Misforstå meg rett - det er bare setenes plassering i "fiskebensmønster" jeg ikke er begeistret for. Og klarer du å kapre et sete A så slipper du å se direkte på personen over gangen. Ellers var denne 787-9 splitter ny og en flott opplevelse.
Og når det nå slås opp som nyhet på forsiden at Singapore Airlines har valgt Charles Heidsieck Champagne, så kan det jo nevnes at Air New Zealand serverer den samme i sin business class.
Intercontinental Tokyo Bay Rom: Club Superior Status: Ja Immigrasjon og passkontroll tok sin tid, men vel gjennom lå bagasjen på båndet. Antar derfor at priority bagasje fungerte greit. Så var det bare å komme seg inn til byen og hotellet. Jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg valgte Intercontinental Tokyo Bay som hotell på mitt første besøk til Tokyo. Og det er jo egentlig et ganske godt spørsmål. Hvordan velge hotell i et land og en by som du aldri har vært i før – og spesielt i en så svær by som Tokyo? Siden jeg er IHG medlem var det naturlig å vurdere hotellene hvor jeg samler poeng, og jeg hadde et meget hyggelig besøk på Intercontinental i Hong Kong tidligere i år som gjorde at jeg helte mot dem. Så pratet jeg litt med folk som har vært i Tokyo og sjekket litt på nettet (bl.a. her på forumet), og da landet jeg på at dette hotellet kunne være et greit valg – og det var det for så vidt. Jeg gikk for et Club rom med utsikt over bukten for å få tilgang til Club lounge og andre fordeler. Rommet var helt greit uten alt for mange fiksfakserier. Badet hadde både dusj og badekar. Førstnevnte er som tidligere nevnt et must for meg. Ellers var rommet utstyrt som man forventer – verken mer eller mindre. Fordelen med tilgang til Club loungen ble utnyttet både morgen og kveld, for her får man en ganske grei frokost og en buffet middag. Ikke det største utvalget kanskje, men for en som vanligvis spiser to skiver med leverpostei til frokost var det mer enn nok. Utvalget til middag var også begrenset, men ettersom buksene hadde begynt å bli mistenkelig trange rundt livet etter turen til Fransk Polynesia var det helt greit. Så her kan man spare noen kroner ved å slippe restaurantmiddager – og basert på antall personer i loungen var det mange som tenkte slik. Hotellet har et stort utvalg av restauranter og andre tilbud som treningsrom m.m. Ikke det at jeg brukte sistnevnte. Beliggenheten er grei nok – i alle fall for mitt behov. Det gikk shuttle busser fra hotellet til flere togstasjoner, samtidig som det ikke var alt for langt å rusle til noen av byens attraksjoner som man må få med seg på et besøk. Utsikten fra rommet var også helt grei.
SAS-flighten til København har heldigvis ikke en like ukristelig avgangstid som de siste flightene jeg har tatt, så det ble anledning til å sove godt denne morgenen og tid til en frokost i loungen før jeg satte kursen for Narita. Etter noen fine høstdager højeregner det, så timingen for å reise hjem må sies å være god. Innsjekk og sikkerhetskontroll gikk veldig greit, og basert på anbefaling fra en erfaren Japan-farer sitter jeg nå i loungen til ANA. Den skal visstnok være den beste (selv om United’s ligger nærmere gaten). Loungen er stor og flott, med et omfattende utvalg av mat og drikke. Det eneste som mangler er utsikt da den ligger en etasje ned ift. gatene. På en fredag formiddag er det relativt rolig her, selv om det er en jevn strøm med personer inn og ut.
Flott reisebrev! Frister å ta en tur i samme område selv om prisene virker noe hissige med dagens økonomi. ANA loungen er fin den, og så har den egen sake-bar som er spesielt artig
Ja, Fransk Polynesia er dyrt - og Air New Zealand er jo også relativt dyrt sammenlignet med mange andre flyselskap. Derfor kan det være verdt å se på andre Stillehavsøyer - f.eks. Fiji hvor det går flighter fra Singapore.
