Book først, spør sjefen etterpå: fem i business til SXM

Dere er ganske nærme Baie Rouge og Baie Longue om dere vil ha litt stille strender; de var høyt på vår favorittliste.

Hvis du fortsetter litt øst fra Super U ved Centre Commercial øst for Grand Case-flyplassen, finner du Sébastien Quillere, nydelig godt patisserie.

 

Første hele dag: jetlag, amerikanske porsjoner og Super U som feriemål

Nå har det gått en stund siden sist, så vi prøver med en liten update fra de siste dagene. Kommer på rekke og rad nå.

Første morgen startet friskt ved at vi alle våknet klokken 04:30. Hele gjengen. Lys våkne. Jetlag på sitt mest effektive.

Så da ble det en lat morgen i sengen før vi etter hvert pakket ut resten av sakene våre. Det er litt fascinerende hvordan temperaturen her bare ligger konstant på 28–30 grader. Jeg er vant til at det i det minste blir litt svalere på kvelden og natten, men her var det altså 28 grader klokken 04:30 også.

Det er liksom ikke “frisk morgenluft”. Det er mer “velkommen til et lunkent bad som aldri tar slutt”.

Frokosten på Grand Case Beach Club serveres fra klokken 07:30, og med vår døgnrytme denne morgenen skulle det holde hardt om noen andre rakk å være der før oss.

Det gjorde de ikke.

Vi fikk raskt erfare at selv om mye på denne siden av øya er fransk, er porsjonene på resorten tydelig tilpasset amerikanske turister. GCBC er heller ikke en typisk resort der frokost er inkludert og man tusler ned til en stor buffé med eggerøre, pannekaker og en mann som står og steker omelett med et lett resignert smil.


Restauranten ligger på resorten, men er skilt ut for seg selv. Du betaler maten direkte der. De har en god frokostmeny, men ingen buffé.

Etter frokost tok vi en liten runde rundt resorten for å gjøre oss kjent.

Det er egentlig to strender her, men barna hadde selvfølgelig mest lyst i bassenget. Man kan reise halve jorden rundt, bo rett ved karibisk hav, ha strand ti meter fra døren, og likevel er det altså bassenget som vinner.

Men før bassenget måtte vi ut og handle.

GCBC har en shuttle som kjører inn til Grand Case og til Hope Estate, for de som ikke har leiebil. Hope Estate er et slags område med diverse butikker på rekke og rad. Ikke et kjøpesenter slik vi tenker på det hjemme, men mer et åpent handelsområde der butikkene ligger litt spredt rundt. Du får likevel det meste du trenger der. Vinbutikk, apotek, parfymeri, matbutikk og litt av hvert annet. Det er vel egentlig det nærmeste man kommer et praktisk handelssentrum på denne delen av øya.

Super U var vår destinasjon.

Og Super U er faktisk ganske bra. Et stort supermarked med det meste tilgjengelig. Skal dere dit, er det lurt å ha med 1-euromynt til handlevogn, samt egne bærenett hvis dere har. Hvis ikke får man selvfølgelig kjøpt poser der. Vi kjøpte bærenett, og da fikk vi samtidig en liten påminnelse om at Super U ikke bare finnes i fastlands-Frankrike, men også rundt omkring i franske Karibia og Guyane. Sånt liker en bonusnisse. Litt geografi på kjøpet.

Butikken minner litt om en stor Meny, eller gamle Ultra for dem som husker den. En del EMV, men også mange kjente merker. Det meste er fransk, og mye er “made in France”. Det betyr også at det er ganske lite engelsk på pakkene. Her må man enten kunne litt fransk, bruke Google Translate, eller bare leve litt farlig.



Ferskvareavdelingen var også fin, med mye bra frukt og grønnsaker. Dette blir definitivt stedet vi handler når vi flytter til villaen.

Mye dyreliv på veien også.


