Lofoten, og litt å spise på …

Bare vent til @jgroneng rapporterer fra frokosten på Kvitnes så kommer det nok noen ord om (og kanskje et bilde av) brødskive med leverpostei også. Det er dog mulig kommentaren din om "Godt, men ikke helt i samme klasse" fortsatt blir stående

Landet forøvrig også ned på Pierre Paillard Les Terres Roses som et av de bedre kjøpene i vinkartet deres for et par uker siden, så støtter det valget!

 

Etter at snacksen var beundret og fortært, kom Halvar og fortalte at nå var vi ferdig med sånt tøys, nå var det på tide med ordentlig mat – slik som blir servert på tallerken og spist med kniv og gaffel. Vi klaget naturligvis ikke, og med en Schäfer-Frölich Felsenberg Riesling GG 2018 i glasset fikk vi servert det som kanskje var den største overraskelsen denne kvelden – kamskjell. Joda, absolutt alle restauranter med respekt for seg selv serverer jo kamskjell, det er jo en nydelig råvare. Men vi har aldri, aldri fått dem servert slik! Fine, søtlige biter kamskjell sammen med syrlig, bunden rabarbra (som har vokst under ei bøtte så de ikke fikk lys – litt som med hvite asparges), byggryn som hadde gjæret siden sist høst, roser og en mørk saus laget på hval. En ikke spesielt fotogen rett, men du verden, så god!



Neste rett på menyen var rett og slett en blanding av ugress. Ett sted må man jo gjøre av det, så hvorfor ikke servere det til gjestene, liksom? En blanding av geiterams, parkslirenke, brennesle, skvallerkål og strutsevinge ble servert med en gyllen smørsaus og raspet eggeplomme, sammen med en Domaine Vacheron Sancerre 2018. Hvem hadde gjettet at ung strutsevinge – når den fortsatt er en liten, tett spiral som venter på å folde seg ut – kunne smake som asparges?



Ved siden av fikk vi et varmt og mørkt brød toppet med trøffeltang, med smør fra Gimstad gård, som ligger helt ute i havgapet så langt vest man kommer i Vesterålen. Brødet er av en samisk type, ghakko, og er både kompakt og søtt og salt samtidig.



Deretter fikk vi røye fra Blokkenvannet, et vann vi hadde kjørt forbi omtrent et kvarter før vi kom til Kvitnes. Den ble servert med potet, fennikel, engkarse og kjernemelk, og var både smøremyk og lettrøkt og syrlig og fin – og nydelig sammen med en Veyder-Mahlenberg Hochrain GrunerVeltliner 2019.



Etter fisken fikk vi et lite «mellomspill», der Halvar hektet ned et gigantisk, speket elglår. Vi snakker om store dyr, her!Låret har hengt i to år, og det var visst knyttet mye spenning til om det skulle funke å speke det på denne måten i det hele tatt. Halvar skar løs sjenerøse biter – nesten 50/50 kjøtt og fett – og lot oss få smake. Og det fungerer definitivt med speket elglår – selv om det er nesten like stort som madammen!





Tilbake i menyen var det nå tid for kveite, og vi ble behørig presentert for et stort og vakkert stykke grillet og bakt kveite. Fisken hadde fått henge litt før tilberedningen, omtrent som et stykke kjøtt, for å modnes og bli litt fastere, og det var ingen ting å si på utseendet her! Da fisken omsider kom på bordet ble den servert med nesten-svidd fløte og nesten-svidd smør, med et lite dryss av ringblomstblader for å lage litt farge på retten. I glasset fikk vi en Hubert Lamy St Aubin La Princée2018 fra Burgund, for såpass må det nesten være for å matche slik saus!





Så var det tid for kjøtt, og det betydde selvsagt villsau fra egen gård. Men i stedet for den klassiske «stykke kjøtt med saus og poteter»-tilnærmingen, kom sauen i 4 varianter – først et fat med små skjeer med biter av nyre med stikkelsbær, mini-taco med grillet lår og purreløk, og «lollipops» laget av fritert nakke dyppet i surdeig montert på ribbein. Deretter fikk vi et stykke bog med løk og bakt sellerirot gjemt under en supertynn skive av sellerirot. Selleriroten var bakt innpakket i høy og trolldeig, og var smaksrik, søt og fantastisk god! Med så variert presentasjon og smak var det også naturlig at vi fikk to ulike serveringer i glasset også – til de første rettene kom det en Engeløya Håndbryggeri IPA (som nok hadde tjent på å være litt heftigere, både på malt og humle), og så en kraftig og fin pinot noir, en Duroche Gevrey-Chambertin Champ 2018. Og for andre gang i løpet av måltidet var madammen inne på Vinmonopolets app for å lete opp noen flasker...