NRT-CPH SK 964 Airbus A340-300 Sete 4H Flytid 10t 35 min Vel en halv time før avgang ruslet jeg fra loungen til gaten – som var et stykke unna, men greit å bevege seg litt før en lang flytur. Vel fremme var det et salig kaos. Skulle nesten tro det var 4-flyet fra Oslo til Bergen på en fredags ettermiddag. For å si det slik – enten hadde alle om bord gullkort eller så fungerte ikke priority boarding. Så vidt jeg har forstått er dette helt normalt på Narita. Business class var helt fullt denne dagen. Med to ”tarmer” ut til flyet skulle man jo tro at boarding gikk enklere, men det økte bare kaoset. De som skulle på business (og dermed skulle benytte forreste inngang) gikk inn bak, og de som skulle på economy og plus (og skulle benytte bakre inngang) gikk inn foran – med trafikk-kork midt i business class som resultat. Denne løste seg etter hvert, og først to minutter før boarding completed begynte man å servere pre-flight drinker. Jeg valgte tradisjonen tro champagne – som var Charles Heidsieck. Denne A340’en (LN-SKG) må være blant de siste som fikk ny kabin, for her virket alt nytt og fresht. Push back var omtrent på tid, men trafikken ut av og inn til Narita var såpass stor at det tok ytterligere 25 minutter før vi var i luften. I følge kapteinen var det dog ingenting å bekymre seg over, for vi ville lande på rutetid uansett. Så var det bare å sette seg til rette og vente på SAS’ sagnomsuste service… Og den kom... Sånn etter hvert… Nesten en time etter avgang kom de rundt med pre-dinner drinker – og varme nøtter (som jo er et pluss). Jeg fortsatte med champagne. Og så gikk det (sånn cirka) ett i ett med servering av hovedmåltid – forrett, hovedrett og dessert. Jeg gikk for reker, fisk og oster. Og siden det ble mye Sauvignon Blanc på Air New Zealand valgte jeg denne gangen en fransk hvitvin (Classic Marsanne Roussanne). Jeg har ikke forstått hensikten med at de spør om jeg vil ha kaffe når de rydder bordet etter hovedretten, bare for å sette ut en tom kopp som så fylles etter at desserten er ryddet av bordet. Men av erfaring husket jeg å be om cognac når desserten ble servert (i tillegg til portvin selvsagt) for ellers blir det jo ingenting av det. I det hele tatt har jeg vanskelig med å forstå SAS servicekonsept. Det er tregt og det er ulogisk. Jeg vet ikke om noe annet selskap som gjør det på samme måte, men det må jo være en hensikt bak. Er det mer effektivt for betjeningen? Ikke vet jeg. Hvor mange er det som ser på hovedrettene på vognen og så bestemmer seg? På meg virker det som om alle har bestemt seg på forhånd, og at det derfor ville vært mer effektivt å følge den samme prosedyren som andre flyselskaper gjør. Her er det ett eller annet som jeg ikke forstår. Men maten er god – det skal de ha. Og menyen er mer omfattende enn den på f.eks. Air NZ. Etter hovedmåltidet var det bare å lene seg tilbake og se på en film eller tre. Utvalget kunne absolutt vært større, så her har SAS noe å jobbe med. Ambisjonen min var å holde meg våken på hele turen, for derigjennom forhåpentligvis redusere jetlag’et når jeg kom hjem, men det gikk dessverre ikke. Etter en Mikkeller ble øynene fryktelig tunge, så dermed ble det en litt lang blund. Like før landing ble det så servert et enkelt måltid. Nudler til forrett og jeg valgte sverdfisk til hovedrett (som jeg glemte å ta bilder av). Igjen et godt måltid og med et godt utvalg. Menyen til SAS er i det hele tatt god spør du meg. Mellom måltidene kan man også spise og drikke fra snack baren. Det som trekker ned etter min mening er servicekonseptet. Så var det bare å se utover et solfylt Sverige (og senere Danmark) og vente på landing.
