Prolog: «Hvor har du tenkt deg på sommerferie i år?» Spørsmålet kom fra en noe bedugget kamerat på et spisested en februardag i 2019. Klokken hadde for lengst slått tolv slag, og vi var gått inn et nytt døgn. «Planen er å reise rundt i Sentral-Asia», svarte jeg. «Kazakhstan, Tadsjikistan og Kirgisistan. Muligens legge inn noen dager i Usbekistan også», la jeg til. Han stirret lenge på meg, før han utbrøt: «dit skal jeg være med!». På spørsmål om han viste hvor disse landene var, repliserte han at det gjorde han vel egentlig ikke. Men som han bemerket hadde han ikke vært lengre sør enn København tidligere, så da var det vel på tide å utvide horisonten litt. Vi ble enig om å snakke mer om det senere, og gå tilbake til samtalen med resten av gjengen. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette bare var fylleprat, og la ikke så mye vekt på det. Påsken stod for døren, og mine forsøk på å få med en eller flere venner med litt reiseerfaring til dette området mislyktes. Unnskyldningene var som regel de samme. Enten hadde de ikke hørt om et eller flere av landene, og hvis de valgte å bruke den store vidunderlige weben til å gjøre noe research ble de ofte skremt over regimene i landene. Samtidig kunne jeg ikke garantere «vestlig» standard på alle overnattinger og restauranter. De fleste mennesker liker jo det forutsigbare og trygge. Forståelig nok. Men på den tiden andre søkte etter påskeegget plinget det i telefonen. «Hvordan ligger vi an med sommerturen? Det er jo nå rundt 10 uker til ferie. Har du kontroll?» Tja. Jeg hadde jo brukt noe av våren til å planlegge sommerferien, så jeg hadde vel for så vidt kontroll – på reisen. Men ikke på deltagerne. Jeg svarte som sant var at jeg hadde startet planleggingen, og at jeg kunne sende over noe dokumentasjon som han kunne se nærmere på, men fikk til svar: «jeg stoler på deg!». Ansvarsfraskrivelse og tillitt i en og samme setning. Man må jo bare elske kreativiteten. Nettopp kreativitet må man til tider oppdrive når man skal reise i denne delen av verden. Selv om mye virker å ha blitt enklere nå enn for kanskje fem-ti år siden er det fremdeles ikke alt som er slik vi er vant til i vår del av verden. Men dette er selvsagt en del av sjarmen, og i mine øyne en del av det som er gøy med å reise hit. Å reise til hovedstedene, og også noen av de største byene, er ikke så ulikt å reise til en by litt lenger øst i Europa. Her finnes det hoteller av god standard, restaurantene har utsøkt mat, og menyer på engelsk. Yandex, den sovjetiske russiske søsteren til Uber, kjører deg rundt. Er du heldig finner du til og med noen fotgjengerfelt som er lysregulert. Om bilene stopper når de får rødt lys kan jeg ikke love, men sjansen øker vel en smule for at man kommer seg over veien innenfor rimelighetens tid. Reiser man derimot utenfor byene, på den sovjetiske landsbygda må forventningene skrus noen hakk ned. Hotellene kan fremdeles være gode, men de er som regel familiestyrte, og det er litt mer jobb med undersøkelsene. Restaurantene har ikke noe særlig med engelsk meny, så man må satse på at hesten ikke dukker opp på tallerkenen. Og tilslutt er det bare drosjemannsbiler som står og venter på deg når du kommer ut av flyplass eller togstasjon (eller du skal noe annet sted). Da er det forhandlinger som gjelder. På de språkene som partene snakker, og det er sjelden språkene sammenfaller. Men hva gjør vel det? Vi skulle selvsagt ut på landsbygda! Det virket som den beste løsningen var å fly inn til Almaty, Kazakhstan. Både Aeroflot, Lufthansa og Turkish Airlines ble vurdert, men vi endte opp med å fly Air Baltic via Riga. Jeg har fløyet Air Baltic noen ganger tidligere og har alltid vært rimelig godt fornøyd. I tillegg fikk vi muligheten til å fly A220 på tre av fire strekk, samtidig som jeg hadde fått statusmatchet til det høyeste medlemskapsnivået hos latvierne. Dette medførte at vi kunne få tilgang til loungene på OSL og RIX. Men det viktigste var vel i grunnen at vi kunne velge nødutgangssetene vederlagsfritt. På en flyreise som tar omkring seks timer vurderte vi dette som et godt valg. Disse landene, gjerne referert til som «stanlandene», har kommet forskjellig i utviklingen av turisme og infrastruktur. Vi valgte å ta et par dager i Almaty, fly videre til Tasjkent, og følge den gamle Silkeveien til Bukhara, via Samarkand. Veien videre gikk til Dusjanbe, hovedstaden i Tadsjikistan, hvor vi etter noen dager skulle legge ut på Pamir Highway. Til slutt ville vi ende opp i Osj, Kirgisistan, hvor vi ville kunne se tilbake på å ha gjennomført en av verdens mest fascinerende bilturer. Reiseruten ble vel seende omtrent slik ut:
11.06-19 DY761 LN-NGR TRD-OSL 1500-1555 B738 7C En strålende junidag ble det togtransport til Trondheim Lufthavn, Værnes: Rotvoll stasjon Ved en noe sen ettermiddagsavgang ble det tid til noen timer på jobb, selv om gjennomføringsevnen var noe nedsatt da det tross alt lå viktigere saker på bordet – nemlig ferie! Vi var to spente karer som var usikre på hva som nøyaktig ville møte oss i denne delen av verden. Det var overraskende stille og rolig på Værnes denne tirsdagen. Vi kom raskt gjennom sikkerhetskontrollen, og var ved gate omtrent når boarding skulle ha startet. Innkommende fly var noen minutter forsinket, slik at vi ble stående ved gaten litt lengre enn planlagt. Kom raskt ombord, og kunne etter hvert konstatere at vi fikk rad 7 for oss selv. Turen skulle vare i over tre uker, så vi var sikre på at det ville skje mer interessante ting enn en reise med rødnesene. Så med andre ord: turen var like begivenhetsløs som turene mellom Norges hovedflyplass, og oss her oppe i periferien, som regel bruker å være. Vi landet sånn omtrentlig på rutetid. 