Her i Cartagena er det veldig godt å bo (i to dager i hvert fall)

Jeg skal gjøre en lang intro kort: min lengstlevende booking ble plutselig ikke så fristende lenger. Delta hustlet meg for Delta One-opplevelsen og det politiske lederskapet der borte oppførte seg ikke så fint i januar. Som vanlig var det et kort utreisevindu man-ons og hjemreise ons-fre, maks tre netter borte. Selv med et par ukers forsprang var det særdeles få muligheter i ST-søk for de to midtukene i februar. De eneste mulighetene som dukket opp innebar Colombia. Jeg landet på at jeg denne gangen ville oppleve noe mer enn et flyplasshotell og separate tilslutningsfly, så da ble det Cartagena (CTG). Selv om jeg fant en tur-retur med to overnattinger i Cartagena, var det overraskende tungt å kansellere USA-turen. 2k i gebyrer, og i tillegg virket det som om den ene longhaul-turen min ville vært poenggivende i C pga en minimal invol schedule change og SK-IT. Jaja, det får vi aldri vite for sikkert. Heldigvis. Jeg får bare bake det inn i turbudsjettet og lukke kalkulatoren.

Flyselskap: KLM
Klasse: Biz
Avreise fra: Norsk By
Destinasjon: Cartagena (CTG)
Enveis, T/R, Open Jaw: t/r
Antall poeng brukt: 95 000 + CT
Skatter & avgifter (per person): 2.290,-
Antall reisende: 1 voksen
Reisen finner sted i: februar 2026
Booket: januar 2026

Dag 1
Norge-AMS | KL Biz | B737-8
AMS-(BOG-)CTG | KL Biz | B787-10

Dag 3
CTG-AMS | KL Biz | B787-10

Dag 4
AMS-Norge | KL Biz | E190

 

Norge-AMS
Det har blitt en del KLM på meg i det siste, og denne turen har bare bekreftet mitt positive inntrykk av nederlenderne. Ulempen med mange av KLM sine langturer er at de har avreise fra AMS ganske tidlig. Heldigvis har KLM et morgenfly, men det var greit brutalt å stå opp for å rekke dette. Selv om vi var et av de første fly ut fra gate, måtte vi likevel vente en halvtime før vi fikk ta av. Jeg hadde hele første rad for meg selv og fikk raskt servert den sedvanlige frokostboksen. Selv om jeg hadde småspist litt i kontraktloungen før avreise, var det ingen problem å fortære frokosten ombord også. "Nystekt" (eller i det minste oppvarmet) kanelbolle, brownie, yoghurt og croissant er perfekt for meg som søtmoms. Kontrastelementet i boksen denne gang var et knusk tørr, smuldrete, men også seigt, rundstykke. Nesten litt imponerende egentlig. Siden morgenflyet fra KLM hadde stått over natten i Norge, var det dessverre ikke noe ferskpresset appelsinjuice på denne flyvningen.



AMS-(BOG-)CTG

De siste to gangene jeg har vært på AMS har det ikke vært noe kø i passkontroll. Denne gangen var det en halvtime kø, men jeg hadde likevel nok tid til å gå innom lounge 52 et kvarters tid. Jeg må ha ankommet midt i skiftet fra frokost til formiddagsmat, for det var ganske skralt utvalg denne dagen. Etter litt småspising tuslet jeg mot nærmeste gate (som flyet mitt skulle bruke, altså). Boarding av gruppe 1 var i gang, men gikk tregt. Det virket som nesten en tredjedel av flyet hadde boardinggruppe 1. Pre departure drink gikk litt i rykk og napp. Flyvertinnen snudde når hun kom til min rad, så det tok et lite kvarter før jeg fikk min ferskpressede appelsinjuice. Uten å helt kunne sette fingeren å det, så fristet ikke alkohol i det hele tatt. Det må enten ha vært lite søvn eller noe sykdomsrester som hang igjen i kroppen. Jeg prøvde meg på en cocktail, men halvveis ned i glasset konkluderte jeg med at det ikke var verdt det på denne flyvningen. Etter hvert ble amenity kit delt ut og matvalg bekreftet. Jeg hadde forhåndsbestilt kyllingretten, og valgte Beef Tartar som forrett, basert på tidligere innlegg fra medforumister som har reist i det siste. Konklusjonen min var vel at jeg ikke er så veldig tartar-menneske. Servering tok som normalt circa 3 timer fra avgang og smakte helt ok. Det kulinariske høydepunktet for meg var faktisk sideretten med kylling som ble servert før mellomlanding i Bogota.



