Sao Paulo Ankomst på GRU gikk helt smertefritt, da vi var nesten de eneste utlendingene på flyet og passkontrollen for ikke-brasilianere var godt bemannet. Ikke noe stress, bare stempel i boka og videre til bagasjebåndet der en ansatt var i gang med å lempe av bagasjen til oss i de eleverte klasser. Selvsagt ikke MIN bagasje, men lot ikke det overskygge mine første steg på den vestlige halvkule. Karmaen jeg hadde spart opp på dag 1 fortsatte å gi uttelling, da shuttlebussen til hotellet ankom akkurat idet vi kom ut av ankomsthallen. GRU er en av Sør-Amerikas største flyplasser og det får man skikkelig inntrykk av når bussen stopper innom alle tre terminalene på vei ut. Valget av overnattingssted hadde falt på Marriott, et steinkast fra flyplassen og nærme nok til at minibussen ikke rakk å riste i stykker på veien. Nå begynte riktgnok sjåføren å gå tom for gir idet vi gled forbi lysshowet på hotellets fasade, men vi kom da oss trygt igjennom vaktporten og fram til inngangen. I resepsjonen fikk vi en utfyllende beskrivelse av hotellets fasiliteter mens en ivrig pikkolo dro nytte av distraksjonen for å snappe opp bagasjen vår. Resepsjonisten fortalte hjertelig om hvor fint Norge er, erfart fra hans tid på cruiseskip. Vi sa oss enig i at det hørtes mer chill ut å jobbe på hotell og undertegnede ble enda mer oppgitt over at Et Lite Stykke Norge fortsatt lå igjen i den forsvunne kofferten. Selv om fasaden på hotellet skriker "det triste åttitall" var det god standard innendørs og kan godt anbefale Marriott for en natts søvn ved GRU. Vi skulle tidlig opp dagen etter, så det var ikke tid for sightseeing, men hvem trenger det når man kan oppleve destinasjonen gjennom lokalt øl? Den var riktignok ingen høydare, men sammen med kveldsmaten på flyet var det nok til å holde oss i live til frokost neste dag. GRU-SCL Igjen var det lagt inn god sikkerhetsmargin, så det ble tidlig opp for å rekke flyet i ni-tiden neste morgen. Fordi det var søndag ga dette minimalt med tid til frokost, noe som ble en stor skuffelse. Tidsbegrensingen altså, ikke frokosten for den var fantastisk. Matutvalget var stort og velsmakende, akkompagnert av ferskpresset juice av alle typer og valører. Følte virkelig at vi bare såvidt skrapte overflaten av hva de hadde å tilby, på grunn av lite tid og at undertegnede har magekapasiteten til en spissmus. Utsikt Vel ristet tilbake til flyplassen ble vi møtt av illevarslende tegn på at robotopprøret på Værnes hadde spredt seg til Sør-Amerika. Kanskje vi uvitende hadde tatt med oss Sky Net i bagasjen! (vel, ikke i min bagasje da...) I alle fall var innsjekkingsautomaten bare villig til å sjekke oss delvis inn, så da ble det en innføring i hvor lite oversiktlig LATAM liker å gjøre innsjekkingsområdet sitt. Nå var undertegnede riktignok ikke sikker på hvorvidt vi hadde tilgang til Business check-in siden vi fløy i Premium Eco - og man bør vel forvente bedre av en sofistikert reiseleder! Men nå var det nesten ikke kø hos bermen, så det kunne jo ikke være så ille. Trodde vi. For hver gang man enset et håp om framdrift ble man fort avskjæret av en barnefamilie som jo hadde egen kø, men ikke en egen skranke. Etter å ha stått først i køen i omtrent fem år dristet jeg meg til å stoppe en forbipasserende LATAM-ansatt som i alle fall geleidet oss over til skranken der vi istedet kunne slåss om plassen med middelaldrende menn i dress. Robotrevolusjonen må ha forkludret bookingen vår skikkelig. I alle fall tok det vår Sarah Connor bak skranken en evighet å få sjekket oss inn, så for lounge begynte det å se dårlig ut - særlig siden det etter sigende ikke ble noe fast track på oss. Når vi kom bort til den (all kudos til GRU: Veldig godt synlige) vanlige sikkerhetskontrollen ble vi dog bestemt sluset inn på "handikapp"-track av en myndig dame som nektet å godta mormors protester. Dermed var kø-tiden kortet ned fra 10 til 0 minutter. Riktignok er jeg lite fan av "priority"-køer der du bare blir slengt inn i hovedkøen og må albue deg inn foran bermen som blir irritert fordi de tror du sniker. Vi kom nå oss i alle fall igjennom, spisse albuer eller ei, faktisk så glatt at både barn og barnebarn skred ubekymret fram og lot bestemor bli igjen alene for å