CPH-OSL SK 1468 Boeing 737-800 Sete 2F Flytid 1t 5 min Sikkerhetssjekk og passkontroll gikk som en lek, og det ble litt tid i loungen før flyet til Gardermoen var klar til boarding. Fredag ettermiddag betyr naturlig nok stapp fullt fly og ikke et eneste ledig sete. Her vil jeg faktisk tro at mesteparten hadde gull- eller diamantkort – i tillegg til at de 10 forreste radene var plus. Priority boarding når halve flyet har prioritert er selvsagt en utfordring. Men alle kom seg da om bord til slutt. For meg hadde trettheten sneket seg inn, så jeg sto over servering og forsøkte å få en blund den timen det tok å komme seg til Gardermoen. Ikke det at jeg gikk glipp av den store gastronomiske opplevelsen tror jeg. Vel fremme fungerte priority bagasje for en gangs skyld. Kofferten lå på båndet da jeg kom frem, så da var det bare å tusle mot flytoget og komme seg hjem for å sove i egen seng for første gang på 19 dager…
Oppsummering Jeg tenkte jeg skulle gi en liten oppsummering til slutt ved å sammenligne turen til Fransk Polynesia med andre turer jeg har hatt til sydhavsøyene, samt vurdere Air New Zealand opp mot andre *A selskaper jeg har flydd med i år. Fransk Polynesia er min syvende tur til Stillehavet, hvor jeg tidligere har besøkt Ny Caledonia, Fiji, Vanuatu, Samoa og Cook øyene (og Hawaii, men det regner jeg ikke med her). Det har vært på ulike tider av året og med ulik varighet, så det er ikke nødvendigvis lett å sammenligne. Denne gangen var jeg jo hovedsakelig på cruise, mens andre ganger har jeg vært mer på ett eller et fåtall steder. Alle stedene jeg har besøkt har hatt sin sjarm og vært flotte på hver sin måte, og denne turen til Fransk Polynesia har vært fantastisk bra. Jeg ønsket fred og ro i idylliske omgivelser – og det fikk jeg. Jeg vil derfor ikke nøle med å anbefale en tur hit. Skulle jeg dog velge en destinasjon fremfor de andre så ville jeg nok ha valgt Cook øyene – og da spesielt Aitutaki. Av alle sydhavsparadis jeg har besøkt er dette det jeg har lyst å dra tilbake til. Og for meg er det det enkleste prioriteringskriteriet – hvor kan jeg tenke meg å dra på nytt. Samtidig tenker jeg at det kommer litt an på hva man er ute etter og hva man ønsker å gjøre. Er dykking hovedmålet bør man kanskje dra et annet sted. Det samme om man er ute etter å oppleve den genuine kulturen. Eller for å fiske. Eller for å oppleve en vulkan på nært hold. Når det gjelder hvordan long haul business class på Air New Zealand står seg mot de andre *A selskapene jeg har flydd i år (Lufthansa, SAS, Singapore Airlines og Swiss), så vil jeg si at de gjør det ganske bra. Singapore Airlines er etter min mening i en klasse for seg, mens det er litt vanskelig å skille de fire andre – de har alle sine styrker og svakheter. F.eks. trekker seteplasseringen (”fiskebensmønster”) ned for Air NZ, mens selve setet trekker opp. Den lille skjermen trekker ned, mens utvalget av filmer og annen underholdning trekker opp. En litt begrenset meny trekker ned, mens servicen trekker opp. Det samme gjelder de andre selskapene - alle har noen pluss og noen minus. Hvis jeg skal skille mellom de fire andre vil jeg si at Swiss er best totalt sett, fulgt av SAS, Air New Zealand og Lufthansa. Den dagen SAS klarer å levere en god og konsistent service om bord vil jeg faktisk si at de er best av disse fire. Men som jeg har sagt før – jeg tviler på om de klarer det. Det er nok dessverre slik at man kan ikke lære gamle hunder nye triks, selv om "hundehuset" jo er blitt nytt og flott.