11.06-19 BT154 YL-CSF OSL-RIX 1925-2155 A220 14F Vi var raskt ute av flyet, og fikk oss en god gåtur etter å ha landet langt ute på B-piren. Vi hadde god tid til neste fly, så det var ingen fare for oss. Cash is king i mange land utenfor Europa, og jaggu meg gjaldt ikke det også våre destinasjoner. Vi fikk vekslet til oss noen sedler med Benjamin Franklin, og gikk videre til BIT for å kjøpe oss noen kanel – og vaniljeboller. Litt provisjon måtte vi ha. Air Baltic er jo tross alt et lavprisselskap. Vi satte deretter kursen mot OSL loungen, hvor det var godt med sitteplasser. Buffeten bestod av salat og suppe som smakte helt greit. Rundstykkene som lå ved siden av var så harde at man sannsynligvis kunne blitt tiltalt for grov legemsbeskadigelse hvis man kastet de på noen. Men vi oppførte oss pent. Suppe og salat hos OSL Tiden for boarding begynte å nærme seg. Jeg kunne med glede se at flyet som kom ikke var en Dash 8 som opprinnelig skulle ta oss til Riga. Istedenfor kom det en neste splitter ny A220. Selv om Dash 8 har sin sjarm, må jeg innrømme at jeg trakk en lettelsens sukk. For en som er rundt 195 cm på strømpelesten er Dash 8 en smule trang. Både til kneskålene og kabinbagasje. Det pep godt når vi skannet BP våre, og jeg fryktet at vi hadde blitt fratatt våre nødutgangsseter på grunn av flybyttet. Det ble vi heldigvis ikke, men systemet ville ha en bekreftelse på at vi ikke skulle bryte visumreglene i Kazakhstan. Det lovte vi at vi ikke skulle gjøre, og ble sluppet ombord. Air Baltics A220 Flyet virket ikke å være mer enn 70% fullt, og vi tok av mot Riga på rute. Salgsvogna kom raskt i gang etter at setebelteskiltet var slukket, men vi avslo høflig. Vi hadde bunkret opp med boller og brus fra OSL. Ingen av våre medpassasjerer gjorde noe som det var verdt å skrive hjem om, og vi var begge enige om at turen over til Baltikum gikk rolig for seg. 11.06-19 BT746 YL-CSI RIX-ALA 2320-0735+1 A220 14F Ved ankomst RIX var det bussgate. Vi fulgte etter hvert anvisningene mot transferdelen, og møtte til slutt på passkontrollen. Vi hadde planer om en liten tur inn i loungen, men etter å ha sett køen for å slippe ut av Schengen la vi det raskt i fra oss. Selv med riktig nasjon på passet gikk det ganske så sakte. Riktignok fikk de som ikke hadde EU/EØS-pass beskjed om å stille seg bakerst i riktig kø. Dette skjedde ikke før de kom opp til passkontrolløren, noe som selvsagt skapte mye frustrasjon blant de som ikke forstod hva EU/EØS-pass var. Vi kom oss nå til slutt igjennom, og kunne sette kursen mot den ett år gamle canadieren som skulle frakte oss til Almaty. Boarding gikk for seg i overraskende ordnede former, og vi var noen av de første som gikk ombord. Ble tatt godt imot, og vi fant setet vårt. Kabinen hos Air Baltic A220 Akkurat samme seteplassering som fra OSL, så det var ikke så overraskende at fotplassen var tilfredsstillende: Nødutgangsete hos Air Baltic A220 Vi fant oss godt til rette, og etter at vi kom oss opp i luften ble kveldsmaten servert: Vaniljebolle fra BIT Vi fikk noen utfordringer med å sove da setene for så mange timer ikke var altfor behagelige. Lyset var derimot dempet, slik at det lå til rette for å få seg en liten blund. Det ble ikke mange timene med søvn, men tiden gikk likevel nokså raskt, og jeg mistet tellingen på hvor mange ganger de gikk forbi med salgsvogna. Vi kom oss ned på kasakhstansk jord før rute, og så at en ny buss ventet på oss. Bussturen inn til terminalen var heldigvis ikke lang, og det var ikke immigrasjonskøen heller. Med bare håndbagasje fikk vi raskt bestilt en Yandex, og vi endelig på vei inn mot byen! Vi fikk raskt rommet, selv om det var fem-seks timer til innsjekkingen. Hotellet spanderte også frokost på oss, slik at vi skulle få en god start på vårt opphold i landet. Vi hadde egentlig ikke lagt opp til noen spesielle aktiviteter, og begynte vår ferd med å gå rundt i området der vi bodde. Vi hadde riktignok merket av noen severdigheter og bygninger som virket interessante. Vi hadde to hele dager i byen, og ville med flere dager hatt mulighet til å reise til Almaty Lake og Charyn Canyon som etter hva jeg har hørt og lest kan anbefales. Almaty selv hadde absolutt nok underholdning til å holde oss okkupert i de to dagene vi var der, og ikke minst hadde de noen meget gode georgiske restauranter. Zenkovkatedralen fra starten av 1900-tallet påberoper seg å være den nest høyeste trebygningen i verden, med sine 56 meter. Den er vel også en av verdens største kirker bygget av tremateriale: Zenkovkatedralen med sine disipler på plass Som bestandig i det tidligere Sovjetunionen er minnesmerkene for de fallene soldatene fra verdenskrigene storslagne: Minnesmerke fra Oktoberrevolusjonen Minnesmerke fra andre verdenskrig Den evige flamme På vei til lunsj passet det seg å ta seg en tur forbi operaen. Ikke den mest storslåtte operaen jeg har sett, men forhåpentligvis blir de som tar turen på en av forestillingene fornøyde: National Academical Theater of Opera and Ballet Som en svoren tilhenger av georgiansk mat gikk selvsagt starten av våre mange måltider på en georgiansk restaurant. Måltidet smakte aldeles utmerket: Lunsj hos georgierne