forklare hvorfor metalldetektoren slår ut på henne. Det var dog tilsynelatende helt uproblematisk, så reiseleder anser det som en del av opplæringen. Takket være bestemor rakk vi altså en kjapp visitt i LATAM sin lounge. Her var det helt greit utvalg av vått og tørt og godt med plass. Utsyn til tarmac er alltid et stort pluss, selv om det ikke akkurat var den mest spennende vinkelen. De hadde bare Heineken (hvis jeg skal drikke uinspirert industrilager vil jeg i alle fall ha lokal uinspirert industrilager!), men guarana-Fanta gjorde sitt for å slukke tørsten. Jeg kan ikke komme på noen god grunn til at boarding var oppsatt til over en time før avgang uten å dyppe innom stereotyper om latinamerikansk bedagelighet. Turte likevel ikke drøye for lenge i tilfelle det betød bussgate, men det var ingen grunn til bekymring for flyet var enda senere på plass enn oss. Når det endelig dukket opp kunne vi se at det var TAM og ikke LA(N) som skulle ta oss videre. Været ser litt rufsete ut, men det var ca. nitti tusen grader ute Det viste seg at, nei, LATAM bruker faktisk ikke en time på å fylle en A320, men likevel var tre-fire gate-personell på plass bak skranken til oppsatt tid for å late som de jobbet. Ganske kultursjokk når man er vant til å krysse fingre og tær for at i alle fall én person dukker opp ved gate sånn etterhvert! Når boarding først startet gikk ting velorganisert og smidig, med eldre og småbarn først, med oss i køen for de som nekter å innrømme at de er eldre. En liten twist med boarding var at kunder med toppstatus får gå ombord før biz etc. Kanskje det er en Oneworld-greie? Ombord viste deg seg at "premium eco" i praksis betydde "europeisk business": Blokkert midsete osv. - og med amenity kit på kjøpet! Her nede tar de jo brød veldig seriøst, så frokosten ble akkompagnert av et utvalg brødmat servert i en "nætt" liten tøypose. Blir sjeldent imponert av brødmat på fly, men dette kan de. Også pluss i margen for å servere Twinings og ikke "ACME Fine Ceylon Floor Sweepings". Her har de i alle fall ikke forbedret bort syltetøyet, @Eddie47 Som nevnt fikk vi et fullverdig amenity kit, med både sovemaske og sokker. Og ikke bare sokker, men sokker med sklisikring. Tenkte først at dette må være helt genialt på fly og lurte på hvorfor ikke flere gjør det samme, helt til jeg innså at det eneste stedet dette har noe hensikt er hvis man går på flytoalettet i strømpelesten... Og la oss si at det er noe du har enda mindre lyst til å gjøre hos LATAM. Jeg skjønner at latinamerikansk machokultur utelukker det å sitte og pisse, men det får da være grenser på å markere sitt territorium! I motsetning til min chilenske sidemann har jeg veldig vanskelig for å sovne på fly, men med podcast på øret og et tollskjema å tyde så rakk ikke engang jeg å kjede meg før kapteinen ga beskjed om å feste setebeltet. Ikke fordi vi var nesten framme, men fordi vi nå var på vei over Andesfjellene. Etter sigende på grunn av fare for turbulens, men jeg mistenker at det heller er for at du ikke skal bli slått ut av setet av synet som møter deg. Bilder blir like utilstrekkelige som ord, men fy faen
Eg vil tilbake til Andes! Fytti katta så rått! Takk forøvrig for glimrande rapport så langt, og hyggeleg og lese om litt lokalt øl også
Då eg for eit par år sidan flaug litt rundt i Argentina opna bagasjeinnsjekken rundt to timar før flyavgang. Reelt sett skjedde det ingenting den første halvtimen utover det at innsjekkingspersonalet kyssa og klemte kvarandre (eller helsa på kvarandre) og slarva skit og fnisa. Alt dette medan vi stod i kø og såg på heile opptrinnet... Har du lagt merke til om dette "showet" går av stabelen før ombordstigning, òg? Det kan i så fall forklåre kvifor dei treng så lang tid...? *** Herleg og levande fortald frå reisa så langt. Dette er kvalitetslesing! Tusen takk for at du deler
Var nok dessverre Delikatessen Muy Locales eller no' Takk, takk! Man må jo ikke miste synet av det viktigste blant alle fjellkjedene og moaiene Kan bekrefte at dette ritualet ble ærbødigst overholdt. Det er jo forståelig at det tar sin tid når man ikke bare skal hilse grundig på hverandre, men også flymannskap, tilfeldige kjenninger og forbipasserende ansatte i samme selskap!
