Godt nyttår, godtfolk. Sitter i loungen på Kastrup og slår ihjel litt tid før siste flight for året. Tenkte jeg kunne benytte anledningen til å skrive et lite reisebrev fra romjulsens utfart til Tokyo. Fikk streng beskjed fra HR om at jeg møtte bruke noen feriedager før årsslutt da saldoen var større enn de satte pris på. Undertegnede nevner støtt og stadig at det ikke er noe poeng i å ta fri for å sitte hjemme, så da ble det automatisk å se etter noen (u)fornuftige reisealternativer. Først tenkte jeg at Europa med julemarked etc. var fornuftig, men etter en tur på Awardfares hvor det lå strødd med billetter til Tokyo ble fristelsen etterhvert for stor. Madammen ble spurt om å være med, men det ble nevnt noe om for mange timer på fly(?!) vs. tid i Tokyo til at hun så det som interessant. Med noe knapt med tid og søken etter å komme meg bort noen dager falt jeg ned på at, selvgjort er velgjort, og karrierens første ordentlige egotrip var et faktum. Først var tanken å fly via VIE og ha en dag med julemarked der før turen gikk videre til ORD og videre med ANA 773 (The Room) til HND. Etter et raskt søk på Lufthansa.com så jeg at det var 6 ledige seter i F på strekket FRA-ORD, så jeg falt ned på SVG-FRA-ORD-HND i håp om at det skulle dukke opp billetter i snuten. For å gjøre det enkelt for meg selv med tanke på at det blir den lange veien til TYO, samt sikre setene nå i siste liten (booket 21.12), booket jeg FRA-ORD-HND,NRT-IAD-FRA, for så å ringe inn og få gjort endringene. Agenten ordnet det omtrent før jeg fikk sagt hva jeg ville, men han hadde per da ikke billetter i F. I dagene som gikk fulgte jeg med på UA sine sider, samt Awardfares. 3 dager i forkant var det 2 billetter hos UA, men ingen for SAS. Det var derimot fortsatt 5 ledige seter om man ville booke med pegner på LH sine sider. De to bonussetene forsvant samme dag, men det var nå 4 ledige seter i det vi entret julaften. Kvelden den 24. dukket det opp nye 2 billetter hos UA og jeg var meget sitter på at disse var ledige for SAS, men til min frustrasjon har ikke SAS det beste mannskapet på jobb 22:00 på julaften og de forsto ikke engang hva jeg spurte dem om da jeg sa jeg ville sjekke tilgjengelighet på F. Lykke var derimot med meg da jeg morgenen 1.juledag møtte en hyggelig svensk dame som fikk booket billetten i LH F og sa hun skulle sende den til Eurobonus-avdelingen som skulle billettere med en gang da avreise var dagen etter. Tiden gikk og da jeg klokken 14:00 fortsatt ikke hadde fått billettene ringte jeg kundeservice på ny som da informerte om at Eurobonus-teamet nå har dratt hjem for dagen og at de ikke kunne gjøre noe mer med det selv. En kjapp HUACA gav samme svar, det var bare å vente og se om de dukket opp. Noe frustrerende å ikke ha billettene i hånden 15 timer før avgang. En tur til flyplassen for å høre om noen der hadde myndighet til å gjøre noe eventuelt et telefonnummer til noen som kunne hjelpe førte heller ikke frem og jeg var egentlig innstilt på at shit happens og at det ikke ble noen tur likevel. Etter å ha innsett nederlaget og på vei til juleselskap plinger det inn en e-post med tittel "Electronic Ticket Itinerary and Receipt from SAS" og romjulen er reddet. Bedre sent enn aldri. Så var den store dagen kommet for en førstereisende i LH F. Første flight til FRA med LH Biz er en mindre minnerik affære. Konsumerte et minimum av fast og flytende føde for å ha plass til det som skulle komme resten av dagen. Usikker på hva som kan forventes på tilsluttningsflyvninger, men det var ingen ekstra oppmerksomhet fra crew, ei heller noe ekstra ved ankomst Frankfurt. Vel ute av flyet gikk jeg til nærmeste skranke for å dobbelsjekke at ruten jeg hadde pekt ut til FCT var riktig. Med svar om å "go to public area, then left past taxis, then walk walk walk" var det bare en ting å gjøre. Walk walk walk til FCT. Etter noen minutters frisk luft bar det inn skyveførene i førsteetasje og inn i heisen som tar en opp til resepsjonen/innsjekkingspartiet. Her ble jeg møtt av et helt fotballag med Lufthansa-ansatte som stod klare til å ønske meg hjertelig velkommen og geleide meg gjennom sikkerhetskontrollen. Sistnevnte var fort gjort og min tildelte personlige assistent, Anastacia(?), tok med seg pass og boardinkort for å ordne det administrative. Etter en rask dobbelsjekk av vaksinepass (som allerede var sjekket ved innsjekk på Sola), var alt i orden og jeg fikk overrakt boardingkort i First Class-holderen sammen med en badeand som jeg tror skal forestille en hvit juleengel eller noe lignende. Terminalen var overraskende folksom til å være 2.juledag. Det var så fullt at det ikke var ledig i restauranten. Med bare skjorte som bekledning og en kort spasertur utendørs var jeg noe kald og gikk i baren for noe så utradisjonelt som en varm sjokolade. Da den var fortært tok jeg meg en dusj før jeg satte meg i restauranten for frokost. Med ikke så altfor lenge til boarding bestilte jeg med