RGI-PPT (via TIH) VT 550 ATR 72 Sete 6D (free seating) Flytid 10 + 50 min Om returen fra Rangiroa til Papeete med Air Tahiti er det ikke så mye å si. Grovt sett var det samme opplevelse som på veien over – bare i omvendt rekkefølge. Mye mer folk dog, og flyet var fullt både på det første korte strekket til Tikehau og derifra til Papeete. Litt forsinket landet vi i Papeete hvor sjåføren sto klar for å kjøre meg til havnen og Wind Spirit.
Om det er slik at misunnelse er ei dødssynd så ligg eg nok på grillen i kjellaren før det har gått mange timane... Mens eg las siste innlegga dine og såg på bilda så gjorde det ikkje så mykje at det er kaldt, vått og mørkt ute
Wind Spirit Lugar: Deluxe Cabin Status: Nei 7 dagers cruise ”Dreams of Tahiti” Klokken var over 6 om kvelden da jeg ankom havnen, og siden boarding startet allerede kl. 1 så var de aller fleste gjestene allerede om bord. Det innebar også at jeg ikke fikk med meg sikkerhetsdrillen, men Martina som tok imot meg ga meg en kjapp gjennomgang sammen med annen relevant informasjon før jeg ble vist ned til lugaren. Deluxe Cabin høres flott ut, men med ett unntak (Owner’s Suite) så er dette den eneste lugarkategorien på dette skipet. Lugaren er bare 18 kvadratmeter, men godt planlagt og utnyttet. Sånn må det jo være. Agus som var min cabin steward fortalte og forklarte det lille som er å fortelle om en lugar. Minibaren var greit utstyrt, men det er kun ikke-alkoholholdig drikke som inngår i prisen. Man kan kjøpe en ”beverage package” for USD 54 pr. dag (+ 15% service charge) = kr. 3.500 for hele turen. Jeg var relativt overbevist om at jeg aldri kom til å drikke for så mye, så jeg droppet denne. Prisen på en 0,33l flaske Hinano øl var USD 6,95 (+15%) = kr. 64 – altså en halvliter pris på rett under hundrelappen. Så lenge jeg ikke drakk mer enn 55 flasker øl i løpet av turen ville jeg dermed gå i pluss ift. ”drikkepakken” (vin og drinker kostet selvsagt litt mer, men for enkelhet skyld bruker jeg det lokale ølet som referanse). Jeg skal innrømme at det ble noen øl, men jeg var ikke i nærheten av 3 liter om dagen… Dette er et dyrt cruise i utgangspunktet, og det virker som om man bevisst har lagt seg på et høyt prisnivå. Kan man betale for cruiset kan man også betale mye for alt annet. Ubegrenset wi-fi koster USD 250 (nesten like mye som jeg betaler pr. år for bredbåndet hjemme), og det er visstnok ikke spesielt mer stabilt enn på Rangiroa. Jeg valgte derfor å gå ”off the grid” og være uten internett i en hel uke. En opplevelse i seg selv det også. Man må også betale USD 12 pr. dag i tips, men som nordmenn flest synes jeg det er en mye bedre og enklere løsning med et gitt beløp enn å gjette seg frem til hva som er korrekt tips… Samtidig må det understrekes at all mat og ikke alkoholholdig drikke er inkludert i prisen. Det er tre restauranter om bord – en for frokost og lunsj, og to for middag (hvorav en utendørs). Det er også to barer – enn innendørs og en ute (ved bassenget). Til frokost og lunsj er det en stor omfattende buffet, samtidig som man kan bestille fra en meny. Til middag er det en ny og relativt stor meny med tre retter hver eneste kveld, samtidig som man innimellom får servert ulike retter basert på lokale råvarer. Noe for en hver smak, og mer enn nok for de aller fleste. Personlig hadde nok jeg foretrukket litt mer sjømat, kanskje basert på lokale råvarer, men for all del – maten var utsøkt. En kveld var det grillparty på soldekket, og en kveld var det middag kombinert med et polynesisk show på en liten øy. Imponerende at de klarer å organisere dette med såpass mange gjester om bord. Det er plass til 148 gjester og på dette cruiset var det visstnok rundt 130. De aller fleste amerikanere, men også en del fra Australia samt noen fra Sør Afrika og diverse land i Europa – inklusive 5 nordmenn (i tillegg til meg var det to par som reiste sammen og som skulle fortsette ferien med en uke på Bora Bora). Det virker på meg som om USA er hovedmarkedet for Windstar Cruises, for alt om bord var ”amerikanisert” – fra