

Første hele dag: jetlag, amerikanske porsjoner og Super U som feriemål

Nå har det gått en stund siden sist, så vi prøver med en liten update fra de siste dagene. Kommer på rekke og rad nå.

Første morgen startet friskt ved at vi alle våknet klokken 04:30. Hele gjengen. Lys våkne. Jetlag på sitt mest effektive.

Så da ble det en lat morgen i sengen før vi etter hvert pakket ut resten av sakene våre. Det er litt fascinerende hvordan temperaturen her bare ligger konstant på 28–30 grader. Jeg er vant til at det i det minste blir litt svalere på kvelden og natten, men her var det altså 28 grader klokken 04:30 også.

Det er liksom ikke “frisk morgenluft”. Det er mer “velkommen til et lunkent bad som aldri tar slutt”.

Frokosten på Grand Case Beach Club serveres fra klokken 07:30, og med vår døgnrytme denne morgenen skulle det holde hardt om noen andre rakk å være der før oss.

Det gjorde de ikke.

Vi fikk raskt erfare at selv om mye på denne siden av øya er fransk, er porsjonene på resorten tydelig tilpasset amerikanske turister. GCBC er heller ikke en typisk resort der frokost er inkludert og man tusler ned til en stor buffé med eggerøre, pannekaker og en mann som står og steker omelett med et lett resignert smil.


Restauranten ligger på resorten, men er skilt ut for seg selv. Du betaler maten direkte der. De har en god frokostmeny, men ingen buffé.

Etter frokost tok vi en liten runde rundt resorten for å gjøre oss kjent.

Det er egentlig to strender her, men barna hadde selvfølgelig mest lyst i bassenget. Man kan reise halve jorden rundt, bo rett ved karibisk hav, ha strand ti meter fra døren, og likevel er det altså bassenget som vinner.

Men før bassenget måtte vi ut og handle.

GCBC har en shuttle som kjører inn til Grand Case og til Hope Estate, for de som ikke har leiebil. Hope Estate er et slags område med diverse butikker på rekke og rad. Ikke et kjøpesenter slik vi tenker på det hjemme, men mer et åpent handelsområde der butikkene ligger litt spredt rundt. Du får likevel det meste du trenger der. Vinbutikk, apotek, parfymeri, matbutikk og litt av hvert annet. Det er vel egentlig det nærmeste man kommer et praktisk handelssentrum på denne delen av øya.

Super U var vår destinasjon.

Og Super U er faktisk ganske bra. Et stort supermarked med det meste tilgjengelig. Skal dere dit, er det lurt å ha med 1-euromynt til handlevogn, samt egne bærenett hvis dere har. Hvis ikke får man selvfølgelig kjøpt poser der. Vi kjøpte bærenett, og da fikk vi samtidig en liten påminnelse om at Super U ikke bare finnes i fastlands-Frankrike, men også rundt omkring i franske Karibia og Guyane. Sånt liker en bonusnisse. Litt geografi på kjøpet.

Butikken minner litt om en stor Meny, eller gamle Ultra for dem som husker den. En del EMV, men også mange kjente merker. Det meste er fransk, og mye er “made in France”. Det betyr også at det er ganske lite engelsk på pakkene. Her må man enten kunne litt fransk, bruke Google Translate, eller bare leve litt farlig.



Ferskvareavdelingen var også fin, med mye bra frukt og grønnsaker. Dette blir definitivt stedet vi handler når vi flytter til villaen.

Mye dyreliv på veien også.


Vel hjemme igjen bar det opp til bassenget. Fordelen med å være her i lavsesong er at vi store deler av dagen var helt alene ved bassenget. Da vi senere flyttet oss ned til stranden, var det heller ikke noe problem å finne solsenger. Jeg antar det skyldes lavsesong, men det kan selvfølgelig også være andre grunner. Uansett klager vi ikke. Når man reiser med tre barn, er “ledig solseng uten kamp” en egen form for luksus.

Resorten har også mye fint dyreliv og små ting å se på. Hver gang man runder et hjørne, dukker det opp noe som egentlig kunne vært et Instagram-bilde. En øgle her, en fugl der, noen blomster, en palme, et glimt av havet. Det er den typen sted hvor førsteinntrykket kanskje ikke nødvendigvis eksploderer, men hvor detaljene sakte jobber seg inn.


Det lander også noen fly daglig på den lokale flyplassen, SFG, som ligger like ved. Disse virker stort sett å være rutefly fra Pointe-à-Pitre med Air Caraïbes, betjent av ganske nye ATR 72-maskiner. Det er ikke akkurat Maho Beach-opplevelse, men for en som liker fly er det likevel hyggelig å få litt lokaltrafikk over hodet i løpet av dagen.


Ellers avsluttet vi dagen med middag på resorten. Etter den første lange reisedagen og en start klokken 04:30, var det ingen som hadde behov for et stort kveldsprogram.

Vi var i seng klokken 20:30.

Så da gjenstod bare det store spørsmålet:

Skulle vi våkne like tidlig dagen etter også?

 

Frozen mojitos, klesvask og Norge mot Brasil

Dagen etter var vi oppe 05:30.

Altså en hel time senere enn dagen før, så dette måtte jo nesten regnes som fremgang. Jetlagen var ikke borte, men den hadde i det minste tatt et lite steg i riktig retning.

Jeg hadde handlet inn frokost dagen før, og ungene ønsket å spise i leiligheten. Da ble det med det. Noen ganger er det greit å bare slippe restaurant, menyer, venting og tre barn som ombestemmer seg underveis. Frokost hjemme, i ro og mak, med aircondition og null forventninger til sosial atferd, er undervurdert luksus.

Dagen bestod for det meste av basseng, strand og etter hvert en del frozen mojitos fra baren under kampen.

Man blir fort amerikanisert her nede, haha.

Det starter med at man tenker “nei, vi trenger da ikke noe sånt klokken tolv på dagen”, og før man vet ordet av det sitter man der med solbriller, saltvann i håret og en frozen mojito i hånden mens barna hopper i bassenget for 47. gang. Karibia gjør noe med standardene.

@Flyingdutchman +1 skulle lande samme dag, så jeg slang avgårde en WhatsApp-melding med bilde av La Petite Plage. Viktig å gi folk en liten påminnelse om hva som venter. Det er tross alt dårlig gjort å la folk lande på SXM uten en liten visuell teaser først.

Vi hadde også opparbeidet oss litt klesvask, så jeg tok turen til laundry.

Der møtte jeg på en norsk dame som allerede hadde vært her i 13 dager. De skulle videre til USA og deretter Panama. Alt på poeng, selvfølgelig.

Som @Flyingdutchman sa senere samme dag: SXM er kanskje blitt nye Granka.

Og det er jo noe der. For selv om øya på papiret er fransk, nederlandsk og karibisk, så dukker det altså plutselig opp nordmenn med bonusbilletter, videre reiseplaner og overraskende god kontroll på poengoptimalisering. Det eneste som mangler er en nordmann som spør om de har brunost på Super U, så er sirkelen komplett.

Senere på dagen var det på med Norge-drakt. Kampen startet klokken 16:00 lokal tid, og vi rigget oss til for Norge mot Brasil.


Der traff vi den nevnte norske damen med +1, og etter hvert fikk vi også følge av @Flyingdutchman da de hadde fått sjekket inn. Det ble en veldig hyggelig affære å se kampen sammen, ikke minst fordi det satt et langbord med brasilianere bak oss. Med oss satt en argentiner og heiet på Norge like mye som oss.


Etter kampen tok vi turen inn til Grand Case sentrum.

Og for et mangfold av restauranter.

Her får du virkelig alt. Lolo-barbecue, små lokale steder, finere restauranter, strandbarer og steder med hummer rett fra akvariet. Grand Case har virkelig en egen restaurantgate-vibe, og det er lett å skjønne hvorfor stedet omtales som et av mathovedstedene i Karibia.

Når man reiser med barn, håper man likevel alltid at man kommer over en god pizzasjappe.

Og det gjorde vi absolutt.

Valget falt på La Quintessence Chef Pizzaiolo / La Quintessence Pizza Bar SXM, og det viste seg å være en skikkelig innertier. Herlig atmosfære, hyggelig sted og ekstremt god pizza. Ikke bare “god nok fordi barna spiser den”-pizza, men faktisk ordentlig god pizza.

