Post 3.1 Rute: Nairobi Wilson - Mara Ngerende Selskap: Air Kenya Flytype: Random Sete: Free seating [digresjon] Hrmpf… Sitter fortsatt på Macbook siden PC'en nok en gang bestemte seg for å ikke virke. [/digresjon] Jau… Jeg hadde ikke ventet at Wilson flyplassen skulle se ut som Gardermoen altså. Men virkeligheten var bra mye drøyere enn mine villeste forventninger. Jeg forstod ingenting når sjåføren vår sa vi var fremme. Det var bare en samling skur, der det ene skuret hadde en Air Kenya logo på seg. Noe skur serverte mjød, folk hang og slang, det var begrenset asfalt… Herremin etc etc etc også videre. Men vi fikk kommet oss ut av bilen og bort til Air Kenya skuret. Det var ingen andre der, utover et par som jobbet der. Utenfor var det en bagasjescanner og de tok bagasjen vår og sendte igjennom. Ikke noe kuking med PC'er og veske og sånt. Tror ikke noen tittet på skjermen en gang. På andre siden skulle bagasjen tag'es til destinasjon. - "Where are you going?" - "To Mara-Ngerende" Dermed stilte begge seg opp foran skapet med bagasjelapper. Disse var altså ikke noe man printet ut ved innsjekk, men de hadde ferdige tagger for hver destinasjon. Siden Air Kenya flyr til minst 12 destinasjoner trengtes det 2 personer og laaaaaang tid for å finne rett tag. Etter mye om og men fant de ut at de ikke hadde noen for denne destinasjonen, men de mente at den en gang hadde hett Mara Safari Club, så de fant en slik og satte på. Tilliten min til at dette gikk bra bare steg og steg. Deretter tasset vi inn i skuret for å sjekke oss selv inn. - "Welcome. You are going to Mara Ngerende?" - "Yes, that would be us" - "Well, our plane doesn't start so we will take you to another plane" - "What?" - "No problem. Just follow me." Det bar så igjennom sikkerhetskontrollen i skuret før vi kunne komme ut på flystripa. Security så omtrent ut som her hjemme, men den ble håndtert litt anderledes. Jeg tok ut telefonen og begynte å ta av meg beltet... - "That is not necessary. Just walk through" PIIIIIIIIIIP!!!! - "No problem, I am sure it is just your belt. Go on." Det samme gjentok seg med reisefølget og brått følte vi oss skråsikre på at dette bare måtte gå bra. Så bar det ut på flystripa, ruslende bortover i helene på Air Kenya dama og to karer som slepte på trillekoffertene våre. Det er masse fly her. Stort sett bare ulike propellting, og ute på gresset står det en hel masse gamle maskiner. Selskapet vi var booket om til het Safari Link og egentlig tipper jeg at det bare var så få passasjerer at de ikke gadd å fly begge to. Vi fikk boardingpass av Safarilink. Ikke noe printede greier her. De tenker veldig på miljø og hadde ferdige pass i plast. Safarilink hadde også et eget skur på Wilson, der vi fikk beskjed om å vente på boarding. En gang i tiden kan det muligens ha vært fint her, men det må ha vært leeeeeeenge siden. På dette tidspunktet var Fungerende skikkelig nærvøs og fortalte senere at han veide opp/ned om han skulle trekke seg, og rømme tilbake til byen. Jeg burde sikkert gjort det samme, men jeg var bare sykt spent og håpet vi skulle fly en dødsliten propelldings. Snack bar hadde de også (hatt) i ventehallen, men hadde åpenbart flydd tom for sjokkis for noe tid siden. Etterhvert kom det et Fransk par som skulle med, og et lokalt par fra Kenya. Dama i det lokale paret tok fullstendig kaka der hun kom vaggende på skyhøye stiletthæler og hot pants (hun var ikke liten). Digre solbriller, hatt, oppsatt hår og en gammel fake Louis Vitton veske som var revnet fullstendig, slik at det bare var håndtakene som holdt den sammen. Plottet bare tyknet for hvert sekund og jeg koste meg voldsomt. Når en annen kom slepende inn med en feiekost og begynte å feie utstudert