Enhver by med respekt for seg selv gir innbyggerne en mulighet til å få oversikt over byen. Dette hadde også Almaty tenkt på. Kabelbanen Kok Tobe tok oss opp til et grøntområde og en form for fornøyelsespark. De fleste bodene var åpne, men det var ikke kø for å være med på de forskjellige lekene de hadde der. Vi var der riktignok først og fremst for å nyte utsikten, men jeg vil tro at mange lokale bruker stedet for å komme seg litt unna travle bygater. Kok Tobe billettkontor Vi fikk kjøpt oss billetter og fikk en vogn for oss selv. Kok Tobe closing in Det var ikke det mest spennende området vi hadde under oss, men langt der oppe kunne vi skimte pariserhjulet. Eller, langt er vel kanskje litt å ta i, for turen med kabelbanen gikk ganske så raskt. Kok Tobe ligger 1100 meter over havet, mot Almaty som har et snitt på ca. 900 meter over havet. Så temperaturforskjellen var ikke så altfor meget. Det blåste derimot mer der oppe, så for de kaldblodige kan det være lurt å ta med en lett jakke på sommeren. Utsikten over byen var fin, og man kunne se flere av de kjente severdighetene: De hadde derimot en utfordring med husbyggingen der oppe: Tja... Etter en liten tur rundt på området traff vi på disse fire musikantene: The Beatles Som jeg tidligere ga uttrykk for skulle vi opp for å nyte utsikten utover Almaty: Vi ble etter hvert mette på utsikten, og tok kabelbanen ned igjen. Neste post på programmet var å besøke skøytebanen Medeo. Vi fant et busskur hvor det stod at bussen opp til Medeobanen, og de snaue 1700 meterne over havet skulle gå i fra. Ettersom tiden gikk, og det ikke kom noen buss begynte utålmodigheten å komme snikende. Heldigvis kom det ei jente bort bort til oss og lurte på om vi skulle oppover til den sagnomsuste stadion. Hun kunne fortelle oss at bussen gikk fra en annen holdeplass ikke langt unna, så vi tok følge med henne. Vel fremme kunne vi se at bussen var på vei, og vi takket pent for hjelpen. Bussturen oppover var strevsom ettersom det ikke var en eneste sitteplass og oppdrive, samtidig som ventilasjonsanlegget ikke fungerte. Bussturen var over på snaue 15 minutter, og vi møtte en lokal guide som ga oss en nokså grundig innføring i området vi skulle besøke. Medeobanen Det var ingen overraskelse at skøytebanen va isfri midt på sommeren, men man kunne bare lukke øynene og forestille seg stemningen de utallige gangene det ble satt verdensrekorder her. Anlegget har etter at Kazakstan ble selvstendig forfalt endel. Det har ikke blitt funnet økonomiske midler til å ivareta stadion etter Sovjets fall. Star of Asia Mens vi var der fikk vi se at de rigget opp utstyr til å kunne arrangere «Star of Asia», noe jeg regner med er deres svar på «Norske talenter». Vi hadde ikke så mye å stille opp med der, så vi bestemte oss for å gå videre. Jeg liker å tro at jeg som regel gjør grundige undersøkelser før jeg ankommer en ny destinasjon. Her hadde jeg tydeligvis bommet. Uten at jeg var klar over det hadde de jaggu meg en kabelbane her også. Denne måtte vi selvsagt ta. Kabelbanen tok oss opp til Shymbulak, som er Sentral-Asias største skianlegg, 2200 meter over havet. Det gikk en ny kabelbane enda lengre opp, til rundt 3200 m.o.h, men vi kom opp litt for sent, slik at denne var i ferd med å stenge. Det var likevel en artig opplevelse. Shymbulak kabelbane Shymbulak Etter kabelbane og buss nedover mot sentrum fant vi Presidentboligen, men erfarte at det var vanskelig å få komme inn. Fikk ikke noe særlig godt bilde av dette, så måtte ta til takke med et bilde av statsmuseumet Central State Museum of the Republic of Kazakhstan
Har vore mykje i Kazakhstan for eindel år tilbake så kjekt med tilbakeblikk. Dei andre landa har ein ikkje vore i så dette blir ei spennande reise og følge
Dette monumentet vil eg utifrå årstala 1917--1920 tru er til minne om borgarkrigen som utspelte seg etter oktoberrevolusjonen i 1917. Når det er sagt: Ufatteleg stas med eit reisebrev. Godt skrive, flotte bilete! Eg ser fram til meir
Herlig! Får flashback til mine to turer til Sentral-Asia i fjor. Likte det så godt at det er øverst på lista over plasser jeg skal dra tilbake til når pandemien roer seg.
2019-06-14 HY762 UK32018 ALA-TAS 1100-1140 A320 20F Når man reiser til ukjente områder kommer det gjerne til at man må forsøke nye flyselskap. På denne turen til Tashkent var det usbekernes eget flyselskap som skulle ta oss til hovedstaden. Ikke mye bemerkelsesverdig som hendte på denne flyturen, og det var bare å nyte utsikten over det vakre landskapet: I disse områdene dukker det også i blant opp flyselskaper som undertegnede ikke har hørt om: Sunday Airlines Hovedattraksjonen, når det kommer til arkitektur i Tashkent, er Tellya Sheikh Moskeen: Tellya Sheikh Moskeen Vi fortsatte videre på ferden i den uzbekiske hovedstaden. I det vi gikk forbi den Japanske hagen ble plutselig TV-tårnet synlig. Tårnet, som med sine 375 meter er den nest høyeste strukturen i Sentral-Asia. Vi hadde egentlig tenkt å ta heisen opp til utsiktsplattformen, men hadde ikke passene med oss. Da dette ikke gikk an å snakke seg ut av, valgte vi å droppe det. Fikk derimot tatt bilder av noen andre tårn som ruver høyt rundt om i verden: Vi fant ut at mat måtte vi ha. Vi gikk dermed for det som er den lokale retten i landet; plov. Etter å ha sett disse grytene steg forventningene: Etter at maten kom på bordet, og etterhvert i munnen kom skuffelsen sigende. Det smakte ikke vondt, men heller ikke spesielt godt. Som mye av maten i regionen var den noe kjedelig og smakløs. Kanskje var det vår egen feil. Servitøren kom for å ta bestillingen, men vi hadde ikke gjort stort forarbeid. Det var riktignok ingen meny, og servitøren ramset opp det vi regnet med var valgene våre. Vi gikk for det som var enklest å gjenta. Det var likevel en artig opplevelse i et kantinepreget lokale. Vi var heldige med været i Tashkent og vi fortsatte vandringen rundt. Ungdommer praktiserer «selfie» foran den gamle kjempen Hotel Uzbekistan: Hotel Uzbekistan Disse guttene gjennomfører den gamle «jeg-tar-bilde-av-deg-foran-statuen-minnet». Dette er fra Amir Temur parken sentralt i byen: Amir Temur Det var ikke så mange mennesker ute i gatene i millionbyen Taskhent. De få vi møtte på hastet gjerne raskt forbi til sine ærend. Vi var som regel på utkikk etter vann for å holde oss hydrert. Selv