Så etter en begivenhetsløs flygning med LH103 landet vi på abrakadabra simsalabim A38. Man kan si mye om at LH sin fordel kontra andre flyselskap er bakkeservicen, men når man lander ytterst på A-piren og må traske sin bitre meter til A-loungen(evt FCT) så er det som å lande i SIN med SQ altså. Heldigvis er vi to unge, spreke karer som bare har godt av litt småtrasking. Gåturen ble unnagjort på type 10 minutter og det gjorde jo selvfølgelig det ekstra deilig å komme til FCT. Ut ankomsthallen, til venstre, forbi taxikøen og kebabsjappen før LUFTHANSA FIRST CLASS åpenbarer seg. Akkurat der legger vi på litt engel-musikk i bakgrunnen i det vi trasker inn i den hellige gral. Vi blir varmt tatt i mot av Petronella(hun het ikke det altså) som druser oss gjennom sikkerhetskontrollen på null komma niks og spør om vi har vært her før. «Weeeeeeeeeeeeell.....» Vi finner oss et sete i restauranten før alle avgangene mot det vestlige finner sted. En Tom Ka Gai-suppe blir fortært til reisefølgets store glede før vi fortsetter/avslutter måltidet med en steak. IT WAS VERY GOOD, sier både jeg og reisefølget med vår Vigra-engelsk(sunnmørsk uttrykk - ikke Viagra-engelsk der altså) før jeg trasker målrettet mot badekaret. (På 20 likes postens et bilde som bør slå @veeegard og @Upsaker langt forbi månelandingen) TO THE BAR og en Hibiki gjør susen. Så mens reisefølget mesker seg med bandeender passer jeg på at baren ikke blir opptatt og at badeendene mine ikke blir overstadig beruset(skal aldri si aldri). Flygemaskinen går 17.05 til PVG og før den tid er det tid for masse champagne og det som verre er.
Tror vi snart må åpne en egen tråd med pool; Post ditt badekar bilde Du må nesten se deg slått nå @Upsaker
VANEDYR OG DET SOM VERRE ER. Så det er fire ting som irriterer meg her jeg ligger i 29. etasje på Hyatt on the bund: - At det ble Vito til flyet i går - At det er så god plass i setet at man må strekke beina ganske så langt for å nå fotskammelen - At man såvidt ser de lekre motorene på A380-en når man sitter 1A - At reisefølget snorker Uansett: Etter at vi fikk badet i FCT(jada, rakk det innimellom) så var det tid for barbesøk. Og som de sunnmøringene vi er så går jo vi ikke akkurat for de alkoholfrie alternativene. Og ikke bare en enhet heller. Sett i sammenheng med at det ønskes edruelige flygninger fra en ikke navngitt aktør så kunne det vel ikke vært større kontraster. Jeg får meg en hibiki for å fukte ganen og for å skylle ned denne trenger jeg selvsagt et glass champagne. Det kan være at man begynner å bli litt trøtt, så en espresso martini kan også være lurt. Monkey 47 må selvsagt prøves ut og vippes så har vi det gående. Servicen er upåklagelig, og det blir ikke stort verre etter Stavros dukker opp fra FCL B. Han husker meg tydeligvis igjen, og det tror jeg ikke er et godt tegn. Vi får enda en oppsving i servicenivå og det samme får promillenivået vårt. 16.40 er det tid for boarding og sammen med et annet tysk par suser vi avgårde mot gate Z66. Gate Z66 ligger ... noen gater bortenfor Z62 som jeg har en tendens til å ende opp på alltid. Det er altså den gaten med kortest kjøretur fra FCT mener jeg å huske. Rekker et raskt bilde foran monsteret, i positiv forstand, før vi blir bragt opp heisen til den hellige gral. Der blir vi tatt varmt i mot av to tyske frøkner som skal passe på oss de neste 10 timene. Velkomstchampagne blir servert og de vanlige amenityene blir utdelt. Det er SINN sitt klokke-sett som er dagens amenity kit og den vakre blå pysjen er igjen å finne i setestolen(ikke Setesdalen, autocorrect). Etter alt for mange timer på en trudelutt ble det