Santiago Etter å ha krysset de mektige Andesfjellene gikk det rett over i landingsprosedyre, og fjell betyr som regel interessant innflyving. Den lovede turbulensen så vi ingenting til og slo oss til ro med at advarslene var overdrevet (...hahaha). SCL er for tiden under ombygging og planene ser da virkelig flotte og ambisiøse ut. Når vi ankom lignet den mer på et gigantisk trelastutsalg. Den er heldigvis ikke så stor, så selv om vi landet på ytterste pir i utenlandsdelen var det ikke langt til ankomsthallen. I **luftlinje** vel og merke. Jeg kan forsatt ikke helt fatte hvordan de har klart å legge opp ruten så kronglete på et så lite areal, for det var bare endeløse korridorer og venstresvinger. Tror det må ha vært sånn ca. slik: Etter ett-hundre-og-førti svinger og nesten like mange "å hjelpes mæ" fra bestemor ante i lys i enden av tunnellen, eller snarere rulletrappen. På dette tidspunktet var min dårlige samvittighet for å ha dratt den gamle damen gjennom denne Sysifoske labyrinten blitt ganske gnagende. Det var riktignok bare begynnelsen idet vi steg ned i skjærsilden... I grell kontrast til vårt møte med GRU, var her passkontrollen overfylt og underbemannet for oss utlendinger. Vi kunne bare stå på stedet hvil og se Chilerne glid smidig inn i sitt hjemland. Grunnen var fordommer mot både latinamerikanere og passkontrollører i skjønn forening, da bare tre luker var bemannet og ordet "bemannet" nok overvurderer arbeidshastigheten deres. Gir prisen for Årets Stereotyp til han lille tette som tok seg kvarters pause, kom tilbake til bua uten å ekspedere noen, gikk igjen, kom tilbake og spiste litt lunsj, vandret litt hvileløst, brukte ti mintter på å klargjøre luka si igjen, ekspederte tre stykker før han hang litt i nærområdet og så forsvant. Mistet alle begreper om tid der vi sto i Limbo (for å blande mine religøse metaforer) men totalt tok det oss noe sånt som tre timer og fire kilometer å komme oss inn i taxien. Var på et tidspunkt litt bekymret for at mormor skulle stryke med før vi i det hele tatt hadde kommet inn i Chile, noe som ville vært et ganske dårlig skussmål for meg som reiseleder. Heldigvis kom vi alle tre helskinnet igjennom prosessen, selv om min mor ble stoppet i tollen av en skarpsnutet betjent på fire ben. Mor ble litt med seg, for i følge tollformularet vi fikk er det forbudt å innføre alt av animalsk og vegetabilsk opprinnelse og hun hadde med no' kjeks og nøtter. Undertegnede var mer bekymret fordi min nye portugisiske garderobe var jo av bomull og for å følge reglene slik de var skrevet ville jeg da bli nødt til å besøke Påskeøya kun iført solbriller og Adams drakt! Men vent, nylon er jo teknisk sett også av biologisk opprinnelse om man går langt nok tilbake... Nå viste det seg uansett at politisnifferen Rex ganske enkelt hadde fyrt på alle plugger fordi det en gang i tiden nok har befunnet seg en banan eller kanskje til og med et eple i mors jobbsekk. Etter disse strabasene var det godt å bare forhåndsbetale taxi og komme seg til hotellet. Taxisjåføren kunne fortelle at også han hadde jobbet på båt langs norskekysten og snakket varmt om både Norge og sitt hjemland. Vi fikk høre at Santiago er (var?) en trygg, moderne og velstående by, men la ikke skjul på den enorme økonomiske ulikheten og de mange flyktningene som ikke kan gjøre annet enn å reke gatelangs fordi ingen vil ansette dem. Spesielt stolt var han av byens metrosystem, som er noe ironisk og vemodig sett i ettertid. Vi unngikk heldigvis akkurat opptøyene i Chile, både på tur og retur. Passende nok ble vi møtt