Reisebrev: Langs landevegen (bestemt form eintal) i Aust-Finnmark (Varangerhalvøya)

Dette er bittelitt off topic, men @Kristian , du vet kanskje.
Jeg har alltid spekulert på hvorfor Russerne trakk seg tilbake uten videre (iallefall tilsynelatende) i ‘45.
Ville trodd det var attraktivt for dem.

 

Svaret har eg ikkje i hovudet, men du verda kva Internett veit! Du trigga sjølvsagt nerden i meg og eg trur eg har funne delar av eit slags svar:

Sovjetunionen rykka inn i Noreg som ein del av framrykkinga til området som tidlegare hadde utgjort ein del av den finske korridor. Etter 1. verdskrigen hadde Finland ei stripe land nordover og ut til Barentshavet. Her ligg m.a. Petsjenga (rus.: Печенга; fin.: Petsamo). Etter ein våpenkvileavtale i 1940 mista finnane denne korridoren tilbake til Sovjetunionen.

For tyskarane var det sentralt å få tatt Murmansk fordi dette er ei av få isfrie hamner Sovjetunionen hadde tilgang til. Her danna det som lokalt blir kalla Litsa-fronten eller Murmansk-fronten, som for alle praktiske føremål utgjorde ein del av den berykta austfronten. Krigshandlingane ved Litsa-fronten i tidsrommet 1941–1944 blir skildra som blant dei blodigaste med fleire titusen døde soldatar.

Den raude armé rykka fram og inn i Noreg i oktober 1944, dette var den norske regjeringa i London informert om. Same månad vart det sendt regulære norske soldatar til Finnmark, den såkalla Finnmarksbrigaden. Dei norske styrkane stod under sovjetisk leiing til februar 1945.

På ettersommaren 1945 sendte den norske regjeringa formelle førespurnader til Sovjetunionen om når dei sovjetiske troppane skulle trekkjast ut av Noreg. Etter elleve månader, 25. september 1945, hadde den siste sovjetiske soldaten trekt seg ut av Noreg. Det er òg skrive at Sovjetunionen aldri hadde nokon tanke om å bli verande i Finnmark.

Til slutt mine eigne tankar:
Etter 2. verdskrigen var Sovjetunioen mørbanka og hadde lidd store tap. Det viktigaste målet var nådd: dei hadde trygga den isfrie hamna i Murmansk. Finnmark, eit 'nedbrent øydeland' var kanskje ikkje på prioreteringslista i Moskva.

Dersom det stemmer at Kreml ikkje ein gong hadde tenkt tanken om å bli ståande i Finnmark, så er det i alle fall ikkje rart at dei trekte seg ut.

Gitt Noregs nære relasjonar til USA og Storbritannia, Sovjetunionens allierte, så vil eg tru at dette òg kunne forklåre kvifor dei sovjetiske styrkane trekte seg ut av Finnmark, kanskje ville det bli bråk om dei vart ståande.

No ser eg at to av bøkene mine som kunne ha gitt eit betre svar på spørsmålet ditt, @RoadKing, er lånt ut til ein kamerat, så dette er det beste eg får til i skrivande stund.

 

Sjå der, då har nok våre vegar kryssa kvarandre både éin og to gongar. Ikkje at eg er ein av desse som kallar seg ivrige fuglekikkarar, men eg er fleire gongar i veka på Ekkerøy i hekkesesongen, frå seint i april til tidleg i juli. Velkomen tilbake!

 

Takk for info. Det høres jo rasjonelt nok ut. Og ja, Norge hadde jo gode forbindelser til England og USA. Personlig har jeg tenkt at kanskje det gode og personlige forholdet kronprinsparet hadde Roosevelt gjorde at ting ble sagt i korridorene. Men har aldri sett eller hørt noe offisielt i den retningen.

 

Takk for et fint reisebrev
Har vært så heldig å ha reisebrevforfatteren selv som guide på enkelte av disse stedene og kan absolutt anbefalle en tur til Varangerhalvøya!

Synes godt du kunne takket meg for å ha testet og ofret noen hjerneceller ved å kjempe mot de tyske befestninger med hodet

 

Takk for oppoverretta tommeltottar!

Dette er noko eg er deg evig takksam for, men eg var usikker på om dette var noko eg kunne gå offentleg ut med. Skallen din gjorde ein kraftig innsats mot Kiberg kystfort, det er vel nesten slik at det den dag i dag drysser murpuss inni der ein stad...

