Min første bonustur - en reise med forviklinger del 1

Får angst bare av å lese god tur og håper dere kommer frem

 

Biter negler i spenning her nå!
Snart ikke mer negler igjen!

 

Herregud for et drama. Dette er alle turhistoriers mor!

 

Oh. My. Fn. Gad.
At du i det hele tatt husker alt dette som har skjedd er beundringsverdig. Og så orker å skrive om det i tillegg!

 

Nå må du ikke holde oss på pinebenken lenger, @P3tterBK! Forventer nytt kapittel innen lunsj.

 

Beklager ventetiden folkens, alt har sin naturlige forklaring, men her kommer endelig del 4.

Jeg må tilbake til gaten igjen, Brussel Airport, nå med nye boardingpass i hånden, denne gangen tar vi ingen sjanser og går direkte til gate, og klarer faktisk å finne oss to sitteplasser ved siden av hverandre i et ganske fullt sitteområde. Rett bortenfor oss, stod av ukjent grunn, 6 uniformerte politifolk og 2 politihunder. Vet ikke helt hvorfor, men jeg fikk inntrykk av at de ventet på noen eller noe.

Ved siden av oss satt det to ganske omfangsrike og fargerike damer med opprinnelse fra et sted som er litt varmere enn Norge, den ene satt med en bærbar pc i fanget og kjøpte flybillett etter flybillett på Ryan air, den andre var opptatt av telefonen sin, og mens de holdt på med dette gikk praten livlig på et språk jeg ikke forsto. Hvorfor nevner jeg disse damene, vent og se.

For å fortelle litt om vår nå nye planlagte reiserute, så skulle den gå med LH 1014 fra Brussel til Frankfurt, deretter var det en liten løpetur på ukjent terminal, fordi i utgangspunktet hadde vi ganske nøyaktig halvannen time fra vi landet til neste flight, som vi da håpet skulle få oss til New York.

Murphy derimot, hadde ikke helt tenkt å gi slipp på oss enda. Når den hyggelige damen fra Brussel Airlines hjalp oss med innsjekkingen etter alt kaoset, hadde vi i utgangspunktet 40 minutter igjen til flyet skulle gå. Når jeg spurte om vi rakk det, så beroliget hun oss med at dette går fint, flyet er 15 minutter forsinket, så dere har god tid.

Og jada, det gikk helt greit å komme seg til gate i "god tid", men vel framme på gate, fikk vi også forståelsen av at 15 minutter forsinkelse, mest sanynslig var noe optimistisk. Og dermed tok hamsteren i hodet mitt en stor slurk energidrikk, hoppet inn i hamsterhjulet sitt og fikk i gang hodet mitt. For har du minst 15 min forsinkelse i den ene enden, så betyr det at vi som var helt ukjent på Frankfurt Airport hadde plutselig 15 minutter kortere tid til å finne veien og få kommet oss gjennom neste sjekk av papirer og fram til flyet i tide.

Tror du flyet stod på bakken på gate kl. 1455? Selvfølgelig gjorde det ikke det. Det kom til gate kl. 1505, og da var hamsteren i hodet kommet opp i ganske grei hastighet og jeg var godt i gang med å prøve å sjekke layout på Frankfurt, samt prøve å finne ut hvilken gate vi kunne forvente å komme inn på. Bekymringen for om det var tid nok til at bakkemannskapet rakk å få med seg koffertene våre begyne også å øke, etterhvert som vår tidsmargin mellom landing og take-off begynte å krympe.

Omsider var flyet tømt, klokken tikket nedover mot 1530, og vi kjente litt på stresset, vel vitende om at neste flight skulle gå kl. 1710 fra en ukjent flyplass i et annet land. En av fordelene med business, er at i alle fall noen flyselskap fortsatt gir deg enkelte fordeler, så også her. De med kort som ga status og/eller de som reiste på business, fikk gå først ombord, og vi var kjapt framme ved skranken, fikk sjekket inn og etter en kort venteperiode på brua, kom vi oss endelig inn på flyet.

