Målet med mellomlandingen på 19 timer i Beijing var å se muren og krysse av det femte ,av de syv nye, underverket på listen. Med oppsatt ankomst 05:30 tenkte jeg at å booke en organisert tur fra Beijing sentrum 08:00 måtte gå fint. Flyet landet 15-20 minutter etter oppsatt rutetid og jeg gikk i rask gange av flyet. Første stopp var skranken for 24/144 timers visumfri transit. Det var en håndfull personer i kø og med utfylt skjema (det som ligger på en benk ved skranken, ikke det man får utdelt på flyet) tok det ikke veldig lang tid å få klistremerke i passet for innvilget 24-timers transit. Neste steg var selve passkontrollen. Tidlig en omsdag morgen var det veldig lang kø og det virket som vi hadde kommet like etter et fly fra Tyskland. Fra å ha god tid ble det gradvis tightere og jeg tenkte at så lenge jeg er gjennom til klokken 07:00 så skal det gå fint. Gode 10 minutter over 7 var jeg akseptert inn i Maos rike og satte full fart mot flytoget/metroen. Fra 2E var det selvfølgelig tog til 2C hvor flytoget går fra og tiden gikk stadig fortere. Da jeg endelig ankom flytoget kom det heldigvis et tog ganske raskt og med ETA på Donhzhimen stasjon 07:56 kunne ikke dette gå annet enn bra. Som Tysse-Plätzer gikk jeg som en storm ut av stasjonen og møtte turfølget på gateplan like utenfor stasjonen. Som seg hør og bør var det alltids noen andre som også var forsinka og vi stod og ventet ytterligere 20 min. Jeg hadde booket tur til Mutianyu-delen av muren. Det er litt lenger å kjøre, men til gjengjeld skal det her være mindre folk. Denne onsdagen var første virkedag etter kinesernes høstferie og guiden sa at hvor de i går hadde hatt 10 busser, var det i dag kun 3. Av samme årsak var også morgenrushet litt mer kaotisk, men vi var fremme rundt 10:00. Asiatiske guider har en tendens til å skulle forklare hver minste ting og med en kort natt hos Thai skulle jeg gjerne ha sovet heller enn å høre på guiden forklare at man går ved å sette den ene foren foran den andre. Vel fremme var det bare å ta med seg en vannflaske og starte ferden opp til muren. Som ekte nordmann tok jeg føttene fatt for å komme opp til selve muren, men det er også mulig å ta en kabelbane opp og ned. Hvor mye som er renovert og hvor mye som er i original stand er ikke godt å si, men Den Kinesiske Mur er unektelig et fantastisk byggverk. Hvis jeg husker riktig var det på det meste ca 22,000 kilometer med mur, mens det nå er igjen ca 8,000km. Som med mange ting er det vanskelig å fange størrelsen på bilder og jeg konkluderer enkelt med at dette er det mest imponerende underverket av de fem (har ikke sett Machu Picchu og Petra), og på nivå med Pyramidene i Giza. På toppen av fjellryggen åler den seg gjennom det skogkledde terrenget. Ved ujevne mellomrom er det vakttårn av ulikt slag. Den er noen meter bred og noen meter høy og må ha vært et veldig effektivt våpen for å forsvare landet tilbake i tiden. Det som kanskje er vanskeligst å fange på bilder er hvor bratt det er enkelte steder. Det veksler mellom slett underlag og trapper, og på det bratteste sa guiden at det er 70 grader. I Mutianyu er det nok mur å utforske. Selv brukte jeg gode to timer fra bunnen, opp til tårn 20 og tilbake til tårn 1 før jeg tok meg en pus i bakken. Det var i et tempo som medførte en hel masse svette denne 26 grader varme og overskyete dagen. Det er noen små kiosker/cafeer rett på nedsiden av muren, men de tar også 2-4 gangeren i pris. I billetten hadde jeg inkludert lunsj i lokalet til guideselskapet og satte snuten nedover dit. Fra den lille landsbyen hvor alle turbuksene komme og hvor man parkerer er det en shuttlebussordning t/r der man starter utflukten til muren, dette er inkludert i billetten og som det høyteknologiske (overvåkende) landet Kina er var alt av billetter linket til passet. Lunsjen var en miks av asiatisk og vestlig buffet med 26 forskjellige varianter. Jeg var litt sen, men det meste var fortsatt tilgjengelig. Drikke måtte kjøpes