Det er en evighet siden det var mulig å reise til det som ble kalt «utlandet», så jeg tenkte å dele litt fra min siste langtur for å minne meg selv og andre at det før i tida var mulig å reise. Det føles uvirkelig nå, men før apokalypsen og pesten kom til jorda i form av corona så var det faktisk mulig å reise over landegrensene - jeg opplevde mitt livs beste ferietur i januar/februar 2020, like før samfunnet brøt sammen. Dette var min andre CT-tur etter at jeg ble hekta på bonuspoeng i 2017. Første turen gikk til Singapore sammen dattera på den gang 11 år i 2018. Supert det, men denne gang ville jeg ha med et voksent reisefølge. Så denne gang ble det med en jevnaldrende barndomskamerat, begge fra den gyldne 1976-årgangen. Jeg sponser CT - han er ei sosial ape som gjør at vi kommer i kontakt med alle. Fungerte kjempefint! Jeg har drømt om Australia og NZ siden barndommen, men å sitte bakerst i bussen med 10-12 i bredden (?) i over et døgn hadde hittil hindret meg i å realisere drømmen. Da jeg ble frelst av bonusgudene startet drømmen igjen. Til slutt hadde jeg både CT og nok poeng til å bestille flybilletter. Bestilte i februar 2019. Da med hjemreise via ICN og Asiana F. Så ble den returen kansellert ettersom Asiana skulle slutte med F. Heldigvis ordnet det seg og vi fikk i stedet SQ hele veien til Europa, med F fra SIN, så hell i uhell! Med begrenset antall feriedager å bruke samt at jeg ikke var sikker på om det kom til å bli noen tur senere igjen så bestemte vi oss for å fordele turen med 8 netter i Australia og 9 netter i New Zealand. Tanken var da en smakebit av Australia og prioriere New Zealand denne gang, så om jeg skal nedover igjen senere så kan hele turen da bli utelukkende utforsking av Australia. Jeg synes at å drømme om og planlegge er om ikke halve turen, så ihvertfall 25 prosent av reisen , så det har blitt mange, mange, mange timer på Google, YouTube og ikke minst InsideFlyer med drøssevis av reisebrevlesing! Mål for turen var foruten å fly standsmessig og kose oss i lounger også å oppleve mest mulig uten å stresse. Oppleve byer og natur, treffe folk i deres naturlige habitat og selvfølgelig store doser kultur. Jeg er av den bestemte oppfatning at lokalt brygget øl er kultur, så jeg forsøker bestandig å prøve det lokale brygget uansett hvor jeg drar. Vi startet turen fra Trondheim den 14.01.2020 og kom døgnville hjem igjen den 05.02.2020 til en verden som var i ferd med å forandre seg. Her er min beretning fra en annen tid: Flyvninger: TRD - OSL / SAS Plus B737 OSL - FRA / Lufthansa Biz A319 FRA - BKK / Thai Airways First A380 BKK - SYD / Thai Airways First B747 Utenom CT: SYD - ASP / Qantas Eco B737 ASP - BNE / Virgin Australia (flydd av Alliance Airlines) Eco F100 BNE - WLG / Virgin Australia Eco B737 AKL - SIN / Singapore Airlines Biz A380 SIN - FRA / Singapore Airlines First B777 FRA - OSL / Lufthansa Biz A320 OSL - TRD / SAS Plus B737 14.01 Avreise fra Trondheim, kulde og mørke... Turen fra Trondheim via Oslo til Frankfurt hopper vi glatt over. For min del startet turen virkelig da vi besøkte Senatorloungen til Lufthansa og Air Canadaloungen. Synes utvalget er bedre i Senatorlounge, men synes Air Canada sin lounge er triveligere. Etter litt god drikke og forventningsfull skjitprat så ble det omsider boarding på Thai A380 helt fremst i bussen. Reisefølget mitt hadde ikke flydd A380 eller reist i first class før, så han var om mulig enda mer spent enn meg. Trist at Thai pensjonerer både 380 og 747, for både turen med A380 til Bangkok og videre med 747 var helt fantastisk! God mat og drikke og crew i storform! 