Jeg er dessverre litt treg med å huske å ta bilder når jeg er sulten. Det går ofte fra “denne må jeg ta bilde av” til “oi, der var halve pizzaen borte” på ganske kort tid. Så dokumentasjonen ble ikke helt på influencer-nivå, men pizzaen var veldig bra.


De hadde også gode desserter, og vi endte med å ta med oss sjokolade-éclair tilbake til hotellet. Den ble spist i leiligheten, som seg hør og bør, før hele familien nok en gang var i seng klokken 20:30.

Nok en vill kveld i Karibia, altså.

Så var spørsmålet:

Skulle vi endelig våkne til vanlig tid dagen etter?

 

06:30 sharp, fugler i bur og bryllupsdag på SXM

06:30 sharp!

Dæven døtte. I mine øyne var vi nå akklimatisert. Det er jo omtrent da vekkerklokken ringer hjemme på en vanlig hverdag.

“Opp og stå, here we go!”

Som jeg pleier å si til barna.

Dagen startet litt overskyet, så vi bestemte oss for å ta turen til Parotte Ville Bird Park. Denne hadde blitt anbefalt flere steder. Et sted hvor man kan se, mate og komme tett på papegøyer og andre fugler. Etter frokost stappet vi hele gjengen inn i bilen og kjørte de 17 minuttene det tar dit.

Fugleparken ligger rett over på nederlandsk side, så her gjelder det å huske å slå på eSIM igjen. Slike småting er plutselig viktig når man beveger seg mellom fransk og nederlandsk side på en øy som arealmessig knapt er større enn Hvaler.

Det er ikke akkurat vanskelig å kjøre dit, men det er litt vanskelig å forstå at man faktisk har kommet frem. Ingen prangende bygning. Ingen stor inngang. Ingen “velkommen til Karibias fugleparadis”-følelse. Mer som et kjempestort skur eller bur med et lite skilt som bekrefter at joda, det er her.

Noe særlig opparbeidet parkeringsplass var det heller ikke. Vi fant et sted på en grusplass bak, hvor det virket som bilen kunne stå. Så da stod den der.

Stedet åpner klokken 09:30, og det var anbefalt å komme tidlig fordi fuglene da er mest sultne og mest interessert i å interagere. Vi var der like før 10. Like bak oss kom det to biler med familier som så omtrent like overrasket ut som meg over parkeringsfasilitetene.

Inngang kostet 7 euro for barn og 15 euro for voksne.

Kortterminalen fungerte ikke.
Så viktig tips: ha med cash.

Før man går inn, får man en liten innføring i fuglene de har, hvor de stammer fra og hvordan man skal oppføre seg. Ikke skrike. Ikke løpe. Ikke kose på fuglene. Gjør man det, kan de bite.

Så får man en slags kopp i hånden som fylles med fuglefrø, og deretter sendes man avgårde inn i fuglenes rike.

Vel inne flyr det en liten krabat rett bort til meg.

Lille prinsesse blir redd og gjør umiddelbart to av de viktigste tingene hun ikke skulle gjøre: skriker og løper.

Eldstemann, som har DS, synes det blir litt bråkete med alle fuglelydene, så fruen tar med seg ham og lille prinsesse ut igjen.

Igjen står jeg og minstemann på fem år.

Og det ble faktisk en fin opplevelse.


Vi fikk se mange fugler på nært hold, og et par av dem landet til og med på skuldrene mine. Minstemann var tydelig skeptisk, men holdt ut. Jeg så på ham at han ville være tøff. Han ville mestre dette.

Helt til en kjempestor fugl landet på koppen hans.

Da var beskjeden ganske klar: han ville ikke ha store fugler lenger. Kun små.

Fair enough.

Planlegger du en tur hit, bør du kanskje ikke være en altfor hardbarket dyreforkjemper. For selv om fuglene har en del plass og flyr ganske fritt rundt der inne, så er det fortsatt et svært bur. Det er greit å ha med seg den realitetsorienteringen.

Sett av maks én time. 30–45 minutter holder egentlig i massevis. Utenfor er det et lite område hvor man kan kjøpe drikke, og noen veldig enkle lekeapparater hvor barna kan leke litt.

Totalt?

Vi sier 3 av 5 stjerner.

Kanskje 4.

Nei, la oss lande på 3,5.

Absolutt verdt et besøk hvis du har litt tid å slå i hjel, spesielt med barn, men det er ikke et sted du trenger å sette av en halv dag til.

Derfra gikk kjøreturen videre cirka 15 minutter til Philipsburg. Planen var å tusle litt langs Boardwalk og Front Street, se litt butikker og få en rolig rusletur.

Dagen hadde startet overskyet, men da vi kom frem var det full sol og skikkelig varmt. Sommeren er lavsesong her nede, og det merkes. Det kommer visstnok bare noen få cruiseskip i måneden på denne tiden av året, mens det på vinteren kan ligge flere skip inne samtidig og være langt mer folksomt.

Denne dagen lå det ett skip inne, men det føltes nesten som ingen.

Veldig få turister i gatene. Mange fine palmer og koselige sandstrender på vei inn til boardwalk.


Å gå gjennom Boardwalk ble likevel litt slitsomt, selv om det ikke var turister i gatene. Det ga litt Tyrkia-følelse, med folk som ville ha deg inn i sin bar, restaurant, butikk eller bort til sine strandstoler. Det var ikke måte på hvor mange gode tilbud vi tydeligvis gikk glipp av hvert eneste minutt.

Vi fant ganske raskt ut at det var for varmt og litt for masete å spasere lenge der, så vi tok turen til parallellgaten Front Street for litt shopping.

Her var det mange butikker. Veldig mye smykker, klokker, diamanter, alkohol og tobakk. Etter hvert dukket det også opp flere klesbutikker som faktisk tillot litt mer normal shopping: Levi’s, Adidas, Mango, Michael Kors, Longchamp og flere andre.

Prisene var derimot overraskende høye, synes vi. Både på suvenirer, smykker og klær. Fruen mente hun knapt fant noe under 100 dollar i Mango butikken. Klokkene var stort sett retail price, selv om alt ble annonsert som tax free. Suvenirene var også dyrere enn vi hadde sett for oss. Helt andre priser på kjøleskapsmagnet enn for eksempel London i påsken.

Det eneste som virket genuint billig, var tobakk og alkohol.

For dere som røyker: 550 kroner for to kartonger Marlboro Gold, for eksempel.

I tillegg til shopping var det også mange kule og gamle bygg å se på. Philipsburg har absolutt en del sjarm, spesielt hvis man løfter blikket litt og ikke bare lar seg fange av diamantbutikker og “special price for you my friend”-følelsen. Jeg fikk knipset et par bilder underveis.


Philipsburg har mye moro å by på hvis man liker slikt. Casino har de også. Men jeg tror rådet må være ganske enkelt: unngå å dra dit når cruiseskipene virkelig er inne. Da kan jeg se for meg at det blir en helt annen opplevelse.

Vel tilbake på resorten dro vi en tur til bassenget, hvor vi også møtte @Flyingdutchman. Vi tilbrakte noen timer der med barna før vi etter hvert gikk tilbake til leiligheten for å dusje og gjøre oss klare for kvelden.

Så ble det på med penantrekket og ned til Sunset Café.

Det var tross alt 13 år siden fruen og jeg giftet oss.

Bryllupsdag er stas.

Det ble en god flaske vin, god mat og en veldig fin avslutning på dagen. Ikke noe stort show, ingen voldsom feiring, bare oss fem, god stemning, havet i nærheten og en følelse av at dette egentlig var ganske fint.


Alle var i seng, slitne og fornøyde, klokken 21:30.

All is good!

 

Tirsdag morgen var vi endelig oppe til normal tid. Klokken viste 06.30, og i mine øyne var jetlagen nå offisielt beseiret.

Planen var å spise frokost på restauranten, men ungene ville heller spise i leiligheten. Da gjør man det enkelt: barna fikk frokost hjemme, mens jeg og fruen tok turen ned til restauranten. Win-win.

Været hadde andre planer enn oss denne morgenen. Lavt skydekke og regn gjorde strandlivet lite fristende, så vi bestemte oss for å benytte anledningen til å besøke bakeriet Sebastian Quillere, etter tips fra @Henrik.