Etter sauen fikk vi en liten «hvilerett», rosettkjeks med ost, før vi startet på dessertene.



Og her meldte det seg mange gode minner. Varme munkeboller som smakte akkurat slik barndomsminnene sier ble servert med rognebladis og rabarbra, og en nydelig Hexamer Meddersheimer AltenbergRiseling Eiswein 2016 i glasset. Og deretter fulgte blodpannekaker med solbær og geitemelk-lollipop (denne gangen marshmallow-aktig), servert med Franz Haas MoscatoRosa.







Som avslutning på dessertene ble det trillet rundt en tralle laget av et gammeldags syskrin/verktøyskrin med diverse varianter av hjemmelagde likører og slikt. Madammen måtte jo bare smake litt på en multelikør, men nå var det nesten full stopp – vi var både mette og fornøyde. Likevel, petit four er det jo alltid plass til. Bittesmå kremmerhus med multekrem, muslingformede einebærkaker, karameller laget på brunost og små rugmakroner med fyll laget på ripseddik.



Det var jammen godt det ikke var mer, tenkte vi da vi listet oss ut i den lyse Vesterålnatten.

 

Ser veldig bra ut, har stått på listen min helt siden han flyttet nordover. Blir ikke mindre fristet av dine gode beskrivelser.

Husker veldig godt da han gav oss kamskjell på Palace. Han hadde skåret skjellene i små biter, lagt dem i masse høy og tok dem med til bordet. "Dette har jeg aldri prøvd før", sa han, og satte fyr på hele stasen. Vel ferdig svidd ble det rørt sammen og servert. Fungerte overraskende godt.

K
PS: Gonet medeville er et av de beste kjøpene i den prisklassen for oss som liker champagne med litt fylde og bær. Nydelig farge.

 

Fytti katta detta såg nydeleg ut! Samtidig så vanvittig imponerande korleis dykk beskriv måltida, samt klarar å hugse alt ein får servert. Takk for at dykk delar

 

Det er per tiden ingen 3-stjernere i Norge, så det blir vanskelig.

Det er bare en flytur + litt biltur unna

Takk!

Takk!

Takker! Som nevnt tidligere, bare en flytur unna, og litt bilkjøring, For andre så er det muligens bare en biltur unna.

 

Artig å lese om! Vi fikk aldri kommet oss på Palace når han regjerte der.

 

Dette ser jo fantatisk ut! Takk for at du deler både flotte bilder og god beskrivelse

 

Det er nettopp denne kulinariske avhandlingen jeg refererte til, som kan defineres til å være tilnærmet lik en 3. stjernes Michelin standard opplevelse ulikt annet på planten. Wunderbart Herr @jgroneng

 

«Halve» IF har jo valfartet til Smak i Tromsø …
Etter denne rapporteringen kommer vi vel til å stå på ventelister både på Ballstad og Kvitnes ….

Takk dere to som tar oss med på sånne turer … det gir inspirasjon til spesielle matturer

 

Vi har dessverre parkslirekne (regner med det var en lite skriveleif fra din side) i hagen. Vi får nå faktisk hjelp av kommunen til å bli kvitt den, da den utgjør svært stor økologisk fare for stedegne arter. Nabogården er ikke veldig interessert i at den sprer seg..

Men, burde vi spise den i stedet for å bekjempe den?

 

Hehe, ja. Her bør vi legge skylden over på Apple og wrong-correct.

 

Ja, veldig pussig det der!

Tapping av øl eller vin er nok skikkelig smittefarlig selv om man tar på seg engangshanskene som ligger lett tilgjengelig der. Brus eller juice (hvor alle tafser på samme ipad for å få juicen) er visst mye tryggere...

Jeg fikk beskjed om å pent vente neste gang, når en lounge-dragon kom bort til meg etter at jeg hadde ventet i 5 minutter uten at noen betjente kranene. Når jeg så tok på engangshanske og skjenket min egen lille øl med hånd-i-hanske som eneste kontaktpunkt til kranen, dukket hun selvsagt opp på no-time

BTW: noen som vet hvorfor OSL innlands-loungen har mye svensker på jobb nå? Det er absolutt noen norske også, men påfallende mange svensker der. Ja, svensker jobber ofte i norsk serveringsbransje. Men likevel uvanlig mange på OSL akkurat nå.