15.01-16.01 Frankfurt-Bangkok på A380 - Hjertelig service og brede smil 16.01-17.01 Bangkok til Sydney Artig å bli henta med golfbil som brøytet vei gjennom riffraffet på vei til immigrasjon. Vi hadde en lang dag i Bangkok før vi reiste videre til Sydney. Bangkok er varmt (jeg elsker varme ,så helt knallbra det), støyfullt og hektisk og herlig. Vi reiste litt rundt på måfå, men kult å dra opp i skyskraperen Mahanakhon og gå på glassgulvet i 300 meters høyde. Tilbake til BKK dro vi til Royal First Lounge. Der er det nesten for mye for en enkel nordmann - vi ble behandlet som kongelige! Vi satt helt fremst i first på 747-en som tok oss til Sydney. Ja, den er eldre enn 380, men du kan ta deg en bolle om du ikke synes den er bra nok! Fantastisk tur! Crewet på begge flightene hadde glimt i øyet og ikke den for en nordmann nesten ubehagelig underdanige bukkinga som vi opplevde i loungen på BKK. Et mer og mer sjeldent syn. Glad jeg fikk fly «Queen of the skies» før det var for sent. Helt fremst i flyet - fantastisk tur! Australia 17.01 - 25.01 Velkommen til solfylte Sydney?!? Med månedsvis med mediaoppslag om hetebølger, tørke, røyk og skogbranner før vi dro så var det nedtur å lande i Sydney i pissregn! Hadde ikke drømt om å bli mottatt med regn... Heldigvis ble været bedre etter et par dager. Sydney 17.01 - 21.01 Vi bodde de tre første dagene på hotell i Darling Harbour. Kult å endelig se Sydney Harbour Bridge, operahuset og det man forbinder med byen. Den fjerde og siste overnattingen i Sydney hadde vi på Intercontinental Sydney. Dette hotellet ligger rett ved Royal Botanic garden og kort vei til Circular Quay og operahuset. Helt greit hotell, men club loungen på toppen av IC sto til forventningene som var kjempehøye! Kjempeutsikt derfra over operahuset og Sydney Harbour Bridge. Vi drakk og koste oss under happy hour. Stort for en enkel trønder. Sydney Harbour Bridge etter at regnet ga seg. Australian Hotel - et av mange vanningssteder vi var på. Pubene i Australia heter stort sett noe med Hotel. Årsaken er de visstnok måtte tilby overnatting for å kunne selge alkohol. Nå er det ikke krav om overnatting, men navnet består. Australia Fleet base East - her ligger store deler av marinen til Australia forlagt. Området heter Woolloomooloo (hvor mange o-er finner du?!) og er rett øst for brua og operahuset. Harry’s cafe de wheels - dumpa tilfeldigvis borti den og kjøpte en pai. På veggene er det bilder av drøssevis av internasjonale kjendiser som har vært der, så denne er visst mer populær enn jeg hadde visst. Utsikt østover fra Intercontinental Sydney over Woolloomooloo og nærmest, Royal Botanical garden - der er det veldig fint å bruke et par timer og se. Utsikten fra Club lounge på toppen av Intercontinental Sydney. Dyrt for en fattig trønder, men dette var verdt det! Club lounge IC Sydney Club lounge IC Sydney To be continued...
Alice Springs 21.01 -23.01 Du har ikke opplevd Australia før du også har opplevd The Outback og «The red centre»! Etter fine dager i Sydney tok Quantas oss til Alice Springs! Etter å ha sett på nyhetene i månedsvis om alle skogbrannene som var i Australia så forventet jeg å se masse røyk over alt, men merket ingen ting i Sydney og heller ikke noe på de cirka tre timene det tok å fly inn til Alice Springs som ligger midt i landet. Fascinerende landskap som gikk fra stort sett grønt ved kysten til å bli mer og mer brunlig og så over i rustrødt. Vi ble møtt av rundt 40 graders varme da vi gikk ut av flyet - heldigvis er vi varmeelskere både jeg og reisefølget så vi satte stor pris på det - som turist er det fint, men å jobbe ute i den varmen, nei takk. Byen har cirka 26000 innbyggere og er den tredje største i delstaten Nortern Territory - i et område på størrelse med Frankrike! Vi vandret rundt i byen og gikk opp til utsiktspunktet Anzac Hill. Det tar bare noen få minutter å gå opp dit fra byen og gir en kjempeutsikt over byen og fjellene rundt. Anzac Hill Memorial på toppen er et minnesmerke for Australias og New Zealands krigsdeltagelse gjennom mange år. Anzac Hill Anzac Hill Anzac Hill memorial Vi vandret rundt i byen på sightseeing og så oss omkring. Rundt omkring i gatene og parkområder var det små grupper av aboriginere, fra småbarn til gamle. Da vi dro inn på en pub for å ta oss litt kjØLig drikke tidlig på ettermiddagen så ble vi overrasket over at vi var de eneste hvite der. Merkelig stemning - ingen smil, bare drikking og lite prat. Det hang en ekstrem eim av gammel svette i lufta, så vi fant oss fort en annen plass å være i stedet der vi følte det var litt mer trivelig. Dette var en mer normal pub enn den nevnt over. Det var likevel ikke mye smil å se her heller, men