Etter første servering la jeg meg for å sove, for å ta igjen litt av den tapte morgensøvnen. Det ble cirka to timer god søvn før jeg stod opp for å se på Netflix. Jeg planla å holde på norsk døgnrytme under oppholdet, så det passet fint at jeg ikke sov lengre. På hjemmeskjermen til IFE var det en tidslinje over flyturen og når de forskjellige serveringene skulle finne sted. Dette har jeg savnet på tidligere flyturer og det hjalp meg å "planlegge" litt kombinasjonen av mat, drikke, søvn, underholdning og jobb. Mine tidligere turer i 787-9 (eco), var den gang Norwegian flydde longhaul med Dreamliner. For meg var denne turen mitt første møte med storebroren 787-10. Det er derfor mest naturlig for meg å sammenligne hardproduktet til 787-10 med 777-300ER. Sete og skjerm er helt kurant i denne B787-10. Jeg har veldig sansen for kartmodusen til IFE som trekker opp sammenfattede wikipedia-artikler fra steder vi flyr forbi. Jeg savnet en luke å kunne legge småting i, men klarte meg helt fint med den halvåpne headset-hyllen. Det eneste som hintet om at dette flyet var noe eldre enn 777-flyene, var at en plastkanal/deksel hadde falt ned i fotbrønnen min. Denne irriterte meg nok til at jeg sa ifra ved mellomlanding, og da fikk de midlertidig fikset det til det siste legget. Noe annet som smålugget litt var internett. KLM tilbyr gratis internett for meldingstjenester for alle Flying Blue-medlemmer, men det fungerer bare sånn halvveis for meg på de siste fire turer. Jeg får opp notifikasjon hvis jeg får en melding, men appene (Whatsapp, Messenger, Snapchat, Teams, etc) klarer aldri å åpne disse. Jeg får tilsvarende ikke sendt noe ut heller.

Halvveis over Atlanterhavet dukket det opp en notifikasjon med antydning til jobbtrøbbel som måtte svares på. Men, på grunn av overnevnte problemer fikk jeg ikke se hele meldingene, og jeg fikk uansett ikke svart ut. Jeg prøvde derfor å bestille Wifi for resten av turen, i håp om at det fungerte bedre enn gratisnettet. Jeg prøvde først å betale med ApplePay, men transaksjonen tok lang tid og det kom til slutt en feilmelding. For å ikke gå på en smell sjekket jeg My Wifi for å se om det lå noe wifi-pass der likevel, men det gjorde det ikke. Etter noen minutter forsøkte jeg på nytt, bare at jeg la inn kortdetaljene manuelt. Da gikk det raskt. Og plutselig satt jeg der med to wifi-pass, to kvitteringer fra KLM og to trekk i nettbank. Det var jo veldig ergelig, men jeg la inn et claim til KLM nå som jeg hadde fått nett, og etter en drøy uke fikk jeg faktisk refundert det første kjøpet. Jeg kan bemerke at wifi-passet også fungerte fra BOG-CTG, med en lovpålagt nedetid på internett mellom landing og takeoff.

 

Litt ekstra taksing i AMS og litt motvind på veien gjorde at vi ankom BOG 1 time bak skjema. Like før landing ble Delft-hus utlevert. Alle skulle ut av flyet med alt av eiendeler. Bortsett fra dette kjente ikke cabin crew til hvor man skulle eller kunne gå når man var gått av flyet. Vel ute av flyet hadde KLM to lokalt ansatte med Cartagena-skilt som sjekket navneliste og sluset oss inn mot transfer. Det var kanskje maks et par hundre meter å gå fra flyet til en transfer-sikkerhetskontroll. Her var det minimalt med kø og gaten vår var like etter sikkerhetskontrollen. Det manglet informasjon om lounge-tilgang, men ved henvendelse til gate fikk jeg bekreftet forsinket boardingtidspunkt og at lounge lå en etasje opp. Det var bare et steinkast å gå, men som eneste gjest i resepsjonen tok det 5 minutter før de klarte å slippe meg inn.