Med setene 1D og 2F, trodde vi at vi ble sittende langt fra hverandre, men Lufthansa sin Embrear 190-100 hade 2+2 konfigrasjon, og hadde for sikkerhets skyld gjennomført noe jeg aldri har sett før, nemlig en fysisk blokkering av det ene setet på hver seterad, slik at man fikk i praksis 2 seter for seg selv



Det å i tillegg se dette skiltet på veggen foran meg, gjorde heller ikke ting verre må jeg innrømme.



Boarding av et fly er jo som vi alle vet en historie for seg selv. Noen er effektive, har kontroll på bagasjen og klarer kjapt å finne setet sitt. Andre er fullstendig bortreist i eget hode og klarer hverken å ha kontroll på seg selv, bagasjen eller sitt eget hode. Så også i dette tilfellet. Siden vi var tidlig inn på flyet, får man jo gleden av å se på sine med passasjerer mens de passerer på vei til sine seter. Og jeg sier det med en gang, det er mange rare dyr i arken, meg selv inkludert.

Men uansett, vi får alle ombord, og har en ung, vennlig og bestemt tysk flyvertinne, og da leker vi ikke butikk. Nå vi har fått alle ombord i flyet, og døren er lukket og vi begynner klargjøring for å koble fra gate, kaster damen et blikk ned midtgangen, får en noe betenkt mine i ansiktet, forsvinner i to sekunder og kommer tilbake med en ipad i hånden. Med bestemte skritt går hun nedover midtgangen og stopper tre seterader bak meg, fortsatt da på setene som er satt av til business-class.

Der har nemlig de to tidligere nevnte damene som vi satt ved siden av når vi ventet på boarding på gate satt seg. Jeg klarer ikke la være å overhøre samtalen, om man kan kalle det det. Flyvertinnen ber om å få se billetten tl damene, som nå sitter på enten rad 3 og 4 eller 4 og 5, kaster et kort blikk på billetten, og sier at dere er på feil sted, dere skal sitte på rad 24, så dere må flytte dere nå. Uten noen form for skamfullhet, eller ydmykhet, flyttes de to fargerike damene tilbake til bakre del av flyet, vi er klar for å forlate gate, tror vi, men så banker det på døren.

Og nå tror dere sikkert at det har klikket for meg, men neida, brua er fortsatt ikke koblet fra flyet, selv om døren er lukket, så det står faktisk en person og fysisk banker på flydøren. Jeg må innrømme at det var en første gang for min del. Flyvertinnen åpner døren, og en kar i orange vest med teksten Turnaround supervisor kommer inn i flyet, veksler noen ord med kapteinen i et lite minutt, og deretter ønsker crewet god reise, før han igjen går ut av flyet, døren lukkes, og brua endelig kobles fra. Hamsteren i hodet har nå jobbet seg opp i ganske god fart, siden tidsmarginen vår er krympende. Men omsider blir vi dyttet bakover, takser ut til rullebanen og tar av i retning Frankfurt og for oss begynner igjen optimismen å stige, for vi er en flytur nærmere målet vårt, New York.

Jeg må innrømme at jeg aldri har fløyet Lufthansa business før, og dermed var litt spent på den opplevelsen. Eneste sammenligningsgrunnlag så langt er tidligere nevnte tur med TAP. Med med tanke på at det var en under 1 time flight, var forventningene til noen form for servering minimal. Overraskelsen var dermed stor når vår hyggelige tyske flyvertinne kom med to brett, et med kake og et med et lite måltid og lurte på hvilken jeg ville ha. Jeg er ikke så stor på kaker, så jeg gikk for noe jeg ikke ante hva var, men som så litt skummelt ut.



Siden jeg ikke ante hva jeg fikk servert, tok jeg selvfølgelig med meg menyen, så dere kan få gjengitt den her. Dog er jeg lat i dag og skriver den bare av på engelsk, så kan dere oversette selv.

Smoked trout tartare coated in celery with baby kale and beetroot salad.
Apricot and semolina strudel on sour cream with apricot compote and almond crumbles.

Maten smakte overraskende godt til tross for et noe shady utseende, og siden kroppen nå begynte å merke at champagnen var i ferd med å forlate systemet og kaoset hadde gjort sitt for å slite litt på meg, så valgte jeg å etterfylle litt, det var jo tross alt ferie. Til tross for en kort flight, serverte den hyggelige flyvertinnen meg to Beck's før vi landet i Frankfurt.

