I sommer var jeg på en liten roadtrip i Øst-Europa og i går skulle jeg krysse grensa mellom Romania og Bulgaria, etter å ha tatt en 15-minutters ferge over Donau fra Calarasi til Silistra. Da vi kom frem var det kaos. Lang kø, sinte bilister, enda mer sinte grensevakter, 30 grader, 90% luftfuktighet, tom for vann og det fantes ikke toaletter. I tillegg hadde de rumenske (og jeg antar de bulgarske) grensevaktene startet en ny inntektskilde der ett par selektive «VIPs» med fine biler fikk kjøre ut av køen og på mystisk vis komme seg gjennom grensa via en sidevei. En type korrupt fast track immigration! Og selv om det her var veldig langt unna F-tur med champagne, (lovlig) fast track immigration og hele pakka, så var det både eksotisk, jævlig og minneverdig- alt på en gang. Siden jeg hadde 3 timer før jeg kom meg gjennom begynte jeg å tenke litt tilbake på mine mest eksotiske/verste grensekrysninger, og tenkte at det sikkert var mange her inne med mange fine historier, og sikkert en anbefaling eller to av hvilke man må ha gjort en gang i livet.
Hadde BKK-TYO(TG) som separat billett og TYO-FRA-OSL(LH) videre. Måtte dermed inn i Japan før vi kunne reise videre, TG i BKK klarte ikke sjekke oss inn hele veien. Vi ble ikke trodd i imigration i TYO på at vi bare skulle innom for å reise videre etter knappe 5 timer. Etter en god del forklaring og diskusjon så ble vi sluppet inn alle 4. Når vi skulle ut fra TYO igjen så var den eldre herremannen som vi diskuterte med imigration flyttet til ut delen og vi kom selvfølgelig i hans luke. Det var ingen diskusjon da og vi ble stemplet igjennom på veldig få sekunder med en stor latter. PS: vi hadde M(downgrade) på BKK-TYO og C med LH videre. Når vi kom ombord på flyet fra TYO så stod jubelen i taket hos 4 åringen; jippi, det er Disney igjen. Vi har ikke helt sluttet å kalle C for Disney her i huset.
Nov. 2005 - Wadi Araba Border Crossing(Jordan) -> Yitzhak Rabin Border Crossing(Israel) I motsetning til trådstarteren, er min grensekryssing fra Jordan til Israel det motsatte av kaos, sinte bilister, lang kø, sinte grensevakter, høy temperatur og luftfuktighet. Den tiden var selvmordsangrep i Israel ikke ukjent fenomen. Selv om antall angrep ble færre og færre, var grensekontroll på israelske siden meget nøye. Å forlate Jordan var helt uproblematisk, men å komme inn i Israel var en opplevelse jeg sent vil glemme. Det var nokså sent på kvelden og jeg var den eneste som krysset grensen akkurat da. En hyggelig men bestemt grensevakt på den israelske siden tok i mot meg og geleidet meg inn på et hvitt hus som dere kan se på bilde nr. 2. Det begynte med utfylling av skjema. Etter at skjemaet var ferdigutfylt, tok de sekken min fra meg. Begrunnelsen jeg fikk var at de skulle "sikkerhetsklarere" mine eiendeler. Mens de undersøkte sekken min, ble jeg tatt med til et lite rom og der måtte jeg svare på masse spørsmål som f.eks. hvor i Jordan jeg har vært, hva jeg gjorde der, hvem jeg har vært i kontakt med, hvor spiste jeg lunsj og middag før jeg krysset grensen osv osv. Det hele ble avsluttet med en nøye kroppsvisitasjon og analyse av spor av eksplosiver. Grensevaktene som tok i mot meg, undersøkte innhold i sekken og selve sekken og intervjuet meg snakket sammen i noen minutter før de sa til meg at jeg kunne gå. "Forresten, velkommen til Israel!" sa en av grensevaktene til meg like før jeg forlot huset. Hele prosessen tok omtrent 45 minutter. Nesten 13 år har gått siden denne grensepasseringen. Fremdeles har ingen grensevakter brukt så lang tid på å kontrollere meg. Tror ingen har vært i nærheten engang.
