Foodietur østover ...

Nå skal det sies at det er min beste halvdel som har skrevet dette. Jeg var med, spiste, opplevde og betalte

Men ja, har dere mulighet og lyst, ta en kveld på Gaggan.

Etter vi var på Gaggan, så har vi vært innom 2 nye restauranter ... Sukk, jeg blir tjukk!!!

 

Se der ja, der fikk du smakt koreansk biff, hanu (한우), både rå og stekt.

Jeg må alltid spise det 2-3 ganger hver sommer jeg er i Korea. Det er ubeskrivelig godt og anbefales på det sterkeste!

 

For ett vakkert måltid, må virkelig ha vært en strålende matopplevelse. Takk for at dere deler med oss, får vann i munnen av bildene og beskrivelsen

 

Michelin på thai, av thai, for thai? Ja, også for oss, da! Restaurant Paste har både en stjerne og en 31.plass på lista over Asias 50 beste restauranter, og fokuserer på thailandsk mattradisjon. Dette hørtes jo spennende nok ut til at det var vel verd et forsøk - til tross for den noe odde plasseringen i et hjørne øverst i et kjøpesenter (Gaysorn). Stedet viste seg å være både vakkert og luftig, og vi fikk et fint og usjenert bord i en rund sofa med usikt over gata nedenfor.


Ettersom vi tross alt er forholdsvis amatører på thailandsk mat (med kun «turisterfaring» å vise til), fant vi veien bakerst i menyen til «Tasting»-menyene. Og ettersom vi bare var 2 personer var egentlig valget tatt for oss allerede - det ble meny nr 1. Overraskende nok var det ingen mulighet for «wine pairing», så etter et par drinker landet vi på en tørr riesling til måltidet.


En ting må sies før vi kommer til det med maten. Vår thai er ikke bare mangelfull, men heller ikke-eksisterende for alle praktiske formål, og en kombinasjon av litt lite engelskkunnskap og en litt vanskelig thai-engelsk uttale hos de svært hyggelige kelnerne gjorde nok at vi ikke fikk med oss absolutt alle detaljer denne gangen - og ikke hjalp det at rettene ikke helt kom i samme rekkefølge som på menyen heller. Men, vi gjør vårt beste for å klare å gjenskape måltidet for dere!


Først landet det en liten «smaksprøve» med krabbekjøtt og noe som antakelig var syltede grønnsaker på thaivis dandert på små, sprø “knekkebrødbiter” på bordet vårt, som en liten velkomst. De var friske og gode, med akkurat passe mye “crunch” fra knekkebrødet mot det myke krabbekjøttet - en lovende start.



Deretter fikk vi servert det som egentlig var rett nr 3 på menyen; sprø kuler med reke, ristet kokosnøtt og cashewnøtter på roseeple (med curryblad og rød chili på toppen). For oss vestlige pyser var det helt greit å plukke av chilien, det var mer enn nok kraft i den lille rekebolla som viste seg å være ganske langt unna den litt fluffy og myke versjonen vi hadde regnet med ut fra tidligere erfaringer med thailandsk gatemat. For å si det sånn; det er fint at roseeple er mildt og saftig!



Neste rett var en fantastisk god “haug” av stekt and og koriander, krydret med muskat og currypasta servert på riskjeks. Dette var så godt at vi strengt tatt kunne ha spist en ca fire-fem til - litt som når man spiser en god pekingand, bare på klingende rent thai.




Så fikk vi servert det som vel strengt tatt var menyens første rett; kvernet laks med kuler av vannmelon, lakserogn, stekt sjalottløk og galangalpulver. Frisk vannmelon gjorde seg godt mot “pulveret” rundt, som må ha vært tørket (og muligens saltet) før den ble kvernet. En artig og veldig, veldig u-norsk lakseopplevelse.



Deretter fulgte en salat med hummer, gressløkrøtter (what?!) morkler, «asiatisk sitron» (den lilla storebroren til gaukesyre), tang og hvit gurkemeie. Presentasjonen var nok en gang best forklart som en liten “haug”, men med en blanding av sprøtt og mykt, syrlig og salt. Riktig velsmakende, og ganske morsomt med den “asiatiske sitronen”, de mørkelilla bladene langs kanten.