Loungen i seg selv hadde et lite utvalg mat og drikke, men god utsikt og flere ledige sitteplasser. Jeg tok en lokal brus og en risrett, men det var ingen høydare. Jeg fikk ikke internett eller norsk mobildata til å fungere, så jeg fikk ikke aktivert Airalo. Boardinger ble annonsert i loungen, men lydkvaliteten på PA-anlegget var såpass lav at jeg ikke turte å belage meg på dette. Gikk ut av loungen og ned til gate til annonsert boarding-tid, men ble stående 10 minutt i kø med mine noen og 40 Zone 1-venner. Alle grupper hadde fått hver sin gate-agent med Zone-skilt, så her ble boardinggrupper strengt fordelt mellom gruppe 1-6.

Vel ombord på samme sete kom forfriskninger (PDD). Jeg var fortsatt på appelsinjuice-kjøret og trivdes med det. Midtveis i den litt timesdrøye flyvningen kom en flyvertinne rundt med en boks med snacks (kjeks og chips), etterfulgt av ny drikkeservering. Bogota ligger ganske høyt over havet og flyet vårt mot CTG klatret ganske bratt på kort tid. Nedstigningen skjedde også tilsvarende raskt. På min forrige Sør-Amerika-tur ødela jeg høyre trommehinne i en måneds tid, så når jeg nå kjente trykkforskjeller i venstre øre, fryktet jeg det verste. Med Otrovin, Paracet og tyggis kom jeg meg heldigvis unna varige mén denne gangen. Vel framme på CTG var solen på vei til å gå ned. Flyet parkerte et par hundre meter unna gate, og vi gikk fra flytrapp og langs tarmac og forlatte hangarer for å komme til gate. Den varme vinden og omgivelsene gav en eksotisk følelse faktisk, og det var en stor kontrast til de tosifrede minusgradene jeg hadde levd med i snart to måneder. Vi blir fulgt til immigrasjon, og herfra og ut tok det god tid. Siden jeg var tidlig ute av flyet, havnet jeg kanskje som nummer 10 i køen fra vårt fly, men i det store bildet startet jeg med å stå i kø halvveis i det oppmerkede køområdet. Herfra brukte jeg 1,5 time i noe og 30 grader på å komme meg fram. Etter en halvtime i kø så jeg at immigrasjonskøen nå strakk seg ut av lokalet. Jeg tørr ikke tenke på hvor lenge flyet etter oss måtte vente før de kom seg gjennom. I immigrasjonsskranken måtte man vise en skriftlig ordrebekreftelse på overnatting og oppgi sitt personlige telefonnummer. Ellers ingen spørsmål.





Bagasje lå naturlig nok og ventet, og på vei ut av tollen skulle all bagasje og håndbagasje sendes gjennom røngtenmaskin. Fra immigrasjon tok det 2 minutter til jeg hadde bagasjen og stod ute. Det var nå blitt kveld og kombinasjonen av forsinket fly og immigrasjon gjorde at jeg allerede hadde mistet noen timer nattesøvn. Jeg bestilte meg en Uber og spanderte på meg en Uber Black. En tilnærmet ny SUV kom på fem minutter og kostet 135 NOK for en halvtimes tur til hotellet. Det utvalgte hotellet var Hyatt Regency Cartagena. Jeg stod mellom Radisson, Hilton og Hyatt, men Hyatt og bedriftskode gav meg marginalt best pris. Jeg sendte en melding til @milehigh og booket to netter gjennom ham. Etter at jeg fikk nett på flyet, fikk jeg et skjermbilde fra milehigh om at rommet var blitt oppgradert til suite. Forhåpningene var derfor begynt å boble noe. Innsjekk gikk greit, men det virker å være noe strengere dokumentasjonskrav til overnattinger i Colombia enn i USA. Det var veldig fokus på passkopier og at sekundærgjester måtte fullregistreres på rom på lik linje som hovedgjest. Litt ekstra kluss ble det ved utsjekk når jeg forsøkte å betale for oppholdet selv, så neste gang ender jeg sikkert opp med å bare vippse milehigh.