det var godt med kaldt øl uansett. Vi fikk senere høre at veldig mange av urbefolkninga bruker å dra inn til byen midt på sommeren. De fleste er uten jobb og alkoholisme er ekstremt utbredt. Var trist å se så mange folk som ikke er en del av det paradiset vi tenker Australia er. Vi ble fortalt at på et par av pubene der er visstnok praksisen at de får lov til å være og drikke til klokka 14 eller 15, men så må aboriginerne ut. Dette da de på det tidspunktet er skikkelig berusa. Derfra og ut dagen er pubene åpne for alle andre enn de. Visstnok bare et par av pubene som ble brukt på denne måten, men det er en slags alkoholindusert apartheid. Det er helt sikkert mange av urbefolkninga som er en integrert del av samfunnet og, men det var tydelig at det er mange triste skjebner blant dem. Tur på supermarkedet - Jarlsberg er som trøndere og tomflasker. Du finner de overalt. Uttørka elv - renner vann der heller sjeldent. Det var likevel skikkelig kult å vandre en dag i byen og se, drikke og spise. Skal man være der lenger så er det nok fint å leie en bil for å få med seg attraksjonene rundt byen. Grytidlig neste dag ble vi henta av bussen fra Emu Run Experience for en lang dagstur til Uluru eller Ayers Rock som det het før. Bussturen tok cirka fem seks timer hver vei med rundt 1000 km frem og tilbake. Underveis fortalte sjåføren gode historier og fortalte om området vi kjørte i. Vi hadde en rask lunsj på Erldunda Road House da vi var kommet halvveis. Der er det noen hus og en bensinstasjon, noe det var særdeles lite av ellers den veien. Lunsj ved Erldunda Road house. Der kunne du se emuer også. Bussen hadde skikkelig kufanger - det skjer kengurupåkjørsler rett som det er. Vi passerer et road train! Prøv å rygg en slik... «Fool-uru»... Mange tror dette er Uluru, men denne formasjonen heter Mount Conner. Før vi kom til Uluru så stoppet vi først ved Kata-Tjuta nasjonalpark. Der er det også fine steinformasjoner, men for min del så blekna det mot Uluru. Ved Uluru så hadde vi en aboriginsk guide som fortalte og viste oss rundt. Jeg er ikke noen religiøs person, men jeg skjønner veldig godt at folk har opplevd en nærmest religiøs følelse når de har vært der. Det var en spesiell stemning der som jeg ikke kan forklare. Fjellet har vært et hellig sted for de innfødte i tusener av år. Rett før vi kom dit ble det heldigvis forbudt å gå opp på Uluru for turister - dette etter langvarige protester fra urbefolkninga som ikke ville ha klatring på det helligste av deres steder. I tillegg så var det flere som døde hvert år mens de klatra der og, både av fall og dehydrering. Dagsturen kosta rundt en norsk tusenlapp og inkluderte også bbq med drikke mens vi så på Uluru i solnedgangen - et mektig skue! Uluru - kan ikke forklares, må oppleves Vi kom tilbake til Alice rundt klokka 01 - tror turen var cirka 18 timer frem og tilbake. Virkelig noe å få med seg! Husk å kjøpe fluenett - det er mange fluer ved Uluru! Jeg vil absolutt anbefale å prioritere en tur til «The red centre» om dere er i landet! Vi bodde på Mercure Alice Springs Resort som var i gangavstand fra sentrum. Rent og pent. Ikke noe luksushotell, men de har svømmebasseng! Fokker 100 ASP - BNE Brisbane 23.01 - 25.01 Så var det tid for å forflytte seg til Brisbane. Etter Sydney med middelhavsklima og Alice Springs med glovarmt og tørt ørkenklima fikk jeg litt Singaporefølelse da vi kom til Brisbane som ligger rundt tre timers flytur østover for Alice. Varm og fuktig luft. Vi bodde på Stamford Plaza og hadde kjempeutsikt over Story Bridge og elva som bukter seg gjennom byen. Vi hadde her også bare to netter, så fokuset her også var bare å vandre rundt og være turister. Uber ble og flittig brukt for å komme seg rundt. Utsikt fra Stamford Plaza - under brospennet til venstre er Felon Brewing - mmm, beer Fin og trivelig by, men ville kanskje prioritert en annen storby om jeg skulle valgt reisemål på nytt. Heller ikke noen ikoniske bygninger eller landemerker, men jeg forstår at det er en populær studentby. Også på vinterstid er det rundt 20 plussgrader, så om man vil ha sommer hele året så er dette bedre enn Sydney, Melbourne etc.