av to moai-statuer ved hotellinngangen. Ved en tilfeldighet viste det seg at det utvalgte hotellet hadde et Påskeøy-tema og etter sigende guidet tur av samlingen deres. Taxisjåføren mente at hotellet vår måtte være nytt, men det var nok bare navnet som var pusset opp. Det meste var slitt og litt sarvet og badet så ut som noen hadde gitt opp oppussingen halvveis og latt resten bare være bar betong. Arkeologiske gjenstander. Nesten like gamle som den krakilske låsen til rommet vårt! Rommet var altså ikke noe blivende sted, så med en gang bestemor hadde kommet seg etter strabasene på flyplassen tok vi en liten tur ut får å se byen. Vi hadde mistet så mye tid at det ble med Grunnlovsplassen et steinkast unna hotellet. Undertegnede hadde selvsagt kartlagt nabolagets mikrobryggdispensiarer, men reiselederansvaret tok førsteprioritet og det ble sen middag på hotellet istedet. Gammelt og nytt Fellesområdene og resturanten holdt heldigvis en bedre standard enn rommet. Etter litt haltende ungdomsskolespansk fikk vi anbefalt en slags forundringspakke av en maisgrøt, fylt med stadige overraskelser som egg, kylling, biff, med mer. Blandingen av søtt og kjøtt fungerte overraskende bra, men resultatet var så mektig at én på deling hadde sikkert holdt. Vanskeligere å få ned var den chilenske ølen, et dårlig førsteinntrykk som viste seg å stort sett stemme. Det smakte rett og slett som om det var blitt dårlig. Et forsøk på å gi landets bryggere en sjanse til ved bassengkanten etter middag gikk ikke bedre. Jeg ble påminnet en dokumentar om at chilensk fiskolje som skal bli til "norsk" tran blir lagret så dårlig at den blir harsk og fikk en mistanke om at ølen var blitt mishandlet på samme måte. Her må man tydeligvis ned på mikrobryggnivå, men det fikk vente. Tradisjonen tro skulle vi jo tidlig opp neste dag. Savner allerede Cerpa...
SCL-IPC Undersøkelser på nettet ga inntrykk av at prosessen på flyplassen for å komme seg til Påskeøya kan være litt uoversiktelig. Dermed ble det grytidlig morgen og forundringspakke fra hotellet til frokost. Var for søvndrukken til å ta bilde, men den inneholdt frukt, brød og cola, altså de tre hovedernæringsgruppene. Som reiseleder var jeg i alle fall såpass oppdatert at jeg var klar over at innsjekk til IPC foregår i den internasjonale delen av flyplassen, because reasons. Utover det var informasjonen på nettet motstridende, utdatert og uklar. Jeg visste såpass at man måtte fylle ut et skjema, men det var "for tidlig" å gjøre det før vi reiste. På myndighetenes side var det opplyst om at man måtte levere skjemaet skriftlig selv om man registrerte på nett, så vi aksepterte at vi bare måtte finne oss i å fylle ut skjema for hånd når vi kom til flyplassen. Dette er ikke mulig, i alle fall i følge den stakkars dama som hadde som jobb å veilede de passasjerene som hadde misforstått prosessen, og dem var det mange av, inkludert oss, resten av flyet og alle andre. Nå, bare for å ha det helt klart: Du MÅ fylle inn skjemaet på nett, du trenger IKKE skrive ut noe som helst og skjemaet du skal fylle ut er IKKE nødvendigvis det som dukker opp hvis du søker etter det. Med mindre myndighetene har endret kravene igjen siden vi var der. Etter innsjekk er prosessen som følger: -Vandre rundt til du ser en plakat med Påskeøya på. Følg denne i retning innenlandsterminalen -Følg noen lokale som skal samme sted i den tro at de vet hva de driver med -Innse at de ikke vet hva de driver med -Spør de ansatte på flyplassen (de vet heller ingenting, men jeg synes det er hyggelig å inkludere dem) -Snuble