 

Jeg skrev ned noen betraktninger av hotellet her, så jeg skal forsøke å unngå for mye overlapp med den posten. Etter innsjekk gikk jeg rett til sengs for å få noe søvn for et digitalt møte seks norske timer senere. Vekkerklokken vekket meg litt før klokken 3 lokal tid (kl 9 norsk tid), og jeg brukte de neste timene på å få unna litt arbeid. Deretter gikk turen opp i lounge for å spise noe frokost. Helt greit utvalg, men jeg skjønte først etter mye mat at man kunne bestille omelett fra servitørene. Måtte jo prøves, selvsagt. Høydepunktet her (og hver gang jeg skulle ta heisen) var utsikten fra 28.-30. etasje. Fra soverom, basseng og lounge hadde man utsikt ut over havet og skyline, mens fra heis og treningsrom hadde man utsikt over marinebasen og bukten. Etter inntatt frokost gikk jeg en tur for å kjøpe badebukse (som jeg trodde jeg hadde glemt). Kjøpesenteret like ved var ikke åpnet ennå, så da ble turen forlenget mot gamlebyen. Avstanden fra hotell til gamleby var mindre enn det føltes på kartet, så når jeg først var her benyttet jeg anledningen til å sjekke dette ut.






Gamlebyen er omkranset av en gammel befestningsmur med kanoner. Innenfor murene er det en slags bydel med sterke spor fra kolonitiden. I mangel av bedre beskrivelser føltes det ut som å gå i Dyreparken i Kristiansand og kombinere Kardemommeby med Kjuttaviga. Noe gammelt, noe nytt, men et tydelig visuelt og arkitektonisk preg. Dette området var også et fokuspunkt for innpåslitne selgere som skulle selge alt fra "hvit kaffe" til perlearmbånd. I gamlebyen stakk jeg innom to museum: et inkamuseum og et inkvisisjonsmuseum. Inkamuseumet viste fra tradisjonelt håndtverk, med fokus på ting laget i gull. Museumet var gratis, hadde plakater på spansk og engelsk og tok ikke mange minuttene å gå gjennom. Inkvisisjonsmuseet holdt til i samme område, men hadde ingen engelske plakater og en rotete planløsning. Kostet 70 NOK å komme inn, men selv det var det ikke helt verdt etter å ha gått gjennom alt på 10 minutt. Etter en time vandring i gamlebyen var jeg happy og gikk tilbake til hotellet for litt mat og drikke. Selv om en Uber tilbake her bare ville kostet 30 NOK, var det greit å få beveget kroppen litt i solen etter et døgn på farten. På vei hjem sjekket jeg ut et kjøpesenter, og prisene her følte jeg var så nære norske priser at det ikke var noe som fristen - utenom en hårklipp til 150 NOK. Resten av dagen ble tilbragt i solseng eller i hotellseng. Jeg unnet meg en Pina Colada ved bassengkanten, men selv om 135 NOK for en drink var fair i forhold til norske priser, så var det ikke billig/godt nok til at det fristet med flere.