Vel hjemme igjen bar det opp til bassenget. Fordelen med å være her i lavsesong er at vi store deler av dagen var helt alene ved bassenget. Da vi senere flyttet oss ned til stranden, var det heller ikke noe problem å finne solsenger. Jeg antar det skyldes lavsesong, men det kan selvfølgelig også være andre grunner. Uansett klager vi ikke. Når man reiser med tre barn, er “ledig solseng uten kamp” en egen form for luksus.

Resorten har også mye fint dyreliv og små ting å se på. Hver gang man runder et hjørne, dukker det opp noe som egentlig kunne vært et Instagram-bilde. En øgle her, en fugl der, noen blomster, en palme, et glimt av havet. Det er den typen sted hvor førsteinntrykket kanskje ikke nødvendigvis eksploderer, men hvor detaljene sakte jobber seg inn.


Det lander også noen fly daglig på den lokale flyplassen, SFG, som ligger like ved. Disse virker stort sett å være rutefly fra Pointe-à-Pitre med Air Caraïbes, betjent av ganske nye ATR 72-maskiner. Det er ikke akkurat Maho Beach-opplevelse, men for en som liker fly er det likevel hyggelig å få litt lokaltrafikk over hodet i løpet av dagen.


Ellers avsluttet vi dagen med middag på resorten. Etter den første lange reisedagen og en start klokken 04:30, var det ingen som hadde behov for et stort kveldsprogram.

Vi var i seng klokken 20:30.

Så da gjenstod bare det store spørsmålet:

Skulle vi våkne like tidlig dagen etter også?

 

Frozen mojitos, klesvask og Norge mot Brasil

Dagen etter var vi oppe 05:30.

Altså en hel time senere enn dagen før, så dette måtte jo nesten regnes som fremgang. Jetlagen var ikke borte, men den hadde i det minste tatt et lite steg i riktig retning.

Jeg hadde handlet inn frokost dagen før, og ungene ønsket å spise i leiligheten. Da ble det med det. Noen ganger er det greit å bare slippe restaurant, menyer, venting og tre barn som ombestemmer seg underveis. Frokost hjemme, i ro og mak, med aircondition og null forventninger til sosial atferd, er undervurdert luksus.

Dagen bestod for det meste av basseng, strand og etter hvert en del frozen mojitos fra baren under kampen.

Man blir fort amerikanisert her nede, haha.

Det starter med at man tenker “nei, vi trenger da ikke noe sånt klokken tolv på dagen”, og før man vet ordet av det sitter man der med solbriller, saltvann i håret og en frozen mojito i hånden mens barna hopper i bassenget for 47. gang. Karibia gjør noe med standardene.

@Flyingdutchman +1 skulle lande samme dag, så jeg slang avgårde en WhatsApp-melding med bilde av La Petite Plage. Viktig å gi folk en liten påminnelse om hva som venter. Det er tross alt dårlig gjort å la folk lande på SXM uten en liten visuell teaser først.

Vi hadde også opparbeidet oss litt klesvask, så jeg tok turen til laundry.

Der møtte jeg på en norsk dame som allerede hadde vært her i 13 dager. De skulle videre til USA og deretter Panama. Alt på poeng, selvfølgelig.

Som @Flyingdutchman sa senere samme dag: SXM er kanskje blitt nye Granka.

Og det er jo noe der. For selv om øya på papiret er fransk, nederlandsk og karibisk, så dukker det altså plutselig opp nordmenn med bonusbilletter, videre reiseplaner og overraskende god kontroll på poengoptimalisering. Det eneste som mangler er en nordmann som spør om de har brunost på Super U, så er sirkelen komplett.

Senere på dagen var det på med Norge-drakt. Kampen startet klokken 16:00 lokal tid, og vi rigget oss til for Norge mot Brasil.


Der traff vi den nevnte norske damen med +1, og etter hvert fikk vi også følge av @Flyingdutchman da de hadde fått sjekket inn. Det ble en veldig hyggelig affære å se kampen sammen, ikke minst fordi det satt et langbord med brasilianere bak oss. Med oss satt en argentiner og heiet på Norge like mye som oss.


