Her kommer reisebrev fra en aldri så liten melkerute fra Split via Zagreb og Toronto til Halifax og tilbake til gamlelandet via London. Turen foregår med Croatian Airlines, Air Canada, Air Canada Rogue og SAS i eco/premium eco. —————— Ferien er offisielt over, og arbeidsåret starter med ytterligere grisebank av døgnrytmen som i løpet av den siste måneden har vært to uker i Canada og i dager i Kroatia. Nå bærer det avsted tilbake til verdens nest-største land hvor det skal arbeides en del og hygges vel så mye. Turen startet midt på svarteste natten i dag da min Uber hentet meg klokken 03.30. I god tro om at innsjekk begynner rundt to timer før og som den tidsrealisten jeg er trappet jeg pliktoppfyllende opp på lille SPU høyst fornuftige 2t og 15min før avgang. Flyet til Zagreb skulle avgårde kl 06.15, jeg var på plass 04.00. Det skulle vise seg å være unødvendig. Etter en times tid med lavmælt banning, skjending og skjulte, men stygge, blikk i retning helt uskyldige flyplassansatte kom innsjekk omsider i gang. På plass ved flyplassens to innenlandsgater oppdaget jeg at det ikke er muligheter for å kjøpe seg noe å bite i utover Kinder Bueno fra automat. Nå sitter jeg her hangry som faen på 11F på en gammel Airbus 319, og venter på ernæringstrallen. Kanskje de har en sandwhich og nokke kaffi til meg. Eller kanskje ikke siden dette bare er en 30-minutters flight. Morgengretten hilsen
Godt å sjå at nokon har det verre enn meg Vart vekt ukristleg tidleg av ein kar som meinte han hadde sove nok, men det var nokre timar etter 0330
Da var man vel fremme ved ZAG etter å ha kraftblundet seg igjennom SPU-ZAG. Uten sandwhich og kaffi. Zagreb skimter med noe som må være en rimelig ny flyplass (mars 2017 ifølge verdensveven). Den er lys, romslig og fin, og minner om nye OSL og BGO i utforming. Nye Zagreb lufthavn Og ett til. Ettersom jeg fortsatt er på jomfrustadiet som bonus/statusjeger brukte jeg Priority Pass for å få tilgang til *A-loungen ved ZAG, Primeclass Lounge. Som resten av flyplassen er den helt ny, lys, fin og har nok å by på av mat og drikke. Jeg fikk meg nystekte rundstykker og omelett til frokost, samt frukt og yoghurt. Det er også diverse frokostblandinger, bakst, og tradisjonelle Kroatiske frokostretter tilgjengelig. Kaffien ble omsider slukt den også, og loungen har nok å by på av drikkevarer som ikke frister noe særlig på denne tiden av døgnet. Ingen bobler tho. Loungen har fortsatt litt å gå på hva gjelder arbeidsområder, og det er overraskende få ladepunkter i en så ny lounge, med mindre jeg totalt har oversett noe mens jeg har sett meg om her inne. For undertegnede er det uansett aller viktigst med nok mat og drikke for å vedlikeholde kroppsmasseindeksen på et respektabelt nivå, og der leverer ZAG til frokost. Varme rundstykker, omelett og en jævlig stor fersken/nektarin I tillegg har den to aldeles ypperlige massasjestoler hvor jeg okkuperte en av to i nærmere en hel time. Nydelig start på den ordentlige langturen, og akkurat det jeg trengte etter 2 timer lett søvn og generell muggenhet Lean Mean Massage Machine 3000, destroyer of hate
Zagreb - Toronto Etter noen fine timer i loungen skulle turen omsider gå videre til Toronto som neste ledd i reisen. På grunn av diverse passasjerrelaterte problemer ble det noe forsinkelser ved gate som gjorde at vi kom oss av gårde litt senere enn planlagt. Priority boarding funerer utmerket også ved ZAG, så det gikk smertefritt å komme seg på flyet etter at problemene var løst. Det var lavprisselskapet Air Canada Rouge som skulle ta oss til YYZ ombord et Boeing 767-300. Flyet har to klasser, økonomi og premium økonomi. Jeg var på forhånd litt spent på hvordan standarden ville være, og denne viste seg å være helt grei. 2-2-2 konfigurasjonen var akkurat bred nok til å holde to bredskuldrede karer, men ikke mer enn det. Vi måtte eksempelvis begge være bevisst på bruk av armlenet i midten, men det var ikke plagsomt smalt. Benplassen var også grei, men ikke i nærheten av ANAs premium økonomi produkt som nok er det beste jeg har flydd (fotskammel!). Sete 4k, premium økonomi, Boeing 767-300 AC Rouge Grei beinplass Maten ombord på flyet var overraskende god. Jeg teipet åpen øyelokkene (takk Mr. Bean!) for å holde meg våken til en tre retters lunsj/middag bestående av en grei salat, en overraskende god kylling fylt med noe stekte bladgrønnsaker og ris + en eplepai til dessert. Salaten var helt plain (terningkast 3 av 6), kyllingen var overraskende god og porsjonen var stor, men får trekk for tørr og åpenbart gammel ris (4 av 6), mens eplepaien var i tørreste laget, men velsmakende (3 av 6). Alt dette ble skylt ned med rødvin som jeg ikke husker navnet på. Alt i alt ganske så fornøyd! Maten vi fikk servert. Porsjonen ser mindre ut enn den egentlig var. Jeg ble god og mett! Etter måltidet fikk jeg meg en leiving rett venstre av Ole Lukkøye og jeg sov vel de seks påfølgende timene. Da jeg våknet kom flyvert og spurte om jeg ønsket mer og drikke, og jeg fikk utlevert et lite mellommåltid + snacks som jeg hadde gått glipp av fordi jeg sov. Dette har jeg ikke vært ute for før, vanligvis virker vertene for busy til å legge merke til og oppvarte sovende passasjerer. Positivt overrasket! Alt i alt hadde jeg en meget fin tur og komfortabel tur med Air Canada Rouge til Toronto. Flyturen var mellomlang, nærmere bestemt 7099km og tok rundt 9 timer. Dette er langt nok til at min funksjonsnedsatte kropp satt spesielt pris på ekstra benplass, og et solid måltid som nok er av de større jeg har fått på en flytur. Ellers må jeg nok trekke litt for en USB-port som ikke fungerte samt et kaldt fly. Ellers var flyturen topp, og jeg er spesielt fornøyd med servicen fra mannskapet som var oppmerksomme og vartet opp til full score.
Litt sent ut her med her siste leg fra utreise: YYZ - YZH Jeg landet innen komfortabel tid på YYZ tross noe forsinkelse ut fra ZAG. Jeg nysgjerrig på hvordan bagasjeoverføring ville løses, og antok i utgangspunktet at jeg må re-checke bagasjen før flygningen til YZH. På YYZ skulle det derimot vise seg at AC hadde en egen transferordning som tok meg igjennom immigrasjon, og overførte meg til neste terminal uten problemer. Dette var helt uproblematisk og jeg unnslapp tidkrevende køer og så videre som kunne gjort det problematisk å nå connection. Det er visst ikke slik på alle flyplasser i Canada, og ved Montreal (YUL) vet jeg at man å hente og re-checke bagasjen i transfer slik man eksempelvis må gjøre i USA. I alt tok det rundt 10-15 minutter fra jeg landet til jeg var ved gate til siste avgang. Ingen lounge på premium economy og lite tid gjorde at det ble en OK- burger som magefyll på A&W (?) før turen videre. Canadisk McDonald's. 2/5 Turen fra YYZ til YHZ fant sted ombord en Airbus A321. Det er et relativt romslig fly, og jeg tok plass ved en av nødutgangene, bakerst i premium eco kabinen. Ved min side satt en eldre kvinne, opprinnelig fra Halifax, Nova Scotia. På en ganske så bestemoderlig måte ga hun meg flere restaurant- og attraksjonstips i regionen. Jeg forsøkte å forklare at jeg var der stort sett for å jobbe/delta på konferanse og at jeg nok ikke hadde tid til alt hun foreslo. Det stoppet derimot ikke henne, og tipsene kom som perler på en snor. Det var egentlig ganske hyggelig, og jeg får ha en del av tipsene i mente til neste gang. Flyturen i seg selv var ikke så verst, men det skulle vise seg at når man sitter ved nødutgang på denne flygningen har man ikke USB-uttak (disse er festet til skjermene i resten av flyet, mens min seteskjerm ikke hadde en slik). Støpselet mitt fungerte heller ikke, og det var jo ganske irriterende ettersom jeg kunne tenkt meg en head start før konferansen. Besetningen fikk ikke gjort veldig mye med dette, og det hjalp heller ikke at mat ikke er inkludert på innenlandsflyginger, selv i premium eco. Turen var akkurat kort nok, og burgeren fra YYZ akkurat stor nok til at jeg ikke ble gretten, men serviceinnstillingen her kunne ikke måle seg med AC Rogue-turen noen timer tidligere. Sannsynligvis på grunn av biz-kabinen som befinner seg fremst i flyet. In-flight "meal". 1/5.