Nattelivet var også bra! På den ene elvebredden under Story Bridge (mest kjente brua i Brisbane) befinner Felon Brewing Company seg. Dette er et lite bryggeri med en ølhall samt uteservering der man ser brua langt over seg. God drikke og god stemning - kan anbefales om du er i byen! Kunstig anlagt badeplass midt i byen
New Zealand 25.01 - 03.02 Det gamle kontrolltårnet til WLG ser du i bakgrunnen så vidt. Wellington 25.01 - 27.01 Virgin Australia tok oss greit fra Brisbane over til Wellington som ligger helt sørsida av Nordøya på New Zealand. På flyplassen henta vi ut leiebilen vår, en Toyota Landcruiser. Egentlig tullete med en så gedigen bil på smale asfaltveier, men fikk en god pris på den og så synes jeg den er kul, så da så. Heldigvis hadde vi ei uke i Australia for å venne oss mentalt til venstrekjøring. Det gikk greit, men vi var mer konsentrert enn på en vanlig norsk biltur ja... Den engelske tilknytninga er tydelig ja Her kan man gå planken om det blir for ille. Vi bodde på James Cook Hotel Grand Chansellor Wellington. Helt greit hotell med gangavstand til sentrum. Her ble det også vandring rundt omkring i sentrum . Cuba street Vi utforsket Cuba street. Dette er ei gate med masse restauranter, puber, platebutikker m/mere. Fra første øl vi smakte i byen så skjønte vi at dette kom til å bli bra! Australia kan mye bra, men når det gjelder øl så blir de knust av lillebror New Zealand! Det dårligste ølet i NZ var bedre enn det det beste australske! For å følge opp det med øl: Selvfølgelig måtte også vi oppsøke Garage Project og smake på varene! Utenfor selve bysentrum består Wellington av mye gammel trehusbebyggelse. I et kjempekoselig nabolag fant vi «Det hellige» som er omtalt i flere reisebrev på InsideFlyer! Først dro vi der godsakene blir brygget - i en nedlagt bensinstasjon/verksted. Der kjøpte jeg en stilig t-skjorte med Garage Project-tema på. Der hadde de også mulighet for at folk kan ta med flasker/emballasje hjemmefra og tappe seg øl der. Femti meter oppi gata på andre siden av veien har de selve puben. Jeg ble ikke skuffa - ølhimmelen! Garage project bryggeri Garage project pub (bak den hvite bilen) Garage project pub
Neste dag våkna vi til strålende sol og den varmeste dagen i byen det året. Som Lord of The rings-fan er jo dette en viktig by for meg. Peter Jackson som laget filmene bor her samt at Weta Workshop - som har laget mye av kostymer og effekter til filmene har tilhold her med omvisninger og en butikk for turister. Vi tok uber dit. Det ble ikke omvisning, men artig å se i butikken også. Der var det utstilt mye effekter som var brukt i filmene, blant annet hobbitføtter, kostymer og mange sverd. Weta workshop butikk og utstilling/museum Våpen fra LOTR Gollum (og ei dame som skuler stygt på oss av uviss årsak) Hobbitføtter! Sumatra rat monkey fra den romantiske splatterkomedien Braindead som Peter Jackson laga før han ble kjent for LOTR! Troll fra hobbiten Etterpå dro vi på Te Papa, et svært museum som de er veldig stolte av i Wellington. Lengst tid brukte vi på en utstilling som omhandlet slaget på Gallipoli i Tyrkia i første verdenskrig - Weta Workshop hadde laget en utstilling av slagscener derfra. Figurene var i en enorm skala som gjorde oss små som dukker ved siden av. De var så livaktig laget at du kunne se blodårer og hår på armer etc. Det var faktisk ubehagelig realistisk - en sterk opplevelse. Te papa Sjekk den skalaen Det at modellene er så utrolig realistiske og i en slik enorm skala gjorde det nesten ubehagelig å se på. Ekstremt livaktig Wellington er en hovedstad, men føles særdeles lite stiv og pompøs. Heller en laidback hippiefølelse med artige, imøtekommende folk. Dette er en by jeg vil reise tilbake til og som var den største positive overraskelsen på hele turen. Litt småhorete de lysene i tunellen ,men jeg likte det Wellington cable car Før vi sjekka ut på avreisedagen dro vi et lite stykke fra hotellet og tok en tur med Wellington Cable Car for å se utsikten over byen. Denne attraksjonen er vel det folk flest forbinder med byen. Fin utsikt, men vi hadde en bilferie foran oss så vi dro fort ned igjen og begynte turen nordover.
