Boston – Rio de Janeiro t/r med Copa Airlines – en blandet fornøyesle. Del 1

Tråd i 'Reisebrev' startet av MarcoP, 06. des 2015.

  1. MarcoP

    MarcoP Medlem

    Innlegg:
    18
    Likes mottatt:
    63
    Bonuspoeng:
    13
    Fordelen med å bo og jobbe andre steder enn i Europa en periode, er at man får prøvd flyselskaper som man ellers ikke ville ha brukt. Ulempen er at ikke alt er like vellykket, men det vet man ikke før man prøver.
    Den første erkjennelsen jeg gjorde var at å ta fly fra Boston eller New York til Rio er dyrt sammenlignet med fra Norden til f.eks Asia eller USA. Med tanke på den prisutvikling som har vært på reiser mellom Europa og Asia, fremstår Latin Amerika som et jomfruelig land for entreprenører innen luftfarten. Kjos har nok fått med seg det! Hvis man ikke vil bruke 30 timer, var det ikke mange muligheter under kr. 10.000 t/r i økonomi. Riktignok er det langt; 5 ½ pluss 7 ½ t for den ruten jeg valgte, som er blant de korteste. Det er likevel relevant å sammenligne med en tur fra Oslo til f.eks. Shanghai eller Bangkok. Det er ikke ofte det er få tilbud å velge mellom for under 10.000 på de rutene. Rio er da heller ingen småby, men kanskje Latin-Amerikas mest attraktiv by.
    Nåvel, budsjettet tillot ikke full business denne gangen, noe som hadde blitt meget dyrt. Tilbud på økonom premium var nærmest lik null, i alle fall om jeg skulle ta Star Alliance, som i utgangspunktet er et ønske. Etter å ha vurdert både pris, reisetid, reisetidspunkt i forhold til jobben som skulle gjøres i Rio, falt valget på Copa Airlines fremfor to andre mulige Star-medlemmer, United og Air Canada. Copa er Sentral-Amerikas svar på Finnair, eller Icelandair. De flyr et økende antall passasjerer inn til Panaman fra et økende antall byer i Nord-America, og så fra Panama til et økende antall byer i Sør-Amerika. Jeg fikk da opp en pris på ca 9.500 for dagsfly nedover, dvs. fremme kl 2 på natten, og nattfly tilbake. Så viste det seg at dersom jeg la på tusen kroner, kunne jeg få business tilbake. Da ble det plutselig interessant, og jeg så gjorde. Og etter noen uker kom tilbud om oppdragering på de to leggene nedover gjennom auksjon. Jeg la inn bud på siste strekket Panama-Rio for ca. 2.500, og det slo til. Altså business på tre av fire legg, og bare det første korteste i økonomi, for ca 13.000. Innenfor budsjett. En god deal, tenkte jeg, men jeg vet ikke helt…..

    Mer kommer....
     