Etter salaten fulgte en liten skål med suppe laget med vannmelonskall (bare det hvite) og fiskerogn (bitte, bitte små egg) med dumplings fylt med havabbor og jicama, en rotfrukt. Suppa var god, litt sterk og syrlig, men dumplingene måtte spises fort for å ikke bli myke og “soggy”.



Og fra suppe gikk vi rett over til…. Suppe! Denne gangen var det kokossuppe med krabbe, saltet andeegg fra Nan-provinsen og en thailandsk grønnsak de kalte “hairy eggplant” i menyen. Dette var også riktig godt, og mer på det søt-syrlige i smaksbildet.



Så var tiden kommet for hovedretten, singhol curry, med langtidsstekt geit i currysaus med ris. Dette var ordentlig, ekte kosemat på thai - og til tross for at vi nærmet oss sprekkmette, var tallerkenen skrapt så ren at det nesten nærmer seg flaut da vi var ferdige.



Heldigvis var desserten av den mer beskjedne størrelsen, selv om den kanskje var en av de peneste små dessertene vi har sett - kjøkkenet hadde nemlig laget et helt lite landskap med litt kakesmuler, is, sjokolade, blomster og frukt. Hvis du hadde puttet denne på bordet uten å si noe, er det fare for at enkelte hadde latt den stå i den tro at det var en ren dekorasjon. I alle fall frem til isen smeltet.



Og så - helt til sist - en liten kule med sjokolade rullet i nøtter. Ikke at vi egentlig trengte en siste, liten bit for å fylle magen, men så var den jo god, da…

 

Ble sulten jeg

 

Det er ennå et måltid(middag) igjen, pluss noe flymat-review i Thai loungen og på F hjem

 

Etter å ha testet hvordan stjerner smaker både på indisk og thai, tenkte vi at det var på sin plass å teste hvordan det europeiske kjøkken gjør seg i Bangkok. Dermed byttet vi både hotell og nabolag, og flyttet over til Lebua State Tower, der vi hadde bestilt bord på Mezzaluna, en restaurant med to stjerner i Michelin og en helt eventyrlig plassering i 65.etasje med utsikt over stort sett hele byen - så langt øyet rekker, i alle fall.



"The Dome" på toppen av Lebua og takterrassene rundt huser ikke bare Mezzaluna, men også tre barer og nok en restaurant. Så for å snuse litt på omgivelsene tok vi heisen opp litt tidlig, og koste oss med et par drinker (en av dem servert på ekte street-thai-vis i pose med sugerør!) på terrassen til Distil Bar. Smilende, hjelpsomme damer i lange kjoler flagret grasiøst rundt oss og serverte småsnacks og drinker, og da det nærmet seg middag ble vi hentet og geleidet opp en etasje til bordet. Mest fascinerende var det kanskje at de er så VELDIG opptatte av å fortelle oss om alle trappetrinn her og der på veien - det kan jo tyde på at turister har en tendens til å snuble når øynene bare er på utsikten og ikke på hvor man setter beina...


Med unnskyldningen om at det nok er veldig lenge til (om noen gang) vi kommer tilbake til denne restauranten valgte vi selvfølgelig "Premium Wine Pairing" med god samvittighet. Og det kjentes i grunnen veldig godt da glassene ble fylt av en Bollinger La Grande Annee 2007.



Før menyen i det hele tatt rakk å begynne, fikk vi servert en liten aperitif. Skjønt, liten og liten - fire små esker med to små, delikate biter i hver kvadrat ble dandert på bordet. Her var det en firkantet mousse som vi tror må ha vært kylling med et trekk av rødbet, to små skjeer med kuler av en annen slags mousse, små boller med skummet suppe med polkabeter og salvie - også to østers, da, med et lett syrlig tilbehør av noe som kan ha vært eple og grønne blader som mest av alt - igjen - minnet om barndommens gaukesyre. Alt sammen smakte godt (hvem kan vel klage på østers?!?), og det var en fryd for øye - men litt mer presentasjon av hva vi egentlig spiste kunne kanskje vært hyggelig.