sakte rundt på støvet var det komplett. Han feide ikke i en retning eller med et mål. Han bare kjørte kosten litt rundt på gulvet i ekstremt trege bevegelser. Etter ca 40 minutter var det boarding fra gate 1 - den eneste. Det satt en dame utenfor som muligens passet på, men sjansen er også stor for at hun bare satt der uten å passe på. En kort rusletur så var vi ute. Det vi endte opp med var til syvende og sist dette: Rute: Nairobi Wilson - Mara Ngerende Selskap: Safari Link Flytype: Cessna Caravan Sete: Free seating. Jeg løp inn og satte meg forrerst. Bildene nedenfor er en miks fra tur og retur. Flyets reg var 5Y-LEO På veien ut fra Wilson var pilotene veldig nøye med pre-flight checks. På vei tilbake skjedde det aldri, selv om flyet hadde stått i bushen i noen timer. Seatingen er 1-2 Rolig som skjæra på tunet. Meg til høyre. Fungerende til venstre. Og slik ser Nairobi ut i fra luften Her flyr vi over et rikt område som nok ligger i nærheten av bydelen "Karen", som er oppkalt etter Karen Blixen. Det er det aller rikeste området i Nairobi og vi spurte en sjåfør om hvem som bodde her. Da bare trakk han på skuldrene. - "But how did they get the money to build these huge houses?" - "Naaaah, some inherited the money, and the rest stole it." - "No-one worked or built businesses, you think?" - "No, no, no" Gøy var det å sitte å følge med på instrumenter og ut av vinduet. Vi fløy på 9500 fot, mens bakken stort sett lå på 5000-5000 fot. Begge flyplassene var på 5300 fot. Med andre ord fløy vi lavt nok til å kunne se både hus og dyr. Airspeed var i snitt på 128 knop og flytid var 45 minutter. Landing foregikk på en liten grusvei blant en haug med kuer. Sært å lande med kuer tassende 10 meter fra flystripa. Jeg storkoste meg. Vel nede gikk vi og det Kenyanske paret av, og en stor bil fra Fairmont Mara stod og ventet. Her er et lite bilde av flyet vårt på stripa. Riktignok fra returen, så det var et annet reg.nr - 5Y-SLH Neste avsnitt er i Masai Mara nasjonalpark på telttur og besøk hos noen som lager hus av kumøkk.
Ser at WFP er der nede nå (Ignorerer det at det ikke er en -300 ) Er litt usikker på om du koser deg eller "koser deg" En fin TR så langt, gleder meg til resten
Da er den rett rundt hjørnet He he… Det var faktisk utilsiktet, men du har jo selvfølgelig rett. Det er et navn jeg har brukt når jeg har organisert reiser for venner og familie igjennom flere år. www.bongos-tryllereiser.no . Men jeg ser jo at det kan fremstå som en liten Jagland, den der
Del 4 av 5 - Fnate besøker store fnater og forsøker lage ild. Den store bilen fra Fairmont skulle selvfølgelig hente både oss og det lokale paret med hotpants og gullkjeder… Ok, tenkte vi. Men hadde vi visst at dette paret skulle følge oss hele tiden, på alle safarier og utflukter hadde vi nok ikke hatt eksakt samme ordvalg. Og bilen… Tommy har et frekt bilde av seg selv der han sitter i vinduskarmen, som er helt åpen, og titter ut. En iskald Tusker i hånda og det hele. Han hadde verdens beste guide og alle var glade. Slik var ikke vår safaritur. Uansett, vi hoppet inn i bilen som hadde plass til 6 stykker pluss sjåfør for turen til hotellet. Dette var ikke en slik fin åpen bil. Dette var ei balje med små glugger man kunne bøye seg frem og myse ut av. Så kunne man reise seg opp og titte ut over taket de gangene det ble stoppet. - digresjon - Akkurat den biten med å reise seg hadde jo vært vesentlig mer praktisk om sjåføren ga et forvarsel om at han begynte å kjøre igjen. Isteden måtte man kaste seg ned i halsprekkende C-moment for å unngå å brekke ryggen. Det er jo ikke akkurat asfaltert. Det lignet mer på veinettet i Montreal. - /digresjon - - digresjon 2- Mista Lova-Lova og the girl in