Napier (via Norsewood) 27.01 - 29.01 Vi kjørte nordover fra Wellington på State Highway 2. Etter noen bratte stigninger var vi på toppen av en fjellovergang som heter Rimitaka hill. Her var det surt og kaldt, men varmen kom tilbake da vi kom ned i lavlandet igjen. Vi stoppet for lunsj i en liten koselig by som het Greytown. Her spiste vi venison pie i bakgården på Main Street Deli Cafe som lå ved veien - nydelig mat og trivelig betjening. Dagens hovedmål var Napier, men vi hadde planlagt stopp noen mil før vi kom dit. På 1800-tallet trengte New Zealand nybyggere. Folk fra Skandinavia ble invitert til å komme og få seg nye liv her. Danskene som kom hit grunnla byen Dannevirke, som vi bare kjørte rett gjennom. Også mange nordmenn kom til området, men de grunnla Norsewood som vi selvfølgelig heller skulle besøke. Stavkirke 20000 kilometer fra Norge! Bindalsfæring Plutselig var vi der! Norske flagg, stavkirke, stabbur, troll og norske gatenavn. Viking street, Sigismund street, Hovding street etc. Der var det tilogmed en bindalsfæring (en stor robåt fra Bindal). Liten by og ganske så dødt der, men artig å vandre rundt og se en liten bit Norge 20000 kilometer hjemmefra. Puben i Norsewood Jeg hadde kjørt hittil den dagen, så med sjåførbytte nå ble det mulighet for å få seg litt kultur på Crown hotel, den lokale puben, før vi dro videre. Reisefølget som da måtte holde seg til brus kom fort i snakk med den ene gjesten, en gamling med norske aner. Puben var som en tidsmaskin tilbake til 1970-tallet. Ikke brukt mye penger på å oppussing, men med en vennlig pubvert og god drikke så koste jeg meg uansett jeg.
Palmer langs veien - varmere klima her enn i Wellington Vel fremme i Napier sjekket vi inn på Shoreline motel. Rent og pent motell med veranda mot stranda. Napier ligger på østkysten av Nordøya. Dette området er kjent for sol og varmt vær, så også når vi var der. Napier ble i 1931 rammet av et gedigent jordskjelv som drepte 256 mennesker og raserte byen fullstendig. Byen ble gjenoppbygd i datidas byggestil, nemlig art deco. Miami er byen som er mest kjent for art deco, men Napier er en god nummer to. Skikkelig artig å vandre og se så gjennomført stil over alt i sentrum. Første kvelden vi var der spiste vi 18-retters middag på en indonesisk restaurant, Restaurant Indonesia - kjempegod mat! Den andre dagen spiste vi fish & chips på Emporium Bar & Eatery - den beste jeg noensinne har smakt. Fisken het red gurnard (tverrstripet knurr på norsk). Aldri hørt om typen før, men himmelsk godt. Reisefølget er veldig vininteressert, så vi hadde også lagt inn to vingårdsbesøk på programmet. Først ut var Mission Estate Winery, som ble oppført i 1851 og er den eldste vingården i hele New Zealand. Når reisefølget under smakinga sier han kjenner smaker som petroleum, kattepiss, pepper, solbær etc så kjenner jeg bare om det er godt eller ikke godt... Deretter dro vi til Craggy Range Winery for ny smaking. Mer moderne vingård og litt mer nyrik følelse enn den første som var mer gammel eleganse. Imidlertid så var vinsmakinga på Mission estate innendørs anført av en godt voksen kar fra Sør-Afrika. Vinsmakinga på Craggy range var utendørs i skyggen av en parasoll og ledet av ei ung, søt dame fra Vancouver, Canada. Jeg vil si det ble uavgjort der. Utelivet i byen var enten ikke-eksisterende på sen kveldstid, eller så var vi ikke i riktig område, for det ble fort litt dødt når vi egentlig var klar for å ha en helkveld på byen. Uansett så hadde vi da vi kom dit dratt innom et stort supermarked og handlet inn lokale, kalde varer, så vi led ingen nød. Herregud for et utvalg! Helt utrolig hvor mange forskjellige sorter de produserer i et så lite land. De selger jo også utenlandsk skvip som Budweiser og Heineken. De kiwiene som velger det foran øl fra NZ tror jeg også frivillig ville valgt Lada foran Porsche også, for snakk om utklassing til fordel for NZ mener nå jeg - ølet i New Zealand er verdt å ta seg en tur for! Prøvesmaking må til Stranda ved motellet Frokost på avreisedagen kjøpt fra en gammel Airstreamcampingvogn - råkul!