om kostnaden for dette ikke var rare greiene hendte det at vi fikk en flaske gratis av og til. Spesielt inne hos apotekene. På grunn av språkbarrieren er grunnen noe uviss, men vi takket høflig. Vi fant tidsnok ut hvor folk oppholdt seg: Bazar Taskhent Markedene bugnet med mennesker (og en del dyr), og det var mulig å kjøpe alt man kunne tenke seg, og sikkert litt til. Artig å være der, men noe kaotisk var det. Greit å kunne bestille en Yandex da. Hvor tror du vi dro da? Restaurant, selvfølgelig. Vi hadde funnet oss en (tex)meksikansk restaurant i utkanten av byen som hadde gode anmeldelser: (Tex)meksikansk Taskhent Her hadde de investert i krydder, og maten smakte bra. Litt kjedelig at vi var de eneste gjestene denne ettermiddagen, men vi fikk spist oss mette, og var enige om at vi kunne ta fatt på flere attraksjoner i den usbekiske hovedstaden. Vi bevegde oss mot Eco Park, som er et rekreasjonsområde som har vært åpent siden 1924. På motsatte side av den ene inngangen ligger Sacred Heart Catholic Cathedral, som er en drøy hundreåring. Kirken er, så vidt jeg vet, den eneste katolske kirken i byen: Sacred Heart Catholic Cathedral Google Maps fortalte oss at presidentpalasset var i nærheten. Dit gikk vi, og møtte denne herremannen. Dette er nå et museum som først og fremst omhandler mannen på bildene under: Islam Karimov Bygget og grøntområdet rundt var veldig pent, men museet var litt for gjentakende etter min mening. Det er begrenset hvor lenge man kan underholdes av byster og fotografier av den samme mannen. Denne personen er selvsagt Islam Karimov. Mannen som tok makten i Usbekistan etter Sovjetunionens oppløsning, og ble sittende som øverste statsleder fram til sin død i 2016. Etter å ha sett på så mange byster og fotografier bestemte vi oss for å sette oss ned på en liten fortausrestaurant som lå idyllisk til ved elva. Vi fant ut at det kom litt vind der, og det kom godt med i den varme sommerdagen. Vi hadde ikke tenkt å bli sittende så lenge, men vi kom i godt lag med både betjening og de andre gjestene, så vi ble sittende en god stund. Jeg minnes at denne restauranten hadde menyer som ble delt ut. Men disse var i beste fall veiledende. Her var det ikke noe problem å få det man ville. Restauranten hadde ansatt en ung løpegutt som gjentatte ganger passerte bilveien på jakt etter varer hos den lokale kjøpmannen. Hadde ikke restauranten varene tilgjengelig hadde de alltid et håp om at supermarkedet kunne stille opp. Vi hadde hatt noen fine dager i Taskhent, og så frem til å se mer av Usbekistan. Planen var egentlig å ta seg videre til Samarkand med fly, men noen dager før avreise til denne sagnomsuste byen ville Uzbekistan Airways det annerledes, og de kansellerte reisen vår. Dette var ingen stor hindring da Usbekistan har et imponerende lyntog som dekker deler av landet sitt, og også mellom Tashkent og Samarkand. Billetter ble raskt bestilt, og på avreisedagen møtte vi opp på togstasjonen. Etter en lengre dokument, billett - og sikkerhetssjekk ble vi sluppet inn i avgangshallen. Men vi kunne ikke finne vårt tog på skjermen over avganger. Etter å ha funnet noen som tilslutt kunne et lite snev av engelsk ble vi fortalt at dette var feil togstasjon! Vedkommende geleidet oss ut av stasjonen, fikk oss inn i en taxi, og fortalte sjåføren hvor vi skulle. Tiden begynte å bli knapp, men sjåføren skjønte at vi hadde hastverk og satte klampen i bånn. Etter en ny dokument, billett - og sikkerhetssjekk ble vi sluppet inn i avgangshallen. Og denne gangen var det den riktige.
De snaue to timene det tok med toget ble gjennomført i denne spanske helten: Afrosiyob Usbekistan har investert i lyntog fra Spania, og med en hastighet på rundt 200 km/t tar det deg rundt omkring i landet ganske så raskt. Togene var rene og pene innvendig, og turen gikk uten de store hendelsene. Jeg mener å minnes at salgsvogna kom forbi noen ganger, men at den forble urørt. Landskapet var ikke akkurat det største trekkplasteret: Men av og til dukket det opp en fabrikk med det usbekiske flagget på: Vi ankom Samarkand tidlig på ettermiddagen og fikk forhandlet oss en taxi inn til byen og hotellet. Dette var selvsagt en Chevrolet. Bilmerket har en markedsandel på svimlende 94 % i landet. Hvis du skulle ende opp med noe annet når du bestiller Yandex eller taxi, bør du vurdere å levere en lottokupong. Grunnen til den høye markedsandelen er at Usbekistan valgte å bygge opp sin bilpark fra bunnen ved uavhengigheten fra Sovjet. Daewoo, som senere ble kjøpt opp av General Motors ble valgt som produsent på grunn av sine billige, men pålitelige biler. Nå har GM gått over til kun å produsere Chevrolet, og så vidt jeg har lest meg til er Usbekistan i ferd med å kjøpe ut den amerikanske bilgiganten, og dermed ta over eierskapet for bilproduksjonen selv. Samarkands mest kjente landemerke er Registan: Registan Satt på verdensarvlisten i 2001 er nok dette Usbekistans mest kjente attraksjon. Byen som ligger langs den gamle Silkeveien har vært besøkt av mennesker fra fjerntliggende områder i århundrer. Som bildet viser er det tre bygninger. Disse ble bygd i tre omganger. Den første på 1400-tallet, og de to siste på 1600-tallet. Stedet har hatt forskjellige betydninger ut i fra hvem som har regjert i området. Noen eksempler er at plassen har vært brukt til kunngjøringer, henrettelser eller feiringer. Uansett hvem som har styrt Samarkand har Registan alltid vært midtpunktet for det sosiale livet i byen. Også i dag foregår det mye, og mens vi var der var de i ferd med å rigge opp en scene. På innsiden er det forskjellige salgsboder inne i de små rommene. Akkurat dette trakk ned opplevelsen noe for meg. Det ble for mye mas, og jeg mener når man har betalt inngangsbillett for