hot pants kan skimtes på seteraden foran. Forøvrig en av de få gangene de ikke satt i telefonen eller tok selfies. - /digresjon 2 - Nå høres jeg jo skikkelig negativ ut, men det er jo ofte sånn at om man har en forventning til hvordan ting skal være så blir man lett skuffet. Men la oss forlate safarien foreløpig. Vi er tross alt bare på vei til hotellet. Hotellet, eller resort er vel mer korrekt, het Fairmont Mara Safari Club. Det var ca 15 minutter å kjøre fra flystripa, Ngerende, og er fullstendig beskyttet av elektriske gjerder. Tidligere når jeg har vært på Safari har man ikke alltid kunnet gå ut etter mørket og må følges til hovedrommet. Det var altså ikke tilfelle her, noe som var veldig fjongt. Man kunne tasse rundt som man ville. Her er inngangspartiet til Fairmont Mara Resorten ligger langs Mara River, som er full av flodhester. Disse holder stort sett camp ved endene av resorten men kommer svømmende og gryntende forbi i det solen er på vei ned. Selve hovedhuset ligger nødvendigvis også inntil elven og har en stor pool og uteservering av lunch og lignende. Alt var forøvrig inkludert, foruten drikke. Utsikten så omtrent sånn ut over alt. Her står vi og myser på at Flohestpappa boller Flodhestmamma. Good times. Innendørs var det en ganske stor bar / lounge som viste Premier League pluss restaurant. Tommy fortalte at han hadde hatt skikkelig dårlig mat. Jeg kan ikke si annet enn at vi hadde helt fantastisk mat. Ok brødet til frokost var litt tørt, men om man ba om å få det ristet så gled det fint ned. Vi hadde to middager i restauranten og den ene biffen var så innmari god at den glatt havner på topp ti lista over de beste biffene jeg har hatt. Av gratis biffer jeg har hatt så var det en klar nummer en. Teltene var flotte. Det meste av teltet var jo seng. Men bak senga var det badeværelse med toalett og dusj. Mye ble drevet av solkraft og strømmen var nede store deler av dagen for å skjerme miljøet. Vannet i dusjen var solvarmet så det var tydelig at man tok miljø på alvor. En liten deilig detalj var at det ikke fantes internett tilgang utenfor hovedhuset. Der var det til gjengjeld gratis. Teltet sett fra inngangen. Jeg hadde telt 37 mens fungerende hadde telt 36. Sengene var nydelige og jeg sov som en stein. Om natta ble det kaldere, så de hadde lagt ut varmeflasker i under dynene om kvelden. Min ble desverre raskt okkupert av reisefølget som helst vil ha sånn hjemme. På utsiden var det veranda som man kunne sitte på om kvelden - eller dagen da - om man skal være vriompeis. Alle teltene har utsikt mot elven. Jeg er skikkelig "verandamenneske". Jeg lengter tilbake til "hytta mi" på Bora Bora. Ikke så mye for destinasjonen, men bare for å sitte der på verandaen med en Hinano øl og titte på alt som finnes. Sånn var det også her. Det var fantastisk å sitte her i skumringstimen, etter siste safari og før middag. En god bok og høre på alle lydene og romsteringen fra elven foran verandaen der flodhestene var ferdige med dagens bolling og skulle opp og spise. Vinen for dagen var en Gato Negro, som kostet nette 280,- kroner i baren. Muligens ett av mine dårligste vinkjøp igjennom tidene. Men alternativet kostet 400,- og jeg er ikke så sær på vinen… egentlig. Så jeg rullet den rundt i gapet gurglet og konstaterte at den var rød. Hver kveld kom de med sånn småsnacks, som jeg også synes var hyggelig. Når jeg hadde drukket opp denne flaska og det var sent på kvelden tittet jeg opp og der satt den en apekatt på telttaket og myset ned på meg. Med det fant jeg ut av det sannsynligvis var cue'et til å gå og legge seg. Og med det mellomlagrer jeg, siden nettet på Air Canada domestic loungen i Calgary ikke er all verden. Del 4.2 kommer prompte.