en egg benedict med røkt laks og et glass rosé-champagne. Det smakte helt nydelig og de kom stadig og spurte om jeg ville ha påfyll i glasset. Med noen dråper igjen i glasset kom Anastacia og hentet meg for å boarde flyet. Som instruert ved ankomst kom vi til å boarde senere enn oppsatt boardingtid og vi dro fra terminalen omtrent 20 minutter etter at boarding var startet. På vei ned til bilen var det litt smal talk med Anastacia og hun hadde bitt seg merke i at jeg skulle til Tokyo og lurte på hvorfor i all verden jeg skulle fly via Chicago. Jeg bare "you know, award trips, first class and then the room". De vil nok aldri forstå, men hun smilte og ønsket meg god tur videre. Passet lå klart nede ved utgangen og jeg var stemplet ut av Schengen, det samme gjalt to andre passasjerer som skulle med på samme fly. Minst han ene, men mye mulig han andre, virket til å være bonusjegere på tur. Mins store frykt på turen var å havne i en pimpet Caravelle og gleden var stor da sjåføren sa "this is your car" og pekte på en Porsche like til høyre for døren. Det tok ikke mange minuttene før vi kom til flyet som skulle ta oss til Chicago og selv om det er en kul følelse å gå opp trappen inne på flyet var jeg nok en smule (for) kry da jeg kom in døren på flyet og sa "1 Alpha" til flyvertinnen da hun spurte hvilket sete jeg hadde. Med baken plantet i setet tok det ikke mange sekundene før det stor både champagne (Lanson vintage 2012) og nøtter på det litte 'bordet' ved setet. Til tross for sen boarding rakk man to glass før pushback. Det ble delt ut meny og vinkart, i tillegg lå amenity kit og tøffler klar i ottomanen ved boarding. Kabinsjefen tok runden og hilste på oss alle og igjen ble de med stor forundring påpekt at jeg som skulle helt til Tokyo hadde en lang dag foran meg. (Det viste seg i løpet av turen at to av mine medpassasjerer, far og sønn fra Norge, også skulle den samme lange veien til Tokyo). Så fort vi var i luften og skiltet med fest setebeltet var slått av var crewet igjen fremme med glass og flasker for å holde de 6 first-passasjerenes ganer fuktige. Det ble servert en liten amuse bouche, en ravioli med noe kalv(?) som smakte helt himmelsk.
Jeg var spent på om caviar var noe som egentlig var godt eller om det falt i kategorien av ting som bare er dyrt og middelmådig. Konklusjonen er at det er ganske velsmakende og jeg burde spurt om mer (noen som har erfaring med om man får mer om man ber om det?). Til forrett fikk éjeg servert en trio bestående av 1) cashewnøtter med noe purée, 2) scampi/kamskjell og 3) roastbiff med asparges. Alle var meget gode, selv om den siste gjerne er noe for tysk for mange. Til hovedrett valgte jeg gås. Det kan være at jeg ikke leste menyen helt riktig, men jeg ble litt skuffet da dette ikke var fillet, men mer skivet/oppkuttet kjøtt i saus. Nesten som en slags gryte. Den ble servert med rødkål og noe eple- og potetball-lignende. Jeg hadde definitivt gått for noe annet om jeg kunne valgt igjen. Det smakte for så vidt bra, men ikke helt det man ønsker å få servert fremme i snuten. Til dessert valgte jeg yoghurtis med kirsebærkompott akkompagnert med karamelkrem. Dette var en meget fin blanding av smaker og en verdig avslutning på måltidet. Til tross for at det var en dagflyvning benyttet jeg anledningen til å test sengen. Pyjamas var blitt utdelt tidligere og det var en smal sak å skifte inne på toalettet som var svært romslig. Også praktisk med pute på dolokket slik at man kan sitte godt. Med godt 2 meter i lengde, tilstrekkelig bredde og meget god madrass (i tillegg til mykt sete) er sengen mer enn god nok for en cowboy-strekk. Etter gode halvannen time på øyet våknet jeg opp til mer direktesendt premier league på skjermen og neste måltid var også rundt hjørnet. Jeg var igrunn ikke så veldig sulten, så jeg gikk for en cesarsalat som, også, var fortreffelig. Alt i alt en strålende opplevelse og jeg drar gjerne en omvei engang til for å oppleve dette. Underveis var jeg litt usikker på om setekontrollene på first var for avanserte da det ikke var noen logikk i hvilke knapper som 'virket' og gjorde utslag i sitte stillingen, men det viste seg heldigvis at også flyvertinnen slet og konkluderte med at ting ikke var som det skulle. Hun 'resatte' setet (?), men det var ikke noe problem i grunn. Crewet var meget hyggelig og 'på'. De var ivrige etter å fylle på glass og foreslo/anbefalte ny drikke etterhvert som rettene kom på bordet. Ni timer etter take-off var det "Hello, Chicago" og det var det for denne gang. Igjen, usikker på hva som er vanlig/kan forventes, men ingen service ved ankomst og jeg var overlatt til meg selv for å komme meg gjennom til neste flight. Fortsettelse følger: - Polaris Lounge - ANA The Room - Tokyo - ANA Ikke-The Room -SAS of thrones
Det gledes! Så dere var tre fra Norge som tok FRA-ORD-HND? Nå er jeg nysjerrig, var den faren og sønnen og på awardtur? Kan da vel umulig ha vært EB isåfall?