en attraksjon må man få slippe mas om å kjøpe produkter. Fra utsiden var arkitekturen utrolig flott, men jeg hadde nok droppet å gå inn neste gang. Vi ble sultene i varmen, og etter all gåingen rundt i sentrum trakk vi litt utenfor turistløypa. Jeg hadde funnet noen restauranter utenfor bykjernen, så vi tok bena fatt og forserte trafikkerte veier og hull i bakken. Vi kom fram og fikk oss et bord. Servitøren, noen og tjue år, snakket overraskende godt engelsk, men måtte beklage at menyen ikke var på engelsk. Vi repliserte at dette ikke gjorde noe da vi hadde oversettelsesprogram og mobildata, men plutselig dro han fram en iPad hvor de hadde tatt bilder av alle rettene de serverte. Her ble vi sittende og sveipe til vi fant rettene som så mest fristende ut. Vi endte opp med: … og kunne konstatere at maten smakte utmerket, og at dessert ville bli vanskelig å gjennomføre. Før vi betalte og gikk kom vi i snakk med den samme servitøren som ønsket å vite om vi hadde noen tips om jobber i Europa. Dette var et spørsmål vi gjentatte ganger fikk fra de som var unge og jobbet i serviceyrker rundt omkring i regionen. Ønske om å kunne komme seg til den vestlige delen av Europa var sterkt hos flere av de vi møtte på. Snaue 85 kilometer sør for Samarkand ligger byen Shakhrisabz, og vi måtte over det 1800 meter høye fjellet Takhzakaracha . Det historiske sentrumet står på verdensarvlisten, og var kanskje i sin storhetstid en enda større attraksjon enn Samarkand. På vei over Takhzakaracha Shakhrisabz var en grønnere oase enn sin naboby: Shakhrisabz Bygningene var skalert noe ned: Shakhrisabz Og ikke alle var ivaretatt like godt: Shakhrisabz Mannen som har satt Shakhrisabz på kartet er Timur Lenk. Han er omtalt i både positive og negative ordlag, litt ut i fra hvem man spør. I vesten har det lenge vært vanlig å se på han som en despot, og han har flere ganger blitt som en verre utgave enn Djengis Khan. Selv om bilde som forskere og historikere tegner av ham nå er noe mer nyansert, så er det ofte de barbariske sidene som trekkes fram. I Erika Fatlands bok «Sovjetistan» framsetter hun en myte om at på dødsleiet skal Timur Lenk ha sagt at de som forstyrrer graven skal bli rammet av en forferdelig skjebne. Ingen rørte graven før noen sovjetiske arkeologer åpnet graven 20. juni 1941. To dager senere angrep Nazi-Tyskland kjempen i øst. Timur Lenk På vei tilbake stoppet vi for å se på et lite marked og for at vi skulle minnes på hvor vi faktisk var på vei til: Vi hadde en hyggelig sjåfør som kjørte oss turen over fjellet. Turen tok snaue 90 minutter hver vei inkludert et par stopp. Mens vi gikk rundt i Shakhrisabz lå sjåføren og sov i bilen. Når vi nærmet oss Samarkand spurte vi om han ikke kunne kjøre oss til en georgiansk restaurant. Det gjorde han og vipps så var det mat på bordet igjen: Etter noen dager i Samarkand var det på tide å komme seg tilbake til togstasjonen. Vi skulle fortsette ferden videre til Bukhara. Også denne gangen kom lyntoget:
Den snaue halvannen timen på toget gikk raskt, og vi suste videre på vår vei gjennom dette sagnomsuste landet. Fra å besøke den største og den nest største byen i landet hadde vi nå beveget oss nedover til nummer fem på listen. Men varmen her var helt på toppen. De to-tre dagene vi var her viste ikke gradestokken under 38 grader mellom 11-18. Det som kom av vind hjalp heller ikke stort, og den førte dessverre med seg mye sand også. Bukhara er kjent for sine historiske monumenter og man kan se utallige moskeer, basarer og andre kjente bygg. Kalyan Minaret har hatt flere bruksområder. Det har fungeret som tradisjonelt bønnetårn og som vakttårn. Det mest groteske er at det tidligere ble praktisert straff av kriminelle gjennom at de ble kastet fra toppen og ned i døden. Kalyan Minaret Det eldste byggverket i Bukhara er denne festingen som tidligere ble benyttet som kongelig residens: Ark of Bukhara Vi bestemte oss for å droppe den kongelige residens, men valgte å ta heisen opp i et mer moderne utsiktstårn like ved. Da fikk vi litt innsyn på innsiden: Ark of Bukhara Utsikt fra tårnet mot den historiske delen av byen: … og mot den noe mer moderne delen: Vi tilbringe en del tid rundt denne oasen. På grunn av varmen ble dette stedet benyttet for å kjøle oss litt ned: Devonbegi Av og til slo vannsprederne seg inn, og vi kunne håpe på at noen dråper blåste på oss: Devonbegi I Usbekistan er det fortsatt cash som er konge. Betalingskort er lite utbredt og kjøpsteder tar vanligvis kun kontanter. Men vi klarte å spore opp en restaurant som kunne ta kredittkort. Maten smakte bra, og etter noen runder og litt trøbbel med kortterminalen og forskjellige kredittkort var vi fri til å gå. Det var sikkert NETS som hadde noe trøbbel… Noe av det siste vi gjorde i Bukhara var å besøke Ismail Samanid Mausoleum, som lå idylisk til i Samonids Recreation Park: Ismail Samanid Mausoleum Dette mausoleum var ikke blant de største men likevel en fin plass å besøke. Bygd på 900-tallet skal det være det eneste monumentet som står igjen fra den tiden. 2019-06-20 HY24 UK32016 BHK-TAS 2040-2140 A320 11F Det var på tide å finne veien tilbake til en flyplass etter at de siste to strekningene hadde foregått på skinner. Uzbekistan Airways skulle ta oss den korte turen til hovedstaden før vi neste dag skulle fortsette til Tadsjikistan. Utvendig ligner flyplassbygget i Bukhara ganske så mye på togstasjonene: Bukhara Airport Innvendig var ikke fasilitetene noe å rope hurra for, men det var rent og på ingen måte overfylt, så klagingen kunne legges til side. Litt venting på at innsjekkingen skulle starte ble det likevel: Bukhara Airport Flyet kom, dro og ankom til rutetid. Vi kom oss raskt til hotellet vårt, fikk oss noe mat og kom oss i seng.