For et flott sted! Det føltes nesten som å sitte på en liten kafé i Paris med en god kopp kaffe og ferskt fransk bakverk. Disken bugnet av croissanter, pain au chocolat, kaker og andre franske fristelser, og prisene var faktisk ganske hyggelige – spesielt sammenlignet med kafépriser hjemme i Oslo. Kakene var forøvrig veldig realistiske til frukten de forestiller....


Etter en rask tur innom en matbutikk i nærheten for å fylle opp vannlageret, satte vi kursen tilbake til GCBC. Heldigvis hadde været bedret seg betraktelig mens vi var borte. Skyene sprakk opp, solen tittet frem, og resten av dagen ble tilbrakt akkurat slik barna ønsket: på stranden.


Mot slutten av ettermiddagen flyttet vi oss opp til bassenget. Personalet var i full gang med å rigge til kveldens Guest Mixer, en uformell samling for gjestene. Det passet oss perfekt. Litt gratis i glasset, noen enkle tapasretter og en hyggelig prat med andre ferierende er aldri feil.


Kvelden ble avsluttet med middag på resortens restaurant. Etterpå ble jeg og fruen sittende ute alene en liten stund. Et glass god vin, lyden av bølgene som slo inn mot stranden og en varm karibisk kveld. Det er slike øyeblikk man gjerne husker litt ekstra når ferien en gang er over.

 

Onsdag var siste hele dagen på GCBC. Planen var enkel: absolutt ingenting. Ingen utflukter, ingen kjøring rundt på øya. Bare nyte resorten en siste gang før vi skulle flytte til villa dagen etter.

Morgenen startet derfor akkurat der den burde – på stranden. Barna storkoste seg i vannet, mens vi voksne vekslet mellom solsengene, stolene i vannkanten og en dukkert i det turkise havet. Vi fikk følge av @Flyingdutchman som var kjempekoselig. Herlig fyr og madam likeså.

Det var faktisk litt godt å ha en dag uten at klokka bestemte hva vi skulle rekke. Strengt tatt var de fleste dagene her slike.

Midt på dagen trakk vi inn i leiligheten noen timer. Når temperaturen bikker 30 grader og luftfuktigheten er høy, er det helt greit å gjøre… ingenting.

Klokken 14 ruslet vi ned til brygga hvor vi hadde avtalt å møte @Flyingdutchman +1. Planen var å besøke den flytende baren som ligger rett utenfor resorten. En liten båt hentet oss, og etter en rolig båttur på knappe to minutter var vi fremme.


Det var en morsom opplevelse. Kapteinen fortalte at stedet normalt er enda hyggeligere, men at sommeren hadde vært uvanlig vindfull, noe som gjorde at vannet ikke var like rolig og klart som ellers. Det gjorde egentlig ikke så mye. Atmosfæren var avslappet, utsikten fantastisk, og det var nok å hvile øynene på uansett hvilken retning man snudde seg…


I midten var det bygget som et basseng man kunne ta en dukkert i, om man ikke ville gjøre det utenfor separee'ne.


Maten var også helt grei, spesielt når man tenker på at alt lages på et lite flytende kjøkken. Ikke en kulinarisk opplevelse, men absolutt mer enn godkjent til en sen lunsj med god drikke og hyggelig selskap.

Da vi skulle tilbake måtte vi vente litt på båten. Det syntes ikke @Flyingdutchman var nødvendig. Han tok like godt sats og svømte hele veien tilbake til land. Kudos!

Resten av ettermiddagen ble tilbrakt ved bassenget før vi pakket litt av sakene og tok en tidlig kveld.

Neste morgen ventet et nytt kapittel av ferien. Vi skulle forlate GCBC og flytte inn i vår egen villa. Etter seks netter på resort var vi spente på om den kom til å leve opp til forventningene.

 

Maho Beach, villa og tre nye romkamerater

Torsdag morgen ble det en rolig start på dagen. Vi spiste frokost på restauranten en siste gang før jeg tok turen innom resepsjonen for å gjøre opp regningen for de seks dagene vi hadde vært på GCBC.

Med mat, drikke og tips endte regningen på rundt 900 euro. Cirka 10 000 kroner.

Det er kanskje den største ulempen med å bo på resort. Man tenker “vi tar bare en drink til”, “vi spiser bare lunsj her også”, og plutselig sitter man der seks dager senere og lurer på om man egentlig har kjøpt resorten.

Deretter var det bare å pakke sammen.

Hvordan ender man egentlig alltid opp med mer bagasje når man skal videre, selv om man knapt har handlet noe?

Mens vi holdt på å pakke kom den hyggelige beskjeden vi hadde håpet på. Vi fikk sjekke inn i villaen allerede klokken 14:30 i stedet for 16:00.

Det ga oss omtrent tre og en halv time å slå ihjel.

Og jeg visste akkurat hva de skulle brukes til.

Eller… pappa visste. Resten av familien var mest med for å glede ham.

Vi skulle til Maho Beach.

Vi var fremme litt før klokken 12. Ingen store fly var ventet før nærmere klokken 13, men da skulle de til gjengjeld komme ganske tett.

Selv om de fleste anbefaler Sunset Beach Bar, hadde jeg gjort litt research på forhånd. Valget falt derfor på Tortuga Beach Café. Litt freshere uttrykk, bedre skygge og minst like god utsikt. Vi booket bord på forhånd, noe som viste seg å være lurt.

Fra parkeringsplassen måtte vi gå over Maho Beach.


Jeg vet ikke om det var høyvann eller om stranden alltid er slik, men det var overraskende lite plass igjen til dem som faktisk ville ligge på stranden. Mye steiner/klipper, mye folk og egentlig ikke et sted jeg ville valgt som ren stranddag med barn. Rett under Tortuga var det en mye bedre strand, med minst like god utsikt til flyene (tror det er en del av Maho Beach). Selv om den ser ut til å tilhøre resorten der, er den offentlig og det er bare å gå dit. Det var mange som gjorde det. Her så jeg også at sjøen på akkurat denne stranden var ganske røff. Ikke noe for små barn. Kjempestore bølger.


Vi fikk et bord som dessverre ikke hadde den beste utsikten mot innflyvningen, men det gjorde egentlig ikke så mye. Flyene kommer jo ikke på løpende bånd. Med FlightRadar24 på telefonen er det bare å rusle bort til gjerdet et minutt før landing.

Tortuga hadde faktisk også en skjerm med live flight-informasjon og kamera fra innflygingen. Ganske kult.


Maten lot derimot vente på seg. Servicen var litt treg, og maten var… helt grei. Ikke noe jeg kommer til å anbefale noen å fly halve kloden for. Men vi ble mette.

Jeg fikk med meg et par landinger fra utkikkspunktet ved gjerdet.


Da AF498, flyvningen vi selv kom med noen dager tidligere, var åtte minutter unna ifølge FlightRadar24, takket vi for oss og gikk ut på stranden.

Vi fant en fin plass.

Problemet var bare at alle andre hadde fått akkurat samme idé.

De åtte minuttene ble til nesten en halvtime. Flere fly fra MCO, FLL og MIA skulle inn før Air France fikk landingstillatelse. Etter hvert ble det rett og slett for varmt for guttene å vente, så fruen tok dem med til et bakeri med aircondition, mens jeg og lille prinsesse ble igjen.

Og det var verdt ventingen.


Da A330-en endelig kom inn over stranden ble det skikkelig liv. Folk stod tett i tett. Taxier stoppet midt i veien for at passasjerene skulle få tatt bilder. Hele området gikk nærmest i pausemodus mens flyet passerte noen meter over hodene våre.

Litt ville vesten, men veldig morsomt å oppleve.

Utklipp fra video jeg filmet....

Deretter satte vi kursen tilbake mot Grand Case. Siden de fleste passasjerene fortsatt stod i immigrasjonskø, var det lite trafikk, og vi brukte bare rundt 17 minutter tilbake til La Savane.

Vi fant villaen og ventet noen minutter på property manager.

Og for en villa.

Den ga akkurat den følelsen vi hadde håpet på. Mye privatliv, fantastisk utsikt og en moderne standard. Tre soverom, to bad, basseng og en stor terrasse.