over en egen sikkerhetskontroll for Isla de Pascua Etter dette ble vi dumpet ut i innelandsterminalen, hvor LATAM ikke har noen lounge. Det finnes to alternativer, men jeg tror ikke jeg kvalifiserte til noen av de nittisju millioner metodene som gir innpass der. Nå var uansett bagasjen min fortsatt forduftet, så undertegnede benyttet anledningen til å anskaffe litt mer klær, samt et par zapatas de skogtur. Ca. et kvarter etter at boarding var påbegynt ble vi informert om hvilken gate vi skulle til og jeg kom endelig ansikt til ansikt med det som skulle bli min nemesis på denne turen. Den Hvite Hvalen. Moby Dick. CC-BKB. Allerede før turen startet hadde jeg gått igjennom alle bookingene for å sjekke at reisefølget fortsatt hadde setene sine. På turen til og fra Påskeøya hadde vi plutselig ikke det. 1-2-1 var blitt 2-2-2. Dreamliner var blitt 777-200. LATAM har ingen av disse, så dette var mystisk. Litt graving på nettet kunne avsløre at dette var ikke et LATAM-fly i det hele tatt. Det var et ex-SQ-fly, gravd opp fra ørkenen av Boeing som plaster på såret for at LATAMs Dreamlinere foretrekker å være på bakken istedenfor lufta. Vindusete og lie-flat var nå utelukket på både tur og retur. En stor skuffelse, men jeg var jo i alle fall forberedt. Trodde jeg. Du vet det blir en bra tur når halvparten av setene i kabinen er kondemnert Optimistisk som jeg var tenkte jeg "det går greit, jeg har jo flydd Singapore sin gamle regionalkonfigurasjon før og det var jo levelig". Det ble fort klart at her var det ikke bare Singapore Sling som manglet. Fargene var SQ, men vedlikeholdet var ikke-eksisterende. Jeg kunne i alle fall justere seteryggen, såfremt Venus var i ascendanten og the Great Old Ones var blidgjort, men kan informere om at angle lie-flat uten fotstøtte ikke er så behagelig. Min mor kunne på sin side justere fotstøtten på sitt sete, men ikke seteryggen - tross iherdige forsøk fra personalet for å rette den opp før landing. Vi fikk i alle fall velkomstjuice Så snart vi kom opp i marsjhøyde begynte purser å stresse fram og tilbake, inkludert et par turer innom et av de avsperrede setene, tilsynelatende for å taste inn Konami-koden på fjernkontrollen. Etter mye om og men kunne hun informere oss om at vi nå hadde muligheten til å bli distrahert fra det faktum at vi var én temperamentsfull kortslutning fra å bli spist av våre egne seter, ved å navigere oss inn på riktig kanal på IFE'n vår. Min hang seg opp på spansk tale, men det var ikke så farlig, for lydutgangen fungerte uansett ikke. Når først beistet var våknet til live var det umulig å skru det av igjen, så noe ufrivillig bevitnet det jeg tror var den siste Men in Black-filmen, men på en frimerkeskjerm fra forrige årtusen var det som å se Will Smith bade i et grøtfat. Serveringen var den samme som på flyet til Santiago og dermed helt grei, men litt enkelt på en 6 timers flytur. De andre passasjerene virket i alle fall fornøyd med serveringen - ikke de andre i C, men de som kom fra bak gardinen for å drikke med begge henda. Det virket som det var et par storfamilier der noen av dem var blitt oppgradert, så det kom støtt og stadig noen opp for å hilse på og hjelpe til å tømme tralla og blokkere midtgangen (hva skal man ellers med to midtganger!). Mot slutten av flyturen ble de besøkende endelig bedt om å dra tilbake dit de kom fra av purser, noe de også gjorde etter ca. en halvtime (også kjent som "et chilensk øyeblikk") så da var den eneste gjenværende underholdningen å gjette hvor lang tid det tok før armlenet mitt skilte lag fra setet. Et asiatisk