LAX, Death Valley, Zion, Grand Canyon og Mojave : nasjonalparkroadtrip i USA : og litt SAS på veien

Ikke spesielt smakfull ost denne gangen. Den kunne godt ha fått ligge litt til. Men fikenene var modne nok. Sautern, en guilty pleasure og en litt tam blåbær smuldrekake var greit nok med en kopp decaff. Også ble det gode 4 timer på øyet.


Over skjermen rakk jeg å se hele SOLO: A Han story. Profesjonelt laget, vakkert men ikke så slående visuell som siste nr 8 som var den forrige filmen i sagaen jeg så. Og ikke så engasjerende dessverre. Her ble det aldri figurer å bli glad nok i til at jeg ønsker meg en film til, selv om vi fikk vite litt mer både om ”mowahaaargaaarg” som er en voksen herremann uten grått hår viser det seg. Og at en Kessel run betyr å fly rundt i tåka med spagettimonstre.

 

Det ble godt med søvn før vonde skuldre begynte å holde meg våken, en del timer ut fra LAX. Lunchmåltidet som burde vært servert etter avreise på denne dagflyvningen var en skinkesalat med de små paiene jeg har sett før. Helt greit men ikke noe stor smaksopplevelse.

 

Tom Bradley må ha noen år på nakken, og er vel litt preget av blek betong. Men automatene for imigrasjon er mange og køen for oss om har vært igjennom før gjorde at det tok knappe 10 minutter ned til bagasjebåndet. Og så like lang tid før kofferten vår kom som nr 7. Ikke noe kø videre heller og hvis du går til et av hjørnene på terminalen i kurven på veien stopper leiebilselskapenes busser der. Hvis du vinker litt. 15 minutter etter det kunne jeg konstatere at dette ikke blir en perfekt ferie. Jeg er på LAX førerkortet mitt er i nærheten av FBU.

Den hyggelige svensktalende kvinnen hos Hertz kunne ikke gjøre så mye annet en å be meg hente reisefølget og komme tilbake. Reservasjonen vår er gyldig i 24 timer til. Så det ordner seg. Hvor fornøyd reisefølget blir når han finner ut at det er han som heter sjåfør er jeg usikker på. Men det får vi ta som det kommer. Krise er det uansett, det var definitivt jeg som skulle kjøre ut av LA og jeg som skulle finne meg noe fint å kjøre på tur. Sitter altså i skrivende stund og venter på at BA skal lande på tid. Men det er knappe to timer til. Og jeg som har handleliste så lang som et Bergensk regnvær og har tagget både Uniqlo i Santa Barbara og de lokale Costco og Walmart sentrene i tillegg til en kjede med vin og spritutsalg som også skal ha godt utvalg av Whisky. Jeg skulle ha shoppingdelen av ferien min akkurat nå. I stedet for å sitte i en hall full av ventende på andre reisende.

 

Reisefølget landet etter mer en nok timer i luften. Kom raskt gjennom helt til det var ”random bag search” på gang. Så da gikk det raskt en time ekstra på vei ut av terminalen.
Så var det ny runde med shuttlebuss. Og rebooking av bil. Ikke mulig å ta over eksisterende bestilling på nytt kredittkort. Ny booking, mister fordelene med status og en haug med poeng.
Elendig bilutvalg : Hvit Ford Escape er det eneste større en Corolla som står igjen i ettermiddagsvarmen. Og solen og køen ut av LA har vokst seg lengre og varmere.

Det er heller ikke helt ideelt for en som lærte å kjøre bil på Nordvestlandet for 10 år siden å bli kjent med motorvei, automat og amerikansk kjøremønster etter alt for mange timer å fly.
Resultatet er selvfølgelig at vi ikke kommer så langt nordover første ettermiddagen som vi ønsker oss.
Et billig Hamptons Inn blir redningen i Lancaster. Det byr på for mye støy fra motorveien og myke madrasser og noen timers søvn.

 

Lancaster,Death - Vally - Springdale.

Godt med kilometer å fordøye på denne dagen også.



Death Valley er for øvrig slående vakkert og varmt. Kanskje like greit at en god del av severdighetene er basert på å kjøre, se og kjøre videre. Yr sier 38grader, bilen tipper 40. Vi klatrer over fjell og kjører forbi og får oppleve noen av de vakreste ørkenområdene jeg har sett i mitt liv.

Nye utfordringer. Greit det med å finne seg et sted å bo der en trenger det. Men da må det være noe ledig.

Zion national park er ikke et sånt sted. Trøkket inn i parken og til andre naturskjønne områder er så stor og konstant at selv de enkleste boalternativene er både dyre og fullbookede.