alt for fort slutt. Jeg rakk kaviaren, et glass champagne og litt vodka før sengen i sete 1A skrek mot meg. * * Tidligere så grøsset jeg av tanken på alle disse typene som gikk rett til sengs etter take off. Jeg tror jeg begynner å bli gammel. Det er mye kjekkere å ta den helt ut på FCT/FCL for så å raske nedpå et kjapt glass champagne og telle sauer. ** ** Ja, jeg hører det. Tror jeg har fått feber. Eller reisesyke. Det ble en ydmyke 6 timer på øyet før det ble litt rugby på sport24. Herlig idrett som jeg kan alt for lite om. Mer om det senere Vi ble tilbudt frokost, og man kan jo så absolutt ikke si nei til eggerøre og bacon, til tross for at jeg er allergisk mot egg. En kopp te, et glass appelsinjuice og et ydmykt glass rosèchampagne attåt før man igjen fikk skiftet på seg finstasen. Ved ankomst i Shanghai ble vi møtt med det vakre FC-skiltet og en hyggelig dame som gjorde alt for å få oss til å tenke minst mulig. Etter en kjapp scann av pass ble det printet ut en OK-lapp før vi suste videre til 24 timers transitt-visum. Det var gjort på et blunk og når vi kom forbi der sto jammen meg pompel og pilt og ventet på oss med bagasjen på en tralle. Vi tok Maglev-toget og deretter en taxi til Hyatt on the Bund. Her fikk vi et aldeles nydelig rom takket være @milehigh.
SHANGHAI Siden dere sist hørte fra oss har vi sovet, spist og opplevd. Vi hopper tilbake et par dager og tar en titt på hva Shanghai hadde å by på. Og det var ikke rent lite. Den største forskjellen fra hjemme? Regnet er varmt Vi booket som tidligere nevnt Hyatt on the Bund med god hjelp fra @milehigh. Vi booket et rom med enkel tilstelning og virket til å bli oppgradert til et hjørnerom med flott utsikt mot Shanghai sin vakre skyline. Etter innsjekk var det bare å være så effektiv som mulig, så vi tok på oss spaserskoene og vipps så var vi langs the Bund. Her fikk vi knipset noen bilder i det dystre været(men ble da kule bilder) før vi tok undervannstunnelen til andre siden. Vi kom forvirret opp med Pearl Tower før vi gikk selvsikkert mot Shanghai Tower. Her fikk vi klar beskjed om at «no visability» av de småsnakkende damene i billettluken. Ja ja, samma det, så lenge vi kan slå oss selv på brystet og si (en ekte ålsundsgutt, for de som tar den referansen) at vi har vært høyere enn Fjellstua. 18 meter per sekund og et par dotter i ørene senere var vi på toppen av Shanghai Tower og rett som det var; vi hadde nok med å se skyene. En pils senere hadde det lysnet litt og vi fikk se akkurat det vi trengte. Det er rart med det, for de mindre tårnene like ved virket særdeles små der oppe, men ganske så svær når vi kom oss ned igjen. Når vi kom oss ned igjen ble det over til the Bund igjen, og litt småtitting langs Nanjing Road. Her var det lite interessant og vi ble samstemte enig om at middag var det rette. Ved hjelp av en sigarettrøykende kineser og vår kjære overprisede 4G fant vi Mercato, en italiensk restaurant langs the Bund med flott utsikt, stilig interiør og ikke minst herlig pizza. Nå er jeg dessverre ikke like oppdatert som @jgroneng , men det smakte GODT. Såvidt jeg vet er det ingen osterom i restauranten og til pizzaen falt valget på en Tsing Tao. Dette er en lettdrikkelig øl som med feil hellemåte gir rikholdig med skum. Etter pizzaen var det to slagne karer som tok heisen opp til 32. Etasje på Vue Bar for en siste sup av Shanghai bare for å finne ut at de tok veldig enkle utveier på Caiprinihaen min. Limejuice funker liksom ikke like godt. Morningen etter ble det taxi til PVG før vi tok oss et loungerun som ikke ga oss annet enn gnagsår og en Green Tea frappucino fra Starbucks.