Ja, tre av seks i kabinen skulle på samme rute til TYO. De var definitivt på bonustur og jeg regner med at det var EB ettersom far sa "det et dette vi bruker poengene på". Han var for øvrig oppe i et halvt dusin antall F-flighter med LH. Spurte ikke når de fikk booket, men det viser at man mest sannsynlig kan finne minst 3 seter på LH F med EB.
Inne på terminalen i Chicago bar det avsted til immigrasjon og tilfeldighetene ville ha det til at jeg havnet rett bak far og sønn i køen til skranken. Utrykket til mannen i skranken var ubetalelig da han ble klar over at det kom enda en nordmann som som skulle til Tokyo via Chicago og bare ristet på hodet i det han sendte meg avgårde. Etter en rask togtur fra T5 til T1 og en relativt smidig sikkerhetskontroll var det å sette kursen mot United sin Polaris Lounge i Pir C. Den ligger mer eller mindre på toppen av rulletrappen i det man kommer opp igjen til Pir C etter å ha krysset under rullebanen. For å komme inn her må man ha en Biz/First-billett på en IC-flight, hvilket inkluderer Sør-Amerika Det var tidlig ettermiddag og loungen var relativt stappfull. Jeg gikk i baren og tok bestilte meg en av de 8(!) ølene de hadde på tapp. Det var også et godt utvalg av annen drikke, inkludert drinker lagt etter ønske. Jeg var ikke nevneverdig sulten, men når man har á la carte-resturant i en lounge må man jo prøve den ut. Siden det var folksomt var det også noe ventetid og jeg ble instruert om at jeg kunne få bord om ca. en times tid, noe jeg takket nei til da jeg måtte dra fra loungen om en god time for å rekke boarding. I ettertid viste det seg at boarding var 20-25 min forsinket... Plutselig hadde jeg en time å slå ihjel, så jeg bestemte meg for å test ut dusjfasilitetene her også. Jeg var noe overrasket over at det ikke var noen ventetid her og badene og servicen var strålende. De hadde et bredt utvalg av amenities man kunne få gratis (slik jeg forsto det) og det var et bredt utvalg håndklær, slippers og flere kleshengere inne på selve badet. Siden jeg ikke klare å skille på kjedsomhet og sult ble det til at jeg lusket litt i buffeten for å se hva som var å fortære der. De hadde et bra utvalg av varme og kalde retter, samt desserter og alkoholfri drikke. Jeg gikk for pasta med en god dose parmesan i tillegg til en cookie og en mektig dessert med karamell, pecan, krem og sjokolade. Cookien var noe tørr, men både pastaen og desserten var meget bra. Akkompagnert med enda en øl ble det et fint mellommåltid før neste fly. Utformingen på sitteområdet syntes jeg var bra med mange 'private' sitteplasser med eget bord som gjorde at man fikk litt privatliv selv når det var stappfult. Det var også bord for flere, samt mye sitteplass rundt baren for de av oss som konsumere i høyest tempo. Fra loungen har man et solid overblikk over rullebanen ettersom det er glassfasade i mer eller mindre hele ytterveggen. Man finner også de sedvanlige arbeidspultene her, i tillegg har de også noen hvilerom med daybeds. Alt i alt en fin lounge med alt man trenger. Noe minus med lang ventetid i restauranten, men det må man gjerne påregne tidlig ettermiddag.
