Takker og vi krysser fingrene for at du ikke trenger en psykiater, til info kan også en gorilla være god til å lytte
Tyrkia nærmer seg, vi lander snart på IST. Samtidig er det straks bare en time igjen til neste fly går, ut fra hva jeg kan se er begge fra F piren. Håpet om å komme oss til Afrika i dag er det fortsatt og vi er forberedt på rask aksjon straks dørene åpnes!
Starks flyet stoppet var vi på beina og klare for springmarsj, men når vi kom ut av broen ble vi møtt av en myndig dame fra TK som ropte «Kigali», «Zanzibar», «Dubai». Dagen er reddet tenkte vi og slo straks følge i småtrav innover terminalen. Men etter fem hundre meter slakket hun av og spurte «Kigali?», vi nikket og hun pekte i motsatt vei av det vi hadde løpt, «go to gate F8 Security». Takk så jævla mye for hjelpen! Noen minutter rask marsj tilbake og vi var tilbake ved start, derfra var det stormløp mot enveiskjørte rullebånd utover piren til vi kom til short connection security ved gate F8, ingen i kø her heldigvis, så ned til avgang og litt mer løp før vi var fremme. Kø med folk utenfor gate, vi rakk det! Rakk å stå der i to minuttet før alle ble bedt om å sette seg ned for å vente, flyet har tekniske problemer som må utbedres før vi får komme ombord. Får håpe at utsettelsen gjør at de klarer å få med bagasjen i det minste, om den i det hele tatt har kommet seg denne veien.
Da har det gått en time fra oppsatt avgangstid og vi sitter fortsatt ved gaten, ingen info om hva som skjer whatsoever
Plutselig info, påstår noe skal skje om 50 minutter. For å holde moralen oppe tuslet vi bort fra gaten til nærmeste bar. Flaske vann, øl og rødvin, litt under 500 spenn!
Rakk et par slurker før vi observerte plutselig massebevegelse ved gaten vår. Noe urutinert brøt vi raskt opp og tuslet tilbake, men kunne godt ha sittet der en stund til. Eneste fordel med å komme tidlig på var at hun som satt på plassen ved siden av fruen ikke var for tungt installert enda, så bytte av seter gikk greit. TK612 flys med alles favoritt B7378 Max, og har ikke lie-flat. Men på dette stadiet er jeg bare happy om vi kommer frem.
Mat og drikke kom på bordet ikke ille lang tid etter avgang. Gode men ukjente smaker, føler jeg må sette meg mer inn i det tyrkiske kjøkkenet. Nå har vi krysset Middelhavet og inn over Egypt og nildeltaet. Forhåpentligvis utsikt til Kairo om en liten stund.
Setene på TK Max8 hadde vært bra som biz seter på korte flighter, men for nær åtte timer på natten er dette ikke i nærheten av et skikkelig buisness produkt. Sas plus på widebody er en god del bedre, så unngå disse om man ikke er tvunget! Vi landet nærmere halv fire lokal tid, som tilsvarer halv tre i Norge. Først i passkontrollen og fikk etterhvert en helside med East African tourist visa klistret inn. Selve søkeprosessen hadde jeg unnagjort hjemmefra, Visaen gjelder for Rwanda, Uganda og Kenya, så nå kam nye grensepasseringer underveis foretas. Trøtt og sliten ble jeg nesten Shanghaiet inn på et lite rom av en fyr som jeg trodde skulle sjekke vaksinepasset. Fruen var mer våken og hadde lest plakaten hvor det sto at de drev med en frivillig undersøkelse om Covid-19, så da ble det «Nei takk!» Ved bagasjebåndet hadde jeg bange anelser så utstasjonerte fruen ved båndet mens jeg gikk rett til serviceskranken. Ganske riktig, kofferten lå igjen i Istanbul. Mer papirarbeid og vi fikk rapporten, uklart hva som skjer videre. Jeg prøvde å be dem shipoe det tilbake til Oslo siden vi er over i Uganda innen den ankommer Kigali, men litt språkproblemer senere ble det klart at beste alternativ var å ringe kontoret i arbeidstid. Siste curve ball var når vi skulle gå gjennom tollen. Ble stoppet av en ivrig fyr som var veldig interesser i Tax-free posene våre. Jeg trodde han skulle sjekke innholdet, som etter reglene jeg hadde lest var OK innenfor tollgrensene, men det var de fysiske posene han var interessert i. Plastposer er totalforbudt her og vi måtte kjøpe et handlenett for fire dollar og omrokkere vår lille bagasje. Kanskje et smart plot av en foretaksom poseselger, men siden de sto i tollområdet var det ikke noe å mukke på midt på natten følte jeg. Transfer til hotellet sto heldigvis klar når vi kom ut, og vi ble kjørt gjennom folketomme gater til Hotel Chez Lando, hvor vi endelig tørnet inn nær halv fem lokal tid, et knapt døgn etter at vi startet dagen på OSL. Enkelt men greit Hotel, men sengen var det viktigste.
Enkel buffet til frokost, men med omelettmann på post. Til tross for antatt spesialisering og yrkeskodesks stekte han omeletten rå, så det vi fikk var mye rennende eggesuppe. Grønt og frodig i hotellets hage.
Syns jeg så noe slikt i bilde: Riktig god tur, godt du er framme og kan endelig ta fatt på gorilla safarien Mat så godt ut, men alltid lurt på hvordan var boblene på TK?