Tongariro (via Taupo og Waiouru) 29.01 - 30.01 Så var det ut på tur igjen. Vi kjørte på State Highway 5 som førte oss til Taupo på et par timer. Byen ligger ved Lake Taupo og er kjent for vannsport, fiskemuligheter, paragliding, fallskjermhopping etc. Lake Taupo er med sine 616 kvadratkilometer den største innsjøen i New Zealand. Som fan av LOTR så ville jeg gjerne få med meg noen av innspillingsstedene fra filmene. Etter en kjapp lunsj i Taupo dro vi videre på SH1 k retning mot Rangipo og Desert Road. Fantastisk utsikt mot Mount Doom (når det er klarvær) Stor kontrast til Napier ja Der ble flere scener spilt inn. Da Black gate ble stormet og Gimli sa «Certainty of death, smal, chances of success, what are se waiting for ?» så ble det filmet i dette området (ifølge internett og internett lyver aldri). Mount Ngauruhoe, bedre kjent som Mount Doom fra LOTR, er et ruvende fjell som vanligvis kan sees fra store deler av området, også fra Taupo på en klar dag. Da vi kjørte der var det lavt skydekke og høljregn i området - nedtur da det ikke gikk an å se mer enn foten av fjellet. Etter den lille skuffelsen kom humøret opp igjen da vi stoppet i Waiouru. Her dominerer militæret med leir og øvelsesområder. I tillegg ligger det nasjonale forsvarsmuseet her. Som to veteraner fra FN-og Natotjeneste med litt over gjennomsnittet interesse for alt som smeller var dette et naturlig stoppested. Artig å se alt fra stridsvogner til uniformer og mye annet. Her var det også japanske våpen man aldri ser i europeiske museum. Ikke noen destinasjon i seg selv, men absolutt verdt å stoppe der en time eller to om man kjører der. Ikke akkurat Louvre.... Sherman stridsvogn Vi fortsatte kjøreturen rundt Tongariro Nasjonalpark på veien mot kveldens overnattingssted. Før vi kom frem tok vi en stopp ved Tangiwai. Her er det et minnesmerke om den verste jernbaneulykken i landets historie. Julaften 1953 kollapset jernbanebrua da toget kjørte over elva. 151 døde. Det er en minnestein, understell fra toget og utsiktspunkt over der det skjedde. Trist historie, men fint å få med seg på turen. Etter noen mil til og litt klatring i høyden med Landcruiseren kom vi frem til Chateau Tongariro. Hotellet ble ferdigstilt i 1929 og har i klarværsdager en super utsikt mot «Mount Doom» blant annet. Vi var ikke heldig med været, for det var fortsatt regn og lavt skydekke. Selv om hotellet nok kunne hatt en oppussing for å komme tilbake til fordums storhet så minner det om et elegant høyfjellshotell (det er jo forsåvidt det og). I tillegg så føltes det som Overlook hotel fra The Shining - ventet halvveis å se Jack Nickolson med ei øks i hotellkorridoren. Chateau Tongariro «Here’s Johnny»
Rotorua 30.01 - 01.02 Etter noen korte formiddagstimer kom vi frem til Rotorua. Rotoua ligger på sørsida av Lake Rotorua og har cirka 58000 innbyggere. Først og fremst er Rotorua et kjent turistmål grunnet sin geotermiske aktivitet. Her er det geysirer, varme kilder og vulkansk aktivitet. De som har vært på Island vil kjenne igjen svovellukta som minner om råtne egg. Man blir heldigvis fort vant til den. I tillegg er dette også et område som betyr mye for maoriene, landets urbefolkning. Her er det mulig å besøke en ekte maorilandsby. I Australia er urbefolkningen en stort sett en del av skyggesida av samfunnet, noe man helst vil gjemme og glemme (for å sette på spissen). I New Zealand derimot får man ikke den følelsen. Her er de en integrert del av samfunnet der også den øvrige befolkningen har tatt til seg deler av språket og kulturen deres. Haka-dansen som «The all Blacks» fremfører før matcher er for eksempel fra maoriene. I denne byen var jeg på en pub der europeiske hvite satt sammen maorier. Et par av damene hadde vestlige klær, men også den tradisjonelle tatoveringa fra underleppa og ned til haka. Rotorua Eat street - mange restauranter under tak - mye liv på kveldstid Marked med mye forskjellig ferdiglaget mat å få