 

Haha ja det er kanskje ikke noe man skal skryte for mye av... men jeg kan om ikke annet si at også jeg har kjempet mot de tyske væpnende styrker selv om det skjedde noen tiår etter krigen

 

Din innsats kvalifiserer sikkert til krigskorset med sverd og med to sverd samt stjerne

 

Haha nei så kravstor skal jeg vel ikke være, er langt unna Kjakan og co i innsats... siden dette var i Kiby så er det vel dessuten større sjanse for at det man får for innsatsen har hammer og sigd
Det holder lenge for meg å få påpeke min innsats her i reisebrevet

 

Harald Rex bad vel for snart 30 år siden om unnskyldning for at innsatsen i Kiby og ellers i Øst-Finnmark ikke hadde blitt tilgodesett med den heder og ære som storsamfunnet burde ha påkostet partisanene for den innsatsen de gjorde mot nazistene, men du kan vel både få krigskorset og utmerkelsen 'Helt av Sovjetunionen'. I pose og i sekk må da være mulig

 

Paradokset her er at vel partisanene som ble i Norge ble vurdert som russiske spioner av norske myndigheter. De som dro til / var i Sovjet ble sendt til Sibir av myndighetene der.
Ikke mye heder og ære å høste på noen sider av grensen.

 

Absolutt korrekt. Meir om dette i nok ein NRK-artikkel.

Dersom ein er interessert i to verkeleg gode skriftlege verk som er relevante for tematikken som vi no er inne på har eg desse to bøkene på lista:
– Morten Jentoft: De som dro østover (utgitt 2001)
– Anne Applebaum: Gulag. Fangeleirene i Sovjetunionen 1917–1989 (utgitt 2004)

Førstnevnte bok er litt vanskeleg å få tak i, men Vadsø museum har ein solid bunke eksemplarar til sals ved personleg oppmøte. Jentoft har gjort eit imponerande arkivarbeid samt snakka med mange av kolanordmennene og presenterer dette på ein lettlese og gripande måte.

Den andre boka er ein murstein, men igjen eit solid forskingsarbeid av Applebaum som presenterer eit omfattande tema på eit lettfatteleg og igjen gripande vis. Denne boka er vel til sals i dei fleste bokhandlarar.

EDIT:
La meg få føye til ei tredje bok som eit mogleg alternativ eller djupdykk inn i Applebaums tematikk: Eduard Kotsjergin har skrive boka 'Med Stalin som gudfar – opptegnelser på knærne'. Under andre verdskrigen vart foreldra hans arrestert i Leningrad (no St. Petersburg), Eduard vart sendt til ein barneheim for ungar av ein folkefiende (foreldra var polske), han var vel tre–fire år gammak, kanskje litt meir. I 1945 flykta gutungen frå barneheimen og brukte seks år på å kome seg tilbake til Leningrad. Boka handlar om det Eduard møtte og opplevde på vegen heim. Dette er ikkje fiksjon, men ein dokumentar. Svært gripande!

 

Smaken er som baken, men sørsiden av Varangerfjorden er nok mye mer preget av snaufjell og dvergbjørk enn de dype skogene i Pasvik. Sørsiden er mye mer kupert hvor de høyeste toppene går opp mot 500m. Denne lille panoramavideon er kanskje mer representativ for landskapet på sørsiden, det er tatt fra Ravntiden (samisk Sáhpelouvttgáisá) på grensa mellom Sør-Varanger kommune og Unjárga gielda (Nesseby kommune):


Ellers var jeg for første gang i Hamningberg en nydelig september ettermiddag i fjor, og jeg måtte bare filme litt under kjøreturen:
https://youtu.be/Oo9TSSKMti0




.

 

Du har eit poeng, men eg har lyst til å kverrulere bittelitt: I grove trekk vil eg påstå at nordsida av E6 er som du seier, trelaust og kupert. Sørsida av E6 er meir skogprega. Sånn sett har kanskje sørsida av Varangerfjorden i sum eit meir variert landskap enn Varangerhalvøya.

Då eg kom med min 'brannfakkel' om nordsida versus sørsida av nemnde fjord var det mest for å nøre opp under 'konflikten' som med lys og lykte kan skjelnast, men òg for å fortelje om mine personlege preferansar når det kjem til natur.

Tusen takk for at du delte videosnuttane dine med oss, forresten

 

Her har eg kome over opplysningar som kan kasta eit betre lys over saka enn det eg greidde litt lenger opp her:
7/10-1944 gjekk den sovjetiske 14. armé til åtak på dei tyske stillingane ved Litsa-fronten. 26/10-1944 slo dei sovjetiske soldatane leir ved Førstevann i Kirkenes:

Opplysningane over er henta frå Morten Jentofts bok Mennesker ved en grense. En beretning om folk i Øst-Finnmark i historiens drama. Vidare skriv Jentoft (med mine uthevingar) på ss. 195–196:

Konturane til kva som ville bli frontane under den kalde krigen var altså synlege allereie før andre verdskrigen var slutt.