Åh, herre! Der kila det i magen og det gjekk ilingar ned gjennom føtene! Høgdeskrekken tok meg – på flat mark!
En ting av mange ting asiatiske selskaper er flink til er prioritet. Fra man kommer på flyplassen føler man at det skal gå på skinner. Ved innsjekk på PVG er det er lurveleven uten like i økonomi-køen, men hva gjør vel det når prioritetskøen er bortimot tom? Et par smil senere har vi fått en rekke bagasjetagger som tydelig viser hvor vi sitter. En lounge-voucher til China Eastern-loungen medfølger også, samt den allerede inkluderte tilgangen hos Air China. Joho, tenker nok dere som ikke har vært på PVG før. Oh no, tenker nok dere som har vært der. Viser frem det ydmyke LH F-omslaget og tenker «jippi, dette er jo bedre enn pantelotteriet.» når vi får spasere inn i Air Chinas F-lounge. Gleden er kortvarig der vi kommer slukøret ut igjen bare sekunder etterpå. Dette var stusselige greier. Underkokt(stekt?) mat og elendig mattilbud er den endelige konklusjonen. Vi sniker oss en tur innom C-loungen og rasker med oss hver vår kanelboller før vi bruker pailabbene til China Eastern sin lounge. Her var det bedring å spore, men enda ikke helt hvor vi burde være. Det ender dermed med en fancy drink på Starbucks, en våt wrap, en chicken sandwich og en cafe americano. Ved boarding ble priority også godt håndhevet og det var to spente karer som gjor klar nesen for nytt fly-lukt. A350-900 med 1-2-1 i C skulle frakte oss til BKK. Her har Thai som andre nye C-kabiner annen hvert sete ved vindu og midtgang, mens midtsetene er henholdsvis annen hver parsete og singelsete. Fotskammelen er jo som på alle nye C-kabiner gjemt hos naboen foran, men i motsetning til SQ synes jeg denne har et tilsynelatende romslig preg. I flat bed-modus strekker alle mine 188(eller litt mindre? ) cm seg fra topp til bunns i sengen. Selvsagt helt flat seng i denne kabinen. Før avgang får vi tilbud om aviser, varm klut og velkomstdrink. Det serveres Veuve Cliquot i C hos TG og akkompagnert med en iste gjør dette susen. Champagnen serveres i høye stettglass og det settes jo selvsagt pris på. Well done Thai. Det tar ydmyke èn time fra vi forlater gaten til vi er airbound, rett og slett på grunn av den enormt lange køen for take off, til tross for at det brukes to rullebaner. Etter avgang blir det servert varmmat på denne 3 timer 35 minutts lange flygningen. Mine ønsker om å slippe matservering blir ydmykt avvist, men jeg slipper heldigvis unna med et lite fruktfat. Dette smaker godt og fruktene er ferske. Jeg sover 2 gode timer og bruker siste rest av flygningen til å fylle ut immigrasjonskort, i tillegg til å nyte den lille sjokoladen vi får utdelt før landing. Vi lander like over rutetid og etter en snerten venstresving i immigrasjonen som sparer oss for en times tid med kø så bærer det rett mot Conrad Bangkok og litt innhenting av søvn. Hvor tok vi av fra igjen?