Kanskje noen form for "utveksling" mellom landene SAS har ansatte folk i? De gjør jo noe lignende for crewene på tvers av skandinavia.

 

Takk for det! Husker ikke nødvendigvis alt, men en meny og noen bilder frisker gjerne opp hukommelsen.

 

Herlig @jgroneng , så utrolig velskrevet og dokumentert. Hvordan skal vi finne plass/tid til dette…

 

Det er jo noe helt eget ved å våkne av rauting, da. De har ikke hane her (som vi hørte, i alle fall), men oksekalvene blir visst både sultne og selskapssyke om morgenen. Men, vi klager altså ikke, byfolk som vi er synes vi det er litt ekstra hyggelig med en påminnelse om at vi befinner oss så langt fra byen som det er mulig å komme.



Kvitnes-opplevelsen er jo ikke over før man har spist frokost der, og vi var de aller første frokostgjestene denne morgenen. Likevel er frokosten klar, og kommer seilende på et brett så fort vi har rukket å sette oss ved bordet vårt. Akkurat som ved middagen, er fokuset på lokal mat. Vi kan derfor kose oss med hjemmelaget brød, egg fra gården, røkt røye fra vannet borte i svingen, lokal ost, leverpostei med bacon fra ullhårsgrisene, lammerull fra villsauene og en nydelig, fløyelsmyk frokostgrøt hvor det antakelig var gått med mer fløte enn melk. Appelsinjuicen var for anledningen erstattet med hylleblomstsaft. Det eneste som nok ikke var helt lokalt, var vel et par kopper kaffe.





Det er alltid litt vedmodig å dra fra et slikt sted som Kvitnes – tenk, den som bare kunne skru klokka tilbake et døgn, og være på vei TIL gården i stedet for FRA... Heldigvis kunne vi trøste oss med nok en tur gjennom et fantastisk landskap i strålende solskinn, og i den andre enden av turen ventet Henningsvær, og Einvær!



Etter et raskt stopp for å ta en kopp kaffe med Viggo på Gullesfjord Camping (han ville jo gjerne vite hvordan det hadde vært på Kvitnes, selvfølgelig), trillet vi derfor nok en gang gjennom det ene postkortverdige landskapet etter det andre. Og da vi trodde at nå, nå hadde vi vel sett de vakreste delene av Lofoten, vel – så svingte vi utover mot Henningsvær og ble nok en gang bergtatt av hvor vakker norsk natur kan være. Det er sørenmeg ikke rart at dette lille fiskeværet er en turistmagnet, for å si det sånn. Omgitt av blått hav og blå himmel, badet i sol og uten en eneste lille antydning til vind var dette rett og slett en helt magisk opplevelse.









Vi skulle bo på Henningsvær Bryggehotell, der vi nok hadde fått rommet med den aller fineste utsikten ut over havna. Men vi hadde ikke mange sekunder til å nyte den, vi måtte jo bare ut og gå i dette fantastiske landskapet. Bort for å se på den ikoniske fotballbanen omringet av hav, opp for å titte på tørrfiskhjellene og beundre utsikten, og inn mellom husene for å titte på butikkene og kaféene.







Og jammen fant vi Einvær, også! Einvær er jo egentlig «bare» lillebroren til restauranten Einer i Oslo. Det vil si – det er til Henningsvær Einer drar for å ha ferie, og da heter den Einvær! I lokaler helt nede på brygga i Henningsvær lager de nemlig en liten pop-up-restaurant om sommeren, til glede for oss som er på tur i Lofoten.



Da vi fant veien innom ved lunsjtider var de egentlig stengt for et privat selskap, men siden vi hadde bord der om kvelden fikk vi likevel lov til å slå oss ned på et bord i sola og nyte et glass hvitvin og en Nordlands IPA. Det smakte godt både for kropp og sjel, og var akkurat det lille som skulle til for å klare seg frem til vi kunne komme tilbake og spise middag.

 

Veldig bra nok en gang @jgroneng ! Flotte beskrivelser og nydelige bilder.
Kvitnes gård star på lista.
Hyggelig å se at de har kalver av Røroskua. ( offisielt rasenavn er Sidet Trønder- og Norlandsfe), men det var her på Røros de begynte målretta avl av rasen, så den er like kjent under navnet Rørosku.
Michael Forselius jobbet som kokk her på Røros før han etterhvert ble hotellsjef på Brittania. Han lovpriste det marmorerte kjøttet fra denne rasen

 

Da middagstiden endelig kom, fikk vi tildelt bord midt i det enkle, hvitmalte lokalet. Einvær bærer sjarmerende preg av å være en pop-up, møblert med «de møblene vi fant». Litt røft og enkelt, men likevel funksjonelt og fint. Maten, derimot, er det ingen tilfeldigheter rundt!