Etter kampen tok vi turen inn til Grand Case sentrum.

Og for et mangfold av restauranter.

Her får du virkelig alt. Lolo-barbecue, små lokale steder, finere restauranter, strandbarer og steder med hummer rett fra akvariet. Grand Case har virkelig en egen restaurantgate-vibe, og det er lett å skjønne hvorfor stedet omtales som et av mathovedstedene i Karibia.

Når man reiser med barn, håper man likevel alltid at man kommer over en god pizzasjappe.

Og det gjorde vi absolutt.

Valget falt på La Quintessence Chef Pizzaiolo / La Quintessence Pizza Bar SXM, og det viste seg å være en skikkelig innertier. Herlig atmosfære, hyggelig sted og ekstremt god pizza. Ikke bare “god nok fordi barna spiser den”-pizza, men faktisk ordentlig god pizza.

Jeg er dessverre litt treg med å huske å ta bilder når jeg er sulten. Det går ofte fra “denne må jeg ta bilde av” til “oi, der var halve pizzaen borte” på ganske kort tid. Så dokumentasjonen ble ikke helt på influencer-nivå, men pizzaen var veldig bra.


De hadde også gode desserter, og vi endte med å ta med oss sjokolade-éclair tilbake til hotellet. Den ble spist i leiligheten, som seg hør og bør, før hele familien nok en gang var i seng klokken 20:30.

Nok en vill kveld i Karibia, altså.

Så var spørsmålet:

Skulle vi endelig våkne til vanlig tid dagen etter?

 

06:30 sharp, fugler i bur og bryllupsdag på SXM

06:30 sharp!

Dæven døtte. I mine øyne var vi nå akklimatisert. Det er jo omtrent da vekkerklokken ringer hjemme på en vanlig hverdag.

“Opp og stå, here we go!”

Som jeg pleier å si til barna.

Dagen startet litt overskyet, så vi bestemte oss for å ta turen til Parotte Ville Bird Park. Denne hadde blitt anbefalt flere steder. Et sted hvor man kan se, mate og komme tett på papegøyer og andre fugler. Etter frokost stappet vi hele gjengen inn i bilen og kjørte de 17 minuttene det tar dit.

Fugleparken ligger rett over på nederlandsk side, så her gjelder det å huske å slå på eSIM igjen. Slike småting er plutselig viktig når man beveger seg mellom fransk og nederlandsk side på en øy som arealmessig knapt er større enn Hvaler.

Det er ikke akkurat vanskelig å kjøre dit, men det er litt vanskelig å forstå at man faktisk har kommet frem. Ingen prangende bygning. Ingen stor inngang. Ingen “velkommen til Karibias fugleparadis”-følelse. Mer som et kjempestort skur eller bur med et lite skilt som bekrefter at joda, det er her.

Noe særlig opparbeidet parkeringsplass var det heller ikke. Vi fant et sted på en grusplass bak, hvor det virket som bilen kunne stå. Så da stod den der.

Stedet åpner klokken 09:30, og det var anbefalt å komme tidlig fordi fuglene da er mest sultne og mest interessert i å interagere. Vi var der like før 10. Like bak oss kom det to biler med familier som så omtrent like overrasket ut som meg over parkeringsfasilitetene.

Inngang kostet 7 euro for barn og 15 euro for voksne.

Kortterminalen fungerte ikke.
Så viktig tips: ha med cash.

Før man går inn, får man en liten innføring i fuglene de har, hvor de stammer fra og hvordan man skal oppføre seg. Ikke skrike. Ikke løpe. Ikke kose på fuglene. Gjør man det, kan de bite.

Så får man en slags kopp i hånden som fylles med fuglefrø, og deretter sendes man avgårde inn i fuglenes rike.

Vel inne flyr det en liten krabat rett bort til meg.