Den mest minneverdige grensekrysningen jeg hadde var da jeg skulle fly fra Surat Thani til Siem Reap i Kambodsja. Da var ett svimehue av en grensevakt som stemplet meg ut av Thailand i Surat Thani før jeg reiste på en innenriks flyging til Bangkok, for mellomlanding. Da jeg skulle reise igjennom grensekontrollen så de feilen som var gjort og da ble det stor ståhei i grensekontrollen. Siden jeg har bodd i Thailand ganske så mye så kan jeg språket, så da vi de var ferdig med avhøret av meg, og satt jeg på kontoret så ringte grensevaktsjefen til Surat Thani, fikk tak i den som hadde stemplet meg ut av landet og skjelte han ut etter alle kunstens regler, litt sånn som Egon Olsen's triader på Benny, en skikkelig triade. Så ble jeg ledet ut av kontoret og loset igjennom personalinngangen og sluppet inn på den andre siden av emigrasjonen, forfjamet som jeg var etter den sprøe opplevelsen så tok jeg meg en KFC kylling før jeg gikk på flyet til Siem Reap.
Skulle for ett års tiden fra jobb i Qatar, og rekke en båt i Khasab, Oman. Dette var etter at araberne ble uvenner, så fant ingen fly fra Doha til Khasab, som jeg ville rekke i "begge ender". En liten titt på Google maps forteller meg at det kun var 2-3 timer å kjøre fra Dubai til Khasab, så jeg booker fly til Dubai. Ankommer Dubai, hopper i en taxi, taxi-sjåføren blir litt rar når jeg forteller hvor jeg skal, men begynner å kommunisere med kollegaene sine på WhattsApp. I 2-3 tiden på natten ankommer vi grensestasjonen, og jeg blir forklart at taxisjåføren ikke kan kjøre inn i Oman, da han er fra Bangladesh, og ikke har Visum. "Ok, jeg går bare over og ringer en taxi fra Khasab" Etter mye om og men, har jeg endelig klart å kjøpe ett kort fra en automat, som jeg igjen kan betale grensepasseringen med. Spør grensevaktene hvorvidt de kunne assistere med å bestille taxi, noe de helt klart ikke kunne. Etter litt (etterhvert) frenetisk googling, viser det seg at det ikke er taxier å få fatt på fra Khasab, så man begynner å ringe hoteller, for å bestille rom mot at de fikser henting. Dette bar ingen frukter, og grensevaktene virket veldig som de ville ha meg ut av bygget deres. (De skulle vel spille kort eller noe..) Så da står man der da, 3-4 tiden nattestid, med en stor koffert, bag og pc-sekk, og forbanner en selv for ikke å ha sjekket ting litt før man bestiller (og hopper på) fly.. Etterhvert stopper det en araber i en sliten gammel lastebil, åpner døren og sier: "Khasab, Khasab", uten veldig mye tankeviksomhet hiver man bagasjen på lasteplanet, og hopper inn. Veiene fra Grensestasjonen og til Khasab var litt av en kystvei, i allefall i en gammel lastebil med en kar man virkelig ikke deler noe språk med. Lastebilen stoppes endelig på en parkeringsplass, og Google maps bekrefter at man er i korrekt by. Sjeleglad for å endelig ha kommet meg til en form for sivilisasjon, lemper jeg ned bagasjen, men blir avbrutt av lastebilsjåførene, som gjerne vil kjøre meg til hotellet mitt. Googler og viser han første og beste hotell, og han kjører meg dit i hva jeg antok var en privatbil, forsøker å betale han noen Rial når vi kommer frem, men han tae ikke i mot. Ved ankomst hotell er det (som jeg egentlig visste, ringte alle jeg fant tidligere), ingen ledige rom, men venter i resepsjonen til frokost åpner, og får endelig i meg mat. Blir så kjørt av hotell-ansatte til båten jeg skulle på, nok en gjeng som ikke ville ha betalt. (Merklig hvor stor forskjell det er på Egypt og landene litt øst, kan det ha noe med olje å gjøre tro..?) Ankommer ethvert maskinrom på båten jeg skulle ombord, får rimelig snart spørsmål om når jeg sov sist, og blir sendt rett på en lugar når det viste seg å være 30 timer eller sånn siden.. Tror det tar litt tid før jeg glemmer den natten! Sjefen ikke videre fornøyd når jeg fortalte historien etter hjemkomst Edit: Stavekontroll..