Her kunne vi lett trives de neste seks nettene.


Etter å ha pakket ut kjørte vi en tur til Super U og handlet inn alt vi trengte de neste dagene.

Vel hjemme igjen oppdaget vi at villaen allerede hadde tre faste beboere.

Tre store iguaner.


Heldigvis helt ufarlige, selv om de ser ganske fryktinngytende ut første gang de dukker opp fra buskene. De siste 24 timene har derfor stort sett bestått av at jeg med jevne mellomrom har jaget dem bort fra terrassen, mens de på sin side virker å mene at det egentlig er jeg som har flyttet inn hos dem.

Vi får se hvem som gir seg først.

I dag har vi hatt en skikkelig villadag. Sol, bading, bøker og total avslapning.


I morgen tenkte vi å teste en ny strand på formiddagen før det blir hjem til villaen i tide til Norge-kampen.

Nå har vi faktisk vært på SXM i en hel uke, og det føles litt rart hvor fort tiden har gått.

Vi har én aktivitet igjen som er planlagt skikkelig. Utover det tar vi resten av ferien litt som den kommer.

Så vi er ikke helt ferdige ennå.

Stay tuned!

 

Jeg avsluttet forrige innlegg med å si at vi hadde hatt en hel villadag med bare kos. Og det hadde vi for så vidt. Vi slet bare litt med vanntilførselen.

Som på mange andre karibiske øyer har ikke alle hus kommunalt vann. I stedet har man vanntanker som fylles opp, og en pumpe sørger for trykket inn i huset. Vår villa slet visst med dette. Det hadde vært rørlegger innom før vi kom og fikset pumpen, men likevel måtte jeg ned under plattingen og restarte den et par ganger første dagen.

Den berømte pumpa

Jeg sendte avgårde en melding og forklarte problemet. Vannet forsvant hele tre ganger den første dagen. De lovet å sende en rørlegger klokken 07 neste morgen. Det gjorde de også. Han holdt på i nesten en time, byttet flere deler og mente alt var i orden.

Alles gut.

Trodde vi.

Femten minutter etter at han dro, var vannet borte igjen.

Han kom tilbake, men visste ikke helt hva som var galt. Flere deler ble byttet, og vi krysset fingrene én gang til.

En time senere var vannet borte igjen.

Da hadde jeg fått nok. Samtidig hadde naboen startet byggearbeider, og en betongmikser sto og gikk konstant under terrassen vår. Vi bestemte oss derfor for å stikke av noen timer.

Turen gikk til Friar’s Bay Beach Club og stranden Friar’s Bay. 10 eur for solseng med parasoll og servering på stranden. Not bad at all.

Beachcluben drives av noen skikkelig rocka typer. Alt er rock’n’roll. Jeg mistenker at dette hadde vært @holmen sitt faste tilholdssted på øya.
Bilder lånt fra nettet:


Selve stranden var rolig og fin. Der kom vi i prat med noen amerikanere som lurte på hvor vi bodde. De holdt til ved Orient Bay, men fortalte at sjøen der var så urolig og full av sjøgress at de måtte finne en alternativ strand den dagen. Alltid hyggelig å slå av en prat med folk på reise.


Tidligere hadde vi kjørt forbi et par McDonald’s-restauranter, og vi hadde lovet ungene et besøk. På vei hjem denne dagen tok vi derfor turen innom.

“Just to inform you first, sir. We don’t have cheese, and we don’t have dip for the nuggets.”

En McDonald’s uten ost.

Den var ny.

Første gang i livet jeg opplever det. Kanskje et lite symptom på at man faktisk befinner seg på en øy langt ute i Karibia?

Vel tilbake i villaen var vannet fortsatt borte. Jeg sendte beskjed om at vi var hjemme igjen og at rørleggeren gjerne kunne komme. Klokken var rundt halv fire lokal tid. Norge skulle spille en drøy time senere.

Det er rart hvor mye man egentlig bruker vann i løpet av en dag. Vaske hendene. Skylle oppvask. Koke mat. Vaske klær. Dusje. Gå på do.

Man får jo faen ikke driti engang når man ikke kan spyle.

Da Norge lå under 2–1 prøvde jeg å ta saken i egne hender. Jeg tenkte det var en fin anledning til å glemme både kampen og FIFA-mafiaen en liten stund.

Det gikk ikke.

Pumpen lot seg ikke lenger resette. Løpet var kjørt. Så jeg prøvde å ta bilde av solnedgangen istedenfor.


Jeg sendte en ny melding til manageren av villaen og ba om en løsning. Nå var tålmodigheten brukt opp. Vi sto foran den andre kvelden uten fungerende vann, og dette var definitivt ikke det vi hadde betalt for.

Jeg vurderte faktisk å avbryte hele oppholdet og be om full refusjon. Problemet var bare at jeg ikke fant noen gode alternativer. På en liten øy er det ikke bare å pakke bilen og kjøre et par timer til neste by. Så jeg håpet de klarte å løse det.

Like før vi la oss tikket det inn en melding.

De tilbød oss å flytte til Villa Azur, på den franske siden ved Orient Bay.

Dette var en villa jeg aldri hadde sett verken på Airbnb, Vrbo eller Booking.com. Etter litt frem og tilbake tror jeg forklaringen er ganske enkel: Mange europeiske (franske) eiere at utleiebolig her reiser til Europa om sommeren. Det er tross alt lavsesong her nå. Dermed leggee de ikke ut boligen i denne perioden siden de ikke er til stede selv (og det forventes lavere pris/etterspørsel). utleieselskapene vet hvilke boliger som kan gjøres tilgjengelige dersom noe skjer. Det tror jeg skjedde her.

Villa Azur sto klar for oss neste morgen, før klokken 11.

Vi la oss fortsatt litt sure og gretne. Det er ikke bare å pakke ned og flytte en familie på fem midt i ferien.

Men ok da…

Så lenge resten av ferien ble bra, kunne dette kanskje ende godt likevel.

 

lykke til med enda finere opphold i ny villa

 

Vi våknet, spiste frokost, pakket sammen og gjorde villaen ren og pen. Jeg sendte en melding til rental manager, en hyggelig fransk mann ved navn Gilles, om at vi var klare. Han svarte at han ville være hos oss innen 30 minutter.

Så tikker det inn en melding.

Han ønsket en bekreftelse fra meg på at vi godtok den nye villaen som løsning, og at vi ikke ville kreve ytterligere kompensasjon i etterkant. Jeg svarte høflig at fokuset mitt nå var å finne en levelig bolig for familien, så kunne vi heller ta resten etter oppholdet. Han svarte med en lang melding om hvilke ekstra kostnader flyttingen medførte for dem. Den lot jeg bli stående ubesvart.

Kort tid etter dukket han opp, gjennomførte utsjekken på en ryddig måte og prøvde å forklare deres side av saken. Det har jeg for så vidt forståelse for. Så satte vi kursen mot Villa Azur.

Kun ti minutters kjøretur unna ventet en villa i et gated community med mange flotte feriehus. Førsteinntrykket var veldig godt. Den føltes faktisk som en oppgradering – mye freshere stil, nyere innredning og et mer moderne uttrykk.
N

Utsikten var heller ikke dum. Rett utover Pinel Island og Tintamarre, to øyer som visstnok skal være fantastiske å besøke. Dessverre tror jeg logistikken med tre barn blir litt for krevende denne gangen. Det får bli neste tur. De er en del av naturreservatet her, og er du heldig kan du se havskilpadder i området.


Etter innsjekk tok vi en liten tur innom Sebastian Quillere for å kjøpe med noen gode kaker til kvelden, før vi handlet litt proviant på Super U. Resten av ettermiddagen ble akkurat slik vi hadde håpet på: basseng, avslapping og null stress.

Vi oppdaget også ganske raskt at vi ikke lenger delte villaen med tre iguaner.

Neida.

Her var det en hel hær.

Jeg tipper seks–sju stykker som holdt til i trærne og skogen nedenfor huset. Heldigvis kom de aldri opp til oss, siden det ikke var noen trær de kunne klatre i.

Så skjedde dagens høydepunkt.

En av barna mistet en pool noodle ned skråningen under huset. Da minstemann gikk ned for å hente den, hoppet plutselig noe mellom trærne ved siden av, så han nesten skvatt av seg badebuksa.

