En blodfersk bonusjeger på tur med TAP til NYC

Enormt nivå. Bare å komme seg på tur igjen

 

Fantastisk debut! Tusen takk for godt detaljert reisebrev, håper å få tatt akkurat samme ruta med madammen i løpet av sommeren, så dette er perfekt til informasjons- og opplevelsesoppsugning.

Keep it coming

 

Som nevnt hadde jeg booket inn en custom fitting av putter på NYC golfcenter. Jeg må innrømme jeg var spent ved ankomst, og håpet om å finne noen svar levde i beste velgående, så også ønsket om å senke handikappet, men jeg skal love jeg ble overrasket.

Med god hjelp av en av de ansatte, brukte vi en time til å finne ut av alt jeg gjorde galt, behørig illustrert på en stor tv-skjerm, så jeg kunne se det tydelig, før vi testet mange forskjellige puttere for å fikse problemet. Kortversjon, jeg har med meg ny putter hjem og gleder meg til tur til Spania i mars for å prøve den. Og det må jeg si, de pengene som gikk med på NYC golfcenter var definitivt verdt det. Er du golfer, og føler at det lugger litt i noen deler av spillet, stikk innom, ta en custom fitting, det koster litt, men er definitivt verdt det. Alle de dataene og grafiske framstillingene av alt jeg gjorde, og ikke skulle gjøre, it blew me away.

Når man drar på ferie til et sted som NYC, er det alltid noen som prøver å få deg til å kjøpe med noe for dem, så også for meg. Flere som har bedt meg ta med ting, og en av de tingene var et par spesielle Oakley solbriller. Etter forgjeves å ha prøvd flere forskjellige butikker, gikk turen til Oakley store på Times Square, hvor de selvfølgelig hadde brillen. I tillegg hadde de 30% på kjøp nr 2, så jeg ble gående alt for lenge og titte på solbriller jeg egentlig ikke trenger. Men kortversjon, jeg fikk kjøpt det noen andre hadde bedt meg kjøpe, så glad og fornøyd bestemte jeg meg for å rusle litt på nye stier, så jeg skar vestover fra Times Square og over mot 8th av. og startet jakten på en pub siden kroppen min fortalte meg at klokken var beer-o’time.

Etter ha å ruslet noen blocks, fant jeg en stor pub, type brun slik jeg liker det, med navnet Beer Authority, et navn jeg tenkte borget for godt øl og passe billig og enkel mat. Første etasje var kun en bitteliten bar, så jeg satt kursen opp trappen til andre etasje, som var et stort lokale med en stor bar og en spiseavdeling. Siden jeg bare ville ha en øl og noe lett snacks, fikk jeg beskjed om å finne meg en stol ved baren. Som sagt, så gjort, og kort tid etter kom en bartender bort og lurte på hva jeg ville ha. Jeg drikker gjerne lokalt øl når jeg er på nye steder, men i dag gikk jeg for det sikre og ba om en Brooklyn lager, som fikk følge av en tallerken med nachos.

Rundt baren satt det alle typer mennesker, men det var tre som skilte seg litt ut, to damer og en yngre gutt. De pratet høyt, drakk hardt og så ut til å ha det veldig moro. Siden det satt noen mellom oss, ble jeg sittende og se og høre litt, noe de tydeligvis la merke til, for når de var ferdig med mat og drikke og skulle gå, kom de bort til meg og lurte på hva jeg skulle gjøre samme kveld. Begrunnelse: de likte hårsveisen min . Litt satt ut, så svarte jeg at jeg ikke hadde noen store planer, hvorpå de sporenstreks inviterte meg med på the Rise, fordi gutten i følget skulle delta på en karaokekonkuranse og trengte hjelpere som heiet på ham. Med et forsiktig jeg skal prøve å få tatt turen, ble jeg kysset på kinnet som adjø, og satt litt paff tilbake. Men etter nok en Brooklyn lager, og en lang samtale om øl med bartenderen, satt jeg kursen tilbake til hotellet.