Fin oppsummering av Polaris Godt utvalg av fine industriøl. Veldig gode drinker. Ofte engasjert og pratsomt personale. Og glade for tips selv om det ikke forventes eller hintes i samme grad som air side. Også har de Lanson i baren
På vei til gate tikket det inn melding om at boarding var noe utsatt, så da trasket jeg ned i United sin United Club B16. Dette var en helt basic loung med intet spennende bortsett fra en Hot Chocolate Station satt opp for anledningen (julen). Boarding-opplegget var i utgangspunktet i ordnede former med en ansatt som tydelig holdt opp skilt med boarding gruppe og kontrollerte nøye at kun de med riktig klasse fikk gå i køen til et hvert tidspunkt. De sjekket også at man hadde dokumentene man trengte og stemplet BP med 'doc ok' om ting var i orden. Klar for å scanne BP i skranken med doc ok på BP ble jeg selvfølgelig avvist og måtte stille meg i en annen kø for å få hjelp. Her sto det allerede en 10-15 mennesker som strevde med sitt og jeg lurte på hva som var problemet for min del da jeg var sjekket inn og allerede hadde vist alt av dokumentasjon som var påkrevd. "Sorry sir, we need to change seat" 13K (i 773-ER med The Room) var av ukjente årsaker ikke lenger mitt og de unnskyldte seg med "somethimes they do this if the seat or screen is not working". De endret sete uten å printe nytt BP. Jaja tenkte jeg og gikk for å boarde med 15K, men ei heller denne gangen fikk jeg komme ombord. På ny bar det bort til hjelpeskranken, men nå slapp jeg å stå i kø i det minste. Herremannen i skranken beklaget seg veldig og sa at 15K ikke var tilgjengelig likevel, men han skulle ordne et nytt vindussete til meg. Jeg prøvde meg med en diskré "I can take anything on row 1 or 2, even though it's not a window seat" (altså first class), men jeg er usikker på om han ikke hørte meg eller bare lot være å svare på det. Etter litt frem og tilbake fikk jeg endelig boarde med sete 18H. Grunnen til at jeg valgte 13K er at oddetallssetene har fotbrønnen bort fra midtgangen og dermed noe mer privat. Ulempen er at man sitter med ryggen til og følgelig rygger til Tokyo. En annen ulempe er at det er litt trangere å komme seg ut og inn av setet etter som man har fotbrønnen fra setet på raden bak i døråpningen. Ettersom jeg hadde noen rundturer i skrankene før boarding var jeg blant de siste ombord på flyet. Til min store forundring så jeg ikke et menneske i F-kabinen og ble umiddelbart noe snurt siden det ikke dukket opp F-seter i forkant av reisen. Mulig de bare boarder veldig sent(?). Basert på andre reisebrev virker det ikke som ANA er like 'flinke' til å slippe F-billetter i siste liten slik som feks LH gjør. Min konklusjon er at ANA ikke ønsker å utvanne F-produktet sitt, men det er jo samtidig noe 'ødeleggende' for Star Alliance Award at man ikke frigjør seter som er ledige da bonusbilletter streng tatt handler om å selge de setene man gjerne ikke får solgt for penger. På vei til 18H så jeg for øvrig at både 13 og 15K var opptatt, så her har de klusset, eventuelt hatt viktigere passasjerer enn meg. Biz-delen av flyet er delt inn i en 2-radskabin i front. En større del med 10 rader i midten og bakre del med 4 rader hvor jeg satt. Førsteinntrykket av setet er at det er helt latterlig, i positiv forstand. Det lå klar pute, dyne, bedding, slippers, amenity kit og headsett og jeg kunne fint sette meg ned uten å flytte på noe av det. På forhånd var det noe spenning knyttet til 1) om sengen som er oppgitt som ca. 180 cm lang var tilstrekkelig og 2) om man kunne justere setet mer enn de tre predefinerte possisjonene på setekontrollen. 1) Her mistenker jeg at man har målt i rett linje fra seterygg til bunn av fotbrønn, men i praksis er sengen mye lenger ettersom man kan ligge på skrå i setet og det er absolutt ingen plassmangel for meg på, fortsatt, 183 cm. 2) I tillegg til de tre seteinnstillingene er det et hjul som kan kjøre setet ned til seng og opp til sittende possisjon. Her kan man stoppe der man føler for og sitte som i stressless om man liker det. Det er ikke mulighet for å feks bare legge ned ryggen eller heve benstøtten (da det ikke er noen benstøtte) slik som i tradisjonelle seter, men man før justert sittestillingen til slik man ønsker det. En liten hack er å feks kjøre setet litt 'for langt' ned, for så å kjøre det bitte litt opp igjen eller motsatt for å sitte slik man vil. Setet justerer seg nemlig ikke helt lineært opp og ned slik at om man bare toucher hjulet litt nedover vil seteryggen bevege seg litt først før selve setet flytter på seg. Opp igjen er det motsatt slik at man kan tilte seteryggen bittelitt uavhengig av selve setets posisjon. Skjermen er et stor og den føles enda større siden man sitter ganske nært. Utvalget av underholdning var bra og undertegnede valgte å se Bullet Train og Fantastic Beast: The Secret of Dumbeldore. Headset'et vi fikk delt ut var ikke så behagelig siden det presser på og ikke rundt ørene. I tillegg til IFE har man flere funksjoner på skjermen til å styre lyd(!) og lys i setet. Det er leselys på til både høyre og venstre i setet. Lysrør i toppen av seteryggen, spiselys ved siden av skjermen, moodlight underskjermen og man kan sette på støydemping i 'rommet' om man vil sove. Usikker på hvordan og i hvilken grad sistnevnte fungerer, men det var i det minste en funksjon man kunne skru av og på. Det er noe begrenset med tiltenkt lagringsplass, men ved siden av skjermen er det et lite skap med plass til pass, telefon og amenitykit. Unnsiden