Aper!

Ja, folkens. Her var det aper også.

Det ble dermed en god halvtime ved bassengkanten hvor hovedaktiviteten var å speide etter aper i trærne.



Da ettermiddagen gikk mot kveld hadde vi egentlig tenkt oss en tur til Marigot, men fant raskt ut at søndag kveld neppe var den beste dagen. I stedet kjørte vi til Orient Bay Village.

Her finner du noen små butikker – ikke mange – og en god håndfull restauranter rundt det som kalles La Place du Village, et lite torg med restauranter, barer og en boulebane. Vi ruslet litt rundt, ungene kjøpte seg hver sin SXM-caps, og vi avsluttet med is.


Der traff vi også et ungt norsk par som hadde landet tidligere samme dag.

De var selvfølgelig bonusjegere.

Det ble en hyggelig liten prat før vi ruslet videre.

Vi tok også turen ned på stranden. Orient Bay er en av de mest populære strendene på SXM om vinteren, men sommeren byr ofte på både bølger og sjøgress. De rydder stranden hver morgen, men da vi var der mot kvelden lå det en del både på stranden og ute i vannet.


Til slutt satte vi kursen hjem til Villa Azur. Ungene hadde mast om nattbad helt siden vi kom, så det måtte de selvfølgelig få. Etterpå ble det dusjing og rett i seng.


En skikkelig fin avslutning på et par ganske stressende dager.

Nå håpet vi endelig at ferien kunne fortsette slik den egentlig var ment å være.

 

Første morgen i den nye villaen.

Man sover jo så som så den første natten. Ny seng, nye lyder og nye omgivelser. Har vel blitt litt for gammel til å omstille meg så fort, haha.

Uansett ble det en god frokost og en liten dukkert i bassenget før vi pakket sammen. Planen var Mullet Bay Beach og en litt mer fancy beach club.

Det passet egentlig fint, for selv her holdt de på med byggearbeider. Heldigvis ikke i nærheten av like mye støy som ved den forrige villaen.

Vi satte kursen mot Mullet Bay Beach på den andre siden av øya. Rundt 40 minutters kjøretur. Man merket fort at det var mandag. En del kø gjennom de største kryssene, men nå har vi sluttet å bruke Google Maps. Øya er faktisk overraskende enkel å lære seg.

Vel fremme fikk vi plass helt på første rad.


Det var ganske store bølger denne dagen, selv om værmeldingen og undersøkelser jeg hadde gjort på forhånd tilsa rolig sjø. Heldigvis ikke større enn at barna storkoste seg. Det var rett og slett moro å bli kastet rundt av bølgene.

Til slutt ble jeg nesten sjøsyk.

“Pappa, vi har blitt kjent med så mange på denne turen. Folk er ganske hyggelige.”

Det sa femåringen.

Han som egentlig er ganske sjenert og nesten aldri tør å prate med fremmede.

Det er faktisk vanskelig å unngå det her nede. Amerikanerne er utrolig hyggelige og slår gjerne av en prat og ikke minst tar de initiativet selv. Og når de hører at vi kommer fra Norge, har nesten alle en eller annen historie om Norge de har lyst til å fortelle. <3

Lille prinsesse fikk også karibiske fletter (braids), noe hun hadde ønsket seg lenge. Hun var strålende fornøyd.


Beach cluben leverte også. God fingermat, rask servering og veldig god service. Litt upscale kanskje. Jeg er bare usikker på om det var verdt prisen.


75 USD for to solsenger på første rad, to håndklær og to flasker vann. Radene bak kostet 55 USD.

Med 4 solsenger, mat og drikke endte regningen på rundt 300 USD.
Kunne nok brukt de pengene litt smartere…
Vi fikk sett en del fly på vei inn til SXM da.


Vel hjemme oppdaget jeg en e-post fra KLM.


De har avsluttet samarbeidet med loungen på SXM fordi den ikke lenger holder KLMs standard. I stedet får vi nå 125 USD i vouchers til bruk på flyplassen.

Det betyr at jeg slipper å stresse med om vi får brukt LoungeKey-voucherne som vi fikk pga forsinkelse på utreise. Da blir det heller å bruke KLM vouchere og lounge med Loungekey etterpå. Jeg er mer spent på hvorfor de avslutter samarbeidet med loungen.... Noen som vet?

Da barna hadde spist middag, kjente jeg at jeg hadde lyst på skikkelig mat.

Da vi ruslet gjennom Orient Bay Village dagen før hadde jeg lagt merke til en biffrestaurant som så skikkelig bra ut.

Vi kjørte ned.


Burde kanskje ringt først.

Det var dagen før Bastille Day, og det virket som hele den franske delen av øya var ute og spiste. Den eneste ledige plassen var i loungedelen av restauranten.

Vi takket ja.

Og angret ikke et sekund.

På menyen sto biffer fra Frankrike, wagyu fra Japan, australsk storfekjøtt og amerikanske klassikere.

Jeg gikk for en fransk Pearl-entrecôte og Bonemarrow bruscheta.

Det var helt fantastisk.
Perfekt medium stekt.


Fruen valgte rigatoni med biff, og den var minst like god.

Bare se bort fra at fruen alltid bestiller well done....

Fantastisk service, flinke servitører som presenterte menyen på en flott måte, fin borddekking og veldig hyggelig atmosfære.

5 av 5 stjerner.

Jeg tror jammen vi må tilbake i kveld også.

De stenger nemlig for fem ukers sommerferie fra onsdag av.

Vel hjemme ble det selvfølgelig nattbad på ungene igjen før leggetid.

Nå har døgnrytmen endelig kommet på plass. Vi legger oss rundt klokken 22–23 og våkner mellom 08 og 09.

Det betyr dessverre at alle må opp klokken 05 på avreisedagen i håp om at de sover 6+ timer på nattflyvningen vi har.

Da blir det rett inn i Kompani Lauritzen-regime.

I dag står det kun villa, basseng, soling og avslapping på planen.

Ikke så mye å skrive hjem om.

Neste oppdatering blir derfor fra 'hjemreisen' til SPU, og flyturen med pitstop på GEO i Guyana på vei til AMS før det blir touchdown i SPU.

 

Skulle egentlig ikke skrive noe om dagen i går, men får bli noen linjer.

Dagen i går var akkurat slik en siste dag på ferie bør være. Villa, basseng og rolig pakking.

Det vi først trodde var en apefamilie på tre, viste seg etter hvert å være langt flere. På et tidspunkt telte vi opptil ti aper i trærne nedenfor villaen. Vi hadde faktisk ikke sett dem siden første dagen, så det føltes nesten som de kom for å si hadet.



Ved utsjekk i dag fortalte manageren at apene holder til oppe i fjellsiden ved siden av villaen, men at de av og til blir observert helt nede i landsbyen. Litt artig.

Vi hadde egentlig bestemt oss for å lage litt enkel kveldsmat hjemme. Vi orket ikke stresse med å gjøre alle klare, og restauranten så fullbooket ut da jeg sjekket på nettet.

Da alle var dusjet og klare for kvelden, kom lille prinsesse med et enkelt ønske:

– Jeg vil ha biffpasta. Den fra i går.

Vi fikk overtalt gutta, satte oss i bilen og kjørte ned.

Da vi kom frem var det skikkelig hyggelig å bli gjenkjent. Til tross for at restauranten egentlig var fullbooket, fant de et rundt bord til oss. Sånt likær vi, som vi sier i Plankebyen.

Suksess!

Igjen fikk vi en flott presentasjon av menyen og kjøttet. Hvor det kom fra, hvordan det var modnet og hvordan de tilberede det.


Jeg spurte om det fantes noe som kunne slå Black Pearl-entrecôten jeg hadde dagen før.

Servitøren smilte.
– Not really. If you like that Kind of meat.

Da ble det samme valg en gang til. Denne gangen med potetmos og chimichuri saus.


Siden restauranten skulle stenge for sommeren om et par dager, var de dessverre utsolgt for den braiserte biffen fruen hadde sett seg ut. I stedet anbefalte servitøren en «slow cooked beef chuck, grandma style»-rett.

Et innertier.


Prinsessa fikk biffpastaen hun hadde ønsket seg, minstemann gikk for butter pasta, og alle var fornøyde.