I Bangkok hadde vi nok en gang lurt oss til et rom fra @milehigh . Etter innsjekk fikk vi et oppgradert «premium room» i følge damen i innsjekkingen. Rommet var flott og fint, utsikten så som så og hotellet ellers veldig flott. Nå kan jeg ikke si så veldig mye om hotellet ligger fint til eller ikke all den tid vi bare fjaset rundt i Bangkok, men det funket for oss. Etter vi hadde inspisert rommet ble det noen timer på øyet før vi dro ut i håp om å finne oss en luguber massasje. Det gikk dårlig og vi måtte ta til takke med noe helt ålreit. Vi trasket litt i nærområdet før vi til slutt endte opp på sky train til Siam. Her var vi innom ved vårt forrige opphold og dermed ble det kjente foretrukket foran... ja... alt det ukjente. Her fikk vi kommet oss inn og betalte 400 Bath for en times massasje. Det er da vel helt OK? Etter massasjen ble vi lokket inn på Siam Paragon, et GIGANTISK kjøpesenter med alt man trenger og ikke minst, ikke trenger. Vi skjønte det slik at de fleste nattmarkedene ikke var åpen i helgene, så da tok vi til takke med en runde satay i food courten på kjøpesenteret. Overpriset ja, men også akkurat det vi trengte på det tidspunktet. Vi avsluttet måltidet med mango sticky rice før vi fant ut at det var på tide med en runde til med massasje. Kvelden ble avsluttet med Hola VPN og AaFK-Sandnes Ulf på rommet i kombinasjon med en øl og en neve potetgull før vi skulle opp klokken 05.00 for neste etappe mot Hanoi.
Det er lite å melde om fra BKK og flygningen til Hanoi, bortsett fra at det var sinnsykt godt med pizza i C-loungen. Vi hadde litt dårlig tid og rakk derfor ikke de tretti minuttene med nakke- eller fotmassasje. Flygningen fra BKK til HAN var med en A330 og dermed konfigurasjonen type 2-2-2. Not fully flat seats, men dersom man sover lite før man flyr så klar man pinadø å sove de få timene det tar mellom BKK og HAN. 1 t 50 min tok overferdselen og før man kunne si abrakadabra så var vi på bakken i HAN. Det har vært litt forskjellige tanker og meninger rundt dette med visum. Her er mine betraktninger: DET ER KJEMPELETT. Eller, vel... Vi tok kontakt med ambassaden til Vietnam i Oslo på mail og spurte hva vi trengte og hvordan vi fikset det. De var kjempebehjelpelige og de kunne melde om at vi kun trengte single entry visa ettersom det første oppholdet var visumfritt ihht lover og regler. De kunne også fortelle oss at dersom vi ikke kunne dra til ambassaden så kunne de selvsagt ordne det om de dukket opp i postkassen deres i Oslo. Som sagt som gjort, og vipps fikk vi et nytt stempel i passet. Det ble videre rapportert på et kjært forum at vi måtte være påpasselig med at de ikke stemplet visumet når vi kom inn i landet. Vi gikk derfor til visum-skranken for å avklare hva vi måtte og ikke. «No need visa», kom det fra en streng, men hyggelig kar bak baren. «Påpasselig, påpasselig, påpasselig» runget i hjernen min når vi gikk frem til immigrasjonen. Han skjønte lite når visumet var gyldig fra 10. Juli, så dermed stemplet han oss velvillig inn og skrev at vi kunne oppholde oss i landet til 15. Juli. Dog, ettersom vi skal ut av landet må jo vi ha nytt visum og det er jo heldigvis på plass. Vi hadde booket Intercontinental Hanoi Westlake for denne natten og ved innsjekk fikk vi oppgradert rommet til et rom med lake view. Til hotellet tok vi en Grab og tilfeldighetene skulle ha det til at samme mann kjørte oss til flyplassen. Også her måtte vi sjekke ut sengekvaliteten før vi sjekket ut resten av byen. GOOD quality, kunne reisefølget melde om der han med sine smale øyner motvillig sto opp