2019-06-21 SZ226 EY-777 TAS-DYU 10:45-11:30 B738 12F Etter at frokosten på hotellet var inntatt og sakene våre var pakket sammen var det på tide å sette kroppen på nytt i flymodus. Etter en kort tur i Yandexen steg vi inn i avgangsterminalen. Vi fant innsjekkingsområdet til Somon Air, og stilte oss i kø. Det første private flyselskapet i Tajikistan skulle ta oss den korte flyturen mellom de to hovedstedene. Tajikistan var det eneste landet vi besøkte som krevde visum. Dette gikk an å ordne på forhånd på nettet, og hele prosessen gikk ryddig for seg. Flyet stod å ventet på oss når vi hadde gjennomført de obligatoriske kontrollene, og hadde en mer kjent russer som nabo: Somon Air & S7 Fjell og daler, men lite hav og strand på de snaue 300 kilometerne som skiller Dushanbe og Taskhent: Flyet var på ingen måte fullt denne dagen, og vi flyttet oss noen rader framover: Somon Air, 737-800 Når hjulene traff bakken og døren etter hvert åpnet seg kom vi oss raskt ut av flyet, og var heldige som havnet langt fram i immigrasjonskøen. Der tok de seg god tid med hver enkelt person, og det virket nesten som de finleste både pass og visumpapirer. Dette er selvsagt jobben deres, men for de som stod langt bak i køen kan jeg bare gi min medfølelse. Med dårlige språkkunnskaper ble få spørsmål stilt, og vi fikk tilslutt passere, og krysse av et nytt land på listen. Med bare håndbagasje på denne turen gikk vi raskt i gang med å finne vår vei inn til byen. Det fantes ikke Yandex i Dushanbe, så da var det bare å børste støvet av egenskapene som forhandler. Selv om jeg er en stor tilhenger av bildelingstjenester, så er det å forhandle om pris med taxisjåførene utenfor flyplassen var noe jeg hadde sett fram til. Flyplassen i Dushanbe er lokalisert bare fem kilometer fra sentrum, og hotellet hvor vi skulle bo. Prisene de skulle ha for denne 10-15 minutters kjøreturen stod ikke helt i stil med det vi hadde lyst til å betale. Men selv i gamle Sovjetstater er det nå tilbud og etterspørsel som regjerer. Og med mange taxisjåfører og lite kunder ble det en enkel sak å få ned prisen på et mer edruelig nivå. Hva gjorde vi da? Gikk og spiste, naturligvis Mat må man ha før man begynner å utforske en ny by. Denne byen er ikke blant de største hovedstedene. Med rundt 700000 innbyggere ligger den vel på nivå med Oslo, men i areal er den noe mindre. Sentrum og de fleste attraksjoner er i gåavstand, selv i den tidvise ekstreme varmen vi fikk oppleve. Så hva gjør man egentlig i Dushanbe? Vi hadde et par dager her før vi skulle begynne på kjøreturen og det som på mange måter var hovedmålet for denne sommerferien: Pamir Highway. Vi ventet på at bilen skulle ankomme fra Kirgisistan, slik at vi kunne ta en inspeksjon, og se at alt var i orden. Derfor begynte vi med det som byen er mest kjent for: Verdens nest høyeste flaggstang Med sine 165 meter var denne flaggstangen verdens høyeste da den ble reist i 2011. Det kunne da se ut som om de hadde en konkurranse med blant annet Turkmenistan og Azerbaijan som også har en kjærlighet for høye flaggstenger. Men tre år etter måtte innbyggerne i Tajikistan tåle et tungt nederlag. I Jeddah, Saudi-Arabia hadde de hevet seg på konkurransen, og den nye verdensrekorden er nå 171 meter. Vi følte at Dushanbe var litt mer konservativt enn de to andre landene vi hadde besøkt. Selv om vi ikke fikk føle noe på kroppen var det vanskeligere å få slippe inn for å ta bilde av enkelte områder. Til og med om vi ble stående for lenge i ro ved et offentlig bygg begynte vaktene å gestikulere at vi måtte komme oss videre. Men folk generelt var hyggelige. Noe reserverte til å starte med, men hyggelige når vi tok kontakt. I Rudaki Park var det flere mennesker som brukte parken til å slappe av i skyggen fra trærne og monumentene: Rudaki Park I parken er det som nevnt flere monumenter og flere storslåtte bygninger ligger i nærheten. I 1991 kom uavhengigheten til Tajikistan: Uavhengighetsmonumentet Ismail Somoni regnes som den viktigste grunnleggeren av det som i dag er området hvor Tajikistan. Valutaen, i tillegg til det høyeste fjellet i landet er oppkalt etter ham. Ismail Somoni Nasjonalbiblioteket i landet ble offentlig åpnet i 2012. Dette er et massivt og imponerende bygg som er på hele ni etasjer. Biblioteket som er Sentral-Asias største har en en total plass på 45000 kvadratmeter og inneholder spinnville 10 millioner bøker. Nasjonalbiblioteket Å komme seg nærme presidentpalasset var dessverre ingen enkel sak. Det er gjerdet inn, og vaktholdet er høyt. Det var ingen sympati å få når vi spurte om det var mulig å få komme litt nærmere for å få et bra bilde. Presidentpalasset Da var det enklere å komme seg i nærheten av parlamentet: Parlamentet, Tajikistan I den andre enden av parken lå Nasjonalmuseet: Nasjonalmuseet På andre siden av elven Varzob ligger palasset Navruz Palace, som i min mening er det mest spektakulære bygget i Dushanbe. Vi var ikke inne i det, men fra det jeg har sett på nettet er det like utrolig innvendig. Navruz Palace Etter to strålende dager i Dushanbe var det på tide å handle inn det mest nødvendige før vi skulle starte på bilturen mot ødemarken. Det ble kjøpt inn både forsyninger og toalettpapir, men det vi var mest fornøyd med var likevel denne: Tajikistan landslagsdrakt
Dagen var kommet hvor vårt eventyr virkelig skulle starte. Vi gjorde de siste forberedelsene før bilen vi skulle leie ankom hotellet. Reiseruten kom totalt på ca 1600 kilometer. Etter å ha levd ganske komfortabelt så langt denne turen var vi forberedt på at standaren både på overnatting, mat og ikke minst vei ville dale betraktelig. Vår følgesvenn på veien ble en 20 år gammel japaner: Mitshubishi Pajero Pajeroen skulle ta oss gjennom det som gjerne beskrives som den nest høyeste internasjonale veien i verden. Vi hadde egentlig ikke noen plan om hvor vi skulle overnatte eller hva vi skulle se. Vi hadde markert noen plasser hvor vi trodde det skulle være mulig å skaffe drivstoff. Det var vår største frykt. Skulle vi gå tom for bensin ville det være en utfordring. En ganske stor en. Vi hadde som tidligere nevnt kjøpt inn noe forsyninger, men sett i ettertid hadde det vel vært for mye å håpe på at de kjekspakkene og sjokoladen vi kjøpte inn ville vart lenge. Ozodi Tunnel Pamir Highway er ikke en «highway» i den forstand jeg er kjent med begrepet. Men riktignok er det en vei, og den går til tider i svært høyt terreng. Kanskje stammer navnet i fra gamle dager når handelsfolk reiste fra øst til vest, og de valgte å bruke ruten gjennom Pamir. I dag er nok veien noe bedre enn når handelsreisende reiste på Silkeveien, men det er likevel ikke mye