Det ble ikke noe bar den kvelden. Kroppen hadde tydeligvis fått nok, så jeg måtte legge meg og sove, og når alarmen ringte var formen såpass dårlig at jeg bare snudde meg rundt og sov videre, så det var den tirsdagen.
En ting alle sier du skal gjøre i NYC, er å gå på muskal. Jeg har vært her noen ganger før, både alene og sammen andre, men aldri fått gjort en musikal. Derfor hadde jeg bestemt meg for at nå var det på tide, og siden jeg er født på 70-tallet og fikk med meg rockens glansperiode på 80-tallet, den gang musikken var bra, hockeysveis var kult og klesmoten var noe man håper aldri kommer tilbake, så var valget av musikal veldig enkelt for min det. Det måtte bli Rock of ages. Showet gikk 6 år på Broadway før det nå er flyttet off Brodway, men for et show.

Igjen gikk turen opp til rett nord av Times Square, så vestover noen gater før jeg stod utenfor New World stages. Jeg ruslet rundt og så etter et stort bygg, og skjønte ingen ting når jeg fant inngangen som var på størrelsen med en stor Narvesenkiosk i Oslo. Forklaringen var veldig enkel, de hadde i stedet for å bygge oppover, bygget nedover.

Etter litt ventetid og litt proviantering i baren, det var nemlig lov å ta med drikke inn, og på rockekonsert så må man vel ha noe godt i glasset(?), så ble dørene åpnet. Vi fikk klar beskjed om at det ikke var lov til å sette ting på scenen eller ta bilder eller film under showet, men det var fritt fram for bilder før showet startet. Og jeg skjønte hvorfor når jeg fant plassen min på tredje rad, jeg satt nemlig ca 2,5 m fra scenekanten.

Når jeg booket mine billetter en uke før avreise, var salen ganske tom. Men salget hadde tydeligvis tatt seg opp siste uken for det var godt over halvfull sal, ikke dårlig for et show som går på tiende året. Utrolig nok ramlet det to nordmenn ned i setene ved siden av meg, så vi som var litt voksen, ble sittende og prate om det å ha opplevd 80-tallet og musikken fra den perioden, mens lillebror til sidemannen som var født i 96 satt det og hørte på og ønsket han hadde vært der.

Et kjapt bilde av scenen ble tatt før showet startet. Og for et show. Det kan ikke beskrives, det må oppleves. Liker du de gode rockelåtene fra 80-tallet, humor, korte skjørt og latterlige antrekk, så er dette showet for deg. Jeg storkoste meg, og de to timene og 15 minuttene showet varte gikk lynfort. Det var så mye å se og få med seg at jeg sikkert gikk glipp av halvparten. Musikerne var veldig samspilt og koste seg tydelig på jobb med å rocke ræva av publikum, en veldig god cast gjorde showet enormt bra. Se det, dette er virkelig verdt pengene!



Mettet på inntrykk, gikk jeg tilbake til Broadway og begynte å spasere hjemover. Et obligatorisk stopp på Times Square hører med, og et kjapt bilde ble tatt fra toppen av den røde trappen. Dette er turistfelle de luxe.



Men i løpet av oppholdet i NYC har jeg ruslet mer enn 50 000 skritt i gatene her, fra tidlig morgen til sen kveld, og jeg har aldri på noe tidspunkt følt meg utrygg. Du ser aldri noen som er dritings a la norsk festkultur, du ser enkelte mennesker som tydelig trenger psykiatrisk hjelp, men de oppelves aldri farlig. At du kjenner lukten av weed med jevne mellomrom er kanskje ikke betryggende, men oppleves heller ikke farlig. Jeg har tidligere feiret både jul og nyttår i NYC, og aldri følt meg mer trygg rundt midnatt på nyttårsaften enn jeg har gjort i NYC. Så med et fornuftig inntak av alkohol, ikke norsk søplefyll, så går du alltid trygt i NYC slik jeg oppfatter det. Største faren er kanskje trafikken, og det kan ta noe tid å bli vant til, men gjør som de lokale, så er du stort sett trygg.

Kroppen min var dessverre ikke helt enig med meg i at jeg var frisk enda, så mesteparten av torsdagen ble dessverre tilbrakt i senga, før jeg etter mer enn 12 timer søvn krabbet bort til skrivebordet og skrev del 3 av reisebrevet mitt. Etter en tur på det lokale apoteket, som ligger rett rundt hjørnet, fikk jeg kjøpt inn diverse hjelpemidler mot en kraftig forkjølelse, samt alt det andre hadde bedt meg kjøpe med, og kjente at formen var stigende.

