Det har ikke vært alt for mye reising det siste året, akkurat. En og annen liten tur til en annen by for å snike seg til en restaurantmiddag, kanskje, men ikke den herlige «ut på tur og nye eventyr»-følelsen. Forventningene før turen til Lofoten var egentlig også bare «sånn passe» - joda, noen gode restauranter planlagt, men ut over det...? Og noen ganger er det bare utrolig deilig å bli overrasket. Og det så hjertelig at vi fikk både bakoversveis og midtskill av opplevelsen! Det er klart, det startet jo forsiktig. Men at SAS-loungen endelig hadde åpnet forsiktig for servering igjen var jo et lyspunkt! Madammen klarte til og med å få et glass hvitvin (som man måtte be pent om å få – det er selvsagt mer smittefarlig å forsyne seg selv med alkohol enn med brus...), og var godt fornøyd med det tidlig en torsdag formiddag. Helt strålende så det jo heller ikke ut da vi landet 10-15 minutter forsinket i Bodø, med tanken på at det strengt tatt bare var en bitteliten halvtime (25 min) mellom planlagt landing og avgang til Lofoten, men når det var nesten tjue til på samme fly som skulle samme vei, løste det seg helt strålende. Til og med bagasjen ble jo med videre! Og så var det altså at eventyret begynte. Fra det lille trekkoppflyet (Dash 8-100) fikk vi etter hvert utsikt til et Lofoten som lå badet i sol, med snø som glitret på fjelltoppene, grønne fjellsider og blågrønt hav! Vi landet omtrent som planlagt på Svolvær, i strålende sol og frisk luft. Etter litt om og men fikk vi også installert oss i leiebilen (fra Avis), og var klar for første etappe – retning Ballstad. En liten kommentar på veien, forresten – Mitsubishi Outlander PHEV er en utrolig pipete bil. Den piper hvis den oppdager biler på veien foran, og den piper når den mister biler av syne (noe upraktisk på svingete veier). Den piper hvis døra er oppe, hvis føreren går ut, hvis sikkerhetsbeltet ikke er på, hvis nøkkelen ikke er inne i bilen, og... egentlig for det meste, tror vi. Det er mulig at det vanker gullmedalje til den som kan fortelle hvordan man skrur av piping... Vi stoppet for en rask lunsj i Svolvær – fra nærmeste parkeringsplass og rett ned på kaia hos Bacalao, for en sandwich med bacon og mer enn nok brie, og et rekesmørbrød med et tårn med reker, rett på bryggekanten. I solskinn, og med måkeskrik i bakgrunnen!
Litt gammel oppskrift, men kanskje det er omtrent sånn i din leiebil også? http://www.phev.club/viewtopic.php?f=10&t=193
Turen utover fra Svolvær til Ballstad var – rent bortsett fra pipingen – helt fantastisk. Fjell, hav, litt bonderomantikk her og der, og mer fjell og hav – krysset av et par nydelige broer. Det er noe helt spesielt med å snirkle seg igjennom landskap som er så urnorsk og fritt som dette, særlig når været har valgt å spille på lag! Ballstad er, strengt tatt, egentlig ikke et spesielt stort sted. De lager Möllers tran og tørrfisk, også er det en liten Joker-butikk der. Men det er egentlig omtrent alt som er der, bortsett fra bolighus, en fin liten fiskehavn og et par overnattingsmuligheter. Men dermed er det også ekstra fantastisk at noen tenker at HER skal vi jo drive forretningsutvikling! Vi hadde bestilt en liten hytte hos Hattvika Lodge (herlig navn, da!). Her har de nylig bygget 10 moderne hytter med god standard på toppen av en liten bergknatt, med utsikt både over havna, tranfabrikken og havet. Hyttene ligger slik til at endeveggen fint kan være vindu fra gulv til tak uten at det betyr sjenerende innsyn – noe som naturligvis gir en strålende utsikt! Og ja, vi storkoste oss, og satt på balkongen eller benken i vinduskarmen og bare nøt roen og naturen. Og litt vin. Og gikk en tur, i shorts og t-skjorte. Nevnte vi det fantastiske været? Vi skal helt klart komme på besøk til Hattvika igjen når de er ferdige med å bygge restauranten sin, nede ved sjøen. Og da kanskje vi har tid til å prøve badstua også, og ta en liten dukkert i friskt sjøvann. I det hele tatt, dette er et sted vi kan anbefale – både mottakelse, bofasiliteter og den ganske så sjarmerende frokosten før avreise dagen etter var egnet til åvinne våre hjerter. Jeg mener, hvordan kan man IKKE like at frokostverten forsvinner inn på kjøkkenet for å lage eggerøre bare til akkurat deg?