Del 4.2 starter i det det er boarding på AC221 om 35 minutter… Fairmont resorten var altså helt sinnsykt bra. Vi var begge to helt strålende fornøyde med alt. Inkludert var også to safarier hver dag. Rytmen i campen er at man står opp i otta og kan få kaffe på rommet eller i hovedbygningen. Så starter safarien kl 06 og varer et par timer. Deretter er det tilbake til frokost. Så er det lunch rundt kl 13 og siste safari kl 15. Middag er kl 20+ Vi møtte opp i safarioutfit presis kl 06, der guiden og bilen ventet. Vi satte oss inn. Alle de andre bilen fyltes opp og dro. Det gjorde ikke vi. Vi fikk nemlig vite at vi skulle vente på Mista LovaLova og den utkårede. De hadde tasset til teltet med en liter medbrakt Bourbon kvelden før og møtte ikke opp. Men vi ventet - en greie som skulle repeteres ved hver eneste safari under hele besøket - mens noen fra hotellet var og hentet dem i teltet. Sånn ca 15-20 minutter for sent kommer de rolig luntende mot bilen og tar high five med alle på hotellet. Antrekket er selvfølgelig gala med stillettheler og oppsatt hår på dama. LovaLova har saggebukser og gullkjeder. Fint. For å fullføre digresjonen om dette paret som fulgte oss hele turen i Mara - så hører det med at de satt i telefonkonferanse (!!!!!!!) HELE den første safarien. Jeeeeezus. Guiden kjørte og kjørte i full fart. Han var ikke av den pratsomme fyren. Han pekte og sa "GNU!", for eksempel. Så bråstoppet han bilen i 20 sekunder før han børnet avgårde igjen. Men vi fikk jo sett noen ting da. Dyr og sånt, liksom. For eksempel vannbøffel. Og løver. Løvenforfølgelsen var også safariens absolutte lavmål da bilene kjørte rundt og rundt de stakkars løvene. De prøvde å gå unna, hvorpå bilene hev seg i gir og kjørte rundt og foran dem igjen. Så snudde løvene og gikk en annen vei, hvorpå bilene gjentok seansen. Det var ikke bra og jeg var både flau og sint. Jeg har vært på flere safarier i mitt liv og ingen har vært sånn. Dessuten forteller jo ofte guidene litt om ting, men ikke vår. Her kunne man sagt at jeg selvfølgelig burde gått rett til hotellet og klaget, men jeg er nordmann og vi gjør ofte ikke det. Vi biter det i oss og kommer aldri igjen. Løve: Og elefanter… Masse elefanter En liten ørn: Og ikke minst to flokker hyener som sloss om en floghestunge som noen løver hadde drept i løpet av natta. Dette, sammen med en løvejakt var klare oppturer i safariene. Min opplevelse av selve safariene var altså ikke bra. Det var på en måte alt som var gæli. Guiden, de andre i bilen, bilen i seg selv og opplegget. Men Tommy var på samme sted et par uker før og hadde en helt annen opplevelse så det er klart