Lille prinsesse blir redd og gjør umiddelbart to av de viktigste tingene hun ikke skulle gjøre: skriker og løper.

Eldstemann, som har DS, synes det blir litt bråkete med alle fuglelydene, så fruen tar med seg ham og lille prinsesse ut igjen.

Igjen står jeg og minstemann på fem år.

Og det ble faktisk en fin opplevelse.


Vi fikk se mange fugler på nært hold, og et par av dem landet til og med på skuldrene mine. Minstemann var tydelig skeptisk, men holdt ut. Jeg så på ham at han ville være tøff. Han ville mestre dette.

Helt til en kjempestor fugl landet på koppen hans.

Da var beskjeden ganske klar: han ville ikke ha store fugler lenger. Kun små.

Fair enough.

Planlegger du en tur hit, bør du kanskje ikke være en altfor hardbarket dyreforkjemper. For selv om fuglene har en del plass og flyr ganske fritt rundt der inne, så er det fortsatt et svært bur. Det er greit å ha med seg den realitetsorienteringen.

Sett av maks én time. 30–45 minutter holder egentlig i massevis. Utenfor er det et lite område hvor man kan kjøpe drikke, og noen veldig enkle lekeapparater hvor barna kan leke litt.

Totalt?

Vi sier 3 av 5 stjerner.

Kanskje 4.

Nei, la oss lande på 3,5.

Absolutt verdt et besøk hvis du har litt tid å slå i hjel, spesielt med barn, men det er ikke et sted du trenger å sette av en halv dag til.

Derfra gikk kjøreturen videre cirka 15 minutter til Philipsburg. Planen var å tusle litt langs Boardwalk og Front Street, se litt butikker og få en rolig rusletur.

Dagen hadde startet overskyet, men da vi kom frem var det full sol og skikkelig varmt. Sommeren er lavsesong her nede, og det merkes. Det kommer visstnok bare noen få cruiseskip i måneden på denne tiden av året, mens det på vinteren kan ligge flere skip inne samtidig og være langt mer folksomt.

Denne dagen lå det ett skip inne, men det føltes nesten som ingen.

Veldig få turister i gatene. Mange fine palmer og koselige sandstrender på vei inn til boardwalk.


Å gå gjennom Boardwalk ble likevel litt slitsomt, selv om det ikke var turister i gatene. Det ga litt Tyrkia-følelse, med folk som ville ha deg inn i sin bar, restaurant, butikk eller bort til sine strandstoler. Det var ikke måte på hvor mange gode tilbud vi tydeligvis gikk glipp av hvert eneste minutt.

Vi fant ganske raskt ut at det var for varmt og litt for masete å spasere lenge der, så vi tok turen til parallellgaten Front Street for litt shopping.

Her var det mange butikker. Veldig mye smykker, klokker, diamanter, alkohol og tobakk. Etter hvert dukket det også opp flere klesbutikker som faktisk tillot litt mer normal shopping: Levi’s, Adidas, Mango, Michael Kors, Longchamp og flere andre.

Prisene var derimot overraskende høye, synes vi. Både på suvenirer, smykker og klær. Fruen mente hun knapt fant noe under 100 dollar i Mango butikken. Klokkene var stort sett retail price, selv om alt ble annonsert som tax free. Suvenirene var også dyrere enn vi hadde sett for oss. Helt andre priser på kjøleskapsmagnet enn for eksempel London i påsken.

Det eneste som virket genuint billig, var tobakk og alkohol.

For dere som røyker: 550 kroner for to kartonger Marlboro Gold, for eksempel.

I tillegg til shopping var det også mange kule og gamle bygg å se på. Philipsburg har absolutt en del sjarm, spesielt hvis man løfter blikket litt og ikke bare lar seg fange av diamantbutikker og “special price for you my friend”-følelsen. Jeg fikk knipset et par bilder underveis.


Philipsburg har mye moro å by på hvis man liker slikt. Casino har de også. Men jeg tror rådet må være ganske enkelt: unngå å dra dit når cruiseskipene virkelig er inne. Da kan jeg se for meg at det blir en helt annen opplevelse.