Har et par... De som kanskje huskes best, har mistenkelig nok foregått på landjorden... Den som foregikk senest i tid, var kryssingen mellom Sør-Afrika og Mosambik.. Meg og reisefølget har totalt feilberegnet på reisetid, og ankom grensen sent på kvelden.. etter 3-4 landeveisrøverier fra lokalt politi på Sør-Afrikansk side, var det på tide å smøre grensevaktene, da leiebil selvsagt ikke var godkjent for å ta ut av landet(noe den var, vi reiste rundt halve Jo’burg for å finne nettopp en slik bil...) Vell inne i Mosambik, fortsatte landeveisrøveriene, med personer med blodsprengte øyne, og AK47, som skulle ha ^money for drink^.. Cashbeholdningen gikk etterhvert tom, så da fikk de betalt i NOK... Happy med det faktisk.. Landeveisrøveriene fortsatte også på hjemreisen, og i et av tilfellene, når reisekassen igjen nærmet seg tom, ble vi stoppet sammen med en hvit Hummer.. ut kom en arabisk sjeik, og vi løp frem for å låne cash.. han lempet over 100 euro, «gift» og kjørte videre.. Så da kom vi oss til Kruger parken en gang utpå kveldingen.. En annen kuriositet, var grensen mellom Laos og Cambodia.. Vi reiste i en buss med flere backpackere, og en av disse var en svenske av Afrikansk opprinnelse, noe som gikk LANGT over hodet på grensevaktene.. Han kunne da umulig være svensk??? Måtte være falsk pass... Laos ville ikke slippe han ut av landet, og Cambodia ville ikke slippe han inn... Og her gikk svensken mellom de to grensestasjonene i det som føltes som en evighet for oss som ventet.. til slutt skrev Laos han ut, da Cambodia lovet å skrive han inn rett etterpå.. Eventyr trenger ikke være LH F.. Dette husker jeg med større glede.. C
Her må vi for min del tilbake til 1 august 2001, når Vietnam fortsat var en anelse ukjent territorie Jeg hadde akkurat på året i forvegen vært på Interrail og fått et dansk stempel i passet mitt, uten å stemple ut (samlet jo på denne slags ting den gang). Dette stemplet hang grensevakten seg opp i, selv om visumet var i orden. Om det var fordi jeg ikke hadde stempel ut, eller om han så feil av 2000 og 2001 skal jeg ikke si. Mannen kunne ikke et kløyvet ord engelsk, og forstod tydeligvis ikke at jeg ikke kunne vietnamesisk! Ble i alle fall stående 30 minutter etter alle andre var kommet igjennom passkontrollet da han til slutt ga opp og stemplet meg inn
Før bonusfeberen tok meg, var vi på bryllupsreise med TUI(!) til Kapp Verde og Senegal. De hadde planlagt alt for oss, og sydd puter under armene på oss hele veien, så vi ikke trengte å tenke på noe som helst. Det var første gang (og siste, tror jeg..) de tilbød denne turen, og all informasjon de hadde på nettsidene var direkte oversatt fra den svenske TUI-siden. Det gjorde at en (litt viktig) ting ble lost in translation: Svensker trengte ikke visum til Senegal, det gjør nordmenn.. Vi landet i Dakar, og ble tatt til side fordi vi manglet visum. Det samme ble et annet norsk par som vi reise sammen med, da de hadde fått samme informasjon som oss. Tre svenske par slapp lett gjennom, og ble sittende på andre siden og vente på oss sammen med vår lokale guide og sjåfør. Det tok sin tid før det kom noen som ville snakke med oss, og der satt vi og ventet. Dette var nemlig helt uhørt, og det var svært vanskelig å se for seg noen løsning på dette problemet som de aldri hadde vært borti før. Etter en times tid hentet de guiden, så han kunne oversette samtalene (frem til da hadde vi ikke skjønt så mye). Og etter litt frem og tilbake fikk vi lov til å reise inn i Senegal, hvis vi la fra oss passene hos dem på flyplassen.. Vi var ikke veldig ivrige på dette, men følte vi ikke hadde så mye valg. Så da reise vi på en ukes rundtur i Senegal uten