Lørdag morgen var det vekkeklokke på fem, kjapp dusj og på med vår nye safarikolleksjon. En rask frokost senere og vi ble plukket opp av Robert for en times kjøretur til Volcanos National Park. Her sitter vi nå og dingler mens vi venter på at vår tur skal starte. Det er ikke gorilla utkikk i dag men Golden Monkeys vi skal se etter. Solkrem og myggoje påført og vi er klare for utflukt!
Noe venting og en kaffe senere i besøkssenteret til parken senere, og vi ble kjørt bort til der stien startet. Relativt greit turterreng om man ikke kun har trasket på asfalt tidligere, I skogkanten traff vi på apene, en stor flokk på mellom 70 og 100 Golden Monkeys var kommet ut for å prøve å bøffe poteter fra åkrene De var veldig lite sky, men heller ikke innpåslitne så vi kunne komme helt innpå. Dagens spørsmål overhørt fra en annen besøkende «how do they eat the potatoes, raw?” Veldig fristende å foreslå at de har et fritykjøkken gående lenger bak i skogen siden de liker fries best.
Etter apestreken var ferdig bar det tilbake til bilen og noen timers kjøretur opp til grenseovergangen til Uganda i Cyanika. Mye folk ute å gikk på lørdagsformidagen. Fra bilen hadde vi også utsikt til noen av fjellene i området, tror høyden var på mellom 3 og 4 tusen meter. Selve grensen ble forsert greit med nye stempler innført i rødboka. Så nå kan jeg krysse av enda et land på listen
Godt å se dere kom frem, selv om det var mye styr og bagasjen ikke ble med. Nyt Afrika også krysser vi fingrene for at dere ser noen større primater også i løpet av helgen
Litt kjøring etter grensen stoppet vi en liten by jeg ikke husker navnet-på og spiste en lite minneverdig lunch. Men likte slagordet til stedet og fikk oss er par ugandiske Club pilsner. Så bar det avgårde igjen. Asfaltert vei tok slutt etter et stykke og deretter var vi glade Robert hadde 4WD. De siste 30 kilometerne ble unnagjort på halvannen time. Utrolig fascinerende landskap med bratte åser og dype daler underveis. Folk og fe, geiter og høner i veien og en masse unger langs veien som alle ropte «Hello! Hello!» og vinket. Når vi begynte å nærme oss målet traff vi plutselig på en svær lastebil som hadde kjørt delvis ut av veien i en sving og hang over avgrunnen med deler av førerhuset. Vi kom oss såvidt forbi og frem til nattens stopp på Rushaga Gorilla Camp akkurat i tide til å unngå et massivt skybrudd med lyn og torden.
Vi sto av den verste stormen i resepsjonen, men etter en halvtime hadde det avtatt tilstrekkelig til at vi kunne bevege oss over til rommet. Også her enkelt men greit. Men her hadde vi balkong med super utsikt over åsene og jungelen. Vel innkvartert på rommet tok vi paraplyene og bevegde oss opp til bar/restauranten. Bestilte en drink, men fikk hele flaska. Utrolig utsikt fra restauranten Før middag kom en lokal kvinnegruppe og underholdt med sang og dans. Vi følte oss passe turist, men sånn er det nå engang. Hadde fått tak i noen lokale penger men manglet referansepunkt på verdi, så måtte omregne bidraget til gruppen i hvor mange øl de kunne kjøpe på cafeen i byen vi hadde vært innom, som var den eneste verdien jeg hadde å forhold meg til. Så bidro med et par pils til hver av damene etter endt show, og håper vi traff sånn noenlunde.
Søndag morgen og turen antatte høydepunkt lå foran oss, gorilla trekking i Bwindi Impenetrable National Park. Kjapp frokost i halv sjutiden og så avgårde til parken. Her var det endel papirarbeide og damene fra i går kveld kom og underholdt nok en gang mens vi ventet på at alle pass skulle registreres. Ble så oppdelt i grupper, vi kom i den med høyest snitt BMI! Vi leide oss to lokale «portører» til å bære sekker og dytte og dra oss opp åssidene. Som relativt turvant nordmann føltes det litt feigt, men Robert hadde anbefalt det og det bidrar også positivt til den lokale økonomien, så like greit å svelge stoltheten. Det viste seg uansett å være en grei avgjørelse å få litt hjelp, Stien var bratt, men også utrolig sleip etter alt regnet. Vi ble ledet innover av rangerne som hogget vei i villnisset med machete. Med oss hadde vi også med et par vakter med AK, just In case vi møtte på noen aggressive elefanter eller bøfler.
Turen innover i jungelen tok halvannen times tid, men reisefølget var ekstremt treigt. Farten ble styrt av en amerikansk dame som slet såpass at det raskt ble rekvirert to ekstra portører for å hjelpe til. På det verste ble hun loset gjennom støttet av fire personer som halte og dro mens de pustet og peste. Ned en bratt åsside og vi var fremme ved en gorillaflokk på ca femten dyr. Imponerende opplevelse og vi kom tett innpå mens de spiste og drev med sitt.
Tilbake på parkeringsplassen ble det utdeling av diplomer, yay! Så en kjapp lunch til ake på hotellet før enda en temmelig lang kjøretur. Neste etappe var annonsert å skulle ta halvannen time. Det bar veldig optimistisk, og hadde kanskje stått over lunchpils nummer to om jeg viste at det var minst en time lengre. Lake Buniyoni var destinasjonen denne gang og vi ble møtt på en lite brygge av en fyr som tok oss over Kyahugye Island hvor vi er innkvartert på Lake Buniyoni Eco Resort. Heldigvis var ikke dette båten i dag. Selve sjøen var vakker og rolig. På andre siden, etter en båttur var det inn i tuk-tuk for siste etappe opp til resorten på toppen av øya.
På veien hit hadde vi endelig, ved hjelp av Robert, klart å kontakte «Lost and Found» på Kigali flyplass. Dette etter en del tidligere ubesvarte forsøk, og en haug med whattsapp meldinger og e-poster som heller ikke har blitt besvart. De påsto at kofferten fortsatt er i Istanbul, om jeg stoler på det vet jeg ikke helt. På Lake Buniyoni Eco Resort er vi innkvartert i en liten vindskeiv bungalow. Enda et rustikt sted, men de har tonic i baren så alt er velstand Ble tilbudt en båttur, men er slitne så gikk for en GT i baren i stedet, mens vi ser på utsikten og hører fuglene kvitre.