Siden kroppen ikke hadde fått mat på over 24 timer, og sulten begynte gjøre seg gjeldende, ble jeg sittende og vurdere hva jeg hadde lyst på. En venninne tipset meg om en liten restaurant i området NOHO/SOHO, så optimistisk som jeg er, hoppet jeg på en t-bane retning downtown, og ruslet de få meterne til restauranten, som selvfølgelig var smekkfull.

For de som er glad i sjømat, ligger det en fantastisk sjømatrestaurant på hjørnet av 6th av og Spring st som heter Aquagrill. Fantastisk mat, definitivt verdt et besøk, men det kan lønne seg å bestille bord. Siden det var fullt på Piccola cucina, ble jeg neste shanghaiet inn på restauranten omtrent vegg i vegg, som het Altesi ristorante.



Jeg var så klar for risotto denne kvelden, så nå kelneren så meg stå utenfor og lese menyen, kom han ut og lurte på hva jeg ville ha. Jeg forklarte at jeg var på jakt etter Risotto ai Frutti di Mare, hvorpå jeg fikk beskjed om at det ikke var noe problem. Så da var det jo enkelt, jeg fikk et bord for meg selv, et glass god rødvin, og ikke lenge etter kom også en av de aller beste risottoene jeg noen gang har spist. Servicen var upåklagelig, og en lett dessert med Quatro formaggio med nok et glass vin ble en god dessert. Ikke det billigste måltidet jeg har hatt i NYC, men greit nok priset.



Jeg følte at kroppen fungerte bedre, så jeg bestemte meg for å se om jeg kunne klare å finne galleri Sand siden det bare var 900 m fra der jeg befant meg. En kort spasertur førte meg til rett adresse, men der ble det bråstopp. Det var rett og slett ikke mulig å skjønne hvor galleriet var, eller hvordan man kunne komme seg inn til det, så da ble det ikke noe gratis champagne og jeg ruslet hjemover med uforrettet sak. Det er mye gatekunst i NYC, noe er bra, noe er ikke fullt så bra, så jeg legger med noen bilder som illustrerer litt.



Neste del vil være full av tips og forslag til aktiviteter i NYC.

Linker til noe av det som er nevnt.
https://www.nygolfcenter.com/
https://www.beerauthoritynyc.com/
https://newworldstages.com/
https://www.altesinyc.com/altesi-downtown-menu
https://www.piccolacucinagroup.com/en/piccola-cucina-tavern-new-york/#
https://www.aquagrill.com/

 

Med handikap på 36 er det nok andre ting enn en fininnstilt putter som skal til for å senke handikapet....

Galleri Sand ligger nesten i rett linje fra Washington Square Park og High Park Line...
det ser bare ut som en butikk.
Like ved er det en deilig italiensk restaurant/bar ... der traff vi Aune og Marianne ...

Fantastisk rapport

 

Veldig bra reisebrev! NYC lokker meg igjen. Alt for lenge siden sist

 

Fantastisk reisebrev og lese!

NYC frister bare mer og mer, så får man vurdere om man tar svingen nedom Lisboa på turen...

 

Hei Eddie

Jeg fikk oppgitt adressen 47 Perry street når jeg googlet det, og da ser det ut som det ligger i bakgården, jeg gikk i alle fall med uforettet sak. Vet de flyttet det for et år eller to siden.

Og om du er 36 handicapper, ville jeg heller anbefalt å ta en custom fitting på jernkøllene. Jeg har gjort det før, og fått utstyr som passer mye bedre for min litt stuttjukke kropp og som har hjulpet meg stort til å senke handicappet. De har det også, kan absolutt anbefales.

 

Bra rapport!
Virker som en kurant tur for å sanke poeng. At maten er under par på TAP C kan man kanskje leve med når prisen er bare såvidt mer enn SAS pluss? (Sist jeg søkte var det 11k for TAP C og 9k for SAS pluss)

 

Har spilt "kose-golf" i 20 år ..... mest i den tiden jeg pendlet til Oslo (og hadde Travel Pass), for meg var det en fenomenal avkobling å kjøre rett til 9-hulls banen på Nordhaug Golfklubb bare for å kose meg, jeg er en av klubbens første medlemmer!
Har aldri strevd etter å senke handicapet ...
(Og ja .. jeg har spilt på store avanserte baner i bedriftcuper ... .. )

 

Jeg regner med å få ca 21 000 grunnpoeng på denne turen. Maten har vært helt kurant, foruten den ene hovedretten. Alt annet har vært helt greit, og smiler man pent så får man også rikelig med drikke til.