Flyturen var ellers helt uten noen form for dramatikk, og når hjulene traff rullebanen i Frankfurt hadde roen rukket å senke seg litt i kroppen min, til tross for at vi ble parkert langt ute på tarmac og måtte busses inn til terminalen.

Murphy klarte selvfølgelig ikke å la være å spille oss nok et lite puss, så bakkemannskapet prøvde å få en trapp opp til utgangen foran, uten å lykkes, så da måtte selvfølgelig hele flyet tømmes via bakre dør, ikke veldig effektivt, igjen jamfør de erfraringene vi alle har med å forlate et fly som en del av en saueflokk, men vi kom oss da ut på trappa i det første buss lukker dørene og kjører avgårde. Noen mennesker ble tatt til side og plassert i sin helt egne VIP-buss, en opplevelse jeg håper på neste gang jeg skal på bonustur, mens vi fikk vår egen nesten tomme buss som effektivt fikk oss inn til Terminalbygningen. Noen ganger er tysk grundighet og effektivitet en god ting.

Og så startet jakten på vår neste gate, men mer om det i del 5.

 

Følger med i spenning! Årets beste reisebrev på if?

 

Je tror je dauer på meg…

 

For et reisebrev Ring Gyldendal sporenstreks, denne bør ut i bokform til folket. Samtidig gi manuset til Hollywood, snart ser vi denne på kino

 

Dette er verre enn turen til Montreal jeg hadde i høst... men der gikk ting jo bra, og fikk samlet KLM hus. Gjenstår å se om trådstarter klarer det samme

 

Del 5, Frankfurt lufthavn og Lufthansa LH404

Vi fortsetter der vi slapp, og finner igjen tråden der hvor reisefølget og jeg tasser ut av bussen og begynner med lendeorientering på en helt ukjent flyplass. Reisefølget er litt mindre reisevant enn meg, og valgte derfor å dilte bak meg og overlot navigeringen til meg.

Første mål, finne en informasjonstavle som kunne fortelle oss hvilken gate vi skulle til. Vi hadde litt stress i kroppen, men ikke veldig, siden vi nå følte at vi hadde nok tid til at vi selv i det minste skulle rekke flyet, selv om vi ikke var helt sikre på at bagasjen vår ville klare det samme. Men for oss nå var det viktigste å finne ut hvilken gate vi skulle på og hvordan vi kom dit. Noen korridorer og trapper senere fant vi en infotavle som kunne fortelle at LH 404 skulle gå fra Z15, og dermed var det bare å følge skiltene i taket, og manøvrere ut fra det.

På veien kom vi oss både gjennom passkontroll som var helt automatisert, det vil si, vi fikset alt selv mens to politifolk satt i bua si og så på oss, før vi ruslet videre, manøvrerte oss gjennom diverse korridorer, med bare en feilnavigering som ble raskt oppdaget, vi rakk å passere Lufthansa senator og first class lounge. Jeg skal innrømme at jeg sendte lange, lengselsfulle blikk mot de to dørene, og la de inn på bucket-lista mi, med et håp om at neste gang.... Dere vet hvordan det er.

Men omsider kom vi fram til gate Z15, og igjen fikk vi oppleve tysk effektivitet. Papirene ble sjekket på prioritert boarding, og vi fikk beskjed om at det var noen få minutter venting før boarding. For vår del spilte det ingen rolle, nå så vi målet i det fjerne, først en stor flymaskin som skulle ta oss over den lille dammen kalt Atlanterhavet, og deretter det endelige målet, New York.

Det tok ikke mange minuttene før boarding startet og vi kunne begi oss inn i LH 404, en Airbus 340-300. Det skal føyes til at min navigering på brua denne gangen var dårlig, så vi endte med å gå inn bak business, men det utgjorde ikke noe problem, det var bare å svinge til venstre og jeg skal innrømme at det var litt artig å ansiktet på reisefølget når vi kom til plassene våre.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk inntrykk av at vårt fly var noen år gammelt. Jeg har kun TAP sitt neo-fly å sammenligne med, og opplevde vel konfigurasjon og seter som litt mer moderne der.