En perfekt siste middag på L'atelier

Sjekka vinmenyen, en god vin til 15 000 EUR hadde de. Noe dyr da den koster cirka 33 000 NOK på Slippen i Fredrikstad...


Vel hjemme var det rett i seng.

 

I dag tidlig pakket vi de siste tingene og gjorde oss klare for hjemreisen.

Utsjekken klokken 10 gikk helt smertefritt.

Jeg merket at manageren var litt spent på om vi kom til å klage og kreve kompensasjon for vannproblemene og flyttingen. En del av meg hadde egentlig lyst. Samtidig så jeg hvor mye de faktisk prøvde å løse situasjonen. Fruen er dessuten av det litt snillere slaget og ba meg bare la det ligge. Vi fikk tross alt en fin avslutning på oppholdet. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå, men alt tyder på at det blir fruen som får siste ordet.

Jeg hadde brukt omtrent tre firedeler av tanken, så det ble et stopp på bensinstasjonen. 55 dollar senere var bilen full igjen og klar for levering. Overleveringen på parkeringsplassen ved SXM gikk helt knirkefritt.

Da gjensto bare én ting.

Innsjekk på Princess Juliana Airport – og starten på den lange reisen hjem.

Ved SkyPriority var det ingen kø. Jeg hadde kun fått boardingkort til Amsterdam og ønsket å bli sjekket inn helt til Split, samtidig som bagasjen ble sendt hele veien.

Null stress.

I tillegg fikk vi fem vouchers på 25 USD hver, siden KLM hadde avsluttet samarbeidet med loungen på SXM.


Security og passkontroll gikk også overraskende smertefritt. Klok av skade etter CDG valgte vi å være på flyplassen tre timer før avgang. Det viste seg å være et smart trekk, for ganske kort tid etter begynte køene å bygge seg opp.

Flyplassen var for øvrig både moderne, oversiktlig og langt hyggeligere enn jeg hadde forventet.

Jeg hadde bestemt meg for å kjøpe en lokal rom med pasjonsfruktsmak. Den fikk jeg dessverre ikke brukt voucher på.

Deretter kjøpte vi tre crêpes med Nutella, litt vann og snacks.

53 dollar.

Tre vouchers brukt. og fortsatt 22 USD som ble ubenyttet hvis vi ikke kjøpte noe mer.

Dermed fikk to grupper bak oss gratis drikke.

Amerikanerne kunne nesten ikke tro det.

“Are you sure?”

Jeg tror de spurte fem ganger.

Etter crêpes-runden brukte vi én voucher hos Domino’s på en pizza og vann til minstemann.

“Sir, you still have six dollars left.”

“It’s okay.”

Han så bare rart på meg.

“Buy something for yourself.”

Ansiktet hans lyste opp.

“Thank you so much!”

I følge kvitteringen gikk seks dollar til en brus og en muffin.

Deretter tok vi turen til loungen.

Her fikk vi brukt SmartDelay-voucherne våre fra forsinkelsen i Paris. Perfekt timing.

Og vi kom inn i grevens tid.

Nå skjønner jeg egentlig godt hvorfor Air France og KLM har avsluttet samarbeidet med loungen.

Den går over to etasjer, men har altfor få sitteplasser. Vi fant heldigvis to små bord i et hjørne oppe i andre etasje. Etter oss strømmet det inn Priority Pass- og LoungeKey-gjester, og det ble raskt fullt.

Med tre barn ble det dessverre litt for mye logistikk til at jeg fikk tatt bilder av loungen.

Men én times ro før avgang var gull verdt.

Da boarding ble annonsert ruslet vi mot gaten.

Avgangshallen derimot…

For et kaos.

SXM er definitivt ikke en “silent airport”.

Her ropes det konstant over høyttaleranlegget.

“Passenger Smith…”
“Final call…”
“Passport check…”
“Group A…”
“Group B…”
“Groups 7 and 8…”

Alt om hverandre. 5 flights samtidig.

Over hele terminalen.

Etter litt venting og boarding av noen passasjerer som trengte ekstra assistanse, var det endelig vår tur.


Boarding foregikk fra bakken, slik det ofte gjør på SXM.

Og der sto hun.

KLMs Boeing 787 Dreamliner.

Tro det eller ei – dette er faktisk min aller første tur med en 787.

 

Tro det eller ei, men dette var faktisk min aller første tur med Dreamliner. Da måtte det selvfølgelig bli en obligatorisk selfie på vei opp trappen, bare noen meter fra den enorme motoren.


Vel om bord fant vi plassene våre. Opprinnelig hadde jeg og fruen to midtseter, med barna på hver sin side ved vinduene. Bare noen dager før avreise ombestemte jeg meg og endret slik at vi satt med hvert vårt barn i midten, mens lille prinsesse fikk vindusplassen. Under innsjekk oppdaget jeg imidlertid at KLM hadde gjort noen endringer. Vi beholdt stort sett plasseringen, men de flyttet meg til vinduet, mens fruen og minstemann havnet på rad 6. De to eldste satt på rad 5, rett foran dem og over midtgangen fra meg. Purseren virket godt fornøyd med løsningen, og det var jeg også.


Kort tid etter fikk vi servert pre-departure-drink og meny. Førsteinntrykket var at menyen virket litt tynn, men det viste seg raskt at den kun gjaldt strekningen SXM–GEO. Den ordentlige menyen for hovedserveringen etter avgang fra Georgetown kom senere. KLM har altså egne trykte menyer for hver etappe av flyvningen, noe jeg egentlig synes er en ganske hyggelig detalj.


Det ble en del kø inn mot rullebanen på SXM, så vi ble stående ytterligere rundt tjue minutter. Fra vindusplassen hadde jeg perfekt utsikt til både landinger og taksing, så ventetiden gjorde egentlig ikke så mye. Jeg fikk knipset noen bilder jeg ble ganske fornøyd med.



Vi tok av motsatt vei av hvordan vi landet et par uker tidligere, og hvordan alle andre lander. Jeg har alltid trodd at fly stort sett tar av og lander i samme retning, så her ble jeg litt nysgjerrig. Er det noen som vet om det skyldes vindforholdene, eller kan størrelsen på en B787 også spille inn? Uansett ga det oss en fantastisk utsikt over Maho Beach rett etter avgang, og litt lenger bort kunne jeg se Mullet Bay Beach, hvor vi hadde tilbrakt et par herlige timer bare to dager tidligere.


Vel oppe i luften valgte jeg faktisk å stå over den første serveringen. Jeg hadde bestemt meg for å spare appetitten til hovedmåltidet etter Georgetown, og bestilte heller en rom og cola. Den kom sammen med en liten nøtteblanding, og traff egentlig akkurat det jeg hadde lyst på der og da.


Crewet var – og forble gjennom hele flyvningen – helt fantastisk. De tok seg tid til å slå av en prat, var oppriktig hyggelige med barna, og alt jeg spurte pent om ble møtt med et smil og et “selvfølgelig”. Air France hadde også levert en god opplevelse på vei ned, men KLM løftet servicen enda et lite hakk.

Etter omtrent én time og førti minutter begynte innflyvningen til GEO. Ut av vinduet var det bare grønt. Endeløse områder med tett tropisk regnskog strakte seg så langt øyet kunne se, og det var nesten fascinerende hvor urørt landskapet virket. Georgetown ligger jo på den smale kyststripen, mens store deler av Guyana består av regnskog, så kontrasten mellom byen og naturen rundt er ganske slående. På min side av flyet fikk jeg også øye på flere gamle og slitne bygninger. Et øyeblikk lurte jeg på om en av dem faktisk var det gamle kontrolltårnet, men det forble med gjetningen.


Mange passasjerer gikk av i Georgetown, og før boarding av de nye startet ba crewet alle oss som skulle videre om å kontrollere at vi satt på riktig sete. Deretter gjennomførte de en grundig security check, hvor alle måtte bekrefte at bagasjen i hattehyllene og under setene faktisk tilhørte dem.

Mens vi ventet kom jeg i prat med en veldig hyggelig dame i kabinbesetningen. Jeg spurte forsiktig om det var noen mulighet for at barna kunne få ta en titt inn i cockpiten, og svaret kom umiddelbart: “Selvfølgelig!”