På hjemturen i natt var det biff, og den var veldig god. Så lenge man husker det er flymat, så er dette helt innenfor etter min mening.

Jeg betalte 11 600 tror jeg for min tur, og det var veldig behagelig med seter som kunne legges flatt og en så stor skjerm å se på, så jeg er ikke i tvil om jeg glatt gjør det samme en gang til. Også siden jeg drar det dobbelte i poeng på dette. Og det lille ekstra, tilgangen til United Polaris Lounge på Newark.

 

Herlig
Takk for turen!

 

Alt i alt et fornuftig valg ser det ut som
Takk igjen!

 

Denne turen har vært preget av en døgnrytme som aldri satt seg. Mulig det er turnusarbeid i mange år som sitter igjen, men tidligere har jeg alltid klart å komme inn i NY-rytme på noen dager. Denne turen har vært preget av å våkne mellom 4 og 6 hver morgen, uansett hvor sent jeg var i seng, så også på fredag. Litt etter kl. 5 åpnet øynene seg, hodet "slo seg på" og dermed var det bare å gi opp mere søvn. Såpass godt kjenner jeg meg selv.

Når det viste seg at værgudene hadde bestemt seg for å vaske byen denne dagen og regnet høljet ned, da var det greit å ha kaffetrakter på rommet og kose seg under dyna med litt nytraktet kaffe mens man fikk lest litt og gjort litt annet. Planen for fredag var egentlig en tur til Brooklyn, eller til Freedom tower, men været gjorde at det ble reisebrev og en tur til Uniqlo i stedet.



Jeg må innrømme at kaffetrakteren ble en god venn på denne turen hvor formen ikke alltid var helt på topp. Den rommet bare 4 kopper kaffe, og første gang jeg skulle ta den i bruk stod jeg virkelig å klødde meg i hodet, fordi jeg lurte på hvor de hadde gjort av filteret. Men etter å ha lest litt mer nøye på pakken med kaffe, så skjønte jeg løsningen, kaffen kom i en "pod" og det var bare å legge hele greia i trakteren, og vips, 4 kopper kaffe klart. Og siden kaffen var gratis, og det stod 2 store kopper med lokk på rommet, endte jeg med å flere ganger be om mer kaffe, siden jeg brukte opp alt. Et ekstra triks som jeg skjønte var lurt etterhvert, var å ta vare på posten kaffen kom i og bruke den til å kaste den brukte "poden" i, sparte en del søl på det.



Som alltid når man er på tur til et annet land så er det noen som vil at du skal ta med noe til dem, det ble derfor også en tur innom det lokalet apoteket for innkjøp av D-vitaminer og Clear eyes, samt noen småting til meg selv. Noe er mye billigere der borte, så da benyttet jeg anledningen til å ta med noe hjem.

Shopping gjør meg sulten, og når alt var handlet inn følte jeg for å få meg litt mat igjen. Som nevnt jobber jeg turnus, så kroppen er vant til at den får mat når den får det, og lever lenge på litt kaffe. Jeg spurte resepsjonen om de hadde noen tips, og vips stod jeg med et rabattkort til Crompton Ale house i neven. Det var 2 blocks å gå, så turen gikk kjapt, og jeg kom inn i et lokale jeg skulle ønske jeg hadde funnet tidligere på oppholdet. For lommeboken var det sikkert like greit at jeg ikke hadde gjort det, men her var det lang bar, masse forskjellig sport på tv-skjermer spredt ut i hele lokalet, masse godt øl på fat, enda mer på flaske og et rikholdig utvalg av mat. Akkurat passe brunt, halvmørkt og gammeldags, helt min stil.