utenom. Maten smakte veldig bra, så om du vurderer å legge 60 ekstra kroner i potten for lunsj er det vel verdt pengene. Returen til Beijing gikk på en god time og undertegnende sove hele timen. Tilbake i Beijing så jeg at jeg hadde tid til en rask runde ned til Den Himmelske Freds Plass og Den Forbudte By, så jeg hoppet på metroen dit. Veldig enkelt metrosystem forøvrig. Man kan tappe Visa/Mastercard i slusen inn og ut for å løse billett og det kostet for mitt vedkommende 6 kroner fra Dongzhimen til Qianmen (8 stopp?). Kineserne er gode på gjerder og sperringer og jeg innså raskt at det ikke skulle bli enkelt å gå hvor jeg ville. Etter en massiv omvei for å prøve å finne en inngang oppdaget jeg at man måtte ha billett for å komme inn og at det meste stengte ganske tidlig. Da jeg prøvde å booke ‘noe’ virket det også til å være utsolgt. Slukøret satte jeg kursen tilbake igjen til flyplassen og oppfordrer alle som vil besøke disse attraksjonene i Beijing om å booke billetter på forhånd og å gjøre mer research enn meg. Alt i alt fikk jeg det jeg kom for og er godt fornøyd med dagen.
Får vel prøve å runde av dette reisebrevet. Tilbake på PEK var det tilbake med flyplasstoget til T2E. Immigrasjonen og sikkerhetskontrollen var fort gjort og jeg satte kursen mot loungen. Da jeg var her siste met CA både inn og ut fikk jeg komme inn First-loungen. Med ET-flight ble det derimot business-loungen på andre siden. CA har greie lounger med et godt utvalg av varmmat. Etter å ha slappet av en stund, for så å gå og ta meg en dusj hadde klokken passert 21:00 serveringen av varmmat over. Litt tidlig, men slik var det. Man kunne dog forsyne seg av suppe, samt det som var igjen av dumplings. Jeg ruslet mot gate da boarding ble annonsert og ble møtt med noe jeg ikke har erfart tidligere. I gaten stoppet de meg og lurte på om jeg hadde betalt billetten med miles. Jeg valgte først å svare litt unnvikende og lurte på hvorfor de spurte om det og hva det hadde å si, men de fulgte bare opp med om jeg hadde betalt med miles og pekte febrilsk på skjermen hvor det stod klasse I. 'Ja, hvordan det?' sa jeg, men de var ikke så opptatt av å svare meg. Jeg forstod ikke helt hva som var greia, men de fulgte opp med å spørre om å få se bonuskortet/kontoen mitt/min siden jeg hadde betalt med miles. De saumfarte boardingkortet og bet seg merke i at det stod LH*G, så jeg endte opp med å vise dem Miles & More-kontoen/Senator-kortet. At det var en SK-billett virket de ikke til å forstå eller bry seg om. De så på Senator-kortet, på skjermen, tok en telefon til noen og jattet avgårde på mandarin, før de sa 'it is okay'. Jeg forstod ikke stort, men må si jeg ble veldig nysgjerrig på hva alt oppstyret var for. Alt jeg klarte å resonere meg frem til var at det kunne være snakk om at noen i biz-kabinen måtte vike. Det var så vidt jeg kan huske helt full kabin og i nabosetet hadde jeg en pilot som muligens trengte en plass han i utgangspunktet ikke hadde, og at han med bonusbillett var øverst på listen. Hvem vet. Dagens maskin var en A350-900 med 2-2-2-konfigurasjon. Jeg har tidligere hatt 3 flighter med ET i biz og har ikke vært særlig imponert over det som har blitt tilbydd tidligere. Ei heller denne gangen ble jeg voldsomt imponert over hva ET leverer i form av både hard- og myk-produkt. Setene er greie om man reiser sammen med noen, men under par om man reiser alene. Til ADD hadde jeg denne gangen booket 1D som har langt bredere fotbrønn enn setene på radene bak. Som en forbedring fra de forrige flightene har ET nå fått ordentlige amenity-kit fra Lancel. Det vil si de har gått bort fra de rød/gul/grønne toalettmappene. De nye fargene er så vidt jeg så rød og grå. På denne nattflighten lå det også klar teppe og pute i setet ved boarding. ET byr ikke på 'madrass', men setet er så pass mykt at det ikke var et savn. Det ET kanskje skiller seg mest fra andre selskap, i positiv retning, er vinutvalget som består av hele 16 forskjellige