For de som er interessert i konfigurasjoner og sånt, så tar jeg en kjapp gjennomgang. Business var satt opp med konfigurasjonen 2 -2 -2, og vi hadde setene 4D og 4G, med andre ord satt vi midt i flyet, med en midtgang på hver side, uten egne vinduer. Husk her at jeg i utgangspunktet hadde valgt setene ut fra konfigurasjonen på et annet fly, så slipper dere lure på hvorfor vi satt i midten.

På setet lå det et teppe og en pute til hver av oss. Dette skulle komme godt med litt senere. Stolen var av typen som kunne legges helt flatt, noe jeg skulle utnytte til det fulle noen timer senere. Fjernkontroll til entertainmentsystemet og støydempede hodetelefoner fra AKG samt bordet var å finne i midtkonsollen under et lokk.Det var en lomme for magasiner under skjermen på stolryggen foran oss, samt en liten lomme nede ved gulvet som inneholdt en flaske vann, og et bærenett som også skjulte et par sokker, en tannbørste og en mikrotupe med tannpasta, en bitteliten pose med breath mints, samt en mikro fuktighetskrem og lebepomade fra L'occitane. Det skal også nevnes at denne skuffen ikke lot seg lukke, så den ble stående åpen hele flyturen, noe som igjen forsterket inntrykket av at det ikke var et helt nytt fly vi satt i.



Betjeningspanelet for setet var ganske selvforklarende, og jeg syns det var litt fasinerende at man faktisk kunne styre hvor hardt setet skulle være. De fleste innstillingene ble kjapt testet, så et lå ann til en god flight. Det gjorde heller ingen ting når flyverten kom med et brett med vann, juice eller bobler, hva tror dere vi tok? Joda, vi fortsatte på boblene vi. Og vi er fortsatt pre-flight, ikke glem det.



Men dette blir liksom aldri feil, eller hva mener dere folkens? Vi koste oss med litt bobler mens boarding for resten av flyet pågikk, og det ble litt forsinket avgang mens bakkemannskapet lastet inn diverse kofferter og annet som skulle med flyet over dammen til JFK.

Jeg benyttet anledningen til å sjekke entertainmentsystemet ombord, det var helt ok, uten at jeg fant det nevneverdig imponerende. Skjermen var til sammenligning med den jeg hadde hos TAP både liten og med dårligere oppløsning, men uten at jeg visste det da, så skulle ikke det få så stor betydning for meg.

Men omsider ble glassene samlet inn, og avgang annonsert, og jeg tenkte at nå er vi endelig på vei, dette går endelig veien og turen vår blir noe av. Glad og fornøyd følte jeg at Murphy hadde blitt igjen i Brussel og så fram til å se en film, kose meg med god mat og drikke og bare nyte turen. Dog, så enkelt ble det selvfølgelig ikke.

Vi kom oss opp i luften uten noen form for dramatikk og omsider hadde vi fått satt kursen mot målet, nemlig New York. Kort tid etter avgang fikk vi utlevert menyen og startet på vurderingen av hva vi ville spise. Menyen vi fikk utlevert var som følger....




Etter litt mer bobler mens vi tenkte oss om, gikk reisefølget for Biffsalaten og kyllingbryst, mens jeg gikk for biffsalat og Canneloni. Serveringen startet kort tid etterpå, og Murphy så igjen sitt snitt til å spille meg et siste puss. Etter ca 7 timer søvn siste 48+ timene, kjente jeg at kroppen ikke fungerte som den skulle, og det ble en kamp å klare å spise mesteparten av forretten. Kroppen ga tydelige signaler på at nå var nok nok, og for å gjøre en lang historie kort, så endte det med at jeg måtte utsette hovedretten, finne fram dyne, pute og ørepropper, og ta en date med Ole lukkøye. Det tok ikke mange sekundene fra hodet traff puta til undertegnede var godt inne i la-la-land og ble der såpass lenge at reisefølget måtte vekke meg så jeg rakk å få i meg den lille retten som ble servert før landing.

Beklageligvis var bevisstheten såpass lite til stede at det hverken finnes noen bilder eller hukommlse av hvordand det smakte, så beklager folkens. Min anmeldelse av Lufthansa sitt businessprodukt får heller komme på et senere tidspunkt. Og tro meg når jeg sier at den som er mest skuffet over det, er meg selv. Men med litt mat og to cola i magen var vi klar for å lande i New York, etter at kapteinen ble styrt både mot vest, øst, sør og deretter endelig mot nord og riktig rullebane.