Og det vart av @RoadKing stilt spørsmål om kvifor tyskarane trekte seg så raskt ut av Finnmark. Det har sjølvsagt samanheng med at Stalins krigsmaskineri jobba på høggir i 1944 – samstundes som at tyskarane hadde byrja å gå på nederlag. Dessutan hadde krigshandlingane mellom Sovjetunionen og Finland vorte avslutta 4/9-1944. Då måtte finnane jaga tyskarane vekk frå stillingane dei heldt nord i Finland. Jentoft skriv på s. 194 (mi utheving):

Tyskarane frykta ein sovjetisk storoffensiv, men var sikre på at eit sovjetisk åtak ikkje ville starta før i november 1944, då ville myrene frysa til i det veglause landskapet. Sidan sovjetarméen slo til ein månad tidlegare, altså i oktober 1944, fekk nok tyskarane litt hakeslepp og hastverk med å trekkja seg vestover mot Lyngenlinja.

Morten Jentofts bok Mennesker ved en grense kan eg varmt tilråda!

 

Det er interessant historie du graver frem, @Kristian. Om et område med så mange folkeslag/folkegrupper/kulturer og historiske detaljer som er ukjent for de fleste av oss. Selv har jeg skrapt så vidt litt i overflaten siden 1965 (!), og fikk særlig i starten servert fortellinger om innvandring og krigsopplevelser. Da var det fortsatt noen som satt klare til på nytt og på kort varsel å flykte sydover. Synd at vi søringan generelt er så ignorante, og at ny fylkesstruktur gjør at Varangerområdet kommer mer og mer i bakleksa.

 

Supert at du har fikset opp info Kristian, veldig interessant. Men det du siterer meg på er ikke riktig. Jeg har nok kanskje uttrykt meg litt upresist.

Jeg lurte på hvorfor russerne dro hjem når krigen var vunnet, ville jo trodd at giganten i øst ville likt å ha nord norge med isfrie havner og det som er. Historien er full av eksempler på at små land mister området eller hele seg når storebrødre rører på seg.

 

Ja, eg prøver å gi eit svar på det i førete del av innlegget.

 

Og for å utdjupa bittelitt (i den grad eg kan veldig mykje om dette): Den russiske nordflåten hadde allereie før 2. verdskrigen etablert seg med basar både i Kolafjorden og andre plassar på Kolahalvøya. Her er det isfritt året rundt, så tilgang til Kirkenes og t.d. Varangerhalvøya var ikkje nødvendig for å ha tilgang til isfrie verdshav. Dersom eg finn ut meir ein vakker dag, så skal eg vidareformidla

 

Det er mange flinke folk som har gjennomført inngåande intervju med førstehandsvitne og som har dykka djupt ned i både eitt og sju arkiv. All ære til dei

Det er mogleg at søringar (her inkluderer eg nok meg sjølv) er litt 'ignorante'.

Når det gjeld historia om partisanane så var det mange av dei involverte som ikkje ville snakka om det dei hadde opplevd under krigen. Det var slett ikkje erketypisk partisanane. Min morfar snakka aldri om innsatsen han gjorde for Noreg med Skottland som base og tokt både til Senja, Svalbard og Island undervegs gjennom krigen. Forhåpentlegvis finst det eit arkiv som kan gi meg informasjon.

Når det gjeld partisanane så var vel POTs overvaking av dei frå 1950-talet og utover etter kvart såpass omfattande at innsatsen til partisanane vart rekna for nærmast noko i nærleiken av landssvik og ergo ikkje spesielt stovereint å undervisa den oppveksande slekt om.

Ja, det ligg mykje her. I Jentofts allereie nemnde bok Mennesker ved en grense las eg følgjande passasje om ei hending i september 1942:

Dette inngår som ein del av historia der Finland etter vinterkrigen var på jakt etter kommunistelement i den finske korridor (Petsamo/Petsjenga med omeign). Det same gjaldt det norske NS-styrte politiet og tyske styrkar som inntok m.a. Kirkenes. Finske og nazi-krefter slo seg saman og over ser vi eit av mange døme på korleis det kunne gå føre seg.

Orsak for den store mengda bokstavar i meir eller mindre tilfeldig gruppering