å rope hurra for. På 1930-tallet bestemte de sovjetiske styresmaktene at Pamir Highway skulle forlenges, og at asfalten skulle legges. Dette ble gjennomført i 1940, og veien stod klar mellom Dushanbe og Osh, den nest største byen i Kirgisistan. Snaue 80 år senere er det lite som virker å være gjort. Det er sikkert flere årsaker til det, men som ofte er det nærliggende å peke på politikk og penger. Landet, som er meget fattig, har en president som ikke ser mørkt på å bruke en del av landets inntekter på seg selv. Og da må vi som kommer fra alle verdenshjørner, og vil forsøke denne galskapen, ta til takke med dårlige veier. Det skal likevel nevnes at kineserne er på vei inn i området. De tilbyr seg å bygge veier, imot at de får tilgang til mineraler i tadsjikiske gruver. Dette synes nok presidenten, som signerte avtalen, er i orden, når det ryktes at han får noen kronasjer i sin egen lomme også. Men at kineserne har kommet inn bidro til at vi trodde denne turen kunne bli en lett tur. Bilen lå godt på asfalten, og alt var fryd og gammen. Men vi skulle raskt bli minnet på at selv om landskapet er spektakulært kan det være et farlig område vi skulle ferdes i. Jeg leste før avreise at området er utsatt for kraftige jordskjelv, og selv om vi ikke opplevde noe slikt, var det flere steder veien hadde rast ut, og det var laget provisoriske løsninger. Hvordan noen av de langtransportsjåførene klarte å manøvrere seg forbi er for meg en gåte: Vei rast ut, Tajikistan Etter hvert som asfalten forsvant gikk hastigheten kraftig ned. Det var sjelden mulig å kjøre noe raskere enn 40 km/t. Til det var frykten for stor til at vi skulle møte på en stein som kunne ødelegge vitale deler på bilen. Er det et sted det ikke skal skje er det nettopp i Pamir. Vi kjørte forbi et fort tidlig på veien: Vi kjørte forbi et lite sted hvor vi kunne strekke på bena og få oss litt mat: Det ble en enkel lunsj på det stedet hvor vi hadde størst forhåpninger på å ikke bli matforgiftet. Dette var en frykt vi hadde, så vi tygde Imodium, slik som barn tygger karameller på lørdager. Sannelig hadde de bygd et mausoleum her også: Temperaturen var ganske så høy de første dagene på denne turen: Vi fikk etter hvert noen utfordringer rundt luftkondisjoneringen inne i bilen, så det ble noe varmt. Å ha vinduene åpne var en utfordring på grunn av mye støv. Vi ble oppmerksomme på noen som hadde fotballtrening - på afghansk side av grensen. Vi stoppet opp og speidet etter talent: Vi snakket om at det ville være spennende å krysse elva, og kunne si at vi hadde besøkt Afganistan også - riktig nok ulovlig. Men det ble med tanken. Stri strøm i elva, og skilt om at det kunne være miner i vannet gjorde at det rett og slett ble litt for spennende. Det skal være et sted på ruta hvor det av og til arrangeres et ukentlig grensemarked. Dette stenges ofte på grunn av uroligheter i området, men vi håpte likevel vi skulle ha flaks. Det hadde vi dessverre ikke, og i det vi passerte broen var det stengt med både gjerder og kjetting. Broen som skiller Afghanistan og Tajikistan Vi fulgte grensen mot Afghanistan i ganske så mange mil, og vi grublet på om veiene var bedre på den siden. Vi ble enige om at dette måtte vi undersøke nærmere neste sommer, i 2020… Vi brukte stort sett ettermiddagene på å spille ball med lokalbefolkningen, og selv om vi sjelden snakket et felles språk, kan man vel si at idrett er universielt: Etter å ha kjørt langs Panjelven steg høydemeterne, og fjelltoppene ble spissere: Dette var sannsynligvis det enkleste stedet å passere elven, og komme seg over til Afganistan: Vi møtte på en del sykelister langs Pamir Highway: På grunn av utsikten man får fra sykkelsetet er denne turen ganske populær blant sykelister, men dessverre ikke ufarlig. Det fikk fire vestlige sykelister merke når de ble angrepet og drept av islamske ekstremister i juli 2018. To andre ble også skadet i knivangrepet: I tillegg til å møte på noen veier som var rast ut, og noen fjellskrenter som hadde brutt seg løs, så var det ofte noen lokale innbyggere ute på tur. Disse hadde det sjelden travelt, og vi ble etter hvert gode på å ta det med ro når disse skulle krysse veien:
Jo nærmere vi kom grensen mot Kirgisistan, jo høyere kom vi i terrenget. Fra vi startet på turen, hvor vi hadde godt over 40 grader, hadde temperaturen sunket til under frysepunktet. Det var et par dager det lå snø på panseret, og vi hadde vansker med å få start på bilen. Men etter noen forsøk gikk det i orden. I kontrakten med utleier hadde vi signert på at vi ikke skulle plukke opp passasjerer i bilen. I og for seg en fornuftig regel, både med tanke på bilens og vår sikkerhet. Men kontrakten ble brutt allerede på dag to da vi på en kontrollstasjon ble spurt (eller pålagt) om vi kunne ta med en som jobbet der. Da militæret allerede hadde sluppet oss igjennom uten noen vanskeligheter var vi ikke vonde å be. Passasjeren var en ung mann i 20-årene som hadde vært noen uker på jobb, og nå skulle hjem til familien. Vi bodde som regel i gjestehus langs veien. Når vi nærmet oss bebyggelse så vi som regel flere skilt som reklamerte for overnatting. Deretter var det bare å finne det stedet vi hadde best magefølelse på. I prisen var det også inkludert middag og frokost. Selv om kvaliteten ikke var som i byene, merket vi at de som tilbydde overnatting og mat la ned mye arbeid i å gjøre det så bra som de kunne for at vi skulle trives. Stemningsrapport Et sted vi hadde sett fram til å passere var Ak-Baital Passet. Dette passet på 4655 meter over havet var turens høyeste punkt. Vi fryktet bilen skulle slite opp mot toppen, men det gikk overraskende bra. Ak-Baital Passet Etter å ha kommet oss over passet nærmet vi oss grensen til Kirgisistan. Her ble vi stående i godt over en time da en minibuss(!) med franske turister stod foran oss i køen: Etter at kontrolløren hadde gått gjennom dokumenter både for bil og mennesker ble vi stemplet inn i et nytt land: På kirgisisk side var veistandaren en helt annet enn den vi hadde kjørt på de foregående dagene: De lokale på den kirgisiske siden hilser oss velkommen: Mens de firbente tar seg til rette i veibanen: Også i Kirgisistan ruver fjellene, men her er det også litt mer vegetasjon: Etter å ha kjørt i svært lett trafikk, og der det kunne ta timer mellom hver bil vi så og passerte, ble trafikken mye tettere på vei inn til Osh. Vi hadde ikke bestilt noe hotell på forhånd, og vi kom nok inn i det som virket som rushtrafikken. Vi kjørte litt rundt til vi fant et hotell som virket greit, og gikk inn. Rommet fikk vi raskt, og det var en god følelse å kunne ta seg en ordentlig dusj igjen. Wifi var