Dere må ta dere en tur innom Noble i Halifax og La Banquise i Montreal! I tillegg er Granville Island i Vancouver verdt et besøk. God tur!
Noble ser skummel ut. Også femti meter fra hotellet mitt da. Redd jeg kan gå på en ørliten karbosmell der , men takk for tipset!
Ikke bli redd når dere sier passordet og dere blir ført ned i kjelleren og gjennom kjøkkenet og lageret. Kuleste baren jeg har vært i.
Lufthansa First Class Terminal FCT – EuroBonusjegerens aller helligste. Det er over et år siden min forrige F-tur, så det var på høy tid med et nytt besøk her. Når det er sagt synes jeg egentlig at servicenivået i First Class-loungene har vært noe jevnere ved tidligere besøk, men siden jeg har såpass god tid på meg velger jeg og ta turen ut til terminalen likevel. Selv om jeg ikke har noe imot å reise alene, synes jeg kanskje FCT-opplevelsen fungerer bedre i selskap med noen og jeg ser egentlig aller mest fram til selve flyturen. Jeg bruker derfor de første par timene til å jobbe litt med reisebrevet, samt noen andre småting for InsideFlyer. Det er ikke så mange gjester her når jeg kommer, men det fylles etter vært opp og det er faktisk ganske bra trykk helt fram til flyet mitt går. Jeg velger å ta en enkel frokost fra buffeten og heller ta lunsj på flyet. Utvalget i buffeten er helt greit og etter en uke i et muslimsk land begynner savnet etter bacon å melde seg. Servicen i restauranten synes jeg ikke er helt på topp. Selv om jeg til slutt gikk for buffeten, vil jeg i alle fall gjerne se menyen, men måtte faktisk spørre etter den. Jeg fikk heller aldri noe tilbud om påfyll av drikke og måtte til slutt gå i baren selv for å få mer Champagne. Resten av oppholdet brukes til å teste utvalget vin, Champagne og cocktails, og lese meg litt opp på mitt endelige reisemål. Når det gjelder utvalget i baren er det lite å pirke på. De andre passasjerene på flighten min har sannsynligvis valgt å starte turen i en av loungene, for jeg får min egen bil når det omsider er klart for boarding. Konklusjonen er at First Class Terminal er fortsatt et solid produkt, men om du har vært her før kan du like gjerne bruke tiden i loungen i hovedterminalen.
Lufthansa LH422 FRA-BOS Flytype: Boeing 747-8i Klasse: First Class Sete: 1K Jeg er faktisk førstemann om bord og får derfor god tid til å ta bilder og småprate litt med besetningen. Jeg har allerede sjekket at det kommer til å bli stinn brakke i snuten på jumbojeten i dag. Personlig er jeg egentlig Airbus-mann, men når man først skal fly Boeing er 747-8i en helt grei måte å gjøre det på. Lufthansa First Class blir vel egentlig aldri feil uansett. Så snart jeg har funnet setet mitt vanker det nøtter og (mer) Champagne. Glasset etterfylles regelmessig helt fram til avgang. Jeg sjekker også ut amenity kitet som har fått nytt utseende, men stadig har samme innhold fra La Prairie. Egentlig ikke veldig spennende. Pysjen er også byttet fra min forrige tur og har etter min mening fått en solid oppgradering. Det deles også ut menyer med navn på. Boeing 747 er kanskje flott å se på, men spesielt lydløs er den ikke. Det skrangler og rister fælt mens vi sleper oss nedover rullebanen, men vi kommer da oss likevel i lufta. Så snart setebeltelyset er slukket vanker det mer Champagne og en svært velsmakende amuse bouche av røkt laks. Min erfaring fra tidligere er at forrettene i Lufthansa First som regel er de beste, og deretter går det egentlig bare nedover. Jeg bestiller derfor en lettere reke- og kamskjellspyd med risotto til hovedrett. Bordet dekkes, det serveres brød og etter kort tid kommer kaviar og vodka på bordet. Kaviaren smaker som alltid utmerket. Uten at jeg behøver å si noe får jeg også servert alle de andre forrettene etter at kaviaren er fortært. Noe mettet av Champagne går jeg for Miraval Rosé til forrettene. Forrettene leverer som alltid, og glir lett ned sammen med den utmerkede rosevinen. Jeg får også spørsmål om jeg vil ha sorbeen for å gjøre meg klar for hovedretter og klarer selvsagt ikke så si nei. «Do you want me to top that up with Champagne for you?». Selvsagt vil jeg det! Til hovedretten har jeg valgt en Pinot Noir fra Cloudy Bay, New Zealand. Denne rødvinen sitter som et skudd og noe overraskende er hovedretten også så god at jeg klarer å presse i meg hele greia. Nå er jeg egentlig stappmett og kjenner at jeg egentlig også er ganske full, men dessert må man jo ha. Og til dessert er må man jo ha dessertvin. Jeg går for Iced Dome of white Chocolate on Pineapple carpaccio with crumbles, som jeg klarer å få i meg noen få biter av. Etter dette etegildet gir kroppen klar beskjed om at det er på tide å sove litt. Når jeg våkner rundt fire timer senere, får jeg straks spørsmål om det er noe mer jeg kunne tenke meg. Jeg er egentlig ikke sulten, men for reisebrevets skyld ber jeg likevel om å få en tallerken med Sushi. Sushien var helt grei, på nivå med det du får kjøps i plastbokser på butikken, hverken mer eller mindre. Litt is ble det plass til også, utrolig nok. Jeg bruker den siste delen av turen til å se litt medbrakt underholdning og lese litt. Vi lander i Boston mer eller mindre nøyaktig på rutetid.