av skapdøren er dekket med speil. I bunn av skapet er det internasjonal stikk til lading, USB-port, samt HDMI-inngang og skapdøren er todelt slik at den nederste delen vippes opp for å kunne bruke mobillader samtidig som skapet er lukket. Under forbrønnen er det plass til sko, mens på den resterende delen av gulvet kan det ikke stå noe da setet kjøres ut over dette arealet ved konvertering til seng. Da vi var i luften fra det fort opp med skilleveggen som dekker for utsikt/innsikt fra siden og bak, mens døren ble stående åpen gjennom matserveringen. Bordet trekkes ut fra under TV'en og armen som holder bordet er veldig lang når det er trukket helt ut. Til tross for lang 'pendel' er bordet meget stødig og meget stort. Når bordet er trukket ut er det på nivå med bordflaten over fotbrønnen fra setet foran/bak og kan fungere som en utvidelse av bordet om man trenger mer plass til all drikken. Serveringen startet med drkke, man hadde allerede fått PDD (pre-departure drink) i form av bobler eller appelsinjuice, og jeg gikk for et glass champagne. Jeg lever i boblen 'when in Rome, do as the Romans' og gikk derfor for et glass sake i tillegg. Med drikken på plass kom det også en amuse bouche og de spurte om man ønsket den japanske eller internasjonale menyen. Jeg gikk for den japanske, selvfølgelig.
Amouse bouche'en smakte fortreffelig. Den besto av karameliserte valnøtter og mandler, samt en mozzarella og utvalgte grønnsaker. Forretten / første serveringsbrett var en god miks av diverse småbiter og småretter, inkludert scampi i soyasaus, grillet kylling med sesamfrø, marinerte grønnsaker med eddiksaus, biff og burdock root-rull, kamskjell og avokado, samt sashimi av tunfisk. Alt var interessant, noe bedre enn andre, men alt i alt velsmakende. Champagnen var helt middels og sake er noe jeg ikke liker, men det må jo prøves. Hovedretten var kveite i ingefærsaus, servert med ris, miso-suppe og japanske pickles. Jeg hadde gjerne høye forventninger på forhånd, men jeg hadde forventet noe mer av hovedretten. Den var ikke dårlig, men den var ikke wow heller. Heldigvis for en 30 år liten gutt serveres det Häagen-Dazs til dessert. Riktignok 'bare' vaniljeis, men lagd skikkelig er det også midt i blinken for undertegnede. I tillegg til is bestilte jeg fersk frukt bestående av kiwi, ananas og eple. Alle tre var av ypperste kvalitet. Til desserten ba jeg om å få prøve ANA Signature Drink, Cola Zero. Førstnevnte er en sitrusbasert alkoholfri drikke uten kullsyre som er frisk og god, sistnevnte lar jeg være å introdusere. Den generelle lysten på alkohol var noe redusert etter å ha gått av forrige flight med noe som minner om hangover som et resultat på overtenning og flyvertinner som kontinuerlig holdt glassene fulle. Med mat og drikke innabords var det dags for å gjøre sofa til seng. Jeg ba ikke crew om turn down, men husker jeg riktig holdt det å trykke en gang på sengeknappen og sengen kjørte seg ned av seg selv. Beddingen man får utdelt antar jeg er standart på tvers av biz hos ANA, men det blir bare rart i The Room ettersom en stor del av setet ikke er dekket når den er lagt ut. Setet er i utgangspunktet ikke særlig myk og beddingen er ikke særlig tykk, men jeg lå ganske godt. Noe av grunnen er gjerne at man kan ligge litt som man vil på grunn av stor plass og at det veier opp for noe tynn padding. Dynen er mer enn stor nok og ganske komfortabel, men høydepunktet er puten (den hvite). Den føler som memoryfoam og er helt i toppsjiktet hva gjelder puter, ikke bare puter på fly. Sengen er som nevnt mer enn stor nok, jeg så en Youtuber som lå der sammen med kjæresten sin uten at det virket veldig trangt. Døren går nesten helt igjen, men den er ikke veldig høy. Man legger derfor godt merke til folk (hodene) som går forbi når man sitter der. Likevel er det vel det mest private som finnes av seter i biz og jeg håper og tror at dette blir standarden på nye fly/retrofits fremover for de seriøse flyselskapene på større fly. Selv seg jeg ikke problemet i å lage en noe smalere versjon som også passer på A350 og B787. For å illustrere hvor absurd god plass det er i dette setet kan man strekke ut hele armen til siden når man sitter, man kan sitte på tvers i setet og man kan ligge med bena høyt på (feil) diagonal. Etter gode 8 timer uavbrutt søvn var det på tide med servering nummer to. Også her kunne man velge mellom japansk og internasjonal meny. Igjen valgte jeg den japanske. Det ble servert marinerte grønnsaker i soyasaus og kylling som forrett og gullstripet amberjack (en fisk) med ris, miso-suppe og japanske pickles. Til dessert ba jeg om enda en servering med Häagen-Dazs og fersk frukt som var på 'mellom måltidene-menyen' og kunne bestiller når som helst. Maten var igjen bra og totalinntrykket av maten hos ANA er bra selv om hovedretten til middag ikke var det mest spennende. Som nevnt var det også en rekke ting som kunne bestilles on demand, men siden det var nattflyvning var det nok med de planlagte serveringene. Det var mørkt ved ankomst Tokyo og sikten ut vinduet var ikke all verdens på grunn av flymønster, men fikk et lite inntrykk av Tokyo by night fra flyets kamera. Totalt oppsummert må jeg si at det er den beste biz-opplevelsen jeg har hatt og jeg ser ikke for meg at det jeg har uprøvd i Star Alliance er noe bedre. SA har noen romslige biz-seter og bra catering og er gjerne oppi der. Neste mål nå får være The Suite som bør være overkommelig å få booket/flydd i løpet av 2023.