pass, og uten noen form for legitimasjon. (Anbefales ikke av UD, tror jeg.) Det andre norske paret besto av to voksne mennesker, hvor han var general i luftforsvaret, så vi følte at vi var i relativt trygge hender, selv uten pass. TUI gjorde ingenting for å hjelpe oss, og da vi ringte hotellet på Kapp Verde for å gi beskjed om dette som hadde skjedd, så var det ingen av de ansatte i TUI som visste at vi var i Senegal en gang. Svært betryggende! (TUI fikk en særdeles krass tilbakemelding fra oss da vi kom tilbake) Uken gikk, og vi var tilbake på flyplassen, og vi var svært spente på om vi skulle få tilbake passene våre. Vi visste ikke hvor vi skulle gå for å finne passene, så vi stilte oss i kø sammen med de svenske medreisende. Etter en liten stund kom det en mann i uniform og sa at vi måtte bli med ham. Vi diltet etter, og ble ført forbi alt av kontroller og check-in, og inn på et kontor (som lå vegg i vegg med det vi satt på da vi ankom). Etter noen minutter kom vår kompis fra ankomsten inn på kontoret, med en postsekk full av pass, og ba oss finne våre oppi der. Tipper det var et par hundre pass i sekken. Vi fant dem ganske kjapt, 4 røde, norske pass med en gummistrikk rundt. Så ble vi sittende og vente på at noen skulle komme med "regningen", men vi ble bare vist ut igjen, og ned en korridor. I enden sto det en dame med billettene våre, hun viste oss gjennom en dør, og rett til gate, hvor flyet vårt til Kapp Verde skulle gå.
To minneverdige (dog lite eksotiske) grensepasseringar: Ut av Russland på LED: Som vanleg leverer eg passet til dama i skranken. Ho granskar passet lenge og vel og målar meg opp og ned. Til slutt spør ho om eg ikkje har annan ID fordi eg liknar ikkje meg sjølv på passet, så ho meiner at ho ikkje kan sleppe meg ut av Russland. Det skal seiast at på det passbiletet ser eg ikkje rett i kamera og berre det eine øyra er synleg. Vel, eg finn fram førarkortet som allereie då hadde eit bilete som var minst 15 år gamalt og som ikkje ein gong mamma er sikker på er meg. Passkontrolløren var sjølvsagt ikkje nøgd, men no var eg så skjelven og stotrande at eg neppe var i stand til å gjere meg forstått, men djupt nede i lommeboka fann eg eit gamalt studenbevis. Det var truleg 'the missing link', for med eit snøft vart eg stempla ut. Eg brukte same pass fleire gongar etter dette – utan problem... Ut av Storbritannia på St. Pancras: Å få stempel er stas, men nesten umogleg i Europa. På veg om bord i toget til Brüssel frå London spurde eg om eg kunne få stempel. Kontrolløren ba meg gjenta spørsmålet, noko eg gjorde. Likevel løfta han ikkje stempelet ein millimeter... Deretter hinta han: An what about the magic word? Som nordmann hadde eg sjølvsagt gløymt av eit 'please'. Så fort eg sa 'ver så snill' gliste kontrolløren og gav meg eit nydeleg stempel med tog på. Eg smilte heile vegen til Brüssel!
Høres veldig kjent ut. Flyttet fra Kirkenes til Sovietunionen i 1988...selv med diplomatpass ble det alltid maaaange timer og strenge blikk på Domodedovo. Kom forresten på en annen spennende en. Sarajevo, 1996, rett etter krigen. Faren min jobbet på ambassaden og pendlet mellom Norge og Bosnia. Var på besøk i sommerferien og kjørte over grensa til Serbia. Grensa var naturlig nok stengt men husker at vi hadde en IFOR jeep med norsk flagg på og kom oss gjennom med den. Endte opp i en liten landsby som het Pale, og dro på en kafe i byen. Der ble vi møtt med veldig aggressive blikk og overalt på veggene hang det bilder av en viss Radovan Karadzic, som tydeligvis bodde (eller hadde bodd) der før han gikk under jorden. Husker ikke så mye men fikk litt deja vu da jeg så filmen The Hunting Party ett par år siden.
