Panmunjom og den demilitariserte sonen På en linjalrett vei sørøstover fra Pyongyang går ferden over humper og dumper i bussen. 2 timer blir 4 før vi når målet og den demilitariserte sonen midt i Korea. På veien stopper vi ved et gjenforenings og krigsmonument. Legg merke til at trafikken inn i en hovedstad på tre milioner mennesker på en av hovedveiene sydover i landet ikke er…. Overveldende. Vi stopper på en kafe bygget over veien, der det selvfølgelig bare er oss. Og det er tilsvarende tomt for biler. Med unntak av den andre bussen som tok oss igjen. På veien ser vi lite militær tilstedeværelse. Med unntak av bunkere både på fjelltopper og langs veiene. Det er også defensive tiltak klare, for å kunne sperre av veiene ved alle pass og tuneller. Ved ankomst til DMZ får vi starte med å handle handle litt i butikken som hæren driver og tjener penger på og som selger posterne i Nord Koreansk stil som den tidligere nevnte studenten heller burde kjøpt. Vi får en innføring i den Amerikanske aggresjons krigen og en fortelling om hvordan det Koreanske folket ved under den evige Presidentens ledelse vant krigen mot imperialistene. Det hersker egentlig en avslappet stemning. Noen områder er forbudt for bilder, men vi få være med inn i det ene av de tre FN blå byggene som huset samtaler fram til 1991. Det er veldig spesielt å faktisk være i Sør Korea, men å ha kommet dit fra Nord. Det meste av dagen går til denne turen. Vi stopper på veien ut og tilbake på museer og andre severdigheter og vi spiser en god lunch på veien. Men det er en lang dag. Pammunjom var møtestedet for nok et historisk møte denne uken, mellom de nåværende statslederene i de 2 delene av Koryo eller Korea som våre guider ville sagt.
.... og hvor finner du den definisjonen? Det er alltid hyggelig å følge deg på tur, enten det er i luften eller på bakken ..
Tradisjonell kongelig lunch : pangsanggi Et kongelig måltid. Ja vel, men det koster 5 Euro ekstra for å få en porsjon med hund takk. Kalde småretter, noe kjedelig, kokt egg. Noe godt krydret som spinat og selvfølgelig kimchi. Til kommer det varm suppe og ris og som sagt hund, godt kokt. Fet og mør og i en fyldig varm chilibuljong. Smakte som våt hund ; Neida, det smakte mer som tomatsuppe uten melk. Faktisk riktig godt.
Det er vel min egen definisjon, som jeg synes jeg stadig strekker i reisebrevene mine. Og som jeg ikke skal holde fram som verken sann eller gjeldende. Nå er det uansett ikke alt fra en ferie jeg ville delt på noen avkrok av internettet. Men jeg tenker jo at litt flyfokus, kan det være på reisebrev
Frister å ta en tur til Nord-Korea nå ja! Angrer på at vi ikke benyttet sjansen mens kusinen til kona jobbet for FN i Pyongyang i 2 år...
Det skjønner jeg godt På en tur som denne ville en uansett hatt svært begrenset tid til å møte andre, men det er mulig, jeg vet ikke om en kunne søkt og fått innvilget noe mer tid i Pyongyang alene til slutt. Altså for å treffe familie som bor der osv.
Vi reiser altså med to guider. En mann på min alder med kone og en datter, og en yngre kvinne som er gift. Begge har studert språk på universitetet og så reiseliv og må komme fra en familie som er bedømt som lojal nok, eller de har vist egenskaper som gjør at regimet stoler på dem i omgang med utlendinger. Dette er sosiale pratsomme mennesker som holder en lett og til tider spøkefull tone. Men som har tydelige grenser både i hva de vil og kan svare på og hvordan de legger fram tema. Dette er ikke våre venner, men regimets lojale soldater. De hjelper deg gjerne, rent praktisk på tur. Men gjør du noe galt er ikke de vennene dine. De står også i reel fare for straff, hvis vi som gjester gjør noe galt. De har et ansvar for at vi oppfører oss som vi skal, og det merkes godt at de er nervøse på enkelte besøk, der kravene til å bukke, oppføre seg korrekt og i hele tatt ta situasjonen alvorlig er sterk. Selv får jeg 30 minutter alene med guiden fordi vi går over gaten fra bowlingklubben vi besøker en av kveldene og tar en kaffe og skyter luftgevær. Jeg får høre den korrekte versjonen av hans dagligliv. 2 roms, med hjemmeværende kone han traff etter å ha vært i militæret på universitetet. Og eller et godt og rolig liv der ingenting mangler. Kaffesjappa skal i følge våre vestlige guider være et av de få stedene i landet en får god kaffe, fordi eieren som er lokal har bodd en periode i Beijing, tatt baristakurs, og importerer kaffen selv. De hadde rett. Eller er det heller ingen overraskelse at guiden slår meg i luftgeværskyting sånn at jeg uansett taper matchen og betaler for kaffen. Han hadde også slått resten av gruppa som konkurrere mot ham når vi drar på skytebane neste dag, og kan skyte med diverse våpen både mot blinker og for litt ekstra betaling mot fasaner, som kommer på menyen på grillrestauranten samme kveld.