    Islending, helged and Robert H like this.
  2. MarcoP

    MarcoP Medlem

    Innlegg:
    18
    Likes mottatt:
    63
    Bonuspoeng:
    13
    Del 2.
    Reisen startet i Boston ved frokosttider, og jeg gledet meg til frokost i loungen. Men de andre i Star Alliance som flyr internasjonalt fra terminal E, flyr til Europa om kvelden. Altså bare Copa om morgenen, og da kan man ikke ha åpen en lounge bare for noen få, sa den hyggelige damen ved innsjekking. Ingen lounge altså; derimot Starbucks. Men humøret var fortsatt på topp, men ble straks satt på prøve
    Vi som er reisevant, vet jo at en god exit stol kan oppveie mange ulemper ved å fly langt i økonomi. Det hadde jeg sikret meg. Ingen ved siden av heller i midtsettet; derimot en meget hyggelig kvinne i vindussetet. For en start, tenkte jeg da den smilende flyvertinnen kom og sprute om det var greit vi tok instruksjonen om hvilke plikter man har i exit-sete på spansk. Ja, sa den hyggelige kvinne ved vinduet. Jeg fortrekker på engelsk, sa jeg, dum som jeg var. For ti minutter senere kom den nå litt skarpe flyvertinnen tilbake og sa på et ganske godt engelsk, at jeg ikke kunne sitte ved nødutgang fordi jeg ikke forstod spansk. Det kunne bli kritisk ved ulykker hvis jeg ikke forstod instruksjon fra crew. Jeg prøvde å si at jeg forstod litt spansk og at hun snakket et utmerket engelsk, men nei. Jeg lette febrilsk «i brosjyren foran i seteryggen», som de sier. Der står det at du ikke kan sitte ved exit dersom «You lack the ability to read, speak or understand the language, OR the graphic form…» Or er min utheving. Jeg bestod ikke leseprøven, men prøvde å få henne til å forstå at OR betyr ELLER, eller «enteder» på spansk, men ingen respons. Jeg forstår utmerket de grafiske illustrasjonene om hva vi skal gjøre ved «emergency».
    Som en annen straffefange ble jeg geleidet til det eneste ledige setet, et midtsete !!!!!. Det er jo enhver bevisst passasjers store skrekk!! En forsiktig hentydning om at jeg måtte ha midtgang av medisinske grunner (man kan jo prøve seg) nådde ikke hennes ører, men derimot ørene til en smart amerikaner som satt ved midtgang i seterekken foran (i rekken foran exit rekken, og hvor man ikke kan legge ned setene). Han mobiliserte de få ordene han kunne på spansk (sa han etterpå), og tilbød seg å bytte med meg, noe som elegant ble akseptert.
    Han nøt benstrekken, jeg nøt erfaringen… inntil det viste seg at flyet ikke kunne ta av fordi aircondition ikke virket; ny Dreamliner. To timer forsinket lettet vi fra Boston, og da fikk vi – det skal det sies – en bra frokost for å være på økonomi.
    Neste kapittel starter i Panama der flyet var nesten to timer forsinket også ved ankomst. Jeg løp som en gal – gamle mannen - gjennom mange korridorer med bare håndbagasje denne gange og så flyet forlate gaten... Jobben, tenkte jeg., mens jeg så livet passere i revy mens jeg lette etter en tørr flekk på skjorten for å tørke vekk svekken som rant fra alle de steder det kan rennes svette fra. Men kvinnen i gaten kunne si at livet ikke var over, men at livet ville få en ny sjanse på neste flight fem timer senere; dvs. jeg ville lande i Rio om morgenen kl 07 fremfor midt på natten. Det ville gå greit, en fordel, faktisk. Ny billett; fortsatt oppgradert og business sete, og blikket rettet mot Loungen.
    Ingen lounge er perfekt; heller ikke denne. På den ettermiddag var det litt stusselig å kunne velge mellom to typer kjeks som eneste alternativ til noe fast å putte i munnen. Men jeg fikk en god voucher som kompensasjon for forsinkelsen, og fikk i meg bra med mat i en restaurant. Loungen var stor, lys og trivelig, og med en ordentlig bar der man må bestille, enten det var glass cola eller en drink. Jeg er blant de som har vært dum nok til å få dårlige erfaringer med Baccardi og Cola i ungdommen, men klok nok til i voksen alder å spørre en kjenner om det finnes håp for oss. Og har blitt introdusert til mangfoldet i latinamerikansk vellagret rom… I så måte er Panama – og loungen der – et eldorado. Jeg sier ikke mer enn at jeg nådde flyet, fem timer forsinket.
    Panama-Rio ble først legg i business. Setene er vel som i business på Icelandair, etter det har forstått. Nye, brede, men mer «vertical than korizontal flat bed», uten at det gjorde noe her. Jeg var glad jeg nærmet meg målet, og at Gin & Tonicen kom da den skulle med de varmere nøttene, som ser ut til å være et must nå hos alle flyselskaper (Gud bedre, hvem har funnet på det); riktignok ikke før adgang, men etter at setebeltet kunne tas av. Jeg bestilte – mot alle odds – biff. Det er år og dag siden jeg har gjort det på fly, og sist var det ikke godt, men noen har sagt det har blitt bedre: Hvem kan vel reise til biffens kontinent uten å spise biff på fly, tenkte jeg.. Og det var ikke ille, faktisk brukbart mørt og veldig godt. Og så et glass rom igjen…
