Noe skuffet over mangel på bobler, er det bare å feste trepunktsbeltet og lene seg tilbake. Crew har allerede vært bortom og hilst på meg med etternavn og lurt på hva jeg vil spise. Det blir som seg hør og bør thailandsk både til lunch (middag?) og frokost (kveldsmat?). Idet vi klatrer oppover skylaget, sjekker jeg ut amenity-kitet fra Lacoste, som inneholder det helt vanlige. Ingen følelse av luksus akkurat, men det er jo et nytt tilskudd til samlingen. Det tar ikke lang tid før lovnaden om bobler blir fulgt opp. Sammen med en heller lite inspirerende amuse bouche. Det er en form for innbakt kylling(?) Med sursøt saus. Ser egentlig ut som noe jeg kunne servert bikkja, men smaker helt greit. Til forrett stiger derimot kvaliteten betraktelig, både visuelt og smaksmessig. Tre store, saftige, chilimarinerte scampi, med perfekt tyggemotstand og et fantastisk tilbehør. Hvitløksbrød og et nytt glass med bobler hører selvfølgelig til. NAM! Hovedretten er også god, selv om jeg synes den er noe kjedelig, sammenlignet med den strålende forretten. Laks i en syrlig marinade, ris og stekte grønnsaker. Jeg begynner å bli alvorlig mett, men det er vanskelig å takke nei til ost og kjeks. Så må jeg jo ha noe å skylle det ned med også. Siden jeg fremviser stor usikkerhet i valget av to franske viner, finner flyverten det enklest å la meg smake på begge. Deretter sørger han for at jeg i alle fall skal få nok når jeg først har klart å bestemme meg. A mega pint of wine! Forhåpentligvis uten rettslige følger… It ain’t over till the fat lady sings, men enda en dessert orker jeg rett og slett ikke. Jeg blir tilbudt det som ser ut til å være en røslig porsjon vaniljepudding med tilhørende saus, men jeg takker heller av med en kopp kaffe og en cognac, før jeg gjør meg klar til å få noen timer på øyet.
Jeg våkner et sted over India, og blir raskt spurt om jeg vil ha noe å drikke. Det blir en cola zero og en thailandsk sjokolade for å få i gang systemet igjen, før det snart er på tide med frokost. Nudler med kylling, frukt, dansk yoghurt og dansk jordbærmarmelade. Siden dette var en litt merkelig kombinasjon, ber jeg også om et glass champagne. Det passer jo tross alt ypperlig til jordbær! Maten smaker godt, og etterhvert nærmer vi oss en nesten skyfri morgen i Bangkok. Oppsummert så må jeg si at dette var en FANTASTISK tur. Smilende og meget oppmerksomt crew, full service med porselen og hvite duker, jevnt over god mat, og utallige «may I top off your champagne sir?» eller «Would you like anything else sir?» gjorde dette til den desidert beste businessturen jeg har hatt siden pre covid. Det er gøy å fly!
I Bangkok har jeg booka meg inn på Akara hotel, som ligger 3 minutters gange fra Ratchaprapop City Line stop. Hotellet teller 5 stjerner, jeg slipper og åpne inngangsdøren selv, og ikke minst har det rooftop pool. God value for 600 nok spør du meg, spesielt når jeg får sjekke inn kl 8 om morgenen. Det blir en liten power nap, etterfulgt av Pad Thai til lunsj, og en dypp i bassenget.
Etter en runde med tuktuk-sightseeing, Bin Tang og mye spennende mat, tar jeg kvelden og setter alarmen på 5:30. Jeg våkner av meg selv i 5 draget, kjøper med meg noe rask mat og tar City Line tilbake igjen til Suvarnabhumi. Toget/banen går hvert 10. minutt, det er godt skiltet, og ingen problem å finne frem selv for en som ikke kan et kløyva ord Thai. Litt verre er tilstandene på flyplassen. Ved tidligere besøk har jeg beregnet god tid for å svinge innom både SQ, EVA og TK sine lounger, men det viser seg raskt at alle er stengt. Det blir følgelig et par enkle frokoster i TG sin lounge, før jeg trasker noe slukøret av gårde til den vakre fuglen som skal ta oss med til DPS.
Gøy å følge med på! Vi skal til Bali om en ukes tid også. Har du tatt i bruk PeduliLindungi-appen? Står at den må brukes, men skjønte lite når jeg prøvde å registrere meg på den.
Ser bra ut det hotellet! Skal selv overnatte i BKK i2. 24t før jeg tar samme fly som deg til DPS. Kanskje jeg burde teste det hotellet for jeg tenkte å være så kjedelig å ta meg inn på Novatel på flyplassen
Jeg lasta den ned og registrerte meg, men har absolutt ikke hatt bruk for den hittil. Forøvrig blir munnbind og korona generelt, bortimot ignorert her, til tross for stadige oppfordringer på plakater og inngangsdører. I motsetning til i Bangkok hvor det var ganske strikt.