for å utforske Hanoi. Vi hadde peilet oss inn på et tempel og et besøk hos Train Street før vi skulle innta det første og siste måltidet i Hanoi. Vi fikk heldigvis med oss et kart fra hotellet, for det er ikke bare-bare å orientere seg i Hanoi. Trafikken ser jo voldsomt skummel ut og det kan også bekreftes. Men de som har vært i Ålesund vet at det kan dannes trafikkork i sentrum og vi fikk heldigvis benyttet oss av vår erfaring derfra. Lett på tå danset vi oss over gatene, mellom tutende scootere og dinglende strømkabler. Det var helt fabelaktig å finne roen på Runway Station før toget passerte. Kult å se hvordan familier livnærer seg av oss jøglepavene på utkikk etter dyrekjøpte opplevelser og øl til 25.000 dong. 4 øl og 3 vannflasker senere kommer toget susende og det hele er over på noen få minutter. Samma det, dette var en enestående opplevelse er de reisende enig om. Turen går til Thai Dat hvor man på Tripadvisor har skjønt at det skal være kul gatemat til en, for oss, rimelig penge. Her velger man fritt fra en vogn, så grilles maten før den serveres på en grill på bordet. Obligatorisk attåt er jo selvfølgelig en tsjekkisk øl som smaker helt ok sammen med isbiter. Reisefølget går rett i strupen, vel, mer i låret, på en grillet frosk og den pizzaelskende reiselederen kommer like bak med en nogen mer konservativ tilnærming. Kjøtt, asparges, grillet brød, paprika, kylling og mer blir fortært og vi gir oss på topp. Vi bestiller hver vår GRAB-scooter tilbake til hotellet hvor vi avslutter oppholdet på Intercontinental med hver vår overpriset cocktail før sengen kaller. NÅ TIL DET STORE HØYDEPUNKTET!!!
Kl 10.25 lokal tid satt VN952 kursen mot Hong Kong. Det betyr 2 t 35 min på bakken i HKG. Men før den tid rakk vi et pit stop i loungen i HAN. Denne overfarten skulle Vietnam Airlines stå for. VN har egne priority-køer fra G01 til G08 på HAN og når de to unge, kjekke, velkledde herremennene droppet inn her ble det nok noen skjelvende knær blant fruene. Innsjekk ble unnagjort på noen få strakser og det samme ble både sikkerhetskontroll og immigrasjon. Hvorfor det? Nei, fordi i motsetning til vestlige flyselskap som vi kjenner litt for godt til så har disse her kontroll på sysakene. Det var såvidt vi måtte stå i kø, og litt forlegen troppet vi opp foran både den ene og den andre i køene. Med VN har man tilgang til ... en kontraktslounge ... rett vedsiden av ... Vietnam Airlines sin lounge. Hvorfor vet jeg ikke, men rart er det i alle fall. Loungen hadde flott utsikt mot både Dreamlinere og A350-er. Maten som ble servert var vårruller, kokte grønnsaker, asiatiske matretter, frukt og noen kaker uten glasur. Både vårrullene og de kokte grønnsakene smakte godt sammen med en øl og en diet Pepsi. Priority boarding ble også gjennomført til punkt og prikke og de som hadde grønne økonomi-seter ble raskt henvist til riktig kø. Ombord VN952 var det fire rader med 2-2 i en gullegod A321 og bare ett ledig sete. Setet er fint utformet, men med hårreisende høye temperaturer ble det småklamt i ryggen. Før avgang på den 1 t 35 minutts lange flyturen ble det tilbudt både kald drikke og kald klut. Ja takk, champis og klut. Da var kjøret i gang. På den korte flyturen ble det servert et varmt måltid(hører dere SK?) og enda mer champagne. Reisefølget tok en øl, da han er redd fyllesyken skal slå til for fullt over det vestlige amerika. Ryktene sier at det blir et champiskjør uten like på bakken i HKG, så da må man være beredt. Nå nærmer vi oss landing, og der kom «please prepare for landing» på høyttaleren. Sees snart.