Jeg var så original at jeg nok en gang gikk for en nachostallerken, min tredje på bar i NYC, og en Brooklyn lager. Ølet kom i nedkjølt glass og var raskt på plass, kort tid etterpå kom en monstertallerken med nachos, chili, salsa, guacamole og rømme. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at det var stablet minst 10 cm i høyden. Kelneren skjønte jeg var litt skeptisk til en så full tallerken, så han ga meg en liten tallerken til å ha på siden mens jeg spiste, i tilfelle jeg trengte ekstra plass. Det tok sin tid, men jeg klarte å få i meg hele tallerkenen. At jeg måtte ha en ekstra øl for å få ned alt, så jeg bare på som bonus. Jeg spurte også om å få en smaksprøve på et annet øl de hadde. Kelneren svarte selvfølgelig og kom med et lite glass, men ølet var så kjedelig at jeg stod over.



God og mett, med to øl i magen, ruslet jeg tilbake til hotellet, og tok litt tid på rommet til å pakke litt, og slappe av før kveldens show. Siden regnet hadde trukket seg tilbake, og det var en nydelig kveld, valgte jeg å spasere fra hotellet til Astor place theatre for å se Blue man group sin forestilling.

Google maps anslo at det ville ta meg ca 30 minutter å spasere ned til teateret, og når jeg ruslet i rolig tempo, så stemte det ganske greit. Det var enkelt å finne fram, og så var det bare å stille seg i køen for å bli sluppet inn. Astor place var knøttlite, lokalet lå nesten i kjelleren, og jeg kan tenke meg det har plass til ca 150 mennesker. Når jeg skulle bestille billetten, ble rad 1 til 5 definert som "poncho-rader". Ved ankomst hang det en poncho på hver stol, og siden flere anmeldelser hadde nevnt at dette var lurt å ta på, var det bare å tre seg inn i ponchoen og sette seg godt til rette. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, men hadde fått showet anbefalt av flere, og jeg ble ikke på noen måte skuffet.

3 menn med blått hode som ikke sa et eneste ord i løpet av forestillingen, men som med tydelig mimikk og flott kroppsspråk fikk oss til å le, gispe, hyle og smile, og de involverte publikum hele veien. Alt i fra å vandre bakover i lokalet på stolryggen, noen fra publikum ble hentet opp på scenen som "frivillige deltagere" og ja, ponchoen kom til nytte. Spilling, eller tromming på de utroligste ting er en stor del av showet, og jeg tok meg selv i å flere ganger sitte og trampe takten til det de gjorde. En annerledes opplevelse jeg er veldig glad jeg fikk med meg, anbefales på det sterkeste. Dessverre var det heller ikke her lov til å ta bilder av showet, så da ble det med bilde av utsiden, men link til showet ligger nederst og der er det en del bilder.



Mettet på inntrykk ble det en rolig spasertur tilbake til hotellet. I motsetning til hva man kunne opplevd i Oslo på en sen fredagskveld, er det ingen som er overstadig beruset eller synlig påvirket. At du kjenner lukten av marihuana med jevne mellomrom er bare noe man registrerer, men ingen ting som gir en følelse av utrygghet. Når Empire State building kjører et lite lysshow blir man stående og se på, og glemmer helt å ta bilder.

På vei hjem gjorde kroppen min meg oppmerksom på at den hadde lyst på mer mat, og for å avslutte turen som den startet, gikk turen innom Bravo pizza på hjørnet av 7th Ave og W 30th st. To store slices som nesten er større enn det du hadde fått ut av en Dr. Ötker pizza hjemme, og medfølgende drikke ble tatt med tilbake til hotellet og fortært på rommet. En god avslutning på kvelden. Jeg tok også en liten tur opp på hotellets takterrasse fordi jeg hørte musikk derfra, men der var det ingen, bare utsikten, og siden telefonen lå igjen på rommet, så ble det ikke noen bilder derfra. Men jeg har lagt ved linken til hotellet, for de som er nysgjerrig.

Normalt er utsjekk fra hotellet kl. 11 på avreisedagen. Jeg hadde spurt pent, og fått lov til å beholde rommet mitt fram til kl. 14 på avreisedag, uten å måtte betale noe ekstra for det. Det gjorde at jeg fikk en rolig start på dagen, noen kanner kaffe i magen mens jeg pakket kofferten, og hadde nok tid til å ta en aller siste tur på Macy's. Jeg hadde nemlig gått og siklet på et par RayBans hele uka, og når det viste seg at det var tilbud på dem med - $30, da fant jeg ut at jeg bare ville angre om jeg ikke slo til. Brillene ble kjøpt inn, og når alt var ferdig pakket var tiden kommet for å forlate hotellet, NYC og sette kursen mot Newark airport og hjemreisen.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å ta toget, men når jeg skjønte at kofferten ble ekstra tung (veid inn til 26 kg) og jeg hadde litt annet å drasse på, valgte jeg å bestille bil fra Carmel igjen. Den kom presis og kjørte meg raskt og effektivt til Newark. Jeg dro litt tidligere enn jeg hadde trengt å gjøre, for etter å ha googlet og undersøkt litt, ble jeg nysgjerrig på muligheten til å besøke United Polaris Lounge på Newark. Dette virket så lokkende at jeg bare måtte prøve, selv om usikkerheten på om det lot seg gjøre var stor.