Jeg har aldri vært så begeistra for poteter, men Potato Head Beach Club var ikke et så aller verst sted å tilbringe ettermiddagen.
Skammer meg litt over å ha nedprioritert Insideflyer såpass, men jeg har vært for opptatt med å nyte livet. Skal prøve å komme ajour! Flyturen fra BKK til DPS gikk fort unna. Pre take off champagne blir servert, og jeg drister meg til og med til å spør om glass nummer to, som jeg får av en strålende blid flyvertinne. Ready for take off, idet vi taxer forbi en vakker, stor fugl som tilsynelatende har stått der en stund. Det blir servert en enkel lunsj, men maten er ikke veldig mye å skryte av. Jeg smaker litt på alt, nyter to rause glass vin, før jeg tar en blund og våkner ca 30 min før landing.
Bali. For en fantastisk øy! De første dagene tilbringer jeg i Seminyak, på Grandmas Hotel. Det er råbillig, pent og rent, nærme stranden, men det tar noen dager før jeg skjønner at dette altså ikke er bestemors hotell, men Grand Mas. Jeg utforsker nærområdet, spiser vanvittig mye god mat, blir kjent med en lokal taxisjåfør som inviterer meg hjem til familien sin på middag, besøker lokale matmarked, og nyter late dager på stranden. For et herlig liv!
Surf’s up! Som gammel skate- og snowboarder er det med noe æresfrykt jeg har meldt meg på en ukes surfcamp. Får jeg ikke til dette, så drar jeg hjem med første fly. Campen ligger i Canggu, som er en noe roligere og mer «chill» by, nord for Seminyak. Her har vi tilgang til badebasseng, volleyballbane, «honesty» bar hvor man skriver seg opp når man forsyner seg med noe, og blir servert nydelig mat av innleide indonesiske kokker. De fleste bor sammen i bunk beds, men jeg har innsett at jeg er for gammel og sær, så jeg har booket meg et eget rom med en deilig dobbelseng.
Så er dagen kommet. Mitt første forsøk på surfing. Vi står opp klokken 6, for bølgene er visst best på morgenkvisten, spiser en god frokost, og blir kjørt til Legian beach. Her blir vi møtt av tre instruktører, som viser seg å være noen jævler, både på surfebrettet og i vannet. Believe it or not, men han ene av dem står altså på hodet, oppe på surfebrettet, i en bølge, før han flipper seg ned på beina igjen og surfer inn til stranden. Mind. Blown. Etter en halvtimes teori, signering av diverse erklæringer, sinksalve smurt i trynet, og en rolig oppvarming, er det på tide å komme seg i vannet.
Vi padler utover på rekke, med trygg avstand til hverandre, før vi en etter en får god veiledning i hva vi skal gjøre. Turn around. Toes on your end of the board. Lean back. Paddle. Paddle harder. Harder! HARDER! STAND UP! Fuck yeah! Opp på første forsøk, og definitivt ikke hjem med første fly. Dette er SKIKKELIG gøy!
Etter en god natts søvn er det opp tidlig igjen, to «catch the best waves». Bølgene er større i dag, i likhet med selvtilliten. Etter et par gode bølger, blir jeg skikkelig gira, eller «stoked» som de sier på surfespråket. Jeg padler derfor av gårde for meg selv, for å få litt bedre plass. Med ungdommelig mot i en snart 33 år gammel kropp, blir selvtilliten raskt høyere enn egne evner, og jeg ryker på en skikkelig smell. Knekte ribbein avslutter surfekarrieren for denne gang, men dette skal jeg definitivt gjøre igjen! Surfe altså. Ikke bli smasha i havbunnen og tromlet som en filledukke. Surf’s out!
Med smertestillende og muskelavslappende innabords, leier vi oss sjåfør for en dag og setter kursen mot Ubud. Det koster like mye for privatsjåfør en hel dag, som det koster for taxi hjem fra Aker Brygge. Det er en meget fin kjøretur innover og oppover på øya, med mye spennende å se. Vi besøker Monkey Forest, vandrer rundt i byen, og avslutter dagen med å traske rundt i jungelen for å se Kanto Lampo Waterfalls. Utrolig vakker natur, og en opplevelse jeg absolutt vil anbefale om man er på Bali.
Om du synes Potato head var bra, vil du forhåpentligvis bli enda mer fornøyd med OneEighty og Sundays beach club
Det var før! Jeg var i Bangkok for 2 mnd siden sist, og da var det strikt. Men er tilbake nå i juli - og alt er ganske laid back når det gjelder munnbind. De lokale bruker det. Turister gjør det ikke. Og det virker som de lokale i taxier, hoteller og restauranter er pålagt munnbind av arbeidsgiveren. For å holde turistene happy, antagelig. Selv ville jeg mye heller sett et som alltid service-innstilt hyggelig Thai smil som ikke er dekket av munnbind - men smak og behag