Det er mulig å velge mellom 3 eller 5 retter på Einvær, men for oss var valget enkelt – det måtte jo bli alle 5, selvfølgelig. Og jatakk, med vinpakke. Men aller først, et glass av en frisk og sprudlende Crémant du Jura fra Domaine Rolet!


Første rett var blåskjell, og vi fant lubne, fine blåskjell under et lite hav av skum, og med følge av små biter fritert surdeig og sur-søt purreløk. Delikat og fint, og vakkert som et lite kunstverk, med blomster! For å matche denne fikk vi et glass hvitvin fra Portugal, en Xisto Ilimitad 2019 fra Luis Seabra Vinhos.



Så fulgte fisken – bakt kveite med nykål og seiersløksaus. Og igjen hadde kjøkkenet virkelig lagt sjela i presentasjonen. Jammen smakte det godt også, med mild og salt fisk mot frisk og syrlig løksaus og nykål. Her fikk vi en Patchwork Chardonnay 2019 fra Bénédicte & Stéphane Tissot i glasset, en riktig finstemt match.



Deretter fulgte kjelår fra Aaland gård (som vi hadde kjørt forbi på vei til og fra Ballstad), med grønn asparges og saus på sjøgress. Vakkert servert med blomsterpynt, og kjøttet var så mørt og fint som vi aldri har smakt kjekjøtt før. Slikt fortjener jo noe rødt i glasset, og her ble vi tatt med til Burgenland i Østerrike, med en Blaufränkisch 2018 fra Moric. En elegant, leskende rødvin med masse frukt og bær, og en helt nydelig match til denne retten.



Den neste retten på menyen var «oster fra Lofoten». Og vi så jo selvsagt for oss at her kom det et ostebrett, med noen biter av slik og sånn og litt syltetøy. Men neidda! Her fikk vi riktignok oster fra Aaland gård, men servert i en liten «sandwich» med flatbrød, med en søt krem og terninger av hvit ost og biter av blåmuggost i midten, og revet ost over. Og blomster, selvfølgelig. Litt morsomt å få ost på en annen måte, selv om det ikke var spesielt enkelt å spise flatbrødsandwich på en pen måte. Som følge fikk vi et glass Rheingau Riesling Spätlese 2007 fra Balthasar Ress.





Desserten denne kvelden var honningkake med rabarbra og mjødurtis. En fin blanding av søtt og syrlig, men likevel kanskje kveldens «enkleste» rett – selv om både mødurtis og rabarbra står høyt på favorittlista. Og med søtt på tallerkenen, må man jo også ha noe søtt i glasset – denne gangen en 1413 Disznókó Tokaji 2017.



Når vi nok en gang var klare til å vandre ut i den lyse sommernatten satt vi igjen med inntrykket av å ha spist vakre, små kunstverk hele kvelden. Faktisk tror vi at dette måltidet samlet sett må ha vært et av de vakreste vi noensinne har spist, og det sier ikke lite!

 

Alle ferieturer har den dagen – siste dag, den dagen man må vende nesa hjemover. Vi hadde tid nok til en ekstra, liten runde i Henningsvær på morgenen, men så var det bare å pakke pipebilen og trille av gårde igjen. Et siste stopp i Svolvær for å spise lunsj på bryggekanten – den andre restauranten denne gangen, Du Verden. Madammen mente fiskesuppe var nærmest obligatorisk, mens sjefen sjøl gikk for enkleste løsning; toast. Ikke en sky på himmelen, blikkstille vann og halvinteresserte måker.







Så var neste stopp flyplassen, der bilnøklene ble overlevert og munnbindet påmontert for reisen hjem – først med trekkoppfly (fortsatt en Dash 8-100) til Bodø, så i finværet over svartisen ned til Trondheim, og så et siste strekk ned til Gardermoen.




Det er lenge siden sist langtur nå, men denne kvalifiserer så absolutt. Vi brukte ikke mer enn 4 dager, men det føles omtrent som om vi skulle hadde vært på en 14-dagerstur – så full av opplevelser og inntrykk var denne turen! Vi unner alle å oppleve Lofoten og Vesterålen i finvær, det er rett og slett helt fantastisk flott. Og fullt av muligheter for oss matvrak!

Og så traff vi selvfølgelig på selveste @OttoL på Svolvær, veldig hyggelig å treffe på IFere både her og der.

 

Du verden…

 

Takk for turen