Med lite tid fra booking til avreise, med noen juledager i mellom ble det ikke mye tid til research i forkant av turen, men fikk slått i hjel de to dagene i Tokyo. Første natt ble på kapselhotell. Det var en grei nok opplevelse. Fikk utdelt nøkkelkort til et skap, samt slippers, pyjamas, håndkle og morgenkåpe. Det var relativt tomt i sovesalen og jeg sov sånn passe bra til tross for at jeg hadde sovet en full natt på flyet relativt tett på leggetid i Tokyo. Det største minuset var at det kun er et tyndt plastforheng foran åpningen i kapselen slik at det kommer noe lys og det meste av lyd inn. Neste morgen startet med frokost i Tokyo Ramen Street. Denne ligger i underetasjen på østsiden av Tokyo Station og er et resultat av 8 ramen-steder som har gått sammen, men har hver sin restaurant. Man går til den resturanten man ønsker å spise på, bestiller via billettautomaten deres og stiller seg i kø for å få plass. Etter litt knoting med bestillingen og litt lokal hjelp fikk jeg bestilt og servert en spicy chicken ramen som smakte meget bra. Etter frokost var det videre til Tokyo Tower. Det var lite gjester denne dagen og i grunn ingen kø noen steder. 3000 yen fattigere hadde jeg fått billett til øverste nivå (350m). De ble store i øynene da jeg 20 min før 'avgang' til øverste nivå spurte om veien til trappene til main deck (mellomste nivå), som om det var en strabasiøs ferd med de 600 trappetrinnene opp til nivået på 250 meter. Utsikten herfra var bra og de klokken slo 13:30 var det bort til køen for å ta heisen opp til øverste nivå. Vi fikk utdelt audio guide som forklarte hva man kunne se i de forskjellige himmelretningene og med klart og kaldt vær var utsikten ganske bra. Kunne også skimte Mt. Fuji i bakgrunnen. Neste punkt på agendaen var et ølmuseum, men da jeg kom frem var det selvfølgelig stengt. Jeg gikk videre til deres egen beer garden som var en american diner som jeg ikke anbefaler til noen. Kjedelig mat og dårlig drikke. Snytt for en japansk lunsj gikk turen videre til Shibuya for å la seg fasinere av mennesker som krysser veien i ved det velkjente overgangsfeltet. Fra en gangbro like ved fikk man litt fugleperspektiv på det hele og det er rart hvor facinert man kan bli av noe så banalt. Det hele oppleves som her rolig og avslappet moshpit. Måtte selvsagt krysse over noen ganger selv. Dag to inkluderte Meiji-helligdommen som er et tempelt til ære for en japansk keiser. Jeg tok også turen innom tempelets hage som sikkert er et flott skue når det er vår/sommer. I Tokyo-guiden til Lonely Planet har de listet opp Harajuku Gyozaro for å spise byens beste (?) Gyoza (dumplings), så da måtte en dra dit. Det var som nevnt i guiden ofte kø for å komme inn, også denne dagen. Etter gjerne 30-40 minutter fikk jeg en plass rundt disken og bestilte både stekde og dampede dumplings samt en side med tofu og soya/chilisaus. Maten var god og prisene ganske rimelige. Alt i alt et bra måltid, men noe kalt inne siden dørene var åpne konstant. Etter en sen lunsj bar det videre til Tokyo Metropolitan Government Building for å besøke deres observation deck. Igjen gikk jeg på en bomtur da de også holdt stengt. En del plasser i Tokyo hold stengt +/- nyttår fant jeg ut på den harde måten, men jeg tar selvkritikk for dårlig googling i forkant. En kjapp tur inn på Untappd viste at det var et vannhull (The Watering Hole) like ved. På menyen deres stakk det seg ut det som ifølge rating er verdens 47.