Så begynte vi på forrettene, og her var det greit å ha tatt et aldri så lite bilde av menyen for å få med seg alle detaljene. For hver enkelt rett ble presentert i en fart, og rettene så vakkert presentert at det ville vært vanskelig å gjette seg til hvilke råvarer som var skjult i hvert kunstverk. Menyen var lagt opp slik at enkelte retter var felles, mens for andre var det to alternativer. Nysgjerrige som vi var betød det selvsagt at vi valgte hver vår - bortsett fra én av dem, der vi hadde fått råd om å velge wagyu-biff fremfor lam. Og akkurat på det punktet var vi ikke særlig kranglete, etter vår sør-koreanske biffopplevelse.


Første forrett var Amaebi (søt reke) marinert i sitron og hvit soya, og dandert i et terteskall sammen med litt grønt eple, agurk og belugakaviar - alt sammen plassert på en tegneserieliknende grønn “splætt” på tallerkenen - også spiselig, selvsagt. En god og frisk start på måltidet, og på ingen måte feil til champagnen.



Deretter fikk madammen kamchatkakrabbe, med bottarga (nærmest speket kaviar) og en slags nepe formet som en liten kake plassert på en bunn av ruccolapesto. Vakkert og godt, om enn ikke så ulik første forrett. Et glass Sancerre fra Henri Bourgeois var absolutt en god match til.



Sjefen sjøl vant nok andre forrettrunde, med pannestekt sake-marinert foie gras med selleri, sesam og andesjy. Foie gras som er riktig stekt, med den silkemyke konsistensen mot den karmelliserte overflaten er en fantastisk opplevelse. Så får det heller være at presentasjonen faktisk så heller pjuskete ut. Vår kunnskapskapsrike vinkelner hadde her plukket frem en Chardonnay fra Napa Valley av alle steder - ikke det første valget vi tenker på til foie gras, men til denne kombinasjonen fungerte det absolutt bra.



Deretter fulgte en “fellesrett” igjen - grillet hummer smaksatt med Miso, med en bisque på kråkebolle. Også her var sammensetningen stødig og smaken av sjø klar og fin, og igjen ble vi positivt overrasket over vinvalget - en Chardonnay fra Pio Cesare. Fortsatt ingen ting å klage på der, altså.



De neste to rettene understreket i grunnen hvor mange fiskeslag man aldri har hørt om før - og definitivt ikke smakt! Madammen fikk en Sanma, og sjefen fikk en Nodoguro. Google it! Sanma, som nok er i slekt med makrellen et sted langt ute på farssiden, ble servert med grønn aubergine på en consommé på ibericoskinke, og pyntet med løk, tomat og basilikum. Fisken, som var overraskende fet, fikk følge av en sake i glasset - noe som tok hele retten med sjumilssteg mot Japan. Nodoguroen, som visstnok gjerne brukes i sushi, ble derimot servert i en bortimot europeisk drakt, med sprøstekt skinn og artisjokk på en slags bouillabaisse (dog med japansk pepper). Her var vinfølget en chardonnay fra Tyrrell i Hunter Valley i Australia, et vinområde vi gleder oss til å besøke i oktober.



Så fulgte andebryst med trøffel, andesjy og nok en rotplante som er forholdsvis ukjent for oss her nord; salsify. Vellaget og velsmakende, med et glass Shiraz fra St. Hugo i Barossa Valley. Og deretter kom den tidligere omtalte wagyu-biffen, grillet på kullgrill og servert med porcini-sopp og rødvinssaus. Så lekkert, mørt og velsmakende som det går an å gjøre en biff, med en herlig Bordeaux-vin fra Chateau Pape Clément i glasset.




Omtrent på dette tidspunktet begynte magen å nærme seg bristepunktet, nær så man kunne føle med trollet som kappåt med Askeladden. Men man må jo smake på desserten også! Sjefen sjøl fikk en kule med yuzu-sorbet, en syrlig og lett bitter citrus-variant fra Øst-asia, mens madammen fikk servert to kuler med mørk sjokolademousse tilberedt med solbær og yamazaki whiskey. Alt sammen farlig godt, og servert med henholdvis et glass sauternes og et glass LBV portvin.