at det varierer. Så til mitt "lokale" høydepunkt: Møte et nesehorn til fots. Vi var oppe hos noen viltvoktere som arbeidet med oppfostring av nesehorn. Der fikk vi følge en av vokterne ut i skogen for å se på et nesehorn som lå og sov. Vi stod på noen meters avstand og tittet, da den plutselig voknet. Reiste seg og tasset rolig rett mot meg. Helt mot meg. Like etter at jeg skjelvende tar dette bildet, stående på bakken og uten zoom, kunne jeg strukket ut hånden og tatt den på hornet (noe jeg så klart ikke gjorde). Den var ikke tam, men var vant med vokterne sine og trygg på omgivelsene. Det var magisk opplevelse!! Dette var en oppsummering av de 4 safariene vi rakk. Imidlertid spurte guiden, som også var Masai, om vi ville besøke en lokal Masai landsby. Selv om vi visste det var en felle og de skulle ha penger, så sa vi så klart ja og bled med. Sønnen av høvdingen tok imot oss og guidet oss rundt. Og for å være helt ærlig så var det en upretensiøs kjernekar. Vi kom rett over ens, hadde samme humor (det er ikke alle som har det) og pratet som en foss sammen i den drøye timen vi var der. Gutta danset så klart litt for oss De bor i en ring av leirhus, omgitt av gjerder, og så har de en innhegning til kyrne i midten for å beskytte dem om natten. I denne landsbyen bodde det 150 stykker med smått og stort. Bikkje hadde de også. Han kuler'n Før de forsøkte å lære meg og lage ild. De hadde skikkelig teken og gjorde det i en vind. Mitt forsøk ble ikke like vellykket men jeg forstod omsider dynamikken i det og hadde det vært krise skulle jeg steike meg klart det hjemme. Blås Gunnar, Blååååååås for svingende Etter det bar det inn og besøke en av hyttene og hilse på sønnen til kall' som satt og kokte opp litt kumelk. De bruker sånn sett alt på kua, ettersom melka drikkes og spises. Bæsjen derimot, putter de i taket på huset sitt. Vurderer å teste det hjemme i leiligheten men jeg må sykle helt ut til Åkrene for å finne kuer. Til slutt fikk de en bønsj med Dollar og vi fikk et fang med krimskrams som vi tok med oss hjem og la i frysen på karantene når vi kom hjem. Oppsummert var det en veldig bra tur til Mara. Nedturen var selve safarien, men ting tyder altså på at vi var maks uheldige. Da venter bare 5 og siste del, fra Nairobi, der Fnate besøker fosterbarna sine og en liten "Bonus". Men nå må jeg løpe til flyet mitt.
Very NA!! Bortsett fra den indiske maten, var alt vi spiste hoggorm, teltene var rektale og alt for varme, mens safariene var helt konge. Saa som du sier, akkurat motsatt
Men var det ikke den Indiske maten du ble "risig i kistan" av? Eller var det inne i Nairobi det kanskje?
