Jeg var på en svipptur med SAS Business til Miami i fjor og hadde tenkt å skrive et reisebrev fra turen. Det ble det liksom aldri noe av, ting tar tid og alt det der. Men jeg husker jo fremdeles det meste av turen og jeg sitter jo med masse bilder, så jeg kan jo like gjerne slenge ut et lite reisebrev. Bedre sent enn aldri, er det ikke? Vel, historien har seg slik: Jeg hadde opprinnelig booket meg billetter for to på SAS Biz med bruk av CT til Boston, men jeg hadde lyst på en litt lengre flytur denne gangen. Jeg har tidligere flydd med SAS Biz til New York, men den turen føltes akkurat litt for kort. Da jeg kom over ledig Biz til Miami ble jeg strålende fornøyd. Denne flyturen var jo på drøyt tolv timer. YES! Et lite skår i gleden var jeg ikke klarte å få med meg reisefølge på denne turen. Da jeg fortalte folk at det bare var snakk om én overnatting (18 timers opphold) ble jeg møtt med hoderisting og påstander om at jeg var gal. Jaja, da sparte jeg i det minste 50.000 poeng (jeg spanderte). Tidlig på morgenen tirsdag 14. november startet turen i Kristiansand, hvor Widerøe fikk gleden av å fly meg til København. Da vi gikk inn for landing på Kastrup var det en nydelig soloppgang utenfor vinduet. En god start på dagen! Kvart på ni om morgenen går jeg ombord SAS sitt A330 som skal frakte oss til Miami. Jeg sitter på sete 2A. Det tar ikke lang tid før jeg blir servert pre-departure drinken og turen er i gang. Jeg koser meg med litt øl og peanøtter før middagen blir servert. Jeg starter med nordisk kaviar til forrett. Mmm, den var god! Pork cheek til hovedrett. Jeg koste meg og synes den var god, men kanskje litt lite smak. Yoghurtisen med bringebærsmak man fikk til dessert var så god at jeg spurte om å få en til, og det fikk jeg. Helt nydelig! Jeg har en liten tanke i bakhodet om at det er tidlig på morgenen og at jeg ikke bør drikke for mye. Når jeg lander i Miami er det tross alt bare ettermiddag lokal tid og jeg har lyst til å oppleve litt av Miami den korte stunden jeg skal være der. Jeg har jo en laaaaang dag i vente. Vel, kabincrewet har andre tanker. Jeg må kose meg sier de, og fyller opp glasset mitt gang etter gang. Det var et svært trivelig dansk crew ombord som gjorde sitt ypperste for at i alle fall jeg skulle ha en god tur over dammen. Jeg fikk spesielt god kontakt med en av personalet. Det var en dansk herremann som skulle gå av med pensjon noen få turer etter denne. Vi slo av en lengre prat bak ved selvbetjenings-benken midtveis i flyvningen. Det var kjekt å kunne prate litt med noen når man flyr alene. Jeg kan være litt pratesjuk noen ganger. Da er tolv timer uten reisefølge en prøvelse. At jeg fløy alene gjorde også at jeg ble sittende endel på Wifi å chatte med venner hjemme i Norge og sende skrytebilder av mat, drikke, osv på Snapchat. Nettet funket for det meste veldig bra (takk og lov). Filmvalget hos SAS er som kjent ikke det beste, men jeg så en film om Tupac som var relativt grei. Etterhvert begynte jeg å kjede meg litt. Da vi fløy forbi New York og det fortsatt var flere timer igjen, tenkte jeg at flyturen kanskje ikke hadde trengt å være så lang likevel. Forrige gang reiste jeg med en god kamerat. Nå som jeg fløy alene gikk tiden ombord ikke like fort. Men noen glass med øl og vin senere så landet vi til slutt i Miami. Jeg sov ingenting på veien over, og det kom jeg til å angre på senere på kvelden. (fortsettelse følger)
Hadde du lufta planen her inne, så hadde du kanskje fått reisefølgje. Det er jo ein del reiseglade her på 'bruket', sjølv om det ikkje er ein garanti. Å reise åleine kan jo vere fint for pratesjuke folk òg Takk for at du deler!