Kumsusan Palace of the Sun – Dette er i følge historien pallasset folket spontant bygde til deres elskede leder Kim Il Sung og tvang ham til å bruke som kontor. Nå er det mausoleum hvor president Kim Il Sung and Leader Kim Jong Il lie ligger i sine sorte og røde glasskister. Dette er vel på mange måter høydepunktet for turen. En skremmende og bizzar opplevelse. Der de religiøse tonene i person og familie kulten blir godt synlige. Far og sønn, herskere over liv og død. I sine sorte sarkofager. Innpakket og belyst med et røtt lys som gjør at tronrommet om bord på dødsstjernen i Star Wars sagaen er en god analogi. Besøket tar flere timer. Det er streng kleskode og ikke snakk om å ha med noe som helst av elektronikk. Ferden går på lange rulletrappbånd gjennom sideganger fram til hovedbygget. Et maktbygg i Russisk modernisme og grå granitt. Her er alt, fra musikk, til kulde til endeløse trapper bygget for å imponere og skremme. Her inne vet du at du er liten. At du ikke er noe. Her inne kan du forsvinne. På rekke og rad, 4 i bredden må vi gå fram, i alt 7 ganger og bukke likt for lik og statuer.
Spennende lesing! Ser ut som om de bytter på å ha tilgang til huset på midten av DMZ? Morro å se bilder fra "den andre" siden også. Syntes det var like spesielt å pr. definisjon stå i Nord på vår tur i Panmunjom fra Sør-Korea.
Spennende lesning, alltid spesielt å lese om en tur til et så lukket og annerledes land som Nord-Korea, som jo i tillegg er veldig i nyhetene for tiden! Takk for at du deler
Pyongyang Metro Tour Metro ja. En linje som er stappfull sånn som alle andre typer offentlig transport i et land er privat bil ikke eksisterer for andre en utlendinger og parti og militær elite. Folk går, de sykler og de venter på på trikk og trolleybuss. Vi får lov til å kjøre t bane. Men ikke snakke med folk. Det er godt med vakter og oppassere med og det er et tydelig streswmoment at vi skal komme så nærme folket. Alle må på, alle må av og så er det opp igjen på endeløse bratte rulletrapper og ut i kulda og bussen. Mens folket må gå.
Vurderer en tur og ta med kidsa. De er ikke så glade i regler og liker å snakke med og sjarmere folk. Lurer på hvordan det går!?
Vi heter riktig nok InsideFlyer, men vi er mer et reiseforum enn et reinspika flyforum. Det er sånt som dette som trigger folk enda mer til å spare masse poeng og komme seg på tur Flott skrevet! Tore
Victorious Fatherland Liberation War Museum Ja hvordan oversetter du det navnet til norsk? Uansett. Et nytt museum som topper selv hjemmefrontsmuseet på Akershus sin nasjonalistiske iver i sitt ønske om å hamre inn en versjon av historien som passer til legenden som skapes. I løpet av dette reisebrevet har dere skjønt at jeg ikke har så mye til overs for regimet i Pyongyang, men det er greit å sette i perspektiv hvordan historiefortelling alltid handler om å skape en legende eller offisiell forklaring på valg og handlinger som ikke alltid er så lette å forklare. Her besøker vi monumenter, USS Pueblo, og lærer historien om den amerikanske marinens tap over hjemmestyrkene.