Omtrent på rute landet vi på JFK og fikk en av de lengste takse-turene jeg har vært med på. Jeg tror vi omtrent takset hele flyplassen rundt, før vi til slutt måtte taues inn til gate, og omsider var vi framme i NYC.

Det var ikke akkurat effektiv tilkobling av brua, men den var da omsider på plass og vi fikk startet på en gang-maraton på JFK, hvor alle ville først fram til pass og grensekontrollen. Hvorfor var lett å forstå når vi kom fram, fordi det var bare 3 skranker som var betjet. Igjen var vi glade for privilegiet det var å gå først av flyet, for køen bak oss ble raskt fyllt opp. Ventetiden ble brukt til å studere de forskjellige betjentene som tok i mot folk, og igjen vant vi litt i agentruletten, og fikk en hyggelig voksen betjent som vekslet mellom å stille spørsmål, drikke kaffe, ta bilde og fingeravtrykk, spise litt donut og småprate med oss, før vi ble ønsket velkommen til USA og fikk med oss "enjoy your holliday" før vi ruslet mot bagasjebåndet. Min følelse av at nå var Murphy igjen ferdig med oss, og vi slapp ned skuldrene mens vi ventet på bagasjen.

Og når båndet omsider startet opp, var det tydeligvis noen som syntes at vi hadde hatt nok trøbbel for i dag, for første koffert på bagasjebåndet var reisefølget sin, og den tredje var min. De ble kjapt plukket opp, vi gikk rett gjennom customs, og gikk rett til taxi-køen, som var ikke-eksisterende, 10 sekunder venting og vi ble henvist til en taxi, fikk bagasjen på plass og gitt vår adresse, og dermed startet det som best kan beskrives som et formel 1-løp.

Jeg tror vår taxisjåfør av antatt indisk opprinnelse trente på å bli get-away-driver for noen ordentlig rampete menn, siden han kjørte 70 mph i 40-sonen, hadde noen frekke feltskifter, kort avstand til forankjørende, aktiv bruk av veiskulder og teknikken med å klippe alle mulige hjørner og kryss. Det skal mye til at jeg blir dårlig i bil, men denne karen klarte det nesten. Så vi var ganske lykkelige når vi omsider hadde nådd hotellet vårt, og åpnet døren til bilen, fordi i tillegg til å kjøre som om han hadde stjålet både bil og bensin, stod varmeapparatet på ekvator-varme, så når den kjølige kveldsluften kom inn i bilen, slapp vi et lettelsens sukk. Betalingstermninalen i bilen var av det vanskelige slaget, så det måtte pøves tre forskjellige kort før vi omsider fikk betalt og kom oss inn på hotellet.

Så ja folkens, vi kom oss til New York, noen timer forsinket, men omsider trygt framme. Så nå er mitt spørsmål til dere: Skal jeg fortsette skriveriene for å fortelle om alt vi har gjort her i NYC, inkludert mitt håp om et besøk på United Polaris lounge på Newark på vei hjem, eller er dere lei av meg nå?

 

NEI! Er ikke lei, fortsett slik, men håper Murphy ikke dukker opp igjen. Selv om det gir underholdning gir det også stress.

 

Lei? Er du gal mann? Beste reisebrevet på lange tider her inne så dette tar vi gjerne mer av.

 

Fantastisk!
Du har virkelig fått noe å bryne deg på med første CT-reise. Lykke til videre, ser frem til å høre mer av hva du opplever på hjemturen. Måtte den bli boblende og veldig, veldig kjedelig sammenlignet med utreisen!

 

På ingen måte!
Dette gjør jo at jeg får dagen til å gå på kontoret!

Mere! Mere! Mere!

 

Absolutt ikke.

 

Kanon føljetong!

Om du ikke har flydd 340 før, så var det jo bra at du fikk gjort det nå. Disse synger på siste verset nå. Jeg får nok aldri flydd på ett, f.eks

 

Del 4 og 5 er ute. God lesing, og svar gjerne på spørsmålet

 

Hold deg i live noen uker til er du snill ..

 

Det er sagt tidligere, men fortjener å nevnes igjen, du skriver utrolig godt, så dette vil vi ha mer av!