Aldri vært i Lofoten selv, men gleder meg til dette reisebrevet, forventer intet annet enn minst 3 Michelin stjerner
Ballstad er som sagt ikke akkurat verdens navle – med mindre du bruker definisjonen «ikke et sted du egentlig tenker så mye på etter at du er født». Men jammen har de en av Norges mest unike restauranter der, likevel! Vi hadde selvsagt skaffet oss en booking på Lofoten Food Studio (tross alt var det derfor vi fant veien til Ballstad), og gledet oss som bare det til kvelden. Imidlertid er første utfordring å FINNE stedet i det hele tatt. Ikke det at Ballstad er stort (som vi vel har nevnt et par ganger nå), men det er altså ikke et «sentrum» heller. Bortsett fra tidligere nevnte Joker-butikk, finnes det vel svært lite som kan kalles «down town Ballstad», eller sentrum eller hva man nå måtte titte etter. Og Lofoten Food Studio – det ligger midt i et boligområde! Det er i og for seg ikke så rart at beliggenheten er som den er, om man kjenner historien til restauranten. Kokk Roy Magne Berglund er nemlig fra Ballstad, og da han flyttet hjem igjen – noen få gater unna der han vokste opp – valgte han seg et hus med et lite uthus i hagen, der han kunne skape sin egen lille «kulinariske lekegrind». Hvem er denne karen (som mange av oss som var unge på 70-tallet gjerne sier)? Jo, han er en av Norges toppkokker, med en drøss av titler og mesterskap i lomma. Han har vært ivrig konkurransekokk, og snublet innom et par TV-serier på veien. Google him! Så Roy Magne, en beskjeden og litt sjenert fyr fra Ballstad, flyttet hjem og «restaurerte» det lille huset i hagen – slik at han kan invitere de heldige, utvalgte gjestene som har klart å få bord til et nydelig måltid i fellesskap. Yep, nettopp det! Vi fant det riktige bolighuset (det er et skilt ved veien, altså!) og ruslet inn i Roy Magne sin drøm om gjestfrihet. Om vi hadde lyst til å nyte sola og været med et par glass champagne i hagen først, kanskje? Don’t mind if we do! Ved siden av oss, var det 8 gjester til denne kvelden. Vi startet i solveggen bak restauranten med utsikt over kjøkkenhagen og et par glass god champagne, og var gode venner før vi reiste oss igjen. Ved siden av champagnen fikk vi servert noen helt aldeles nydelige små snacks – som små terter med kongekrabbe, vaktelegg surret i spekeskinke, spekeskinke med tindved, karamellisert popcorn og selleri... Hver «snack» et lite kunstverk, både estetisk og kulinarisk. Inne i restauranten ble vi alle plassert rundt en høy «kjøkkenøy», der vi gjestene satt langs tre kanter, mens Roy Magne regjerte på den fjerde kanten. Der brukte han kvelden på å trylle frem gode retter til oss, mye basert på råvarer som er tilgjengelig lokalt fra egen hage og havet et steinkast unna. Vi startet med en nydelig drink (som vel antakelig var tenkt som velkomstdrink, hadde det ikke vært så innmari fint vær at vi startet ute), og derfra gikk det bare oppover. Selvfølgelig er mye av maten hentet fra havet – det er jo bortimot en selvfølge med en slik plassering. Og vi fikk både ishavsrøye med tapiokaperler og uer med en vidunderlig kraft, og en skalldyrsuppe vi ikke hadde smakt maken til. Kamskjell ble levert med en frisk, grønn «kraft» med dill og melon før vi fikk asparges (it’s that season!) med mandler og smørsaus. Også grilla kveite, selvsagt. Men det skal jo være plass til litt kjøtt på menyen også, og sammen med en filét fra Rudolf kom det enda et par karamelliserte popcorn. For andre gang denne kvelden, men for første gang i vår «restaurantbesøkshistorie». Hvorfor har vi ikke møtt på dette tidligere? Det er jo en ordentlig artig smak! Vi hadde fått godt med vin underveis i måltidet, alltid uten de helt store presentasjonene og fanfarene, men også alltid vin som satt som et skudd til rettene. Nå nærmet vi oss imidlertid slutten på festen, som ble rundet av med litt canelé, et par kuler is og litt dessertvin. Men tror dere vi hadde vett til å dra hjem, som veloppdragne gjester ville gjort? Neida – vi, og et annet par, bare MÅTTE ha litt mer vin, og prate litt ekstra. Klokken var vel ca 02:00 da vi ramlet ut i den lyse sommernatten på vei hjem, passe døgnville og feststemte. Østlendinger, assa...