Trygt framme på Newark, viste det seg at jeg var vel tidlig ute, og verdens minst servicemindede flyplassansatt fortalte meg at innsjekk først startet en time senere. Lettere irritert på meg selv var det bare å finne en stol å sitte på og få tiden til å gå mens jeg ventet på at innsjekk skulle starte. Jeg satt selvfølgelig sånn at jeg ikke så innsjekkingsskranken, så når jeg kom ruslende opp ti minutter før innsjekk skulle starte, så var innsjekk allerede godt i gang. En mindre hyggelig tanke ble sendt til han som hadde gitt meg informasjon litt tidligere, før jeg fikk sjekket inn min bagasje, esken med den nye putteren gikk som kolli nr 2, og med boardingkortet i hånden, var jeg klar for dagens villeste eventyr, United Polaris Lounge. Var det mulig å få tilgang til en lounge på en annen terminal? Det ble et lite eventyr i seg selv.

Men det kommer i neste kapittel.


https://www.uniqlo.com/us/en/home/
https://cromptonalehouse.com/
https://www.astorplacetheatrenyc.com/
https://www.cambrianycchelsea.com/en-us
https://www.oneworldobservatory.com/en-US

 

Gledes til fortsettelsen

 

dette er rett og slett en fornøyelse å følge

 

United Polaris Lounge at Newark.

Gabface var så hyggelig at han stilte et spørsmål i forumet om muligheten for tilgang til United Polaris Lounge, og da våknet detektiven i meg. Dette måtte jeg finne ut av.

Etter en del søk på nett, så hadde jeg en anelse om at det kunne være mulig, det samme indikerte lounge-søkeren til Star Alliance. Den mente at med min billett fra TAP, skulle jeg kunne bruke UPL, selv om jeg fortsatt var 350 poeng unna gullkortet. Og om dette var så fantastisk som ryktene kunne gi inntrykk av, da ville jeg gjerne ha litt god tid til å finne ut av det.

Siden formen fortsatt ikke var på topp, og det fristet lite å drasse rundt på en 26 kg koffert, selv om den hadde hjul, bærende på en stor eske med ny putter i og en stor sekk på ryggen for å komme seg på toget til Newark, ble det bil til flyplassen denne gangen også. Carmel ble bestilt litt over 2 timer før henting, og det var helt problemfritt. For å ha god tid til prosjekt UPL, dro jeg allerede fra hotellet kl. 1330, selv om flyet ikke skulle gå før kl. 1805.

De som har lest forrige kapittel i reisebrevet, vet at jeg ankom lenge før innsjekk startet og fikk litt ventetid på flyplassen før jeg omsider fikk sjekket inn. Siden det ikke var noen i kø bak meg, spurte jeg damen i skranken om hun visste om jeg hadde tilgang til UPL med mitt boardingkort.

Rynken hun fikk i pannen var på størrelsen med Grand Canyon, og hun var ganske sikker på at "nei, det er nok helt umulig siden ditt boardingkort kun gjelder for terminal B". Når jeg sa at jeg hadde lest at det skulle være mulig, spurte hun en kollega, som også var helt enig i at dette var et håpløst prosjekt. Jeg takket pent for svaret og fortalte at jeg ville prøve likevel, og fikk derfor pekt ut retningen til the Airtrain. Få minutter senere var jeg om bord i toget, som bare brukte to til tre minutter på å komme fram til terminal C. Det var det bare å følge pilene, og en hjelpsom ansatt pekte meg i riktig retning på hvor jeg måtte gå.