Vel tilbake på resorten dro vi en tur til bassenget, hvor vi også møtte @Flyingdutchman. Vi tilbrakte noen timer der med barna før vi etter hvert gikk tilbake til leiligheten for å dusje og gjøre oss klare for kvelden.

Så ble det på med penantrekket og ned til Sunset Café.

Det var tross alt 13 år siden fruen og jeg giftet oss.

Bryllupsdag er stas.

Det ble en god flaske vin, god mat og en veldig fin avslutning på dagen. Ikke noe stort show, ingen voldsom feiring, bare oss fem, god stemning, havet i nærheten og en følelse av at dette egentlig var ganske fint.


Alle var i seng, slitne og fornøyde, klokken 21:30.

All is good!

 

Tirsdag morgen var vi endelig oppe til normal tid. Klokken viste 06.30, og i mine øyne var jetlagen nå offisielt beseiret.

Planen var å spise frokost på restauranten, men ungene ville heller spise i leiligheten. Da gjør man det enkelt: barna fikk frokost hjemme, mens jeg og fruen tok turen ned til restauranten. Win-win.

Været hadde andre planer enn oss denne morgenen. Lavt skydekke og regn gjorde strandlivet lite fristende, så vi bestemte oss for å benytte anledningen til å besøke bakeriet Sebastian Quillere, etter tips fra @Henrik.

For et flott sted! Det føltes nesten som å sitte på en liten kafé i Paris med en god kopp kaffe og ferskt fransk bakverk. Disken bugnet av croissanter, pain au chocolat, kaker og andre franske fristelser, og prisene var faktisk ganske hyggelige – spesielt sammenlignet med kafépriser hjemme i Oslo. Kakene var forøvrig veldig realistiske til frukten de forestiller....


Etter en rask tur innom en matbutikk i nærheten for å fylle opp vannlageret, satte vi kursen tilbake til GCBC. Heldigvis hadde været bedret seg betraktelig mens vi var borte. Skyene sprakk opp, solen tittet frem, og resten av dagen ble tilbrakt akkurat slik barna ønsket: på stranden.


Mot slutten av ettermiddagen flyttet vi oss opp til bassenget. Personalet var i full gang med å rigge til kveldens Guest Mixer, en uformell samling for gjestene. Det passet oss perfekt. Litt gratis i glasset, noen enkle tapasretter og en hyggelig prat med andre ferierende er aldri feil.


Kvelden ble avsluttet med middag på resortens restaurant. Etterpå ble jeg og fruen sittende ute alene en liten stund. Et glass god vin, lyden av bølgene som slo inn mot stranden og en varm karibisk kveld. Det er slike øyeblikk man gjerne husker litt ekstra når ferien en gang er over.

 

Onsdag var siste hele dagen på GCBC. Planen var enkel: absolutt ingenting. Ingen utflukter, ingen kjøring rundt på øya. Bare nyte resorten en siste gang før vi skulle flytte til villa dagen etter.

Morgenen startet derfor akkurat der den burde – på stranden. Barna storkoste seg i vannet, mens vi voksne vekslet mellom solsengene, stolene i vannkanten og en dukkert i det turkise havet. Vi fikk følge av @Flyingdutchman som var kjempekoselig. Herlig fyr og madam likeså.

Det var faktisk litt godt å ha en dag uten at klokka bestemte hva vi skulle rekke. Strengt tatt var de fleste dagene her slike.

Midt på dagen trakk vi inn i leiligheten noen timer. Når temperaturen bikker 30 grader og luftfuktigheten er høy, er det helt greit å gjøre… ingenting.

Klokken 14 ruslet vi ned til brygga hvor vi hadde avtalt å møte @Flyingdutchman +1. Planen var å besøke den flytende baren som ligger rett utenfor resorten. En liten båt hentet oss, og etter en rolig båttur på knappe to minutter var vi fremme.