Takk for flott og velsmakende reisebrev. Vi turnerte i området for 10 år siden og "badet" i klassisk musikk. Det var også bra, men uten den samme kulinariske finesse som beskrives her. Vi må nok vurdere ny visitt.
Vi våknet selvfølgelig til strålende sol også på dag 2, og etter frokosten var det bare å sette seg i pipe-bilen og trille av gårde på svingete Lofoten-veier. Enkelt fortalt var det som å kjøre gjennom et godt, gammeldags postkort av «se hvor vakkert det er her jeg har ferie»-typen. Uten de lettkledde herrene og damene, selvsagt. Vi snirklet oss fra den ene naturperlen til den neste – vakre strender, majestetiske fjell, grønne daler og glitrende hav. Kort sagt helt tullete fint. De eneste «skyene» vi så på hele turen var rent dekorative elementer som holdt seg langt unna sola. Etter hvert som dagen gikk fant vi ut at vi hadde en liten utfordring – vi hadde jo ikke planlagt dagens lunsj, og magen begynte å rumle faretruende. Og for oss stakkars forvillede østlendinger var det jo sjokkerende langt mellom mulighetene for matservering langs veien – det er nesten som om folk i Utkant-Norge har lært å ta med seg mat hjemmefra, eller noe. Til slutt var desperasjonen så stor at vi trillet inn på Gullesfjord Camping (og vi beveget oss for en kort tid over til Vesterålen). NOE måtte de jo ha her også – en Snickers i det minste, eller kanskje vafler eller pølse med brød om vi var heldige? Vi gikk inn i resepsjonsområdet som også doblet som en mini-mini-kafeteria og kiosk. Dessverre var hyllene i kafeteriaen skremmende tomme – bortsett fra noen plastkledde baguetter. Men kanskje....? Husets herre, som viste seg å hete Viggo, dukket opp fra bakrommet og kunne fortelle at dessverre, de var ikke egentlig i gang med matserveringen ennå – han hadde nettopp ansatt en kokk, som drev og forsket på ett eller annet på kjøkkenet. Men det som viste seg å være panini med mozzarella og pesto, DET skulle han da klare å ordne for oss. Og kaffe. Mens vi satt og ventet på paniniene (som viste seg å være helt greie – når man bare er sulten nok!) kom vi i prat med Viggo, og fortalte at vi var på vei til Kvitnes, og var sånne tullinger som var opptatt av alt som smaker godt. Og dermed var det duket for turens største overraskelse; Viggo hadde nemlig en god kompis som drev Kimerud gård i Lier – og der ble det laget gin med rosenrot som ble plukket i fjellene rundt Gullesfjord Camping! Praktisk talt en husets gin der, altså! Og de lager akevitt og likører også. Om vi ville smake på noe av det? Vel – SELVFØLGELIG! Mest madammen, selvsagt, ettersom sjefen sjøl satt bak rattet... Før vi dro videre, fikk vi også smake nydelige små biter med fersk og salt fritert kveite. Det viste seg nemlig at nevnte nyansatte kokk drev og eksperimenterte med frityrrøre for å lage den perfekte fish & chips. Vi var ikke vanskelige å be, og kunne godt se for oss å sitte og mumse disse godsakene som snacks en hel kveld, med en rolig gin & tonic eller tre...