også noe som hadde vært savnet. Vi skulle som mange andre ta et par dager i Osh for å lade batteriene. Flere vi møtte på skulle ta den samme turen vi hadde tatt, bare i motsatt retning, men også noen skulle bestige noen av de høye fjelltoppene som ligger i nærheten. For disse er Osh en perfekt by hvor man kan lade opp. Hovedattraksjonen i Kirgisistans nest største by er fjellet Sulaiman-Too: Sulaiman-Too Fjellet er av en helt spesiell betydning for mange mennesker, og flere kommer hit på grunn av de mystiske hulene og petroglyfene. Det skal også være et godt sted for de som sliter med fysiske plager. Det var flere større, glatte steiner hvor vi så folk ligge, og til og med ake nedover i tro om at plagene skulle forsvinne. Om dette hjalp skal jeg ikke si noe om, men at det så artigere ut enn å gå til legen er det ingen tvil om. Fjellet ligger også, som eneste sted i Kirgisistan, på verdensarvlisten: Får vår del handlet det mest om å få utsikt utover Osh: Osh, Kirgisistan Etter noen dager med et begrenset utvalg av mat var det deilig å kunne gå på restaurant der man kunne velge fra en meny: Vi gikk også forbi Sulaiman-Too-moskeen: Sulaiman-Too-moskeen De to dagene i Osh gikk ellers med på å slappe av med litt bygåing, matinntak, og ikke minst hilse på en gammel kjenning: Lenin, Osh
2019-06-30 ZM194 EX-37402 OSS-FRU 09:50-10:40 B734 13C Fra Osh skulle vi fly det korte strekket opp til Hovedstaden Bishkek. Air Manas, som er deleid av tyrkiske Pegasus Airlines skulle stå for transporten: Air Manas Vi landet i Bishkek på rute etter en helt ordinær tur med Air Manas. Flyplassen i Bishkek framsto som ren og ryddig, og det virket som om flyplassen hadde et relativt godt rutenett rundt om i regionen: Manas International Airport Bishkek er kanskje det minst interessante store byen i regionen. Den har ikke like mye å by på når det kommer til historie som sine naboer, men et par dager klarer man likevel å fylle i byen. Den har også en god del studenter som sørger for at det er litt mer liv i gatene. Flere gode restauranter kunne byen også tilby, noe som er mangelvare i store deler av landet ellers. Vi begynte med å besøke Victory Square. Plassen er dedikert til seieren over Nazi-Tyskland: Victory Square Opera og ballett byggene i de tidligere sovjetstatene er ofte storslåtte, og det i Bishkek var også pent å se på. Bygget ble reist i sin nåværende form i 1955: Opera & Ballett, Bishkek Ala-Too Square er hovedtorget I Bishkek. Navnet gjenspeiler landets fjellandskap og vakre natur. Dette torget omringes av blant annet det historiske museet, Oak Park og Manasstauten. Det historiske museet, Bishkek Manas Oak Park Mellom all sightseeingen måtte vi få i oss litt mat fra Thailand: For de som skulle trenge verktøy for å se bedre på tur hadde Bishkek tatt hånd om dette: Vi skulle ta veitransport fra Bishkek til Almaty. Det ble Yandex til grensen, og forhandling av pris fra grensen og inn til Almaty i privatbil. Begge framkomstmidlene fungerte greit, og det som tok tid var grensepasseringen. Der var det et salig kaos, og ingen organisert kø, så det handlet om å presse seg fram. Men når denne kampen var vunnet gikk resten som en lek. Vi kom oss inn til Almaty, og ble satt av i et forferdelig regnvær: Men etter et par timer avslapning på hotellet hadde skyene forsvunnet, og vi kunne ta fatt på det vi ikke hadde rukket sist vi var i Almaty: Vi fant oss en større park, med det klingende navnet Central Park. Og selv om den nok ikke er like kjent som sin navnebror i New York, var dette en fin park som vi gikk rundt i en god stund. Det virket også som en veldig populær park blant innbyggerne i Almaty. Central Park, Almaty Central Park, Almaty Det stod flere boder som sørget for at det minnet litt om et tivoli. Man kunne både konkurrere og vinne premier, men også noen boder hvor man kunne smake på kjente og mindre kjente matvarer: Central Park, Almaty For de tøffeste kunne nok et besøk her friste: Dino Park, Almaty På en varm sommerdag var det svalt og godt å gå rundt innsjøen: Central Park, Almaty På vår siste kveld i Almaty gjorde vi som på vår første. Vi avsluttet denne turen med å spise på georgisk restaurant, og faktisk den samme som vi spiste på første dagen, noen uker tidligere: Igjen smakte maten fortreffelig. 2019-07-05 BT747 YL-AAP ALA-RIX 08:35 -11:20 A220 14A Alle reiser har en slutt, og denne var intet unntak. Vår morgenavgang fra Almaty skulle ta oss til den latviske hovedstad, Riga. Vi kom sent av gårde på grunn av et forsinket fly inn, men tok igjen det meste i luften, og landet ikke mange minuttene for sent. Vi hadde, som på utreisen, seter på nødutgang, og kunne derfor strekke bena godt ut. Reisen bestod i all hovedsak av å sove. Og de seks timene ombord gikk overraskende raskt. Air Baltic Vi kom oss raskt gjennom immigrasjonen, og kunne ta oss en matbit i loungen før boardingen startet på flyet som skulle ta oss hjem til fedrelandet. 2019-07-05 BT159 YL-BAY RIX-OSL 12:50-13:45 DH8D 17F Ved boarding til Oslo var det et salig kaos. Gateagentene var i gang med å gjøre klart til veiing av håndbagasjen, og nesten ingen var interessert å gå igjennom gaten for å komme seg ombord i flyet. Med en kabinkoffert og en ryggsekk var jeg innenfor på antall kolli, og med status hos latvierne kunne jeg ha med 12 kg bagasje inn i kabinen. Dette var noe jeg på ingen måte innfridde, og jeg forventet et gebyr på €65. Men når jeg kom til gaten og det var min tur til å strekke hånden fram med beviset om at jeg hadde plass på flyet ble jeg bare vinket forbi. Mine reisekompanjong ble tatt ut til siden, men var innenfor kravene, og slapp dermed gebyr. Vi hadde fortsatt flaksen med oss. Flyturen i Dash-8`rn var derimot lang og trang. Med et helt fullt fly måtte sekken under stolryggen, og de 90 minuttene føltes lange. Det var godt når flyet åpnet døra, og vi kunne begynne å bevege oss av. 2019-07-05 DY760 LN-NGX OSL-TRD 16:20-17:15 B738 25F Den siste ventingen på OSL ble brukt på taxfreen, og i sikkerhetskontrollen. Her ble bagasjen tatt ut i kontroll, og alt skulle gjennomgås. Vi hadde for så vidt god tid, og bra var det, for dette tok lang tid. 15-20 minutter senere var alt i orden, og vi kunne bevege oss mot gaten hvor vår siste flyvning på denne reisen skulle ta sted. Rødnesene tok oss de siste 45 minuttene før vi landet på Værnes i lett regnvær. Vi var begge enige i at det hadde vært en spennende, interessant og fin tur i et område vi aldri hadde vært før, og et område ikke alle hadde hørt om.
Takk for en flott rapport fra et spennende område. Er forøvrig enig med deg angående georgisk mat, og da spesielt med Khachapuri som tilbehør