Dermed ble det en liten tur frem til pilotene, som tok imot oss med et stort smil. Barna fikk sitte i førersetet, trykke litt på knapper (de riktige, håper jeg… ), og vi ble stående og prate litt om fotball-VM og kampen som pågikk mens vi var i cockpiten. Slike små øyeblikk betyr kanskje mest for barna, men jeg skal innrømme at far syntes det var minst like stas. Hadde ikke guts nok til å spørre om å sitte der selv haha.


Så var det tilbake til setene våre akkurat idet boarding startet igjen. Nå var alt klart for siste etappe mot AMS.

 

Da alle de nye passasjerene på GEO hadde funnet plassene sine, ble det faktisk en ny runde med pre-departure-drink. Jeg gikk for juice denne gangen, og den var overraskende god – kald, frisk og akkurat det jeg trengte etter oppholdet på bakken. Da crewet kom tilbake for å samle inn glassene, satte hun like gjerne igjen en ny til meg uten at jeg hadde rukket å spørre. En liten detalj, men akkurat slike ting er med på å gjøre en god crew-opplevelse enda bedre. På vei opp i lufta fikk jeg se det virkelige flytårnet, det andre var visst bare et branntårn. Fin solnedgang var det også. Da vi snudde på enden av rullebanen fikk jeg også utsikt over hele.



Mange av dere har sikkert fløyet i denne kabinen flere ganger enn dere har sittet i økonomi, men dette var som nevnt min første tur med KLMs B787, og jeg må si at jeg likte setet godt. Det var bra med plass til beina i fotbrønnen, og da setet senere ble lagt helt flatt, opplevde jeg også at det var god nok plass til å ligge komfortabelt. Armlenet mot midtgangen kan heves etter takeoff, noe som gir enda litt mer tilpasset sengfølelse og gjør samtidig ikke setet mindre luftigere. Det eneste jeg savner er mer ‘bordplass’ til drikke etc når bordet ikke er brettet ut. Her var AF nye bedre.


Privacyen er også helt grei, selv om dette naturligvis ikke er noen lukket suite. Det eneste jeg la ordentlig merke til, var hvor mye lys og gjenskinn som kom fra skjermen til passasjeren i setet bak og ved siden av. Når kabinen ble mørklagt, kunne det bli litt i overkant dersom naboen hadde bestemt seg for film-maraton og jeg ville sove. En sovemaske løser riktignok problemet, men uten den ble det mer kino i sidesynet enn jeg egentlig hadde bestilt.

Amenity kit ble også delt ut. Jeg hadde lagt merke til at passasjerene på flyvningen ned til SXM og GEO fikk et lyseblått kit, mens vi fikk den mørkeblå varianten. Førsteinntrykket var at den lyseblå var hakket finere, men den mørkeblå har faktisk vokst litt på meg etter hvert.

Selve åpningen er ganske morsom og litt annerledes enn den vanlige toalettmappen som er smale. Kitet brettes ut og kan senere brukes som et brilleetui med plass til to par briller, noe som faktisk gjør det mer anvendelig enn mange av de amenity kitene som ellers bare blir liggende i en skuff hjemme sammen med de øvrige trofeene bonusnissen har samlet opp gjennom årene.


Innholdet var ellers ganske standard: ørepropper, tannbørste, tannkremtabletter, sokker, sovemaske, lip balm og ansiktskrem. Ja, og en liten penn. Tannkremtablettene var en ny opplevelse for min del. De fungerer, men det føles unektelig litt spesielt å tygge tannkremen før man begynner å pusse. AF hadde lagt tøfler klare på setet på vei ned, og det savnet jeg faktisk hos KLM. Særlig på en nattflyvning er det deilig å slippe å ta på seg sko hver gang man skal en liten tur i kabinen, men sokker funker til dels. Bortsett fra det var kitet både fint og helt kurant.


Etter avgang kom det en ny meny, og denne var heldigvis vesentlig mer omfattende enn den første vi fikk på SXM–GEO. Her var det flere gode valg, selv om jeg ikke hadde fått mulighet til å forhåndsbestille i appen før avreise.


Forretten viste seg å bli en av kveldens største positive overraskelser. Jeg har spist mye røkelaks både på bakken og i luften, men denne var faktisk helt prima. Smakfull med god røkt smak, passe salt og med en konsistens som ikke bar preg av å ha ventet noen timer på å bli servert i ti tusen meters høyde. Det er ikke ofte jeg har fått servert så god røkelaks på fly, og denne plasserer seg definitivt helt der oppe.


Til hovedrett gikk jeg for tasting-menyen, hvor jerk-kyllingen viste seg å være et meget godt valg. Den hadde ordentlig med smak og var ganske spicy, men akkurat på den måten jeg liker det. Ikke bare «flymat-spicy», hvor noen har viftet en chiliflakpose over retten, men faktisk nok varme til at man kjente det godt. Risen med bønner var også smakfull og fungerte perfekt som tilbehør.


Desserten bestod av tre små porsjoner: brownie, terte og panna cotta. Panna cottaen så mest av alt ut som et lite speilegg, og ble nok den minst minneverdige av de tre. Brownien var derimot veldig god, med tydelige biter av sjokolade og akkurat passe kompakt konsistens.


Alt i alt en helt fin avslutning på et meget godt måltid, servert sammen med en kopp kaffe mens kabinen sakte begynte å roe seg for natten.

 

Etter et solid inntak av mat og drikke var det på tide med en tur innom toalettet. Størrelsen var absolutt godkjent, selv om ingenting jeg foreløpig har fløyet slår toalettene på AFs B777 med leisure-konfigurasjon. Der inne kunne vi man vær alle fem og snu oss uten først å måtte utarbeide en detaljert manøvreringsplan.



KLM vinner derimot på detaljene. Veggene var dekorert med motiver av de klassiske Delft-husene, og ved vasken stod det også en ansiktsspray som skulle tilføre litt etterlengtet «moisture». En liten, men fin touch i en kabin hvor både hud og resten av kroppen gradvis begynner å innse at den har vært i luften en stund.

Da tennene var pusset, tannkremtabletten ferdig tygget og to av tre barn hadde sovnet, bestemte jeg meg for å følge deres gode eksempel. Det var omtrent fem timer og tjue minutter igjen av flyvningen, så her gjaldt det å utnytte tiden best mulig. Dessverre ingen bilde av setet i sovestilling.

Jeg sov faktisk både godt og uavbrutt i nesten tre og en halv time. Setet fungerte veldig bra som seng, og jeg kunne ligge både på siden med bøyde knær og på ryggen med beina strukket rett ut. Det var god plass både i bredden og lengden, og jeg våknet uten følelsen av å ha blitt brettet sammen og oppbevart i fotbrønnen gjennom natten.

Et par timer til på øyet hadde riktignok ikke gjort noe, men jeg våknet av meg selv med rundt to timer igjen til AMS. Da hadde crewet akkurat startet frokostserveringen, så timingen kunne vært verre.


Jeg ble tilbudt egg, men gikk heller for yoghurt med granola. Etter et relativt omfattende måltid noen timer tidligere hadde jeg mest lyst på noe enkelt og friskt. Da jeg også ble tilbudt en varm croissant, takket jeg selvfølgelig ja. Man skal tross alt ikke overdrive dette med å spise lett.


Jeg ba om et ekstra syltetøy, ettersom det ene måtte brukes på croissanten, mens det andre ble blandet inn i yoghurten for å gi den litt jordbærsmak. Jeg er ikke spesielt begeistret for yoghurt naturell, så dette er et lite bonusnisse-hack til andre som har det på samme måte: Bland inn syltetøyet. Det fungerer knallbra, og plutselig smaker frokosten langt mindre sunt.


Etter frokosten begynte jeg forsiktig å pakke sammen alle småtingene som hadde spredt seg rundt setene i løpet av natten. Jeg ryddet også bort en del søppel fra bordene til ungene. Vi etterlater tross alt ikke flyet slik @indahla opplevde på vei til MIA.

Barna fikk sove videre og hoppet dermed over frokosten. Vi hadde fortsatt en lang reisedag foran oss, så det var langt mer verdifullt å la dem få noen ekstra minutter med søvn enn å vekke dem for yoghurt og et rundstykke de sannsynligvis bare ville pirket i.