Det var en morsom opplevelse. Kapteinen fortalte at stedet normalt er enda hyggeligere, men at sommeren hadde vært uvanlig vindfull, noe som gjorde at vannet ikke var like rolig og klart som ellers. Det gjorde egentlig ikke så mye. Atmosfæren var avslappet, utsikten fantastisk, og det var nok å hvile øynene på uansett hvilken retning man snudde seg…


I midten var det bygget som et basseng man kunne ta en dukkert i, om man ikke ville gjøre det utenfor separee'ne.


Maten var også helt grei, spesielt når man tenker på at alt lages på et lite flytende kjøkken. Ikke en kulinarisk opplevelse, men absolutt mer enn godkjent til en sen lunsj med god drikke og hyggelig selskap.

Da vi skulle tilbake måtte vi vente litt på båten. Det syntes ikke @Flyingdutchman var nødvendig. Han tok like godt sats og svømte hele veien tilbake til land. Kudos!

Resten av ettermiddagen ble tilbrakt ved bassenget før vi pakket litt av sakene og tok en tidlig kveld.

Neste morgen ventet et nytt kapittel av ferien. Vi skulle forlate GCBC og flytte inn i vår egen villa. Etter seks netter på resort var vi spente på om den kom til å leve opp til forventningene.

 

Maho Beach, villa og tre nye romkamerater

Torsdag morgen ble det en rolig start på dagen. Vi spiste frokost på restauranten en siste gang før jeg tok turen innom resepsjonen for å gjøre opp regningen for de seks dagene vi hadde vært på GCBC.

Med mat, drikke og tips endte regningen på rundt 900 euro. Cirka 10 000 kroner.

Det er kanskje den største ulempen med å bo på resort. Man tenker “vi tar bare en drink til”, “vi spiser bare lunsj her også”, og plutselig sitter man der seks dager senere og lurer på om man egentlig har kjøpt resorten.

Deretter var det bare å pakke sammen.

Hvordan ender man egentlig alltid opp med mer bagasje når man skal videre, selv om man knapt har handlet noe?

Mens vi holdt på å pakke kom den hyggelige beskjeden vi hadde håpet på. Vi fikk sjekke inn i villaen allerede klokken 14:30 i stedet for 16:00.

Det ga oss omtrent tre og en halv time å slå ihjel.

Og jeg visste akkurat hva de skulle brukes til.

Eller… pappa visste. Resten av familien var mest med for å glede ham.

Vi skulle til Maho Beach.

Vi var fremme litt før klokken 12. Ingen store fly var ventet før nærmere klokken 13, men da skulle de til gjengjeld komme ganske tett.

Selv om de fleste anbefaler Sunset Beach Bar, hadde jeg gjort litt research på forhånd. Valget falt derfor på Tortuga Beach Café. Litt freshere uttrykk, bedre skygge og minst like god utsikt. Vi booket bord på forhånd, noe som viste seg å være lurt.

Fra parkeringsplassen måtte vi gå over Maho Beach.


Jeg vet ikke om det var høyvann eller om stranden alltid er slik, men det var overraskende lite plass igjen til dem som faktisk ville ligge på stranden. Mye steiner/klipper, mye folk og egentlig ikke et sted jeg ville valgt som ren stranddag med barn. Rett under Tortuga var det en mye bedre strand, med minst like god utsikt til flyene (tror det er en del av Maho Beach). Selv om den ser ut til å tilhøre resorten der, er den offentlig og det er bare å gå dit. Det var mange som gjorde det. Her så jeg også at sjøen på akkurat denne stranden var ganske røff. Ikke noe for små barn. Kjempestore bølger.


Vi fikk et bord som dessverre ikke hadde den beste utsikten mot innflyvningen, men det gjorde egentlig ikke så mye. Flyene kommer jo ikke på løpende bånd. Med FlightRadar24 på telefonen er det bare å rusle bort til gjerdet et minutt før landing.