Ny natt, samme opplegg med jobb og norske tidssoner. Det eneste jeg hadde på programmet for avreisedagen var å besøke en gammel festning i byen: Castillo San Felipe de Barahas. Inngangsbilletten kostet 100 NOK og dette var i praksis en gammel festning på en bakketopp, med muligheten for å gå på gamle murer og i gamle trange korridorer. Det var et par plakater satt opp med tekst på spansk og engelsk, men ellers var hele området ganske så sterilt. Det var fin utsikt, og litt fascinerende å gå i så gamle steinganger, men jeg følte jeg hadde sett alt i løpet av en halvtime. Jeg tok derfor en fem minutters spasertur bort til et stort kjøpesenter, men også her følte jeg at prisnivået lå på/over norsk nivå. Bestilte en Uber tilbake til hotellet, men gikk for en økonomi-versjon til 30 NOK for en 20 minutters kjøretur. Da dukket det opp en rånerbil uten setebelter i baksete. Tenningen på bilen måtte vries om i alle lyskryss, så dette gjorde turopplevelsen enda litt mer eksotisk. Tilbake på hotellet fikk jeg bekreftet 4 timer sen utsjekk, slik at jeg kunne bruke litt tid på solseng/hotellseng før jeg skulle dra mot flyplass.

 

Klokken 16-18 var det ettermiddags-servering i hotellounge. Siden jeg ikke visste hvordan lounge-tilgangen på CTG var, tenkte jeg å innta litt mat på hotellet før jeg dro. Hotellet tilbød seg til at jeg enten kunne få ha rommet en halvtime ekstra, eller at jeg kunne få noen egne nøkkelkort til lounge, om jeg ville være lengre. Trafikken i Cartagena kan være tett, og om immigrasjon var like treg ved avreise som ved ankomst, så ville jeg allerede ha vært for sent ute til flyplassen. Jeg tok derfor bare en halvtime i hotell-loungen, før jeg bestilte meg en Uber tilbake til flyplassen. Innsjekk gikk fint og immigrasjon og sikkerhetskontroll ut av landet tok kanskje en halvtime til sammen.

Ved innsjekk fikk jeg bekreftet at man har tilgang til lounge, selv om Sky Team Lounge finder ikke nevner dette. Det er bare en lounge i internasjonal terminal på CTG, og man merker at de ikke har noe konkurranse. Heroica VIP Lounge var greit stusselig, om jeg kan være ærlig. Varmmaten virket spennende, men risen var lunken og var blitt steinhard (sånn når man mister ris på gulvet, men finner det igjen neste dag) og kjøtt-ett-eller-annet var seige og kalde. De hadde en minibar, men denne var betjent og krevde betaling etter samme priser som hotellet (135 NOK for en drink). Det eneste jeg endte opp med å få ut av denne loungen var garantert sitteplass, Pepsi Max (eneste stedet på turen) og en pakke kjeks. Ikke dra tidlig til flyplassen for å oppleve loungen, men stikk gjerne innom her om du ikke vil slåss om sitte-/liggeplassene ute i avgangshallen.





Når boarding startet, fulgte litt samme opplegg som ved ankomst. Vi gikk gjennom gate og ut på tarmac. Denne gang hadde flyet fått parkering nærmere gate, så det var ikke lange rusleturen bort til midtre flytrapp. Ved ombordstigning kjenner jeg straks igjen besetningen, og de kjenner straks igjen meg. Hyggelig gjensyn. Jeg finner setet mitt på rad 5 og innser at jeg ikke har gjort min due dilligence ved setevalg. Sete 5A har i praksis ingen vindu, men siden vi tar av i nattemørket og jeg ønsker mye søvn på retur, så gjorde det ingenting. Jeg vurderte faktisk å droppe mat, men etter det begrensede matutvalget på lounge ved hotell og flyplass, så følte jeg at jeg trengte litt mat. Så snart desserten var servert la jeg sete ned og rigget meg for natten.



De hadde en "Do not disturb"-knapp, som jeg for første gang i min flykarriere benyttet meg av. Jeg ble derfor ikke vekket til frokost, men det levde jeg fint med. På vei hjem hadde vi så mye medvind at vi ankom en time tidligere enn planlagt. På den negative siden mistet jeg da en sårt tiltrengt søvntime. Det tar seg dårlig ut å komme hjem til en småbarnsmor og si at man er liten etter ha reist på solotur. På den positive siden fikk jeg da tid til å stikke innom lounge 52 og spise noe frokost. Jeg måtte bevisst gå feil vei fra skilting for å komme meg til lounge 52, men jeg tror det var verdt det. Estimert gangtid fra lounge 52 til gate var 30 minutter, så jeg forlot lounge i god tid og endte opp med å vente 10 minutt ved (buss-)gate før boarding.