United Club, Boston Logan International Airport Selv om jeg fortsatt har noen fine flyturer igjen foran meg er nok turens flymessige høydepunkt bak meg. Den neste flygningen er til gjengjeld kanskje turens kjipeste… Etter noe bagasjekrøll går det overraskende raskt og enkelte å komme seg gjennom immigrasjon i Boston. Jeg tar bussen over til terminal B og sjekker inn kofferten min igjen. Air Canada har hatt noen kanselleringer i dag og innsjekkingskøen i økonomi er lang og stillestående. I køen for business og Star Gold går det heldigvis litt raskere. Sikkerhetskontroll og passkontroll går også ganske kjapt. Jeg har fortsatt ganske god tid og bestemmer meg derfor for å avlegge United Club et besøk. Vi kan mene hva vi vil om SAS sine lounger, men vi har det faktisk ganske greit her hjemme. Loungen har raust med sitteplasser, men som eneste Star Alliance på flyplassen er den smekkfull. Utover en flott utsikt har United Club lite å by på. Jeg tar ikke engang en for laget ved å teste utvalget i buffeten. Jeg klarer imidlertid å presse i meg en Corrs Light mens jeg venter, som er en av de få tingene i baren man faktisk ikke behøver å betale for (med unntak av tips selvfølgelig).
Air Canada (Express) AC8896 BOS-YHZ Flytype: DHC-8-400Q Klasse: Økonomi Sete: 2A I den slitneste delen av Boston Logan internasjonale flyplass flyr Air Canada flere ruter med Dash 8 Q400. Den delen av flyplassen ser faktisk ut til å falle sammen og takbjelkene er dekket med noe som ser ut som en herlig mutasjon mellom asbest og muggsopp. Heldigvis ser det ut til at det er renovasjon på gang. Prioritert ombordstigning gjør at jeg kommer raskt om bord når boarding omsider starter. Når vi omsider dyttes ut fra gaten er vi ca. en time etter rutetid. Disse flygningene med Air Canada Express har kun økonomiklasse. Flyet er bare 6,5 år gammelt, men ser ut som det har vært gjennom minst en verdenskrig allerede. Hvis bokstaven Q i flyets typebetegnelse virkelig står for «Quiet» er jeg glad jeg aldri har vært om bord i forgjengeren. Heldigvis gjør de støydempende hodetelefonene turen litt mer levelig. Overgangen fra Lufthansa First til Air Canada Economy i lufta er kanskje enda større enn overgangen mellom FCT og United Club, både hva komfort og servering angår. På en økonomiklassebillett til nesten 4000 kroner for en times lang flytur bys det på 14 gram harde pretzel og et glass romtemperert Cola. Utsikten er det imidlertid ingenting å si på.