Tortuga hadde faktisk også en skjerm med live flight-informasjon og kamera fra innflygingen. Ganske kult.


Maten lot derimot vente på seg. Servicen var litt treg, og maten var… helt grei. Ikke noe jeg kommer til å anbefale noen å fly halve kloden for. Men vi ble mette.

Jeg fikk med meg et par landinger fra utkikkspunktet ved gjerdet.


Da AF498, flyvningen vi selv kom med noen dager tidligere, var åtte minutter unna ifølge FlightRadar24, takket vi for oss og gikk ut på stranden.

Vi fant en fin plass.

Problemet var bare at alle andre hadde fått akkurat samme idé.

De åtte minuttene ble til nesten en halvtime. Flere fly fra MCO, FLL og MIA skulle inn før Air France fikk landingstillatelse. Etter hvert ble det rett og slett for varmt for guttene å vente, så fruen tok dem med til et bakeri med aircondition, mens jeg og lille prinsesse ble igjen.

Og det var verdt ventingen.


Da A330-en endelig kom inn over stranden ble det skikkelig liv. Folk stod tett i tett. Taxier stoppet midt i veien for at passasjerene skulle få tatt bilder. Hele området gikk nærmest i pausemodus mens flyet passerte noen meter over hodene våre.

Litt ville vesten, men veldig morsomt å oppleve.

Utklipp fra video jeg filmet....

Deretter satte vi kursen tilbake mot Grand Case. Siden de fleste passasjerene fortsatt stod i immigrasjonskø, var det lite trafikk, og vi brukte bare rundt 17 minutter tilbake til La Savane.

Vi fant villaen og ventet noen minutter på property manager.

Og for en villa.

Den ga akkurat den følelsen vi hadde håpet på. Mye privatliv, fantastisk utsikt og en moderne standard. Tre soverom, to bad, basseng og en stor terrasse.

Her kunne vi lett trives de neste seks nettene.


Etter å ha pakket ut kjørte vi en tur til Super U og handlet inn alt vi trengte de neste dagene.

Vel hjemme igjen oppdaget vi at villaen allerede hadde tre faste beboere.

Tre store iguaner.


Heldigvis helt ufarlige, selv om de ser ganske fryktinngytende ut første gang de dukker opp fra buskene. De siste 24 timene har derfor stort sett bestått av at jeg med jevne mellomrom har jaget dem bort fra terrassen, mens de på sin side virker å mene at det egentlig er jeg som har flyttet inn hos dem.

Vi får se hvem som gir seg først.

I dag har vi hatt en skikkelig villadag. Sol, bading, bøker og total avslapning.


I morgen tenkte vi å teste en ny strand på formiddagen før det blir hjem til villaen i tide til Norge-kampen.

Nå har vi faktisk vært på SXM i en hel uke, og det føles litt rart hvor fort tiden har gått.

Vi har én aktivitet igjen som er planlagt skikkelig. Utover det tar vi resten av ferien litt som den kommer.

Så vi er ikke helt ferdige ennå.

Stay tuned!

 

Jeg avsluttet forrige innlegg med å si at vi hadde hatt en hel villadag med bare kos. Og det hadde vi for så vidt. Vi slet bare litt med vanntilførselen.

Som på mange andre karibiske øyer har ikke alle hus kommunalt vann. I stedet har man vanntanker som fylles opp, og en pumpe sørger for trykket inn i huset. Vår villa slet visst med dette. Det hadde vært rørlegger innom før vi kom og fikset pumpen, men likevel måtte jeg ned under plattingen og restarte den et par ganger første dagen.

Den berømte pumpa

Jeg sendte avgårde en melding og forklarte problemet. Vannet forsvant hele tre ganger den første dagen. De lovet å sende en rørlegger klokken 07 neste morgen. Det gjorde de også. Han holdt på i nesten en time, byttet flere deler og mente alt var i orden.

Alles gut.

Trodde vi.