stikkontakter til casino. Man må vel si at de fleste gjestene var ”godt voksne” selv om de fleste aldre var representert – alt fra unge par på bryllupsreise til de som skjøre til beins endelig skulle oppleve Fransk Polynesia. Besetningen er på totalt 101, noe som borger for god service. Mesteparten av det menige mannskapet var fra Indonesia, mens offiserene kom hovedsakelig fra Europa – myndig ledet (vil jeg tro) av kaptein Ivanov fra Bulgaria. Hele besetningen var utrolig hyggelig og imøtekommende hele tiden. Å kalle det et 7 dagers cruise er egentlig litt misvisende, for skipet er strengt tatt i sjøen 6 dager og 7 netter. Men kommer man om bord kl. 1 på fredag så er det jo nesten 7 dager til man går i land igjen kl. 8 neste fredag. Så teknisk er det vel korrekt. Cruiset går fra Papeete på Tahiti til Moorea, Taha’a, Raiatea, Bora Bora og Huahine før det returnerer til Papeete. Grovt sett går skipet om kvelden/natten og ligger i ro om dagen. Unntaket er to netter hvor det ligger i ro – på Raiatea (etter en kort kryssing fra Taha’a) og på Bora Bora. Skipet er godt vedlikeholdt men ser man nøye etter vises alderen. Non rustflekker her, noen slitte skipsplanker der og et teppe som er vel brukt, men det er jo bare naturlig at vær og vind (og passasjerene) tærer på skipet. Ved hver stopp kan man velge mellom å bli værende om bord, ta en tur i land eller bli med på et utall av aktiviteter/utflukter. Alt fra snorkeling og dykking til kultur opplevelser og fotturer. Eller hva med helikoptertur over Bora Bora? Det går en båt kontinuerlig mellom skipet og land, slik at om man vil se seg om på egenhånd er det også fullt mulig. De fleste turene går fra skipet i 8-9 tiden og er tilbake til lunsj, men det er også noen som går etter lunsj i 1 tiden. Jeg synes igjen at prisnivået er litt høyt, for skal man bruke USD 100-150 om dagen så blir det fort penger av det. Det var også tilbakemeldingen fra reisekonsulenten på Fijireiser, som plukket ut 2-3 aktiviteter som hun anbefalte. Jeg valgte å bli med på tre utflukter – en kombinasjon av kulturelle innslag og snorkeling. I tillegg er det to dager hvor man kan bli med til en liten øy – motu – hvor man kan snorkle, vindsurfe m.m. og den ene dagen serveres det også lunsj på øyen. Dermed kan man gjøre noe annet enn bare å sitte i en solstol på dekk hele dagen uten at det koster skjorten. Jeg synes det å snorkle i det krystallklare vannet er en herlig opplevelse. Store og små fisker, i alle slags farger og fasonger, svømte rundt. Noen alene, andre i flokker. Og vannet var ikke bare krystallklart, det var varmt og deilig i tillegg. Tiden flyr selv om man bare ligger helt stille i vannskorpen og betrakter livet under vann. Det eneste som bekymrer er at solen er utrolig sterk og ryggen blir fort solbrent – i alle fall på meg. Været var i det hele tatt flott under hele cruiset – det var kun en ettermiddag det kom litt regn. Det store spørsmålet er selvsagt om opplevelsen er verdt kostnaden, og for meg var det helt klart det. Jeg ønsket meg en avslappende uke i idylliske omgivelser langt borte fra stress og mas. Det fikk jeg. Windstar Cruises har funnet en fin kombinasjon av aktiviteter og avslapping, kombinert med god service og utsøkt mat. De har også et 12 dagers cruise som inkluderer atollene Fakarava og Rangiroa, og da får man noen dager i sjøen. For det var kanskje det eneste jeg savnet på dette cruiset – å sitte på soldekket mens skipet seiler av gårde. Med unntak av timen det tok fra Taha’a til Raiatea, samt avreise siste dagen, så gikk skipet sent på kvelden/om natten. Uansett anbefaler jeg gjerne dette cruiset for de som ønsker å oppleve noen av øyene i Fransk Polynesia.
Ser digg ut! Er det lov å spørre hva cruiset kostet? Ser på nettsidene at de annonserer mellom USD6000 og USD1300 pr. person
Dette ser virkelig ut som en flott reise. Virker veldig avslappende så alle den tid det var målet for ferien må du jo ha truffet. Ville du prøvd å bestille dette selv neste gang eller var det en fordel å få proffene til å ordne?