Og så begynte moroa. Terminal C på Newark brukes slik jeg forstår det stort sett bare av United, og det bærer den preg av. Jeg tok kontakt med en hyggelig fyr som stod og pekte folk i riktig retning, og la fram ærendet mitt. Han fikk en nesten like dyp rynke i pannen, men fulgte meg bort til damen som sjekket boardingkort på inngangen til sikkerhetskontrollen og forklarte hva jeg ville, noe som resulterte i enda en dyp rynke. Dette var dagen for mye skepsis fra ansatte. Begge de to jeg snakket med, var veldig skeptisk til at dette kunne gå, men hun som voktet inngangen til sikkerhetskontrollen ba meg gå opp og snakke med United, og få skrevet ut nytt boardingkort. Problemet mente de var at mitt boardingkort gjaldt terminal B, og ikke terminal C.

Jeg gjorde derfor som jeg ble fortalt, gikk opp trappen og opp til United sitt område i etasjen over. De hadde et kjempeområde for innsjekking i Polaris-klassen, og utenfor det området, stod det en enslig dame ved en bitteliten pult med en pc på, og United-uniform, så jeg tenkte at hun kan sikkert gi meg svar, og tok kontakt og la fram problemstillingen min.

Damen, som nok ledet med minst 10 år på meg, kastet et blikk på meg og et blikk på billetten min, og svarte nei, du har ikke tilgang til UPL. Svaret var litt sjokkerende, men jeg hadde bestemt meg for å ikke gi meg så veldig lett, så jeg spurte hvorfor. Damen svarte med en lang utredning om terminal B og terminal C, flight med United og stort sett alle mulige forklaringer, som ga meg inntrykk av at hun antagelig var på litt tynn is og ikke var sikker på hva hun snakket om. Siden jeg så muligheten her, så kjørte jeg på.

Hun kunne ikke skrive ut noe nytt boardingkort, det var utelukket, og ikke skjønte noen av oss hvorfor jeg skulle ha det heller. Jeg forklarte at jeg hadde lest noen stedet på nett at jeg skulle ha tilgang til UPL med min billett, selv om jeg ikke skulle fly med United. Ansporet av min påståelighet (de som kjenner meg vet at jeg kan være noe påståelig når jeg er ganske sikker på at jeg har rett) så hentet hun opp en nettside for å vise meg at jeg tok feil. Der var det en fin tabell som forklarte hvem som hadde tilgang til UPL. Hun pekte og forklarte og prøvde hardt å overbevise meg om at hun hadde rett, men jeg merket at usikkerheten snek seg inn også i henne. Jeg påpekte at jo, jeg hadde billett på business slik hennes skjema viste, og jeg skulle jo fly over Atlanteren, noe som er long haul flight, noe hun var enig i. Så jeg sa det rett ut, at slik jeg forstår det skjemaet ditt, så har jeg lovlig tilgang.

Hun var fortsatt veldig skeptisk, men valgte da å ringe inn til UPL for å snakke med de som jobbet der. Etter en samtale som varte i sikkert halvannet minutt med mye mhm, yes, ok, I see og andre korte ord, ble røret lagt på, og hun snudde seg mot meg med et smil rundt munnen.

De ansatte inne på UPL hadde bekreftet at joda, jeg hadde lovlig tilgang til UPL. Dog var de også usikre på om jeg kom meg gjennom sikkerhetskontrollen på terminal C med mitt boardingkort, men de ønsket meg hjertelig velkommen om jeg klarte å komme gjennom sikkerhetskontrollen. Hele denne passiaren med damen fra United hadde sikkert tatt et kvarters tid, så vi ble enige om at dersom hun aldri så meg igjen, så hadde det gått bra, og da visste hun det til neste reisende som kom i samme ærend. Hun ba meg spørre etter Anna når jeg kom til UPL, siden det var Anna hun hadde snakket med, og hun kjente til saken. Med et høflig takk tok jeg pass og boardingkort og gikk av gårde.

Full av ungdommelig overmot satt jeg derfor kursen tilbake ned trappen, tilbake til vokteren av inngangen til Premium lane på sikkerhetssjekken. Jeg fortalte hva damen fra United hadde sagt, og hun ønsket meg lykke til, og lot meg spasere inn på Premium. En kort spasertur tok meg fram til det jeg anså som siste hinder på min jakt etter et besøk i UPL, nemlig damen fra TSA.