Vi fant til slutt et rom på La Quinta som overhode ikke er verdt prisen. Og har allerede skjønt at planen vår om å finne et sted underveis ikke fungerer helt perfekt.

 

Lysten på gratis inngang til nasjonalparkene i USA?

Jeg har årskort. Det skal jeg bruke senere i år, men i vinter blir det liggende i skuffen og er ikke i bruk.

Kortet kan sendes i posten, og returneres på samme måte til meg. Mister du det, kjøper du nytt.

Så er det bare å si fra for profiler som har noen meldinger å vise til på forum på privat melding om det skulle være noe for din Amerikaferie.

 

Springdale- Zion National Park – Kanab

The Narrows. Navnet oppsumerer det meste. Det blir smalere og smalere og du kommer ikke hele veien. Turen starter rolig og vakkert men så slutter gangstien og du trenger vannbestandige sko og tråkke innover mest i og litt utenfor det kalde elveleiet som leder inn og opp. Billettene for å kunne gå hele turen er umulige å få tak i, og racet for å komme før alle andre inn, det er intenst. Men slående skrikende nesten vulgært vakkert. Det er det uansett.

Fra Springdale kjører du enten tidlig på morgenen inn til parken og parkerer. Etter kl 07 tar du heller shuttlebussen fra hotellet og bytter ved parkinngangen til den propandrevne bussen som tar deg til 9 stoppesteder innover før veien ender og The Narrows starter. Her er det vaggende amerikanere. Amerikanere på 20k $ sykler og amerikanere med fjellsko. Og en overfold av mulige gåturer som varierer fra rusletur til total kolaps. Morgenen er sur og kald men det varmer seg fort opp når solen utpå dagen når dalbunnen.

I parken kan du selvfølgelig også gå vertikalt. I det som må være en evig rad av trinn og hårnålssvinger. Vi gikk en stund, men utfordret ikke tid og lårmuskulatur med de heldagsturene som må gi spektakulær utsikt og rikelig bruk av svettekjertler.

Selv om noe sånt som 99% av besøkende til Zion kommer for ravinen og oppelvelsen av en Canyon med sandsten som går fra beige via rosa til rust, så kan en reise inn på andre steder. Der er det stille og rolig.

Du kan også ta bilen og kjøre den kjente MtCarmel highway med tunnel og igjen spektakulære stopp. Det er tett trafikk og begrenset med punkter å parkere, men wow. Her viser geologien og hva naturen kan gjøre seg på sitt vakreste. Rødt grønt og blått glir sammen i en drømm av farger figurer og evig forandelige geometriske former smeltet inn i det som framstår som uforanderlig stein. Vi så bukk og hjort og horder av kinesiske turistbusser på noe som må være slitsomme dagsturer fra Vegas.

Så ble dagen til kveld og vi nådde Kanab. Ikke hadde vi funnet noe fornuftig online. Så det ble å lete litt og booket til slutt to igjen alt for dyre netter. På to forskjellige moteller med samme eier. Igjen, 200$ er ” alt for mye”. Men sånn er det når alt er fullt. Hver dag gjennom sommersesongen.

 

Kanab – Grand Canyon north rim – Horseshoe bend, Colorado River – Kanab


Roadtrip er roadtrip. Frokost er konsekvent blitt spist i det frokostsalen åpner og vi har fått med oss både solppganger og varme på veien. Sånn er det også i dag. En ny dag med mange kilometer og et reisefølge som ikke er så komfortabel med å avpasse farten etter forholdene ( som jeg kaller det når jeg kjører godt over fartsgrensen). Timene går og kilometrene ruller inn på turtelleren og i såre romper.

En Ford Escape. Bilen som er bygd for ikke å tilfredsstille noe behov. Den skrangler og hopper på veien. Er enda dårligere utenfor asfalten. Vind og hjulstøy starter så snart en får startet opp en motor som drikker bensin som en fyllik på god hjemmebrent uten å levere annet en et dvaskt drag, 10-15 sekunder etter at sjåføren fortvilet forsøker en kickdown og trygler gud om at akselerasjonen skal komme før eller senere….

Den sliter med å speile absolutt alle telefoner, og insisterer på å skru på en radiostasjon som ikke eksisterer hver gang google maps har sagt noe som helst. For en komplett drittbil.

Når det ergonomiske teamet som har designet stolene har bestått av en blikkenslager og en mann uten ryggrad sier det sitt om setekomforten bilen kan tilby, i setene som ikke har justeringsmuligheter overhode. En kirkebenk gir mer støtte i korsryggen. Kraftig gammel sur gubbe rant der altså. Men velfortjent.