Nå var nok dette en "once in a lifetime" tur for meg, men om det skulle bli aktuelt ville jeg nok latt proffene ordne det. Det er litt for mye som skal ordnes og klaffe til at jeg ville tatt sjansen å gjøre det selv - i alle fall om man skal oppleve mer enn bare cruiset (og det bør man jo når man reiser så langt).
Le Meridien Tahiti Rom: Standard Room Status: Nei Flyet til Auckland gikk omtrent samtidig som skipet la til kai, og dermed ble det enda en dag i Papeete på meg. Men denne gangen hadde jeg valgt et resort utenfor selve byen – Le Meridien. Siden innsjekk ikke var før kl. 2 valgte jeg å endre på tidspunktet for å bli hentet ved skipet til kl. 10 (opprinnelig tid var 8:30 – igjen alt for tidlig). Dermed fikk jeg bedre tid om morgenen, samtidig som jeg ikke ankom alt for tidlig til resortet. Det viste seg å være lurt, for når jeg ankom Le Meridien i halv elleve tiden fikk jeg standard beskjeden om innsjekk først kl. 2, men om det var greit med et rom med to enkeltsenger hadde de et ledig og det hadde dessuten lagoon view istedenfor garden view. Of course, no problem – og vips så hadde jeg et rom. Le Meridien Tahiti er et av de store resortene på Tahiti, med et utall rom og flere restauranter og barer. Nærmest en ”fabrikk” og man får litt sånn ”syden-følelse” av alt ståket med så mye folk samlet. Som man forventer på et resort var rommet stort og romslig, for de fleste bor jo her over flere netter enn meg. Enkeltsengen var for øvrig mer enn stor nok for meg. Badet hadde både badekar og separat dusj, og fra balkongen var det flott utsikt over bassenget og stranden nedenfor. Alt i alt et helt ok resort å tilbringe en natt (eller et par-tre netter) på. Wifi fungerte utmerket og etter en uke ”offline” gikk det noen timer til å lese epost og oppdatere seg litt på hva som hadde skjedd i verden (for øvrig ikke så fryktelig mye). Så var det bare å finne seg en solstol og nyte solen en siste gang før reisen går videre. Det ble ikke sene kvelden for jeg skulle opp grytidlig dagen etter.
Igjen var det satt opp en tid for henting på resortet som var helt hinsides – jeg ville ankomme flyplassen 3 timer før oppsatt rutetid. Vel er det en del personer som skal sjekke inn, men det er jo bare tullete at man skal hentes kvart på fem om morgenen på en lørdag. Å sitte og blomstre (eller heller visne) så lenge på en liten flyplass virket ikke spesielt spennende, så jeg ba om å få endret hentetiden med en time. Det var dessverre ikke mulig fordi bilen skulle hente flere personer enn meg. Dersom jeg ønsket kunne jeg dog kansellere hentingen og ta en taxi på egen regning – og så ville sikkert reisebyrået refundere dette når jeg kom hjem. Det tok jeg ikke sjansen på… Så dermed ble det opp grytidlig og ankomst til flyplassen tre timer før avgang – ikke en gang passkontrollen var åpnet. Men etter 5-10 minutter var alt ok og jeg var en av de første passasjerene i avgangshallen denne morgenen. Utenriksdelen er litt mer fancy enn innenriks – og her er det også en lounge. Den var at det basic slaget, og matutvalget var ikke så stort. Men det ble da litt mat, en juice og en kaffekopp. Litt snodig at innenriksdelen har gate 1 og 2, mens utenriksdelen ved siden av har gate 60 og 61. Hvor ble det av de 58 andre gatene - eller er det med tanke på fremtidige utvidelser? Positivt at det ser ut som det er F-OSUN som skal fly til Auckland – for det er visstnok ett av flyene med den nye business classen til Air Tahiti Nui. Men det er litt bekymringsfullt at det har stått en tekniker med hodet i ene motoren i en times tid…