Jeg leverte fra meg pass og boardingkort, passet ble gransket, boardingkortet skannet og kom tilbake med grønt lys, hun sjekket boardingkort mot pass, og alt ble funnet ok. Hun stusset litt når hun så terminal B, men når jeg forklarte at jeg ville besøke UPL, smilte hun og var helt enig i valget mitt og ønsket meg lykke til. Sikkerhetskontrollen gikk som vanlig ikke min vei, siden sekken ble plukket ut til ekstra sjekk (nei,ikke hverken deo, flytende ting eller Old spice i den), det var selvfølgelig bare en mann som sjekket, og min bag var nr 4 i rekken. Men omsider var det min tur, sjekk av sekken var unnagjort på 2 minutter og glad og fornøyd satt jeg kursen mot UPL. Dog var det så dårlig merket at jeg måtte spørre en TSA-ansatt om veien, men fikk den pekt ut.

For dere som skal gjøre dette etter meg ( @Gabface), så bare ta til venstre etter sikkerhetskontrollen, og gå ca 100 m, så finner dere inngangen til UPL.



Bare inngangspartiet fortalte meg at dette var noe litt annet enn det jeg hadde vært på før. Bak en skranke satt det 4 godt voksne matroner som tydelig voktet sitt kongedømme med hard hånd. Det var en stakkar som ble avvist høflig men bestemt når jeg ankom, så jeg følte nesten stemmen skjelve litt når jeg forsiktig spurte etter Anna. Matronene pekte på en siste dame som var borte og snakket med en fyr som så ut som han satt i skammekroken borte ved døren, så jeg ventet til hun var ledig og tok kontakt. Anna brøt ut i et strålende smil, og spurte om det hadde gått greit å komme seg til UPL. Jeg sa det ikke hadde vært noe problem på noen måte, og da takket hun for informasjonen. Videre fikk jeg en rask forklaring på hva loungen kunne by på, både The Dining room som er en a la carte restaurant, buffet-område, dusjer, hvilerom og bar. Og som hun føyde til med et stort smil "everything is free, have all you want". Stort vakrere ord kunne ikke en sulten reisende høre der og da, så jeg satt stø kurs mot the dining room for litt frokost eller brunsj.

Etter å ha meldt meg for hovmesteren, bekreftet at det bare var meg, ble jeg fulgt til et hyggelig bord med utsikt over flyplassen, fikk levert to menyer, en for drikke og en for mat, og ble spurt om det var noe jeg ønsket der og da. Jeg spurte om det var mulig å få en GT mens jeg studerte menyene, noe jeg selvfølgelig fikk.



Deretter ble mat og anbefalt vin bestilt og fortært, mer vin bestilt og en liten periode i hvileavdelingen før jeg måtte forlate UPL for å gå om bord. Jeg legger ved link til en annens anmeldelse av UPL, men nøyer meg med å si at dette var virkelig verdt det, og konsentrerer meg heller om siste del av oppskriften. Noen bilder av mat og drikke legger jeg med uansett.



Anna forklarte meg at for å enklest komme tilbake til terminal B, skulle jeg bare ta til venstre når jeg forlot loungen og gå til gate C71 hvor det var airside shuttlebus. Som sagt, så gjort, en spasertur på rundt 200m, og gaten åpenbarte seg. Damen vinket meg ned en trapp, og der stod bussen, jeg gikk rett inn, og bussen kjørte etter noen minutter. Terminal B var første stopp, der var det opp noen trapper og så var jeg inne på terminal B og kunne gå rett på gate.

Så til alle dere som har tilgang til UPL, gjør det. Det er verdt turen, bare ikke spør noen, gå rett til sikkerhetskontrollen, og lat som dere vet at dette skal gå, så sparer dere minst en halvtime i forhold til meg.

Lykke til!

Glemte linken til reviewen i første utgave. Her er den:

https://thepointsguy.com/reviews/polaris-lounge-newark-review/

 

Var det som forfatter du jobbet skift?

Fantastisk reisebrev!

 

Takk for det. Jeg har vel aldri vært forfatter, men den vanlige jobben min i staten er i turnus, så derfor vant til å snu døgnet.

 

Glitrende

Men har ikke alle som flyr business med Star Alliance inngang til Polaris lounge? Slik jeg har forstått det hvert fall...

 

Ja, men de må ha en internasjonal flyging.