flasker, inkludert champagne, rødvin, hvitvin og dessertvin. En annen ting eT gjør bra når det gjelder matserveringen er at de ikke serverer på brett, men dekker bordet ordentlig. Dette er en av de små tingene som for min del får opplevelsen til å fremstå langt mer eksklusiv. Forretten var en noe tilfeldig miks av and, scampi, lotus root og en kylling og soppsaus. Det hele ble akkompagnert av en salat og et utvalg halvvarme brødvarer. Salaten var god med en dose balsamico, mens brødet var veldig middels. Selve forretten var ikke vond, men det fremstod veldig tilfeldig og kjedelig. Til hovedrett gikk jeg for and med søtpotet honning og ingefærsaus og grønnsaker. Denne var smaksrik og bra, men det var en litt liten porsjon. Til dessert ble det et fruktfat og en veldig enkel mango-ostekake. Alt i alt et forglemmelig måltid. Det som gjør opplevelsen litt frustrerende er usynkronosert service det drikken kommer etter at maten er servert. I tillegg opplever jeg ikke crewet som veldig 'på', men litt mer sånn 'her har du maten din' uten noe smil eller 'er det noe mer du trenger'-holdning. Det var blitt langt på natt og jeg hoppet i EVA-pysjen for å få litt søvn. Da jeg våknet var, til min fornøyelse, frokosten over og jeg hadde sovet gode 8 timer. Kapteinen annonserte at vi straks var klar for landing og det var kun 20 minutter til vi var på bakken. For å avslutte med en positiv tone, selv om det ikke er relevant lenger, er ET sin store styrke tilgjengeligheten på bonusbilletter. For denne turen sørget de for at jeg fikk landet kabalen dermed kom med t/r Asia med en spennende reiserute.
Fremme på ADD kommer man ut av gaten i ankomstdelen og må gjennom sikkerhetskontrollen for å komme seg opp til avgangsområdet igjen. På veien ruslet jeg forbi både 'Free Addis Ababa City Tour' og 'Customer Service Desk'. Sistnevnte er vel dit man går for å ordne med hotell om man har mellomlanding over natten. Sikkerhetskontrollen på ADD er et spetakkel uten like med totalt mangel på køkultur og enda større mangel på kontroll fra vaktene som prøver å holde kontrollen. Ulempen med ET sitt rutenettverk er at 'alle' flyene lander i samme tidsrom på morgenen og det blir en veldig kø. Heldigvis har de en egen gold track for de med status/biz-billett. Vær dog forberedt på at også her er det totalt mangel på køkultur og det er litt survival of the fittest. ET har tre lounger på ADD, hvorav en for sølvkortholdere, en for gullkortholdere og en for biz (Cloud 9). Jeg gikk for sistnevnte og noterer at ET har oppdatert selskapsoversikten til å ekskludere SAS. Jeg hadde fire timer fra flight til flight og for å ikke være stappmett ved servering på flyet ble det sånn middels med mat rundt 2 timer før avgang. Det er varmmat også til frokost, men om man foretrekker tradisjonell frokost har de en kaldbuffet også. Alltid gøy med flight-oversikten på ADD. Ved boarding denne gang ble det ikke noe avhør av hvordan billetten var booket og som seg hør og bør holder de en egen kø åpen gjennom hele boardingen til prioritert ombordstigning. På det siste strekket var den en eldre 787-8 som skulle fly de gode 6 timene til ABJ. Denne er utstyrt med angle lie-flat-seter i en 2-2-2-konfigurasjon. Det er langt fra revolusjonerende, men på en 6 timers dagflight er det helt innafor. Sammenlignet med 6 timer på OSL-LPA, så er det ikke så verst. Setet var forhåndsutstyrt med de samme tingene som på forrige flight, amenity-kit, pute og teppe. Det ble servert champagne og appelsinjuice før avgang. Da menyen ble delt ut så jeg til min store fornøyelighet at den berømte trallen med lokalmat skulle til pers. Dette i tillegg til vanlig 3-retters meny. Med lite mat i magen fra loungen var jeg mer en klar til å hive innpå når matserveringen satte i gang. Vel oppe i luften er det full Africa-mode. Ting går i et veldig bedagelig tempo og de kommer etter en god stund rundt med drikkevognen og serverer ønsket drikke med en skål med nøtter. For min egen del