PPT-AKL NZ 316 (egentlig TN 101) Airbus A340-300 Sete 5E Flytid 5t 25 min Tekniker hadde tydeligvis gjort en god jobb han, for flyet ble klarert til boarding en halv time før avgang. Og så må jeg gjøre en liten rettelse for utenlandsterminalen har 3 utganger – 40/41, 50/51 og 60/61, hvor den ene døren er for economy og den andre for business class. Litt underlig opplegg uansett spør du meg... Boarding gikk smertefritt, og vel om bord ser jeg at flyet har den nye business classen – og det er helt klart en betydelig forbedring. Knyttnevetest bestått både når sete foran er oppe og lagt ned. Legg dog merke til at setene ikke er helt flat bed. Så vidt jeg forstår er det 50% sjanse for å få ny eller gammel, da 3 av 6 fly er oppgradert – og siden jeg fikk det på en av to flighter så stemmer jo teorien med praksis i dette tilfelle. 32 seter i business class som var omtrent halvfull på denne turen til Auckland. På billetten er det et NZ flightnr., men jeg regner vel ikke med at det blir noen poeng på denne turen. Et glass champagne før kl. 8 om morgenen? Vel den er jo nesten 7 på kvelden hjemme, så det går helt sikkert greit. Men siden det tross alt er morgen så er det greit med litt appelsinjuice også – eller rettere sagt en mimosa med 50/50 champagne og juice… Vel oppe i luften var det tid for frokostservering. Menyen hadde ikke det største utvalget, så jeg gikk for omeletten og ikke vaflene med kokosnøttkrem. Den var nesten like god som den jeg fikk før vi landet for halvannen ukes tid siden. Etter at bordet var ryddet var det bare å finne roen og se på en film eller to. Utvalget var ok, men heller ikke mer. Litt over 20 filmer å velge mellom. Skjermstørrelsen er blant de største jeg har sett. Omtrent som hos SAS. I et par timer etter frokost var det veldig turbulent, men det roet seg heldigvis slik at de to siste timene til Auckland foregikk uten de store hendelsene. Å fly med Air Tahiti Nui har vært en interessant og litt annerledes opplevelse. Det at besetningen skifter klær underveis er jo en artig detalj. Man ser dog at flyene deres begynner å dra på årene – også der hvor de har nye seter. Det er nok sånn man må regne med når de har en såpass begrenset operasjon. Jeg kan i alle fall ticke av at heg har flydd med et nytt flyselskap i år.
Home is where the heart is. And my heart is right where I want it to be. 24/7. Då eg gjekk i fyrste klasse las eg fleire gongar ei bok som heitte noko slikt som Kalle i Sydhavet. Der var ei bok til om Kalle, men eg huskar ikkje heilt kvar han reiste i den. I alle fall, den her rapporten din vekkjer gamle fantasiar til liv igjen Takk!
[QUOTE Då eg gjekk i fyrste klasse las eg fleire gongar ei bok som heitte noko slikt som Kalle i Sydhavet. Der var ei bok til om Kalle, men eg huskar ikkje heilt kvar han reiste i den. I alle fall, den her rapporten din vekkjer gamle fantasiar til liv igjen Takk! /QUOTE] Off topic: undertegnede leste også bøkene om Kalle Villervalle. Forfatteren av bøkene var Bengt Danielsson, som jo var deltager på Kon-Tiki ekspedisjonen. Mener å huske å ha lest at han bosatte seg på en Stillehavsøy i etterkant. Jeg har i hvert fall drømt om å komme til stillehavsområdet helt siden jeg leste de bøkene... For øvrig en strålende trip-report, Outback Oggy. Lysten til å reise til "sydhavet" har ikke akkurat blitt mindre...
Det ser ikkje ut som at denne reisa er direkte forferdeleg å gjennomføra. Takk for at du deler og god tur vidare
Hilton Hotel Auckland Rom: Guest Room Status: Nei Ingen kø i immigrasjonen og på båndet lå bagasjen allerede. Tollklarering gikk også greit, så det tok ikke mange minuttene fra døren til flyet var åpnet til jeg satt i en taxi på vei til Auckland sentrum. Sydhavsfølelsen forsvant fort når temperaturen viste knappe 13 grader og det var litt yr i luften. Vel fremme på Hilton var det dette med tid for innsjekk igjen. Her var den kl. 3 og rommet mitt var ikke klart. Jeg hadde uansett tenkt å ta meg en liten lunsj, så jeg valgte å sette meg i baren – og før maten var på bordet var også rommet klart og nøkkel utlevert. Positivt. Så snart jeg var ferdig med lunsjen var det bare å ta turen opp på rommet for å sjekke hvordan det så ut. Det har jo vært andre rapporter her om Hilton Hotel Auckland. Rommene er helt greie, og så også badet. Jeg skulle jo bare være her for en natt, så for meg ar det helt ok. Etter å ha sjekket fasilitetene var det bare å ta en liten spasertur rundt i sentrum i gråværet. Jeg skulle opp relativt tidlig neste morgen, så det ble ikke de helt store utskeielsene. Litt før kl. 7 mandag morgen var jeg på plass i resepsjonen for å sjekke ut og komme meg til flyplassen.