Supert rapport så langt! Interessant at du og Tommy har så forskjellig opplevelse av samme resortet med bare noen ukers mellomrom. Mr Lovalova og dama høres ut som et hyggelig reisefølge
Femte og siste del, begynner med landing på en eller annen Mara-flystripe, der vi plukket opp noen Svensker. På flyvningen tilbake til Nairobi hadde vi flere mellomlandinger og fløy en del lavt over Mara parken. Det var rimelig flott å se dyreflokker og elefanter og slikt ymse fra lufta i lav høyde. Flyturen begynte en times tid før planlagt, pga usikkert vær. Plutselig ble vi hentet i teltet og bedt komme med det samme, slik at vi kom avgårde før været endret seg. Det betød også at vi ankomt Nairobi rimelig lenge før tiden, og vi fryktet derfor lang venting før sjåføren vi hadde avtalt med kom. Men det var ingenting å frykte. Jeg hadde ringt hotellet før departure og sagt at vi - nok en gang - var booket om til Safari Link, og der stod sjåføren. - Jamoboooo!!! Han kjørte oss til hotellet jeg hadde booket siste natt, nemlig Kempinski Villa Rosa. Vi ankom på ettermiddagen, og om Intercontinental Nairobi "ikke akkurat var Bøkkingham Palace", så er det jaggu ikke langt unna at Kempinski var. En rosa variant, men dog. Prisene var også omtrent de samme. USD248 pr. natt inkl taxes. Avreise var dagen etter. Dvs dag og dag... Avgang er 23:45 på kvelden, så jeg hadde booket det ene rommet for 2 netter slik at vi kunne kjøre en full dags program og deretter komme tilbake, dusje og spise før avreise til flyplassen. Bort til innsjekk og sjekke inn: - I need to swipe your AmEx to guarantee for the room and incidentals, sir - No worries, beautiful (jeg var i et strålende humør etter å ha kommet til et skikkelig sivilisert hotell.) - Let's see... 248 plus 248... plus 248... plus incidentals 100... (hun teller og regner med fingre og alt før hun taster og drar kortet. Gir meg så en kvittering for å signere) - 8250 US Dollars???? You must be joking. Is this Kenyan Shilling? - No sir, this is US Dollars. It is incidentals also - But, miss... The rooms are 248 each. Three nights. That is 744 Dollars. You charged med 8250 dollars. - Yes, yes, yes... But the incidentals Det hele ble en litt heftig diskusjon før jeg, etter mye om og men, fikk demonstrert at 744 + 100 ikke er 8250. Hun var fremdeles i tvil men en manager godkjente til slutt at jeg nok hadde rett. Så kastet vi av oss sekken på rommene, som var helt strøkne... Man måtte bare ikke ta så hardt i ting. Trykker du på for hardt på en knapp, så detter den så klart av etc. Men det føltes spill nytt og var skikkelig rent og fresht. Det kan i høyeste grad anbefales med mindre man er gigafilantrop. Etter å ha ristet av oss det røde støvet hev vi oss ned i 1 etasje der vi bestilte @Henning sin signaturdrink - Black Label & Cola. Good times. De har en diger buffet restaurant i 2 etasje, som vi tok middagen på begge dager. Det var svært bra, men også svæææært kostbart. Det ga vi imidlertid beng i når alt kom til alt. All maten var muligens ikke like sunn og frisk ettersom jeg måtte løpe opp på rommet og være lettere indisponert mellom forretten og hovedretten. Men så tok jeg en stram dram og fortsatte herremåltidet. Fortsatt er det usikkert om de måtte renovere toalettet mitt. Dagen etter hadde vi booket sjåfør for hele dagen. Det kostet USD150 og ble belastet rommet slik at vi slapp å kuke rundt med det. Ruten ble lagt opp i samråd med concierge, som var veldig hjelpsom. Nå skal