kjøpt Prøvesmaking igjen På dagtid så tok vi uber til Skyline Rotorua. Der tok vi en gondolbane litt opp i fjellet. Der var det tid for «Luge riding»! Dette var kjelker med hjul som vi kjørte ned tre forskjellige løyper med stigende vanskelighetsgrad. Råartig og må oppleves om man er der! Nederst i løypa, men fortsatt et godt stykke opp i fjellet, tok vi en stolheis opp igjen med kjelken hektet på heisen. Man kunne få god fart der vi rulla ned bakken på kjelkene. Det ble mange turer opp og ned før vi ga oss. Høydepunktet på Rotorua var helikoptertur opp til Mount Tarawera. Dette er en vulkan 24 kilometer fra byen. Fjellet ligger på 1111 meters høyde. Herfra kunne vi faktisk se Mount Doom i det fjerne langt vest. Østover ute i sjøen så vi også øya White Island som i utbruddet i 2019 tok 22 liv. Volcanic Air, helikopterselskapet vi fløy med, mistet også et helikopter der og var med på redningsaksjonen etterpå. Tarawera hadde også hatt utbrudd , men det var sist gang i 1886. Da døde 120 mennesker. Det er en mektig opplevelse å se ned i det gigantiske krateret og vite at vulkanen bare sover frem til neste gang. Ironisk nok betalte vi for en en 20 minutters flytur, men ble oppgradert til over en times tur inkludert stoppet oppe på vulkanen. Dette da to godt voksne damer hadde kjøpt den turen. Vi fikk i stedet bli med deres tur. Vi fikk den langt over dobbelt så dyre turen til opprinnelig pris mot at vi ikke sa noe til de to som hadde betalt fullpris. Det ble godt under halv pris for en super tur med Eurocopter EC120B som jeg aldri har flydd med før. Artig for en flynerd! Vi bodde på Quest Rotorua Central. Nytt og fint leilighetshotell i sentrum.
Hobbiton 01.02 Et av de store høydepunktene på turen var selvfølgelig Hobbiton! Et besøk til The Shire hører med om man drar til New Zealand! Litt over en times kjøretur nord for Rotorua, midt på landsbygda, ligger Matamata. Dette ville bare vært en liten prikk på kartet man kjørte fort forbi om det ikke hadde vært for at Peter Jackson fant ut at han syntes området med bugnende gressenger passet fint som The Shire, landsbyen til Frodo, Bilbo og de andre hobbitene. Resten er historie! Vi parkerte på en stor parkeringsplass og etter litt venting var det vår tur. Man blir der hentet i små busser som kjører noen kilometer inn i landskapet. Javisst er dette en turistmaskin, men det er likevel gjennomført og gjort med respekt. Vi hadde en guide som hadde jobbet der i flere år og som tydelig elsket jobben sin. Man trenger ikke være blodfan for å synes at det er en stor opplevelse å tilbringe et par timer her. Huset til Frodo
Auckland 01.02 - 03.02 Så var det innspurten de siste par dagene før turen hjem til vinter og hverdag (og corona skulle det vise seg). Vi kjørte nordover fra Hobbiton og etter et par timer stoppet vi ved Waikowhai Park som ligger rett ved Auckland. Reisefølget er ivrig vindsurfer og hadde avtalt å møte noen lokale vindsurfere og leie et brett et par timer. Han hadde dratt med seg diverse vindsurfeutstyr halve jorda rundt for dette. Han koste seg på sjøen mens jeg tok en dupp i Landcruiseren. Vel fremme i Auckland var det bare å kaste fra seg bagasjen på rommet og skynde oss så vi rakk litt tid i club loungen. Etter et par kjappe kalde ble det utforskning av Auckland. Som flere andre her har påpekt før så er ikke Auckland noen favoritt. Ikke noe å mislike, men det var liksom bare en standard storby. Artig å være der og se noen timer, men bruk heller de dyrebare feriedagene i Wellington eller andre steder på Nordøya mener nå jeg. Mulig vi hadde fått en annen mening om vi hadde hatt en guide som kunne vist oss mer av byen. Rett over til venstre for flagget midt på bildet så er det ei stripe med horisontalt lys (vanskelig å se). Vi så ca 50-70 lysprikker bevege seg over nattehimmelen og lurte fælt på om det var en ufo - det viste seg å være Elon Musk sin Starlinksatelitter som akkurat var skutt ut i rommet...