En drøy time forsinket, visstnok pga trøbbel på grensen til Uganda, dukket guiden vår opp. Robert var en hyggelig fyr som straks ble instruert om en mangfoldig liste over ting vi må kjøpe. Han forhørte seg litt i resepsjonen og så bar det avgårde. Han var tydeligvis ikke lommekjent i Kigali så utenfor hotellet praiet han en av de tusenvis av scootertaxiene som kjører frem og tilbake, og fikk fyren til å kjøre foran som guide. Markedet vi kom til var ikke Steen og Strøm for å si det enkelt, og vi følte det var fint å bli loset av en tilnærmet lokal. Fra alle kanter kom «hjelpsomme» folk som skulle selge alt mellom himmel og jord. Selve markedet var en gigantisk hall oppdelt i trange smug hvor vi ble ført gjennom en utrolig labyrint med mye forskjellig til salgs. Klesavdelingen var preget av mange små boder med hauger av folk som alle skulle selge oss alt mulig nyttig og unyttig. Robert holdt stø kurs og etter litt kom det folk løpende med safariklær. improvisert testing utenpå det vi alt var kledd i og vi fant frem til noenlunde riktige størrelser Vi delegerte prisforhandlingene til Robert og fikk orkesterplass til markedsforhandling Africa style. Vi spilte med på notene, ristet på hodet og gjorde tegn til å gå på de rette stedene. Etter et kvarter var prisen for to bukser og to skjorter kommet ned fra 250 til 120 USD, da bladde jeg opp. Sikret kvitering til reiseforsikringen, og avslo høflig men bestemt alle forslag om håndskårne vandringsstokker, smykker og nøkkelringer. Robert ledet an retretten «let’s push for the car!” Og brøytet vei mot utgangen. De ivrigste selgerne fulgte oss hele veien med ekstra skjorter og stash de mente vi definitivt burde kjøpe Vi hadde blitt «slightly ripped off” men ikke mer
Så gikk ferden nordvestover. Først ut av byen, organisert kaos er vel termen. Masse folk og scootere, varierende tolkning av vikepliktreglene osv. men til tider også overraskende høflig dropping for fotgjengere i fotgjengerfelt. Kigali suburbs ble lagt bak oss og vi tok fatt på la deveien. Den var langt fra rett, men snodde seg opp og ned langs frodige stupbratte fjell og åssider som så ut til å bli farmer for hånd. Antal svinger ville trolig fått en vestlandsordfører til å rødme i forlegenhet. Trafikkbildet var preget av diverse former for befordring: Hastigheten var så som så, både på grunn av alle svingene men ikke minst på grunn av alle høydemeter opp eller ned som skulle forseres. Tunge kjøretøy klarte stort sett å holde 10 km i timen opp bakkene, nedover gikk det litt fortere men antatt konstant bremsing på gir gjorde at også her var det mange som måtte forbikjøres. Heldigvis var Robert temmelig rolig i trafikken og vi unngikk de mest halsbrekkende forbikjøringene. Av interessante syn var en splitter ny Maserati med skilter fra Kongo som suste forbi i høy fart i en krapp høyresving. Utkikk fra bilvinduet underveis:
Plenty med gorillastatuer langs veien, ellers ikke så mye. Når det er sagt er det søndag vi skal ut i nasjonalparken hvor de er, så kanskje ikke så rart at vi ikke har sett dem langs landeveien så langt
Aner ikke helt hvor lenge vi kjørte, men kom frem til slutt. Bor på et sted som heter Clasic Lodge utenfor den mindre byen Ruhengeri. Rommet kan betegnes som rustikt, men funker. Vi brukte åtte sekunder på å pakke ut å beveget oss bort til restauranten. Her gikk det greit å få bord. Vi satte oss ute på terrasse og fikk et par duggfriske Mutzig, det falt i smak! Ønske om å prøve lokal mat utgikk da det tok mer enn en time å tilberede, så gikk for turistklassikere i nye fortolkninger. Som forventet, ingen kulinarisk høydare, men ble mette. For de av gjestene som har badetøy andre steder enn i Istanbul, var det også et fint bassengområde hvor man kunne sløve. Vi derimot måtte ut på shopping…
Robert hadde rekvirert en lokal fyr fra hotellet som hjelpeguide/ personal shopper for oss. Oppsummert kan det sies at det hele var temmelig knotete. Fikk tatt ut en haug penger på fjerde minibanken vi testet. Disse hadde vi mer eller mindre ingen ide om hva var verdt så vi overlot de innledende forhandlingene til Robert, og når det nærmet seg et resultat ba vi ham gi oss skadeoverslag i dollar, av og til var det temmelig lange diskusjoner om noe som viste seg å utgjøre en eller to dollar, så da var det på tide å skjære gjennom, vi trengte tross alt truser selv om vi muligens betalte en femmer for mye. Noe som ble et stort problem var å prøve å få kvitteringer for kjøpene. Jeg tenkte det var lurt når det gjelder forsikring og bortkommen bagasje, men denslags var temmelig ukjent. Har nå en håndfull krøllete lapper, noen bilder sendt på Whattsapp av det som skal være et bilag, samt noen erindring om hva ting kostet, så får vi ta det i bakkant. Vi klarte uansett ikke å bruke i nærheten av dekning, ikke på grunn av at vi ikke trenger mer stash på turen nå, men på grunn av hvor slitsomt det var å få gjennomført tilsynelatende banale transaksjoner.
Dette ser veldig Lusaka ut som er min evige Afrika referanse. Veldig heldige som er på tur og får oppleve både dyreliv og se litt hverdagsliv også på veien.