er det på mellomlange dagflighter ikke så viktig at maten kommer på bordet umiddelbart, men denne gangen ble det litt vel lenge å vente. Jeg hadde en del jobb å gjøre, men ventet med å dra frem PCen til etter maten. I mellomtiden ble det podcast og underholdning fra IFE. Det varte og rakk, jeg ble sultnere og sultnere. Samtidig registrerte jeg at crewet bare satt det foran uten å trekke igjen gardinen. Det var en flyvertinne som så ut til å gjøre noe fornuftig, men ellers var det full siesta. Merkelig, tenkte jeg, men jeg satt nå der og ventet. På et tidspunkt duppet jeg av, og da jeg våknet satt samme gjeng fortsatt på setene sine, men nå med mat i fanget. Søren, nå hadde jeg vel sovet forbi maten. Jeg så en flyvertinne gå inn i cockpit med mat og jeg kunne se på uret at vi nærmet oss 3 timer etter avgang. Da jeg så på podcasten jeg hørte på så jeg at jeg bare hadde sovet i 15 minutter og de kunne da umulig ha servert og ryddet maten for alle i kabinen på den tiden. Så, 3 timer etter avgang gjorde de antydning til at matserveringen skulle starte. For min egen del er timingen sånn sett fin, men det hadde vært hyggelig å få en heads up på forhånd. Da de kom med forretten var det kun det ene valget i menyen som var tilgjengelig. Igjen var det reker, men denne gangen med en annen herlig miks av erter, aprikos, fyllt vinblad, kapers, lime og en cherrytomat. Det hele som med en ganske anonym pastasalat som tilbehør. Man kunne også få brød, men jeg takket nei denne gangen. For neste servering kom endelig det jeg har ventet 5 ET-flighter på å få smake, nemlig de lokale rettene. På menyen stod det Doro Wot (Ethiopian Spicy Chicken Stew), Minchet Alicha Wot (Minced Beef Stew with Ethiopian Spicy sauce), Key Minchet (minced Beef Stew with Ethiopian Spicy Sauce), Ater Kik (Split Yellow Pea with Sauce) og Gomen (Sautéed kale). Det hele ble servert med injera, en type surdeigspannekake. Jeg ba om litt av alt, og du verden for en herlig matopplevelse. Uklok som jeg var holdt jeg av plass til den 'vanlige' hovedretten, men jeg burde ha kjørt på med runde to fra trallen. ET hadde levert et langt bedre produkt, og et langt mer autentisk produkt, om de hadde droppet hele menyen og kun fokusert på den lokale maten fra trallen. Hovedretten ble en nedtur både visuelt og gastronomisk. Det er vanskelig å følge opp krydret og smaksrik mat med fisk, og laksen jeg fikk servert var nok en forglemmelig opplevelse. Til dessert kom de rundt med utvalget fint satt opp på en serveringstralle, men det jeg ble møtt av var en ting jeg stadig blir forundret av ombord på fly. Manglende kunnskap om hva som står på menyen. Jeg spurte flyvertinnen om å få servert 'cold coffee cheescake' og hun var veldig i tvil om det var noe de hadde og sa at hun trodde det var en type kaffi. Jeg fulgte opp med å peke på kaken under og fikk den servert. Jeg ba også om den andre kaken de hadde som var en rose pistachio slice. Kaker er ikke etiopias fremste ekspertise og disse kan gladlig droppes til fordel for fruktfatet de også har på menyen. Crewet var veldig uinspirerte på denne flighten også. Det er til tider på et nivå hvor man føler man er til bry om man spør etter noe. Dog veldig gledelig å endelig få prøvd den sagnomsuste lokale etiopiske maten ombord og jeg ser allerede frem til neste ADD-ABJ-flight i mars. Bortsett fra det er det ikke veldig mye å skrive hjem om med ET. Reisen i mars består av totalt 4 ET-flighter og jeg håper minst en av de blir på et fly med 1-2-1-konfigurasjon slik at jeg kan få prøvd de beste setene deres som alenereisende. Man kan si hva man vil om ET, men de er i det minste bedre enn ST-alternativet i Afrika, som er Kenya Airways. På ABJ-NBO stiller de opp med en 737-800 med recliner på en 6 timers nattflight og de fleste korte flightene fra NBO går med Embraer 190. Dette var tredje siste *A-reise betalt med EB-poeng og nå gjenstår en tur til BKK i februar før det hele avsluttes med en tur til HAH i mars.