Så bortsett fra svake bremser, dårlig lys og en irriterende skranglelyd så brakte bilen oss både frem og tilbake til LAX. Innlevering og henting gikk i og for seg greit, som nevnt måtte vi innom og ta papirarbeidet på nytt. Men det var jo egentlig min skyld.

Vakker utsikt over dårlig motell, en tidlig morgen. Men midt ute i ødemarken har en liten hipster laget seg sakte dryppende kaffe vogn.

Grand Canyon North rim ligger høyere og mer isolert til, med en enkel vei som går fra Nord til sør gjennom et platå som går fra halvørken, til prærie og så til stadig mer fruktbar skog. Mektig og høyt og med muligheter for rolige rusleturer og utfordrende fleredagsturer. Mye mindre kommersielt. Med 1 hotell med hytter og en campingplass. Og priser som skremte oss vekk selv med tanke på hva vi betalte i Kanab. Ulempen er at ting som helikopterturer er ikkeeksisterende og at en bør planlegge litt bedre med tanke på bensin mat og overnatning.

Ellers, slående vakkert. Vi fikk oss en tur bortover langs kanten og etter en kjøretur der vi fikk se løvskog på sitt vakreste også en liten gåtur nedover til et utsiktpunkt ikke så langt nedover ” skrenten”.

Det bar videre, via lunsj på det ene stedet som har mat og bensin på turen, og etter noen timer kom vi, fra 25 til 40 grader og fra lauvskog til ørken også til Horseshoe Bend. Nok et nasjonalmonument og enda et av naturens vidundere. Gåturen over en ås gir en majestetisk opplevelse av et flatt landskap som så åpner seg i et enormt hull. Grønt vann, rød stein og en evig blå himmel forenes i millioner av selfies som skal tas ytterst på en klippe uten gjerde. Dette må være et av stedene der naturens seleksjon kvitter seg med så alt for få av de aller mest selfieinteresserte. 30 meter ut på sidene er det roligere og en kan få nyte naturen om ikke i fred, så i hvert fall ikke i kø. Uansett, det trengs en bedre kameramann en meg for å fange litt av skjønnheten.

 

Beklager forøvrig mange og litt for store bilder i innleggene. De blir litt tungt lastbare ser jeg.

 

Fantastiske bilder! Klør voldsomt i bookingfingeren når jeg leser slike innlegg Går helt fint med store bilder for min del. Jeg setter bare pris på at folk gidder å skrive reisebrev jeg

 

Unner deg ikke opplevelsen, men fader som jeg humra av beskrivelsen av det 'vidunderlige' kjøretøyet dere disponerte

Og mange fine naturbilder! Takk for at du deler

 

... ta med førerkort?
Vi hadde en Taurus fra Avis på LAX og den var utrolig bra for vårt bruk to klasser opp fra bestilt og betalt ...

Takk for flott rapport ... må kjøre innover i landet neste gang ser jeg
flotte bilder og fine beskrivelser

 

Tusen takk. Det er jo noen Lufthansa og Swiss salg som går til vestkysten av USA ute for tiden. Så det er jo muligheter.

Ja, med tanke på at destinasjonene er så billedskjønne så funker det med litt bilder. Selv om det bare er iPhone og litt begrenset kvalitet.

 

Det er veldig mye å se innover i landet. Dette er på mange måter bare en smakebit av alt. Det er bare tid og penger som setter grenser egentlig.

Ta med førerkort er definitivt lurt

 

Beskrivelsen av bilen var skrevet etter mange timer i bilen, og litt i affekt må jeg si. Skal også si at vi nok var mer fornøyd med den en med en Corolla som var alternativet i og med at vi ikke oppgraderte for penger.

 

Og sånn ser Horseshoe bend ut

 

Kanab – Hoover dam – Las Vegas – Mojave –

Siste lange kjøredag. Vårt nest siste forgremmelige motell hadde vegansk/vegetarisk restaurant. Det betydde at pizzaen smakte papp på kvelden og at frokosten kun hadde karbohydrater og lyst mel som innhold. Sukkerboller i forskjellige varianter var det de hadde å tilby. Trist, for vegetarisk kan være så mye mer.

Kjøreturen vestover først mot nord så mot sør og syndens pøl er også vakker. Nå er selv det minst vakre av natur på denne reisen vakkert. Hoover dam. Full av folk og godt og varmt. Høyt sikkerhetsnivå med kontroll av innreisende. Slående vakkert design. Vi diskuterte litt om vi skulle dit, men endte med å være glade for å ha kjørt en kort omvei for å se.