(?) best IPA, så denne måtte til pers. Fin i både farge, lukt og smak og en 5/5 fra undertegnede var resultatet. Tok meg også en japansk surøl, en Banana Splash, som også er noe av det beste jeg har smakt av øl. Med to gode øl innabords bestemte jeg meg for å dra til Tokyo SkyTree for å se Tokyo by night. Til tross for mer enn halvannen time til de slapp inn de siste gjestene og en halvtime med metro bort dit var det store forsinkelser på metrolinjen (reason: person on track) som gjorde at jeg ikke rakk frem i tide. Ettersom jeg allerede var i området spaserte jeg bort til Senso-ji-tempelet som var et fint skue i nattemørket. Det begynte å bli kveld og jeg hadde sett meg ut en sushi-resturant med servering på belte for kvelden, men som mye annet i Tokyo er last order relativt tidlig og det ble til å ta turen videre. Jeg måtte til slutt ta til takke med take-away, men bitene var flott presentert og smakte fortreffelig. Fredag morgen hadde noen timer til jeg måtte dra til flyplassen og jeg tok turen ned til Tokyo Imparial Palace som også var stengt for nyttår, men ingen skuffelse denne gangen da jeg hadde fått med meg det på forhånd. Derfra gikk jeg videre til Tsukiji Outer Market for å se hva som rørte seg der. Hvis man tror man har sett mange mennesker på et sted tidligere bør man dra dit. For min egen del har jeg aldri opplevd slik trengsel og det var nesten som om man bare fløt med uten å bevege på seg. Et herlig kaos av mange mennesker, selgere som reklamerer (roper) for produktene sine og salg av ting man vanligvis ikke ser hjemme (som gjerne ikke er lov å selge hjemme). Vel verdt turen ned dit. Til lunsj før jeg hoppet på flytoget gikk jeg tilbake til der jeg bestilte sushi dagen før. Det var lite kø og jeg fikk et sete i disken rett foran kokken. Jeg gikk for en lunsjmeny samt et utvalg av biter etter eget ønske og jeg gikk for de rareste jeg fant på menyen. I tillegg til det jeg bestilte fikk jeg servert grønn te, miso-suppe og en slags fiskesuppepudding. Sushien smakte igjen bra, men den biten med kråkebolle kommer jeg ikke til å bestille ved en senere anledning.
Reisen hjem var NRT-IAD-CPH-SVG. Narita ligger vesentlig lenger vekk fra sentrum enn Haneda, men det var en behagelig tur med flytoget som var omtrent halvfult. Jeg satset på at japansk punktlighet skulle leverevarene og gikk for toget som tok med til flyplassen ca. 1 time og 20 minutter før avgang. Ved ankomst Narita tikket det inn en SMS med varsel om 25 minutters forsinkelse uten at det ville skape trøbbel for videre reise (1:45 i IAD) da slikt flys inn over 12-13 timer. Innsjekken på NRT hadde et eget område (navngitt område C) for biz. Det var noe kø, men mange betjente skranker som gjorde at det gikk fort. Etter et par tastetrykk var boarding kort skrevet ut og det var kort vei til fast track som gjorde at man kom seg til loungen så fort som mulig. Loungen lå rett ved gate 53 og var ganske travel denne ettermiddagen. De har et enkelt utvalg av mat, inkludert ANAs curry, litt sushi/risbiter og 'klassisk' buffet. I tillegg kan man bestille mat via QR-kode og hente i henteluken like bak buffeten. Med kort tid til flighten ble det kun en liten smak av ANAs curry og noe snacks for min del. Jeg tenkte å ta meg en dusj, men det var to timers ventetid og det ble for lenge. Bordene ved stolene var rimelig geniale og formet slik at man enkelt kunne kjøre trillekofferten inn under. Ølmaskinene som automatisk tapper øl er også ganske facinerende. Jeg vil tro det er mange med meg som har tappet mye skum på de selvbetjente tappekranene i lounger verden rundt. Lokalisert i andreetasje og med mye glass i fasaden har man også god utsikt over rullebanen og det som skjer der. Fikk et glimt av en turtle-A380.