Etter en siste etappe på smale, svingete veier kom vi omsider frem dit hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu, eller noe sånt. Kvitnes gård, selve drømmedestinasjonen for slike som oss, de noe over middels matinteresserte. For et par år siden fikk vi med oss Fäviken rett før Magnus Nilsson la inn årene og flyttet til «syden» (fortsatt Sverige, bare litt lengre sør, og med frukthage). Fäviken var internasjonalt anerkjent som en av verdens aller beste restauranter, og folk reiste fra hele verden for å spise på den lille, svenske gården langt fra det meste. Kvitnes er på vei mot samme gullstandard, og vi kjenner oss heldige som har funnet veien dit allerede nå, året etter at de åpnet helt i starten på pandemien. Kvitnes ligger vakkert til nede ved sjøen, og omfatter flere hus foruten det klassiske hvite hovedhuset. Vi fikk rom i den nyoppussede lærerboligen, med oksekalvene og grisene som nærmeste naboer og bad under trappa (ja, ikke felles bad, altså – men rommet vårt lå slik til at badet havnet under trappa...). Kvitnes og Halvar Ellingsen har som filosofi at mat skal være kortreist – så kortreist som overhodet mulig – og som en del av konseptet er det derfor også aktiv gårdsdrift på stedet. Vi møtte Halvar nede ved ullhårsgrisene, og han kunne fortelle oss at de var blitt nødt til å selge rånen fordi purkene hadde fått nok unger for en stund, og at de nokså store oksekalvene hadde ord på seg for å kunne være litt nærgående, og at de hadde omtrent 70 villsau gående for tiden. Vi fikk også være med og titte inn til vaktlene (ved siden av hønene), og fikk høre at det var ganske hjelpeløse små-pipper. De var nødt til å holde dem under oppsikt på kjøkkenet de første ukene for å unngå at de druknet i vannskåla...
Gården dyrker selvfølgelig også både urter og grønnsaker selv, og vi strakte hals og tittet og gjettet så godt vi kunne da vi omsider kunne gå opp til hovedhuset for å ta et glass bobler før middagen. Vi rakk et par glass champagne – en blanc de noir fra Gonet-Medeville – i finstua før vi ble hentet og tatt med inn i selve restauranten, der vi hadde fått det aller beste bordet, etter vår beskjedne mening. Et stort, rundt bord i det ene hjørnet. Og så begynte mateventyret. Da vi satte oss, lå det klar en bitte-bitte-liten babyreddik (noen hadde luket i hagen) og en liten kopp i tre på servietten. I koppen ble det snart helt opp en kald kraft laget på svidde kålblader, overraskende nok både frisk og rik på smak. Bare sånn for å få oss i gang, antok vi. Først startet vi, som seg hør og bør, med litt snacks fra gården – årets første ordentlige reddiker, shoyu-marinerte vakteleggmed trøffeltangemulsjon, litt speket villsau og en bunt urter dyppet i majonesdressing. Her kjente vi igjen alle råvarene – vi hadde jo faktisk gått forbi alt som trengtes for denne serveringen på vei fra rommet til restauranten! Deretter kom det snacks fra sjøen – tangterte med rakfisk, rugterte med eggekrem rognkjeksrogn og sorte, små kjeks med røkt torsk og potet, og en «suppeskål» formet som et sneglehus fylt med kald kraft fra skjell og tang. Her var det nok tertene som var den største lykken. Og så kom det selvsagt snacks fra skogen. Etter en liten leteaksjon fant vi både elg og steinsopp (små soppformede kjeks), kremmerhus med tyttebær, bjørk, reinsdyrlever og reinlav, og lettgrillet elghjerte med krøkebæreddik. Sjefen sjøl er jo svak for tyttebær, og her måtte madammen bare si seg enig – kombinasjonen av reinsdyrlever og tyttebær var nydelig. Og, siden dette er mat med litt smak, måtte det til en litt kraftigere champagne også – en Pierre Paillard Champagne les Tres Roses – nydelig og litt mer krydret, over mot røde epler og med god syre. God nok til at madammen fisket opp mobilen og plutselig hadde bestilt noen flasker, gitt.
Dette er helt fabelaktig! Skjønner at vi må komme oss dit opp. Leser dette mens jeg spiser brødskive med leverpostei. Godt, men ikke helt i samme klasse.