Femten minutter etter at han dro, var vannet borte igjen.

Han kom tilbake, men visste ikke helt hva som var galt. Flere deler ble byttet, og vi krysset fingrene én gang til.

En time senere var vannet borte igjen.

Da hadde jeg fått nok. Samtidig hadde naboen startet byggearbeider, og en betongmikser sto og gikk konstant under terrassen vår. Vi bestemte oss derfor for å stikke av noen timer.

Turen gikk til Friar’s Bay Beach Club og stranden Friar’s Bay. 10 eur for solseng med parasoll og servering på stranden. Not bad at all.

Beachcluben drives av noen skikkelig rocka typer. Alt er rock’n’roll. Jeg mistenker at dette hadde vært @holmen sitt faste tilholdssted på øya.
Bilder lånt fra nettet:


Selve stranden var rolig og fin. Der kom vi i prat med noen amerikanere som lurte på hvor vi bodde. De holdt til ved Orient Bay, men fortalte at sjøen der var så urolig og full av sjøgress at de måtte finne en alternativ strand den dagen. Alltid hyggelig å slå av en prat med folk på reise.


Tidligere hadde vi kjørt forbi et par McDonald’s-restauranter, og vi hadde lovet ungene et besøk. På vei hjem denne dagen tok vi derfor turen innom.

“Just to inform you first, sir. We don’t have cheese, and we don’t have dip for the nuggets.”

En McDonald’s uten ost.

Den var ny.

Første gang i livet jeg opplever det. Kanskje et lite symptom på at man faktisk befinner seg på en øy langt ute i Karibia?

Vel tilbake i villaen var vannet fortsatt borte. Jeg sendte beskjed om at vi var hjemme igjen og at rørleggeren gjerne kunne komme. Klokken var rundt halv fire lokal tid. Norge skulle spille en drøy time senere.

Det er rart hvor mye man egentlig bruker vann i løpet av en dag. Vaske hendene. Skylle oppvask. Koke mat. Vaske klær. Dusje. Gå på do.

Man får jo faen ikke driti engang når man ikke kan spyle.

Da Norge lå under 2–1 prøvde jeg å ta saken i egne hender. Jeg tenkte det var en fin anledning til å glemme både kampen og FIFA-mafiaen en liten stund.

Det gikk ikke.

Pumpen lot seg ikke lenger resette. Løpet var kjørt. Så jeg prøvde å ta bilde av solnedgangen istedenfor.


Jeg sendte en ny melding til manageren av villaen og ba om en løsning. Nå var tålmodigheten brukt opp. Vi sto foran den andre kvelden uten fungerende vann, og dette var definitivt ikke det vi hadde betalt for.

Jeg vurderte faktisk å avbryte hele oppholdet og be om full refusjon. Problemet var bare at jeg ikke fant noen gode alternativer. På en liten øy er det ikke bare å pakke bilen og kjøre et par timer til neste by. Så jeg håpet de klarte å løse det.

Like før vi la oss tikket det inn en melding.

De tilbød oss å flytte til Villa Azur, på den franske siden ved Orient Bay.

Dette var en villa jeg aldri hadde sett verken på Airbnb, Vrbo eller Booking.com. Etter litt frem og tilbake tror jeg forklaringen er ganske enkel: Mange europeiske (franske) eiere at utleiebolig her reiser til Europa om sommeren. Det er tross alt lavsesong her nå. Dermed leggee de ikke ut boligen i denne perioden siden de ikke er til stede selv (og det forventes lavere pris/etterspørsel). utleieselskapene vet hvilke boliger som kan gjøres tilgjengelige dersom noe skjer. Det tror jeg skjedde her.

Villa Azur sto klar for oss neste morgen, før klokken 11.

Vi la oss fortsatt litt sure og gretne. Det er ikke bare å pakke ned og flytte en familie på fem midt i ferien.

Men ok da…

Så lenge resten av ferien ble bra, kunne dette kanskje ende godt likevel.