Å fly med ANAs 787 vil alltids være en nedtur når man har prøvd The Room, men jeg gikk ombord optimistisk til sinns. Det første man legger merke til er at kabinen er farget i blått og hvit og fremstår som noe billig. Konfigurasjonen er en 'staggered' 1-2-1 og jeg hadde 6K som er nærmest viduet. Det er ingen honeymoon-seter i midten for de som måtte lure på det. Setet er behagelig og det er godt med plass for meg på fortsatt 183 cm, men det virker noe løst og om man beveger seg litt hardt/brått beveger man litt på hele setekonstruksjonen. Det er er en stor flate ut mot midtgangen til å legge ting på, men det er ingen skap/skuffeplass på disse setene. Bordet er gjemt under flaten til venstre (om man sitter nærmest vinduet) og det var noe knotete å få ut mitt bord, muligenst på grunn av slitasje. Det er likevel god størrelse på det og det er ganske stødig. Selv om flyene ikke er nye er de heller ikke veldig gamle. Usikker på hvor lenge man beholder setene før man bytter den ut, men det var flere plasser man kunne se slitasje. Det var heldigvis en annen matmeny på flyvningene til IAD sammenlignet med flyvningene til/fra ORD og nok en gang gikk jeg for den japanske varianten. Drikkemenyen var den samme og jeg prøvde meg på en shochu denne gangen. Klok av 'skade' fra sake'en jeg prøvde på vei bort burde jeg styrt unna da shochu ikke er noe bedre. Måltidet startet med en amuse-bouche som ble etterfulgt av diverese biter til forrett og storfékjøtt til hovedrett. Til dessert var det en sjokoladekake/mouse og alt smakte fortreffelig. I sum var jeg mer fornøyd med det som servertes her enn det jeg spiste på turen bort. Også på denne flyvningen hadde de Häagen-Dazs og ettersom jeg prøvde å sove minst mulig for å time det med norsk tid ble det mange runder med is og fersk frukt. Det var samme utvalg av IFE på denne flyvningen og det endre med at jeg så ferdig Bullet Train, så Moneyball og for første gang fikk sett Ringenes Herre (første film). For å få testet sengen tok jeg med en powernap og kan konkludere med at det går fint å sove i disse setene også. Lengden er mer enn bra nok og ettersom armlenet på venstresiden også folder seg ned med sengen blir bredden også bra. Likevel, det beste med ANA når det gjelder søvn er putene. Også har var det den samme, fantastisk gode puten som er helt upåklagelig. Natt ble til dag og godt inne på det amerikanske kontinentet ble det servert mer mat. Her var det også et utvalg japanske småretter/biter etterfulgt av en hovedrett med tunfisk. Igjen var maten bra. En siste ting er at toalettene på 787 er vesentlig større enn på 777. Det er et stort pluss når man skal skifte til pysj. Det er også loo with a view.
hang up and call again Òg kjent som 'agentrullett'. Når du treffer på ein kundebehandlar som ikkje kan sakene sine så håpar ein å treffa på ein kompetent person ved å leggja på og ringja inn på nytt.
Fremme i Washington bar det avsted til pir B (?) for å ta siste minneverdige flight på denne reisen med SAS sin nattflyvning til CPH med deres nokså nye A32Q. Gaten lå rett ved Turkish sin lounge, så jeg benyttet anledningen til å sjekke ut fasilitetene her selv om det bare var ti minutter til boarding. Usikker på hvor ny eller gammel denne er, men den fremstår som relativt ny med flott inngangsparti og ellers ting på stell innvendig. Buffeten består av diverse varmt og kaldt med mye tyrkisk og midtøsten-inspirert mat. Det er også en dessertbuffet med litt fersk frukt, creme brulée og en god brownie. Med kort tid til boarding ble det kun et lite kakestykke fra buffeten og jeg tok i stedet turen bort til den betjente baren innerst i loungen. Her hadde de drinkmeny på disken og tre forskjellige øl på tapp. Jeg gikk for en IPA som var sånn passe bra (SAS, dere burde fått noe Mikkeller i loungene deres!). Loungen ligger airside og man har god utsikt til det som beveger seg av fly på den siden av terminalbygningen, inkludert en 747-8i som hadde avgang retning Frankfurt noe senere. Med nesten hele ølen innabords satte jeg kurs mot gate 5 min etter oppsatt boardingtid og det var ikke en sjel å se. Gatepersonellet kikket håpefullt rundt seg etter de siste passasjerene og det var åpenbart lav fyllingsgrad i kabinen. Jeg hadde booket tronesetet på 2F og som ventet ut fra setekartet var det god plass i kabinen. Kun 4 av 22 seter var tatt og man kan spørre seg om SAS kunne vært litt mer gavmilde med courtesy upgrades i blant. Førsteinntrykket er at flyet er nytt, hvilket det er, og interiøret er stilferdig og clean. Mange hakk over feks ANA sin 787-kabin som ikke er den fineste på markedet. I setet lå det klart amenity kit fra Filippa K, pute, dyne og bedding, også her synes jeg SAS leverer bra. Setet fremstår som noe større enn det i realiteten er på grunn av de massive flatene på hver side, men det er likevel greit med plass når man sitter ned også. Fotbrønnen er noe smal, men det må nesten forventes gitt flytype og sete. For de som liker bredere fotbrønner er rad 1 å anbefale da disse ikke snevres inn. Til tross for at flyet er ganske nytt var teppet på gulvet i setet overaskende slitt, i tillegg manglet hempen til å henge fra seg headsett en knapp som gjorde at det ikke fungerte. Headsettet var forøvrig bra, det er av typen som dekker rundt ørene og ikke bare klemmer oppå. Til venstre i setet er det noe skapplass med speil i døren, her før man plass til små og mellomstore ting. Like ved siden av er bordet lagret, det er noe mindre enn andre biz-seter, men det er mer enn nok av flater i tronesetene til å sette for eksempel glass med drikke. Snakk om drikke. Crewet kom raskt bort til meg med et lite brett med både champagne og rødvin og spurte om jeg ville ha et eller begge glassene.