Etter hvert kom crewet rundt med de klassiske Delft-husene. Fruen kunne velge tre, mens jeg fikk velge to. Dermed endte familien opp med en samlet fangst på fem hus, noe bonusnissen naturligvis var svært tilfreds med. Vi gikk for disse:


Med rundt tretti minutter igjen vekket vi barna. De fikk tatt en tur på toalettet, samlet sammen de siste tingene sine og gjort seg klare til landing. Klokken hadde akkurat rukket å bli halv ni da hjulene traff bakken på AMS.
Situasjonen par minutter før landing:

Avslutningsvis må jeg igjen trekke frem crewet, som var fantastiske hele veien fra SXM, via GEO og videre til AMS. De var høflige, tålmodige og imøtekommende, og møtte både store og små forespørsler med profesjonalitet og et smil på lur. De tok seg tid til barna, slo av en prat når det passet og bidro sterkt til at flyvningen ble så god som den ble.

Her er det rett og slett vanskelig å finne noe å trekke for. 10 av 10!

Nå ventet fem timer på AMS, før feriens nest siste flyvning: to timer videre til SPU …

 

Nå har det gått en del dager siden vi landet i Split. I morgen avsluttes ferien for alvor med hjemreise på SK4734 til OSL, så da er det vel på tide å runde av dette reisebrevet med en liten oppsummering av siste etappe til SPU. Det kommer muligens en liten epilog med noen tanker om SXM når vi har landet hjemme og hverdagen har fått satt seg litt igjen, men ikke sitt og vent på den. Den kommer når den kommer

Vi landet på AMS omtrent klokken 08:30. Av ren nysgjerrighet sjekket jeg hva “vår” Dreamliner skulle videre på, og oppdaget at den hadde avgang til NRT rundt klokken 13. Lille prinsesse lurte da forsiktig på om vi ikke bare kunne bli sittende.

“Tror du de oppdager det, pappa?”

Ahh… sweet summer child. ❤️

Etter landing ventet ny sikkerhetskontroll. Ingen kø å snakke om, men dessverre måtte all væsken ryke. Fruen hadde sørget for nok drikke til alle, forgjeves atter en gang. Deretter diskuterte vi om vi skulle holde oss på non-Schengen-siden og besøke loungen der som det ble foreslått fra forumet, eller om vi bare skulle komme oss gjennom passkontrollen og ta Crown Lounge 25. Etter nesten to uker på reisefot ble ro og minst mulig logistikk prioritert, så vi gikk for det siste.

Passkontrollen viste seg å være dagens største flaskehals. Vi hadde riktignok en egen «EU Card»-kø, men den føltes ærlig talt ikke særlig prioritert. Totalt brukte vi rundt 45 minutter. Det ble mye mennesker å observere mens vi ventet. En amerikansk dame stod å gråt fordi passet hennes ikke hadde tilstrekkelig gyldighet igjen, mens en familie fra Sør-Amerika også fikk beskjed om at de ikke kunne slippe inn. Det var nesten som å se en episode av Border Security – bare uten TV-kameraene.

Vel gjennom tenkte vi å få unnagjort litt shopping, men utvalget på Schengen-siden imponerte ikke nevneverdig. Enten lette vi fryktelig dårlig, eller så er butikkene betydelig bedre på non-Schengen. Ha det i bakhodet neste gang dere vil shoppe litt. Det får vi nesten teste neste gang selv også. Uansett ble det bare en rask runde før kursen ble satt mot loungen.

Crown Lounge 25 var stor, lys og luftig, men også ganske full. Heldigvis fant vi fem ledige plasser etter litt leting. Vi fikk spist litt, men jeg synes påfyllet av maten gikk litt tregt. Var man ikke tidlig ute, var det flere ganger buffeten rakk å bli ganske ribbet før neste påfyll kom. Rundt klokken 11:30 roet det seg betydelig, før det igjen begynte å fylle seg opp da ettermiddagsbanken nærmet seg.

Beklager for øvrig mangelen på bilder her. Jeg glemte rett og slett hele loungen. Men siden halvparten av InsideFlyer sannsynligvis har vært der flere ganger enn meg, håper jeg dere overlever.

Boarding til SPU foregikk helt ytterst på D-gatene. Det ble en liten ekspedisjon på 15–20 minutter til fots med tre barn før vi endelig kom frem. Ved gaten var det allerede ganske fullt, så vi tok de sitteplassene vi fant mens vi ventet på boarding. Godt vi gjorde det, stim brakke ble det.

Boarding startet med sone 1 og 2 samtidig, og det hele gikk veldig smertefritt. Business-kabinen var fullbooket (nor forøvrig hele flyet også var) og bestod av fem rader. Vi hadde hele rad 2 for oss selv, mens jeg hadde fått sete på rad 3. Jeg valgte likevel å sette meg sammen med to av barna på rad 2, mens fruen og eldstemann satt rett ved siden av.


Nakkestøttene i KLM Business short haul er for øvrig smått geniale. Utrolig hvor stor forskjell en liten detalj kan gjøre på en to timers flyvning.


Pre-departure-drinken bestod av en smoothie. Den var faktisk ekstremt god. Så god at jeg selvfølgelig glemte å ta bilde før den var drukket opp. Dere får derfor nøye dere med bilde av den tomme flasken.


Matserveringen kom raskt etter avgang. Vi fikk en slags asiatisk nudelrett med reker og kål. Smakte helt greit. Lille prinsesse sørget som vanlig for at ingen reker gikk til spille, og spiste alle familiens – bortsett fra mine. De fikk hun pent holde fingrene unna.


Den største ripa i lakken, og noe flere av dere sikkert har irritert dere over tidligere, er trebestikket. Jeg skjønner tanken bak, men det er rett og slett ikke særlig godt å spise med. Nesten så det trekker mer enn maten løfter opplevelsen.

Ellers gikk flyturen helt fint. Jeg og lille prinsesse brukte deler av tiden på litt planespotting gjennom vinduet. Vi traff overraskende mange fly underveis, og hun begynner faktisk å utvikle en liten interesse for luftfart. Farlig utvikling. Snart sitter hun vel og diskuterer registreringsnummer og motortyper med faren sin…


Vel fremme i Split ventet selvfølgelig den tradisjonelle bagasjeleveringen. Den tok sin tid. Det begynner nesten å bli en fast del av opplevelsen på SPU. Som om ikke det var nok, klarte to kofferter å kile seg fast på bagasjebåndet, så hele systemet stoppet opp en stund. Heldigvis kom alle våre fem kofferter frem til slutt.

Deretter ventet ti fantastiske dager i Bosnia og Kroatia. Denne delen av ferien var naturligvis noe helt annet enn Karibia, men minst like hyggelig. Ekstra barnevakter i form av familie gjorde også at jeg og fruen faktisk fikk sneket inn både én og to dater alene. Det skjer ikke hver uke.


I morgen går turen hjem til OSL med senflyet fra SPU. For lenge siden la jeg inn bud på oppgradering til Business – 11 000 poeng per person, altså totalt 55 000 EuroBonus-poeng for hele gjengen. Minstebudet har siden økt til 15 000, men jeg lar budet stå. Blir det oppgradering, blir det en hyggelig bonus. Blir det ikke, overlever vi fint. Magefølelsen sier imidlertid fullt fly.

Alt i alt har dette vært en fantastisk sommerferie. Karibia ga definitivt mersmak, og jeg blir ikke overrasket om vi vender tilbake en dag. 2027 ser foreløpig ut til å bli et år uten longhaul med familien, men det betyr egentlig bare én ting: enda bedre tid til å planlegge 2028.

Vinter eller sommer? Safari? Asia? Sør-Amerika?

Hvem vet.

Det blir vel som det pleier når fem personer skal sitte foran gardinen.

Book først.

Spør sjefen etterpå…

 

Tusen takk for turen

Hvilket selskap var det forresten dere booket leiligheten gjennom?

 

Takk for fin tur! Gav inspirasjon til å fly vestover.

 

Du tenker villa? Jeg booket via Vrbo.com og trumfnetthandel.no. Inntrykket er at alle er private utleiere,men at de bruker selskap som administrer utleie for dem. 40weeks er det selskapet som administrerte villa vi leide. Fikk også beskjed ved utsjekk at booking direkte via dem sparer ca 20% av prisen fra airbnb eller vrbo.