Auckland - Singapore 03.02 Air New Zealand business lounge AKL Vår SQ A380 Så var det avreise. Vel fremme på AKL leverte vi bilen og sjekket inn bagasjen før vi dro til Air New Zealand sin business lounge. Grei mat og drikke og super utsikt mot flyene der vi satt ved vinduet. Reisefølget skulle endelig få prøve Singapore Airlines som han hadde drømt om siden han var guttunge. Flyet som skulle ta oss til Singapore var en SQ A380. Denne gangen i den gamle business class med de obskønt brede setene. Vi landa i Singapore i halvnitida på kvelden og dro rett til The Jewel på Changi der vi sjekket inn på Yotel Changi for natta. Å kalle det hotellrom er å overdrive. Mer mellomting mellom en lugar på et skip og å sove i en sjuduker i førstegangstjenesten. Vi tok en taxi inn til byen og spaserte rundt ei stund. Yotel på Jewel Changi Jeg var der i 2018 med dattera og reisefølget var innom der for en del år siden på bryllupsreise med sin kommende ekskone. Ble en tur innom Brewerkz som har flyttet lokale 20 meter borti gata siden sist. Synes de har tapt seg, så var ikke så bra som jeg huska det. Så prøvde vi nattelivet i Orchard Road der jeg aldri hadde vært før. Der var det veldig mange pene unge damer i korte kjoler som smilte og forsøkte å bli kjent med oss (eller pengene våre?). Vi stakk heller inn på en irsk pub og kom i snakk med en Kiwi og Australier. Etter kun en eneste sauevits fra vår side ble isen brutt og vi byttet på å kjøpe runder. Marina Bay Sands Singapore - Frankfurt 04.02 Etter en alt for sen tur på byen ble det tungt å sto opp neste morgen. Innsjekkinga gikk på skinner og etter null tid var vi inne det aller helligste - The Private Room. Der ble det frokost og Dompa til drikke. Det var bare et par andre gjester der utenom oss. Det er eksklusivt og herlig dekadent, men det holder med et par timer der likevel synes jeg. Fossen inne i Jewel Changi Dom Perignon champagne - slik drakk vi på flyplasser i «utlandet» før pandemien ødela alt. Det var en SQ 777-300ER som fikk oppdraget med å fly oss til Europa. Jeg skulle gjerne prøvd med å reise med suite i A380, men jeg var særdeles fornøyd med førsteklasse på 777. Fire seter i egen adskilt kabin og kun reisefølget og meg i førsteklasse denne turen. Våre «tjenere» på denne flyturen var en mann og ei dame som var i storform. Super service og godt humør. Jeg hadde gledet meg til hummer på turen, men byturen til Singapore hadde vært litt for artig, så i stedet for eksklusiv sjømat i lufta så la jeg meg heller og sov et par timer etter oppnådd marsjhøyde. Da jeg våkna var formen tilbake og jeg kunne nyte mat og drikke igjen. Å drikke champagne i 35000 fots høyde kun iført pysjamas er virkelig helsebringende for kropp og sjel. Skjønner ikke hvorfor ikke flere prøver det? Den 20 år gamle portvinen vi drakk til desserten var helt eksepsjonell og jeg har abstinenser ennå. Dette var en utrolig bra avslutning på mitt livs aller beste ferietur som jeg ikke aner hvordan det skal være mulig å toppe, for dette var virkelig en fantastisk ferie! Turen fra Frankfurt via Oslo til Trondheim forbigås i stillhet. Hjemme i Norge var corona på fremmarsj og litt over en måned etter at vi kom hjem så stengte Norge ned. Takk og lov for at vi rakk å gjennomføre før «jorda gikk under»! Som ventet så var Australia helt fantastisk, men jeg ble enda mer positivt overraska over New Zealand. Jeg kosa meg glugg ihjel hele turen, men godfølelsen var der enda mer i New Zealand. Faktisk så mye at jeg booket ny CT med Singapore Airlines like etter at jeg kom hjem som da skulle ha vært på Sørøya på New Zealand i januar/februar 2021. Så kom apokalypsen, dødsfallene og panikken. Jeg håpet i det lengste at pandemien skulle komme under kontroll og at det ble en ny, fantastisk tur, men så kom den fæle meldinga om at SQ hadde kansellert flygningene og at den kommende turen gikk i vasken. Når verden blir frisk igjen så skal jeg en gang tilbake til paradiset!
Herlig reisebrev, kjenner jeg godt kunne trengt en tur down under Her har jeg vært på regatta https://en.wikipedia.org/wiki/Henley-on-Todd_Regatta , som vistnok er verdens eneste regatta som har blitt avlyst pga at det var vann i elven Fantastisk morsomt arrangement som en må få med seg om en er i byen på rett tidspunkt.
Deilig med reisebrev fra en svunnen tid (eller i fjor, som man ofte kaller det) Litt abstinenser nå, det må jeg si.
Dette er helt nydelig! Tusen takk for at du tar deg tid til å dele. Savnet etter å reise blir ikke noe mindre kan man si.
Takk for et solid tilbakeblikk til fordums storhet! Om ikke ønsket om å dra tilbake til Wellington var sterkt nok fra før... å besøke Garage Project må jo kunne regnes som en pilegrimsreise for ølnerder