Las Vegas ble et kort bekjentskap. Lunsj i utkanten. Innom et annet utslag av samme vin og sprit kjede som var planlagt besøkt i LA. Ikke helt overraskende var beskjeden der at det som vistes seg som kjøpbare flasker med Suntory Whisky var spøkelser i vareutvalget. Ny levering skjer senhøstes og kom med anbefalinger om å møte opp tidlig samme dag for å få plass i køen. Men, som noen vet drakk jeg god Whisky på Hakkasan i Miami, og jeg fant den jeg likte best av dem derfra i hyllen. Så da er samlingen oppgradert på denne turen også. En kort tur innom BestBuy der vi fikk konstatert at Iphone selger. Ikke overraskende var det godt utsolgt for aktuelle modeller. Så da sparte jeg litt mer penger.

Videre gikk turen gjennom Mojave ørkenen. Vakkert men på ingen måte så spektakulært som tidligere utsikt.

Tett trafikk ut av Vegas på Interstate 15 tetner til og blir til endeløs kø før grensepaseringen inn i California. Ingen påtagelig grunn, annet en et tydelig varslet veiarbeidsområdet som aldri dukker opp. Vi finner oss første avkjørsel og krysser inn Mojaveørkenen litt tidligere en planlagt. Kaktus : kort oppsummert.

Reisens siste dag tar oss til Super8 i Barstow. Hadde det ikke vært originalt kunne det vært et kult retrohotell. Ellers er det greit rent og mye billigere eller retter sagt nærmere ” value for money ” en de andre oppholdene vi har hatt.

Turens kanskje hyggeligste overraskelse dukker opgså opp i form av et steakhouse i utkanten av byen, med vanvittig bra rating.

Her har festen gått lenge, og på et hvis henger den med enda. Det er lounge og bar og spisesal i antikk/hage/tikistil. 80-talls retrofølelsen er akutt. Her er det valget mellom dagens suppe og fersk salat til alle måltider. Selv lander jeg nærmere 400gram langtidsstekt entrecôte, og ruller lykkelig hjem i passasjersetet etter godt øl og en alt for stor tiramisu.

 

Siste dag bringer oss gjennom travel trafikk og effektive bildelingsfiler til LAX. Jeg, i god tid til mitt fly. Og reisefølget som oppdager at han har bestilt fly 34 timer senere og ikke 10 timer senere en jeg, finner en Uber fra Hertz til det improviserte hostellet for litt LA time.

Raskt gjennom maset med pass og kontroll. Heisen til 6 etasje og *A loungen. Og den imponerer. Nuddelbar, greit utvalg av søtt og salt. Bar, drikkestasjoner og fine dusjer som var ledige umiddelbart. Veranda med oversikt over dutyfree shopping og veranda ute med glassvegg til South West. Jeg likte meg, og begynte å høre godt med svorsk ettersom avreisetiden nærmet seg.

Ingen CU denne gangen heller men oppgradering for minstebud. Igjen, helt full kabin. Valget denne gangen lå mellom 8A og 1H. Det ble god plass til bena. Greit valg det. Satte personlig rekord i soving på fly. Sovnet umiddelbart etter dessert og ost, etter en rask men ikke særlig hyggelig eller personlig service. Og sov helt frem til jeg ble vekket til frokost 1,5 timer fra Arlanda.

Vitello di tunno til forrett. Burde være mør kalvestek men var rosa filet som ikke var så mør. Men sausen smakte av kapers og tunfisk. Favabønner var kanskje ikke tradisjonelt, men smakte grønt og friskt til den fete sausen.



Biffen var helt på det jevne, med litt sopp og gode gulrøtter i lilla og gult.

 

God smakfull ost, og en tør mandelkake oppsummerte det måltidet.


Bonuspoeng til dem som ser hvilken film som går mens jeg spiser gulrot.......

 

Ellers fikk jeg flasken nok en gang, og begynner å skjønne at jeg ikke er heldig, men at den blir satt igjen hos mange. Uansett. Wingpin # 4 er godt.


Frokosten var av de bedre. God frisk frukt, greit utvalg av småvarmt og pålegg og litt sterkere kaffe en normalt hos SAS. Oppsumerer turen fra Arlanda til Oslo med at jeg sølte ut kaffen og at jeg aldri ble bedt om å betale for juice og cola. Noen hadde oversikt, men var treige med å komme med servietter.

Som de fleste ser, 17A har greit med benplass for en lang stakkar.