det sies - hun har ikke en veldig utfordrende jobb. Nairobi har 3 seværdigheter: 1) Karen Blixen sitt hjem 2) Giraffparken 3) Sheldrick Foundation sitt elefantfosterhjem - som jo var det egentlige formålet med turen vår. Bilen ventet presis kl 10:00, som avtalt og vi kastet oss inn. - Heeeey. I take you first to the Sheldrick Foundation - No no no. Vi go there at 3pm - I am sorry sir, but visitors can only come in the morning - But we are not visitors. We have a private meeting - But no-one can come then - But I promise you, we can. Taxisjåføren ristet på hodet. Dette hadde han pent liten tro på. Han kjørte denne "customizede" ruta hver dag og man gjorde det aldri i denne rekkefølgen. Man dro til Sheldrick først. Slik hadde det alltid vært. Men han la til slutt i vei. Nå måtte han improvisere og valgte derfor det som vi i utgangspunktet hadde planlagt med concierge, nemlig å begynne på Karen Blixen huset. Det var veldig flott ivaretatt og ble drevet av en Dansk stiftelse. Det kostet 1100 Shilling pr pers å komme inn. Det er ikke lov å ta bilder inne, og det er en guide som leder deg igjennom alt. Han var "skikkelig engasjert", men bedre enn safariguiden. Det var en flott opplevelse. Særlig for reisefølget som hadde sett Mitt Afrika - filmen, og kjente seg igjen. Jeg bet meg mest merke i at hun hadde hatt en custom Louis Vitton reisekoffert med seg, som fortsatt stod der. Men det er jo ok så lenge hun var jente. Gutter har ikke brun Louis Vitton koffert. Period. Jeg la også merke til at de hadde en kamelon der. Det må ikke forveksles med kamel eller melon. Deretter bar det videre. Vi kjørte igjennom et veldig rikt strøk av Nairobi, som het Karen (ka-chiiing). Jeg spurte sjåføren hvem som bodde her. Han svarte at det var folk som enten hadde arvet eller stjålet penger. Ingen hadde jobbet for dem, ifølge han selv. Neste stopp var en Giraffpark. Lignet litt på dyrehagen i Kristiansand. Om du har knapt med tid, så skip for all del denne. Vi var bare her i et kvarters tid. Det satte nok en gang sjåføren helt ut, siden programmet hans gikk helt i vasken og det var 3 timer til vi skulle til Sheldrick. Vi spurte om han ikke hadde hadde noen andre seværdigheter. Til slutt hostet han opp dyrehagen og vi dro dit. Der kjøpte jeg noe drikke til han og ba han bare legge seg og purke i bilen til vi måtte dra videre til Sheldrick. Først tittet vi i dyreparken, som av alle ting skulle ha USD25 per utlending i inngang. Var du lokal var det 300 shilling (21 kroner). Og den var en fullstendig katastrofe. Jeg holdt på å begynne og gråte av alle dyrene som gikk hvileløst frem og tilbake i bittesmå bur. Etter litt om og men har jeg slått meg til ro med at "de tar en for laget". Det var nemlig bøttevis med skolebarn der, som fikk opplæring om dyrene. De så på med tallerkenøyne og lærte seg at dyr var noe greier det også. Kanskje får de et bedre forhold til at de trenger vår beskyttelse. Jeg velger å tro det. Forholdene var ihvertfall ikke bra. Så vi gikk ganske fort ut og tasset bort til en kafe og satte oss med en Cola. Det var gatekjøkken buffet og Fungerende holdt på å bestille hamburgertallerken, men der satte jeg foten ned. Jeg vil tross alt ha han med hjem. Han underholder mor etc. Kafeen var brillefin, luktet hoggorm og vi ble sittende her til vi måtte reise. Så var det rett og slett bare å kjøre opp til mitt prosjekt med elefantbarna i Sheldrick Foundation. - Her må jeg splitte posten pga for mange ord...