Og så mett kan man altså bli, at det slett ikke er mulig å spise opp petit four’en som fant veien til bordet etter desserten. Planen var vel egentlig å ta en tur ut i den andre baren - den som henger litt sånn ut over kanten oppe på takterrassen. Men denne kvelden kom vi ikke lengre enn til heisen som tok oss noen etasjer ned til hotellrommet.

Neste kveld, derimot, rakk vi heldigvis en tur ut på takterrassen, og fikk med oss den fantastiske opplevelsen det er å “stå og henge ved baren”, drikke (gode!) gin&tonic og nyte utsikten over Bangkok by Night.

 

Som tidligere sagt; dette blir man sulten av. Må prøve å overtale madammen til en tur

 

Litt dårlige bilder fra Mezzaluna, det var et elendig lys og ta bilder i.

 

Jeg skal dit om et par uker og har ikke helt bestemt meg for hvor vi skal spise. Hvordan vil du si Lebua leverte i forhold til Gaggan? Vet vi er for sent ute til Gaggan uansett, men...

 

Gaggan er mye mer innovativ og spennende, mens Lebua er klassisk gourmet. Gaggan er leken, mens Lebua er mer sofistikert... Jeg ville uansett ha forsøkt Gaggan (som er i en klasse for seg), det KAN jo hende man er heldig - eller at man kan stå på en venteliste sånn i tilfelle...

 

Har da sittet på chef's table på Gaggan, og enig med deg at det er en unik opplevelse. Men tror ikke reisefølget denne gangen er riktig for å dra dit igjen. Vi bor på Lebua, og jeg visste faktisk ikke at de hadde fått to stjerner. Får se om vi sjekker ut den. Heller kanskje mer mot gatematopplevelser for de som ikke har vært i Bangkok/Thailand eller for den saks skyld Asia før. Det kan være vel så morsomt. Vi får uansett både masse utsikt og god mat til frokost, afternoon tea etc på hotellet.

 

Etterlyste ikke herskapet en norsk variant for 'wine pairing'. Vi (rojalt flertal) kan foreslå:
– Vinsparring (mat- og vinsmak sparres med hverandre)
– Vinparring (ordspill på den over som er bittelitt på kanten)

 

Hehe, ja

Sommelier på Mezzaluna var en veldig dyktig fyr. Han hadde ful kontroll på de fleste vinområder, og ikke minst de forskjellige typene druer og jordsmonn på viktigste vingårdene.

Chardonnayen vi fikk på Mezzalune får besøk av oss neste uke, da går ferden down under, og ikke minst til Hunter Walley (for mer mat og vin)

 

Passer perfekt med et lite reisebrev fra Hunter Valley. Vi befinner oss der om knappe 6 uker

 

Hjemtur

Vel, når man er ute og reiser kommer jo alltid den dagen da man skal hjem. Og vanligvis er det den absolutt kjedeligste delen av reisen, men denne gangen var det nesten så vi gledet oss litt - nå skulle vi jo teste hvordan det var å reise med Thai på første klasse! Og alt fra starten av var stemningen god, med egen innsjekk i enden av terminalen. Utseendemessig minnet egentlig innsjekkingsområdet om en litt avansert messestand - pent og god plass, men med følelsen av at det hele er satt opp litt midlertidig. Men hva gjør vel det, når man blir behandlet som kongelig?