Fikk faktisk en "Champagne" fra Napa i Florida tidligere i år. De er tydeligvis ikke så nøye med AOC over there.. Og Miller er jentemig - uansett hvordan de pynter grisen
The Hollis Halifax Status: Diamond Bestilt rom: 1 King 1 Bedroom Suite Oppgradert: Nei (nå har hotellet streng tatt ingen høyere romkategori, men de kunne gjerne gitt meg havneutsikt) Ankommer hotellet mitt rundt kl. 23. Innsjekk går raskt og greit, og jeg blir anerkjent som diamant og informert om fordeler som gratis frokost. Jeg får også en varm chocolate chip cookie fra resepsjonen, noe jeg tror alle gjester som sjekker inn får. Hotellet er litt slitent, men greit nok. Det er for så vidt også det eneste Hilton-hotellet i sentrum, så det var ikke så mye å velge. Rommet er mer enn stort for én person. Suiten har en stor stue, et lite kjøkken med kjøkkenbord og stoler og et separat soverom som også har en ekstra sovesofa, i tilfelle jeg skulle få mange overnattingsgjester. Skal man tro det man leser i avisen kan dette rommet være noe damene liker. I alle fall de som først og fremst er opptatt av størrelsen. Som Diamond-gjest har hotellet tatt seg bryet med å lage et håndskrevet velkomstkort, og gir meg to sjokoladebiter og en flaske vin på huset for min endeløse lojalitet til Hilton-imperiet. Dette setter jeg selvfølgelig pris på. Av fasiliteter kan hotellet by på et enkelt treningsrom, svømmebasseng og myntvaskeri. Frokosten er enkel, men helt grei, og består stort sett av varme retter som eggerøre, pølser og bacon, samt noe søtt bakverk.
Nova Scotia Første stopp på turen er Halifax, Nova Scotia. Jeg starter dagen med en guidet tur med Halifax Free Tours og utforsker deretter byen videre på egen hånd. En tur med Halifax Free Tours anbefales absolutt om du vil vite litt om byen og dens historie, og vår guide Caleb leverte en underholdende og lærerik tur. Gratis er det også, men det forventes selvsagt tips. Ellers er Waterfront Boardwalk, Public Gardens og Citadel steder som er verdt å besøke. Lobster Roll er å anse som provinsens nasjonalrett. Jeg prøvde flere og var godt fornøyd med alle. Uten at jeg visst det på forhånd, er det Atlantic Air Show i Halifax denne helgen, hvor blant Red Arrows deltar. Absolutt en hyggelig overraskelse. Som fan av Trailer Park Boys må jeg også ta turen innom Sniggily Wiggily’s Beer n’ Booze Concreatery, som er en bar som eies av Mike Smith (Bubbles) fra TV-serien. De har stand up på programmet denne kvelden og Mike Smith sitter faktisk selv blant publikum, men jeg er dessverre for star struck/sjenert/ ikke full nok til å ta kontakt. Jeg fortsetter dag 2 med å utforske mer av byen og ta en tur til Peggys Cove, som er en knøttliten fiskelandsby et par timer sør for Halifax. Mange av provinsene i Canada har regulert alkoholsalg på samme måte som hos Vinmonopolet her hjemme. I Nova Scotia har NSLC ansvar for alt alkoholsalg. I fjor fikk imidlertid disse monopolselskapene utvidet ansvarsområdet sitt, så om du bruker Google Maps for å finne nærmeste utsalg kan det være greit å sjekke at avdelingen har de produktene du er ute etter…
Prince Edward Island Siden jeg får bedre tid i Nova Scotia enn jeg hadde regnet med leker jeg med tanken på å hente ut leiebilen en dag før og kjøre innom Cape Breton Highlands National Park i Nova Scotia på veien. Det er imidlertid ikke en eneste leiebil å oppdrive Halifax. Denne planen blir derfor for ambisiøs og jeg nøyer meg med å prøve og runde Prince Edward Island minus North Cape. Siden jeg har snaut 1,5 døgn før jeg skal levere leiebilen i Moncton og fortsette med tog er kjøreruten på 727 kilometer ambisiøs nok. Jeg er ikke spesielt opptatt av bil og landet av prismessige årsaker på en Hyundai Sonata eller tilsvarende fra Budget. Prisen for hele leien er en fjerdedel av hva de andre selskapene skulle ha. Jeg ender opp med en Toyota Rav4 som gjør jobben på en helt grei måte. Det blir mye kjøring og få stopp på turen, men noen stopp for å ta bilder, spise fiskesuppe og mer lobster roll blir det likevel tid til. Landskapet her er fantastisk, men jeg liker nok central coastal drive bedre east point-ruten. North Cape får vente til neste gang. Charlottetown er også en hyggelig liten by man gjerne kan tilbringe fra noen timer til en dag i.
Med litt bedre veistandard hadde jeg nok kunnet holdt det gående litt til, men så skulle det ikke være bare en ren transportetappe heller. Jeg kuttet litt ned på ruten for å kunne bruke noen timer i Charlottetown og siden jeg er glad i en øl eller sju ville jeg gjerne parkere bilen for kvelden