Hvis jeg måtte velge mellom matboks på utreise og retur, så hadde søtmomsen i meg valgt frokostboksen også på retur. Boksen på vei hjem kunne skille med en smakfull edamame- og kjøtt-salat, spicy riskjeks og søte makroner. Men, nyoppvarmet skillingsbolle og brownie-kake slår det å måtte rape på hva enn saus/løk som var i salaten resten av dagen. Da lever jeg heller med det knusk tørre frokostrundstykket til KLM. Retur ellers gikk som forventet uten noe spesielt å melde.

 

Refleksjoner:

Det er ikke til å stikke under en stol at nær familie har vært mer komfortabel om jeg hadde dratt til USA enn om jeg dro til Colombia. Mesteparten av bekymringer som kan dukke opp, skyldes ofte informasjonsvakum eller fordommer - noe jeg gjerne innrømmer at jeg lider av. Ikke finnes det så mange reisebrev på IF fra Cartagena, og selv hotellanmeldelser fra kjente bloggere oppleves som litt utdaterte. Den geopolitiske rammen rundt Colombia var dog ikke den mest heldige under mitt besøk. USA sin raljering med Sør-Amerika og Karibien er to ting, men det ble meldt om et attentatforsøk fra kartellene mot presidenten i Colombia når jeg var der nede. Grunnen til at jeg følte meg trygg nok til å reise til Colombia var vitnesbyrdet fra en venn som besøkte byen i 2014 og at Sjøkrigsskolen med Statsraad Lemkuhl nettopp hadde gjennomført et lengre besøk i Cartagena. Jeg følte meg absolutt trygg når jeg reiste rundt i Cartagena. Det mest irriterende var at ALLE gule taxier skulle tute på meg når de så meg (ja, den vinterbleke huden min avslørte meg nok lett), og i gamlebyen begynte en innpåsliten selger å skulle tilby sterke stoffer. Hvis man først har reist nok til å bli komfortabel til å ikke engasjere seg med innpåslitne selgere, så går det ellers helt fint. Nå hadde jeg ikke behov eller ønske om å bevege meg ute på nattestid, men basert på tur fra flyplass til hotel i nattemørket, så kan jeg slå fast at gatelys ikke er det de har brukt mest penger på her nede. Håper noen andre tar opp stafettpinnen og oppsøker mer autentiske opplevelser enn det jeg hadde behov for denne gang.

Cartagena var en kul destinasjon å besøke. For meg og mine interesser, var to dager nok til å se det jeg ønsket å oppleve her nede. Jeg fikk slappet av, fikk påfyll av D-vitamin og faktisk opplevd noe av destinasjonen - for en sjelden gang. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde mulighet og tålmodighet til å bare ligge i solen. Jeg synes selv at bonustilgjengeligheten til BOG og CTG har vært god og stabil (for én person om ikke annet) siste året. Om jeg ikke har funnet t/r, så har jeg som regel alltid funnet et alternativ som open jaw. Når jeg først reiser, liker jeg at reisene er lange nok til at man fint kan sove en natt på flyet. Så lenge jeg er på norsk døgnrytme er det ingen problem å få tiden til å gå med Netflix på dagtid. Med matserveringer som tar tre timer, må jo man fort reise et godt stykke hvis man skal sove lenge på en nattflight. Og da synes jeg Sør-Amerika-distansen treffer en sweetspot. Om jeg skal sammenligne med min forrige tur som gikk til Lima, scorer Lima høyere på hardprodukt (KL 777ER) og flyplasslounge. Fifth-freedom flyvningen fra BOG-CTG var ikke så givende for meg, men nå kan jeg si at jeg har flydd en slik tur også. Dog liker jeg syden-viben man får rundt turisthotellene i Cartagena bedre enn viben jeg fikk fra Miraflores i Lima. Kan fint anbefale begge steder for en natt eller to, om det finnes flere galninger der ute med korte reisevindu. Det er dog mange andre nye steder jeg har lyst til å besøke før jeg kommer tilbake til begge disse.