Etter at kofferter og slikt var blitt tryllet bort og vi hadde slappet av litt i en sofa, ble vi hentet og geleidet raskt og effektivt gjennom den dedikerte sikkerhetsslusen, før vi ble plassert i en flyplassbil og kjørt til førsteklasseloungen - gjennom businessloungen, for sikkerhets skyld Loungen var stor og ganske hjemmekoselig, og vi fikk vår egen lille stue - et privat rom med sittegruppe, arbeidsplass og egen tv. Ganske fancy, i grunnen. Buffeten var av det minimalistiske slaget, men med vakkert presenterte småretter - de fleste pakket inn i plast. Vi oppdaget fort at dersom du hadde tenkt å forsyne deg selv og faktisk bære maten dit du satt, så måtte du snike deg inn dit uten å bli oppdaget - hvis ikke var damene raskt på pletten for å hjelpe deg med jobben. Vi testet selvsagt også restauranten - et lite område med noen få bord. Ikke like god restaurantfølelse som hos Lufthansa i Frankfurt, men maten var det ingenting å si på!




Og naturligvis fant vi tid til å skjemme oss bort med en liten halvtimes fotmassasje på SPAen...


Skal man si noe negativt om loungen, måtte det være at det var litt støy fra områdene utenfor - veggene gikk nemlig ikke helt opp til taket. Men da det såvidt begynte å nærme seg avgang la vi ut på vandring for å strekke på beina og titte litt på resten av flyplassen - og jammen fant vi ikke en bitteliten miniversjon av førsteklasseloungen rett ved gaten! Perfekt for den som ikke er så glad i å stå i kø, og gjerne vil sitte ned og nyte et siste glass vin i fred og ro før boarding...



La oss bare si med én gang: første klasse på Thai skuffet ikke. God plass, lyst og trivelig, og ypperlig service. Ikke skader det at de serverer Dom Pérignon 2009, heller! Vi hadde gjort hjemmeleksene på forhånd, og bestilt hver vår middagsmeny - madammen skulle ha spicy beef salad thai style og and i rød curry, og sjefen sjøl hadde valgt seg scampisalat og massaman-curry med kylling. Begge deler med masse ekstra tilbehør selvsagt. For ikke å glemme den obligatoriske serveringen av snacks (fritert østerssopp med guacamole) og kaviar først. Resultatet var selvfølgelig at vi spiste oss stappmette og måtte takke nei både til osten og desserten - men du verden så god mat! Med hånden på hjertet; dette var virkelig restaurantkvalitet!



Etter en god natts søvn - med god plass beina selv for sjefen sjøl - ble vi vekket til frokost. Utfordringen var bare at vi fortsatt egentlig var gode og mette etter middagen - og etter både frukt og en runde med stekt egg, skinke, asparges og ymse tilbehør kom flyvertinnen med ostefatet vi hadde takket nei til kvelden før - noen hadde visst oppfattet at vi syntes det var leit å måtte stå over osten.




Kanskje ikke så overraskende at vi nærmest trillet ut av flyet da vi omsider landet i Frankfurt...

 

Positivt å lese dette, jeg er selv pro TG F, men de får litt blandede tilbakemeldinger på mat. Det muligens hummeren og de mer vestlige rettene de bommer på. Thai-rettene synes jeg alltid leverer. Godt å se at mat-ekspertene bifaller

 

Vi er av den oppfatningen at Thai er best på thai-mat. Lufthansa er best på wienersnitzel, SAS best på polarrull, Quantas på kenguru, osv ...

Det er litt som å sette en gjeng fra India å lage pinnekjøtt eller fårikål. Det hadde sikkert blitt veldig godt, men det hadde nok vært langt unna hva vi forbinder med pinnekjøtt eller fårikål.

 

Holy smokes....!!!! F-A-N-T-A-S-T-I-S-K

 

Etter et par timer i Senator-loungen (og en dusj - duverden så godt), var vi veldig klare for siste flytur i denne omgang. Det var selvsagt buss ut til flyet (et par hakk ned fra Porsche Panamera), og da vi var vel oppe i lufta fikk vi servert et lett måltid med reker, kantareller, soltørket tomat og en stor dose créme fraîche (antakelig). Og sjokolader forkledd i oktoberfest-drakt til dessert. Det var nå i alle fall ordentlig bestikk og tallerken - det skal man da i alle fall ha sagt om Lufthansa!




Alle var enige om at det hadde vært en fin tur ... Snipp snapp snute, så er det bare å begynne å planlegge neste tur. Det er 227 Michelin starred restauranter i Tokyo.