    Jeg ser at dette blir langt, men det vil være uansvarlig av meg ikke å fortelle at jeg kom meg tilbake. En redningsaksjon etter en nordmann i Rio med en romflaske, er det bare VG som trenger. Flyet fra Rio til Panama skulle gå kl 02.45 på natten, og gikk da også. Beruset av gode erfaringer i jobbsammenheng og ikke minst møtet med vakre, utfordrende Rio, begav jeg med tidlig til flyplassen for å slappe av i Loungen før avreise. Ikke sulten, men behov for å slappe av og roe ned. Terminal 1.
    Alle har vel vært på et kjøpesenter fra 60-tallet som tiden har gått fra, og hvor man ser tomme butikker når man beveger seg innover eller oppover i senteret. Vel gjennom security fulgte jeg målbevisst skiltet opp en etasje mot Lounges. Første var Air France, som var stengt; dernest skilt til en annen, hvor Copa var nevnt blant mange andre. På flytalk hadde jeg nettopp lest om en som synes denne var stusselig. Dette slo meg da jeg gikk dypere og dypere inn i den mørke korridoren omgitt av tomme butikker. Ved neste skilt var Copa krysset ut med tusj blant selskapene som brukte loungen; nest gang jeg møtte et skilt var alle selskapene krysset ut. Ved enden av korridoren var en hvit tom vegg uten dør. Ingen lounge. Jeg må ut herfra; tilbake til folket og frem med kredittkortet. «En Whiskey», sa jeg i baren for de uten gullkort og andre privilegier. «With ice», sa hun. Nei, sa jeg. «You are a cowboy», sa hun.
    Ja, jeg er i cowboyland, tenkte jeg da jeg ruslet inn på flyet, som var i rute, og hvor jeg igjen ble ønsket vakkert velkommen, og hvor jeg igjen bestilte en G&T til nøttene, som kom da jeg kunne ta av meg setebeltet uten å ta hensyn til mitt møte med Ole Lukkeøye. Nøttene var like gode. Heldigvis hadde hun tatt opp bestilling på frokost før vi tok av, og optimistisk svarte jeg at jeg gjerne ville bli vekket med god frokost, som virkelig var god. Lite visste jeg at jeg ble vekket 3 timer før landing på et fly som letter nærmere 3 om natten og bruker litt over 7 timer.
    Smilende til det hyggelige smilet som serverte meg i halvsøvne, spiste jeg omeletten, frukten, drakk jusen og fikk i meg den tynne kaffen og tenkte, at egentlig er livet godt, hva er det vi irriterer oss over vi som flyr ofte… og jeg tenkte på deilig rom i loungen i Panama. Og rom stod klar den; men det var kl 7 om morgenen lokal tid. I stedet for å la meg friste fikk jeg fire timer med god erfaring på at internett fungerer godt og raskt i loungen…
    Denne rapporten blir for lang, så jeg kan ikke postere noen bilder, da ville jeg okkuperer hele serveren. En grunn til at rapporten ble lang, er det siste legget. Nei, det skjedde ikke noe spesielt. Crewet smile; maten var god. Jeg valgte fisk denne gangen. Tross ihjelkokte poteter (noe vi er vant til), var selve fisken utmerket… En torskefisk av ukjent slag som var bakt med timian, løk og oliven, og saltet slik at jeg trodde det først var bacalao, noe det ikke var. Dette vil jeg prøve når jeg kommer hjem. Den pirret smaksløkene, noe som ikke er så lett i luften, og som jo er utfordringen med viner. Den utfordringen har Copa ikke klart når det gjelder viner, greie røde og vite, primært fra Chile, men ikke mer. Men derimot forstår de dette med rom, og det er vel derfor tankene – og tastauret - bare har løpt sin egen ukontrollerte vei. Copa har hver måned en spesiell rom. Denne gangen en på 16 år, selvfølgelig fra Panama, men jeg har rotet bort navnet. Jeg ba om et glass, «without ice». Og det kom et glass, med is. Greit nok, jeg bryr meg ikke. Så kom hun tilbake og spurte om jeg ville ha et glass til. «Yes, without ice, sa jeg», og fikk et stort glass - med is, selvfølgelig. Da bunnen i glasset etter hvert var nærmere munnen enn gulvet, kom hun med ennå et glass, denne gangen uten is og beklaget seg fordi hun hadde gitt meg med is.
    Da dette glasset var tomt, fløt tankene ut i en lett blanding av søvn, rus og skrivelyst. Samtidig var konklusjonen klar: Jeg gir Copa en sjanse til, hvis muligheten byr seg.
     
    Aussie74, Herlov, Are and 7 others like this.
  3. Blaa

    Blaa Aktivt Medlem

    Innlegg:
    223
    Likes mottatt:
    180
    Bonuspoeng:
    43
    Artig lesning om Copa, da jeg lurer på å benytte meg av de til sommeren.
    Mexico City - Panama - San Jose (Costa Rica)
     
  4. Robert H

    Robert H Senior Medlem

    Innlegg:
    406
    Likes mottatt:
    837
    Bonuspoeng:
    93
    Takk for super rapport! Ikke la deg bekymre over å okkupere serverkapasitet - bilder er alltid et artig supplement til en velskrevet rapport :)
     
  5. Travellingalf

    Travellingalf Ut på tur - aldri sur InsideFlyer Ambassadør

    Innlegg:
    2,442
    Likes mottatt:
    2,441
    Bonuspoeng:
    113
    Helt enig med @Robert H ! Bilder blir aldri feil, men veldig artig rapport uansett! Takk!
     

Del denne siden