Reiser man business class med Air New Zealand (eller er Star Alliance Gold medlem), så får man tilgang til et eget område for innsjekking på flyplassen i Auckland. Jeg ble vel mottatt av en herremann som ba meg sette meg ned og slappe av mens han foretok innsjekking – og etterpå tok han med seg bagasjen som skulle sendes og ønsket meg god tur. Noe å tenke på for SAS? Det er også egen passkontroll og sikkerhetskontroll for priority kunder, så det tok ikke lange stunden før jeg var på vei til den sagnomsuste loungen til Air New Zealand. Den har jo fått mye skryt her inne på forumet. Og det med rette. Loungen er virkelig flott – selv om den kl. 8 en mandag morgen var stappfull og det var vanskelig å finne sitteplass. Etter hvert forsvant folk og man fikk et godt inntrykk av loungen. Her ble det også tid til en kjapp frokost før boarding av flyet til Tokyo. Egen kokk i loungen som fikset eggerøre og bacon er også et gratis tips som herved er levert SAS.
AKL-NRT NZ 99 Boeing 787-9 Sete 4K Flytid 10t 30 min En halvtime før avgang var det tid for boarding, og her fungerte priority boarding veldig greit. Jeg har ikke reist mye med Dreamliner før, så det blir jo en interessant opplevelse. Også her er business class setene i ”fiskebensmønster”, men det opplevdes enda trangere her enn på trippel 7’ern fra LHR til LAX. Og selv om setet i seg selv er godt har jeg konkludert med at jeg ikke liker dette oppsettet til Air New Zealand. På denne flighten var det 6 rader x 3 seter (et tips er at sete A gir litt mer privatliv enn de andre), mens med mitt øyemål fant jeg ut at man ville fått inn 4 rader i 2+1+2 om man f.eks. hadde brukt SAS’ oppsett = 2 færre seter. Jeg forstår at 2 ekstra business class seter har økonomisk betydning, men likevel. Dette oppsettet gjør dog at knyttnevetesten bestås med god margin. Pre flight drink ble musserende vin – og denne havnet da godt bak skulderen... Push back var på tid og kapteinen kom på luften og fortalte at fordelaktige vinder gjorde at vi kun kom til å bruke ti og en halv time til Tokyo. Det å reise via Auckland og Tokyo hjem fra Papeete er vel 5.500 km lengre, så det blir noen ekstra timer i flysete. Det får stå sin prøve. Vel oppe i luften valgte jeg champagne som pre lunsj drink – servert med nøtter. Jeg orket ikke mer akrobatikk for å få tak i glasset bak skulderen og slo opp bordet foran meg. Sokkene til Air NZ er nå litt artige synes jeg… På en såpass lang flight blir det servert to måltider – en lunsj etter avgang og en middag før landing. Til lunsj valgte jeg reker til forrett og fisk til hovedrett, med oster til dessert. Jeg opplever at menyen til Air NZ er litt begrenset ift. andre selskaper. De promoterer (naturlig nok) new zealandsk vin, og på denne flighten hadde de et utvalg av Sauvignon Blanc som jeg bare måtte teste. Både mat og vin for godkjent pluss. Så var det bare å finne en god posisjon for å se på litt filmer og annet i noen timer. Som nevnt tidligere så innebærer setenes utforming at skjermen blir litt liten, men utvalget av filmer og annen underholdning er derimot ganske omfattende. En artig funksjon når man følger flyets rute på kartet er at det dukker opp symboler man kan klikke på for å få mer informasjon om stedet man flyr over. En artig funksjon spør du meg. Med unntak av turbulens her og der foregikk flyturen uten de store hendelser. Betjeningen var oppmerksom og kom ofte rundt for å spørre om det var noe som manglet, og vel midt i flyvningen kom de også rundt med sandwicher og drikke. I det hele tatt en imøtekommende besetning som gav god service under hele flyvningen. To og en halv time før landing var det tid for middagsservering. Denne gangen gikk jeg for laks til forrett, kylling til hovedrett (som jeg glemte å ta bilde av) og frukt til dessert. Igjen akkompagnert av Sauvignon Blanc. Og igjen et mer enn godkjent måltid. Slik setene er plassert får man ikke anledning til å skue ut over skyene og la tankene fly (det blir liksom ikke helt det samme å "skue" tvers over på en annen passasjer), men på vei ned til Narita konkluderte jeg likevel med at å fly med Air New Zealand var en positiv opplevelse. Jeg liker ikke hvordan de organiserer setene, men bortsett fra det har de helt klart at konkurransedyktig business class produkt – spesielt når du drar fra Auckland med innsjekk og lounge.
Holder akkurat på å vurdere 787-9 for AKL - EZE, kanskje ikke det smarteste ut fra det du skriver, men det er litt av en omvei via Nord Amerika...