- Post 5 fortsetter... Jeg har sponset dem i noen år og med varierende mengde penger. Nå kan det se ut til at bidragene mine kan økes ganske betydelig fremover, men da ville jeg også se at det virkelig var skikkelige greier. Så jeg hadde, som nevnt booket møte. Gutta vet jo hva som egentlig trigger. Så det var ikke mye chit chat til å begynne med. Leirsjefen dro meg og Fungerende rett igjennom leiren og ut på jordet der de største barna (2-3 år) var på vei hjem fra dagens gjørmebad for å drikke. Drikken er en spesiallaget melk basert på soya. De tåler ikke kumelk og akkurat melken var det største problemet i oppstarten av campen. En 3-åring drikker 18 liter om dagen, men blir da gradvis avvent ved at melken tynnes ut og smaker gugge. Melken er også hovedkostnaden, som gjør at det koster ca USD900 i måneden fostre opp en elefant. Etter 3 år blir de flyttet til et mye større reservat ved kysten, som heter Tsavo. Der lever de i en beskyttet gruppe frem til de er ca 8 år, før de blir sluppet ut i det fri. Så langt har 190 elefanter gått hele løypa. Fra å være reddet som foreldreløst barn (mor skutt av krypskyttere eller lignende), til å leve helt fritt som voksen. Jeg var heeeeeelt solgt og henrykt over å få stå så nære og se. De var jo bare meter unna meg. - Now go out and play with them - sa camplederen. - What???? - Yes, go on. We have half an hour before the smallest guys comes back Litt smånærvøst tasser jeg ut blant "gutta" som er sånn passe nysjerrige. De småpromper av melken og dytter på oss med snabelen. Jeg var litt småkeitete i begynnelsen, men så var det bare fantastisk. Heeeeelt fantastisk!!! Elefanter er svært sosiale, og en god del av det sosiale samspillet foregår med knuffing. Så de lener seg på deg, småstanger deg og gir deg en "assing", som det heter på hockeyspråket når de går forbi. Han kompisen her er 3 år gammel, og demonstrerer virkelig hva det vil si å lene seg. det er bare å ta spenntak og lene imot. Han veier jo ikke "2 kilo". Mye av treningen før de forlater barnehjemmet i Nairobi til ungdomsherberget i Tsavo går på å lære å spise gress og blader istedenfor melk. De har også denne løkka hvor de spiller litt fotball. Etter en halvtime med dytting, knuffing og promping sammen sa vi farvel og tasset til andre siden av campen. Der var de 3 nyankomne akkurat på vei tilbake fra skogen. Her kommer de joggende i tog Når de er under ett år har de en fast foresatt som de knytter seg tett til og bor sammen med 24/7. Hver har en liten hytte som de bor i sammen. Elefanten sover på bakken, med gode pledd over seg. Den foresatte (gutta på bildet) sover i køya ved siden av. Her er kåken til KAMOK De aller minste må lære helt basale ting. Som for eksempel å begrave seg selv i gjørme et par ganger om dagen. Så etter tur i skogen blir de spadd fulle av jord og så masserte vi det inn i ryggen deres og på knollen. Det var helt klart dagens høydare for gutta. Han her var bare noen måneder gammel og ligger og vralter seg etter at jeg har gitt han full jordmassasje. Bak treet der står imidlertid han som ble min personlige favoritt. KAMOK. Han er like gammel, men er en litt lone wolf og gatas skurk. Han stanger og bærer seg noe voldsomt og vil ikke på noen måte la seg diktere. Jeg falt pladask og han fikk ta løpefart og stange et par ganger. Da var han fornøyd selv også. KAMOK: På dette tidspunktet kunne jeg dødd. Å kose og krangle og knuffe med denne gjengen, og se at det hele var så orntlig. At "ukepengene" mine faktisk gikk til noe skikkelig var helt... FANTASTISK følelse. Jeg tror det må være en av de flotteste opplevelsene jeg har hatt i hele mitt liv. Det er så klart store ord, men sånn føles det fremdeles et par uker senere. Til slutt var det bare å si farvel til alle sammen og bli kjørt tilbake til hotellet. Ny Black Label og Cola ventet mens jeg satt sølete og fæl i lobbyen. Da ringte telefonen - Ka farsken hette han elefanten din? - Hei Tommy - Vi må sponse de her greian her. Æ lage sånn fadder på han KAMOK nu. Fæm hundre dollar, så har vi Bonusfeberelefant. - Takk Tommy - se egen tråd her. Kort sagt var det en fantastisk tur. Kort og intens. Fungerende mente han aldri hadde gjort så mye på så kort tid (jeg liker ikke å kaste bort tia). Men avslutningen var i en klasse for seg. Tusen takk for at du gadd å lese, og om du har lyst på å støtte Bonusfeberelefanten, så starter det på 50 dollar og går til noe godt! Mer om hvordan du støtter kan du lese her: Bonusfeber adopterer en elefant
Sant nok, men det er ikke første gang. He he Tusen takk. Og takk til alle for sjefshyggelige kommentarer underveis.