Okey, da var vi ankommet Miami dere! Turen gjennom immigrasjonen gikk unna i en fei. De glemte til og med å samle inn den lappen man fyller ut på flyet. Jeg skyndet meg ut av terminalen og kastet meg inn i en av de gule drosjene. Her var det ingen tid å miste. Jeg hadde booket meg et hotell nede ved Miami Beach og ga sjåføren adressen. "Why do you drive taxi?" spør drosjesjåføren meg. Jeg blir litt satt ut av spørsmålet. "Why don´t you use Uber? It´s much better and cheaper. I never use taxi myself, always Uber", sier drosjesjåføren til meg. Tydeligvis en som hadde lyst til å bli arbeidsledig. Pratesjuk som jeg var begynte jeg å stille spørsmål om det var mye elbiler i Miami. "Electric cars?!" Sjåføren kikket rart på meg. Han hadde aldri hørt om elektriske biler. Tesla? Nei, det visste han ikke hva var. Aldri hørt om. Det ble ikke så mye mer prating på den turen. Da var det greit at vi var fremme ved hotellet, Hotel of South Beach. Etter at jeg hadde sjekket inn gikk jeg mot heisen for å finne rommet mitt. Der fikk jeg øye på en plakat som reklamerte for happy hour i baren ved bassenget på taket. Jeg kikker på klokka. Det var bare en halvtime igjen av happy hour. Ingen tid å miste! To minutter senere hadde jeg kastet fra meg bagasjen, skiftet til shorts og var i full fart på vei til poolen. Jeg kjøper en drink, får to, og tar turen ut i bassenget. Nå er jeg så pratesjuk etter den lange turen at jeg går bort til de to første menneskene jeg ser. "Hello guys! Where are you from?" Var de fra Australia? Var de boere fra Sør-Afrika? Var de fra Tyskland? Var de amerikanere? De kom fra det mest eksotiske landet i verden: "We are from Norway.." De to flotte herremennene var fra Rogaland og skulle hjem med det samme flyet som meg. Også de hadde bonusbilletter på Biz. Kanskje noen her på forumet? Det er en liten verden gitt. Etter en times tid i bassenget, noen drinker senere og etter å ha blitt kjent med flere enn bare rogalendinger, var det tid for å komme seg ut og se litt av området. Nå begynner de drinkene jeg har peist ned på happy hour virkelig å kicke inn. De er glad i tips de amerikanerne. Det gjør at de ikke akkurat er gjerrige med spriten. Huff å huff. Ute på streeten er det innkastere over alt, på grensen til det plagsomme. Til slutt er det noen som klarer å overtale meg. Jeg hadde lyst til å spise alligator, men det var ikke å oppdrive (verken levende eller døde). Jeg ender opp med no sjømat og en signaturdrink for stedet. Etter at mat og drikke er konsumert ender jeg opp med et sted som leide ut «shisha», eller vannpipe som det heter på godt norsk. Dette skulle luringene ha 45$ for. Fæmogførti dållars. Jeg angret på at jeg ikke sjekket prisen på forhånd. Til den prisen skulle man tro det var mer enn fruktsmak. For å gjøre det verre, så tar det bare et par trekk før jeg merker at jeg er helt ferdig for kvelden. Klokka er ikke åtte engang når jeg slukner som en stein på hotellrommet. Jeg måtte kapitulere. Når jeg våkner opp er klokken en halvtime over midnatt. Jeg føler meg plutselig så frisk og våken og tenker at jeg like gjerne kan ta en tur ut igjen. Jeg går en tur ned på streeten, men det er ingen steder som virker veldig forlokkende. På hvert eneste gatehjørne blir jeg tilbudt varer sterkere enn en dobbel espresso. Etter å ha vandret rundt en liten stund finner jeg ut at jeg like gjerne kan gå tilbake til hotellet. Klokken er ett på natten, jeg er lys våken og jeg kjeder meg. Jeg ender opp med å se en film og omsider sovner jeg igjen. Klokken fem på morgenen våkner jeg igjen og nå er det ikke håp om å sove mer. Jeg tenker at jeg like gjerne kan starte dagen og har lyst til å få med meg soloppgangen, men jeg får jo erfare at det fortsatt er lenge igjen til solen står opp her. Når det omsider skjer er jeg nede ved stranden og det er et vakkert syn, selv om skyene ødela litt av opplevelsen. Jeg spiser frokost på en døgnåpen diner og leier meg en bysykkel. Det er ikke allverdens å se på, utenom en politirazzia, en filminnspilling og folk som er ute og jogger. Det finnes et Holocaust-minnesmerke i byen som jeg besøker. Jeg får også spist litt lokal mat før jeg vender snuten tilbake til hotellet. Nå er det bare å vente på å reise tilbake til flyplassen. Klok av skaden fra drosjeturen ned hit har jeg lastet ned Uber og bestiller min første Uber-tur. Og drosjesjåføren hadde rett - Uber var billigere og bedre! Da vi kom til flyplassen var jeg litt nervøs for at noen skulle mistenke meg for å være en narkosmugler. Det er vel ikke så vanlig å reise på svipptur til Miami fra Norge. Men alt gikk greit og jeg slapp å ende opp i et avhørsrom (ikke at jeg hadde noe å skjule...) Jeg endte derimot opp i loungen til Avianca. Loungen i seg selv var grei, men det var fryktelig trangt om plassen. På flyturen hjem hadde jeg mest lyst til å bare slappe av og tok ikke allverdens med bilder av mat og diverse. Det var samme crew som på veien ned og noen var jo overrasket over å seg meg igjen. På veien ned var jeg våken hele turen, men på hjemturen ble det noen timer med søvn. Fremme i København ble det frokost i loungen før Widerøe tok meg hjem til Norge igjen. Widerøe ville ikke spandere en flaske vann på meg, så jeg endte opp med å kjøpe en cola. Landet i Norge og turen var over. Oppsummert: Det var i overkant langt å fly for et så lite opphold, selv om det var på Biz. Jeg skulle nok holdt ut litt lenger på kvelden, men da hadde jeg sannsynligvis ikke vært oppe så tidlig at jeg hadde fått med meg soloppgangen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