par lenger fram i flyet var, forståelig nok, ganske forbannet over flybyttet og fikk utdelt klageskjema før landing. Selv hadde jeg jo "bare" betalt et par hundrelapper mer enn økonomibillett så jeg ga faen: Nå var vi jo her! Over sidekvinnen og en kondemnert toseter kunne jeg skimte land på vår høyre side, idet vi gikk inn for landing med innflyvingen lagt tett langs hele øya. Litt av et syn, om enn umulig å forevige fra motsatt side av flyet. Det var godt å komme ut av det gamle klenodiet og ut på verdens mest overdimensjonerte rullebane (takk, USA!). Det føles litt merkelig å gå av et så stort fly ned en trapp, men enda merkeligere å fly widebody til en så bitteliten flyplass. Med en gang man har kommet av tarmac kan man kjøpe inngangsbillett til nasjonalparken som dekker nesten hele øya, hvis man har noen millioner pesos i cash og gidder å stå i kø. Vi skulle uansett ikke ut av "hovedstaden" den dagen og var forberedt på å kjøpe billetten på parkvesenet sitt kontor, i den villfarelse at de kanskje tok kort (spoiler alert: Det gjør de ikke. RIP bonuspoeng). Derfor gled vi forbi turistene, sammen med de lokale som hadde vært i Santiago og hamstret Dunkin' Donuts. Fordi resten av reisefølget, i motsetning til undertegnede, fortsatt var tynget av materielle verdier måtte vi uansett vente, da på bagasjen. Nå er det et lite kjent faktum at Chilenere har et stoff i kroppen som gjør at de tiltrekkes magnetisk av bagasjebånd. Trengsel er en ting, men her sto en trippel-sju med folk så klint opp til det bittelille båndet at det var på grensen til seksuell trakassering. Anbefaler derfor å gjøre som undertegnede og miste bagasjen på vei til IPC så man slipper å slåss. Stille før stormen Vel ute ble vi møtt av en hyggelig kar som behørige utstyrte oss med blomsterkranser før han kjørte oss de 300 metrene til overnattingsstedet. Han rakk såvidt å nevne Tor Heyerdahl før vi var framme og jeg innså da hvor fint det er å si at man kommer fra Norge og ikke høre "Oh, salmon. Very cold!". Selv med eldre i reisefølget virker kanskje som overkill å bli kjørt så kort, men det er heller et lokalt fenomen enn en tilpasning for late turister. Her skal det nemlig kjøres overalt, men så er drivstoff så subsidiert at det koster sikkert mindre for bensin enn kaloriene man forbrenner ved å gå samme distanse. Som de nordmenn vi er nektet vi å tilpasse oss og så snart vi var innlosjert tuslet vi ned til "sentrum" for en matbit. Premium Cabins Marae. Helt OK men kanskje ikke premium. Nesten hele befolkningen på Påskeøya bor i Hanga Roa fordi de i sin tid ble fordrevet fra resten av øya for å gi plass til sauebeite. De er likevel ikke mer enn 3000, så sentrum er en gate med en og annen to-etasjes bygning. I typisk "nettopp-snublet-av-flyet-stil" slumpet vi innom første og beste og det ble yakisoba med polynesisk vri til middag. Oktober er utenfor sesong, og det var for tidlig for middag for de lokale, så vi var de eneste gjestene, men fikk selskap av en sjarmerende liten tass som var med mamma på jobb. Og som ble litt mindre sjarmerende når han brukte restaurantskiltet ved siden av oss som toalett. Uten sammenligning forøvrig, for i motsetning til ølet på fastlandet smaker ikke Påskeøy-øl som piss
Eit reisebrev spekka med så mange gode råd og kjelder til gapskratt skal ein pinadø leite lenge etter! Eg ser fram til neste del
Imponert over skrivekunsten og de maleriske beskrivelsene .... nesten som å være med å virre rundt på flyplassen .... spennende å være med på tur
Påskeøya: Dag 1 Med én resepsjonist fordelt på en til tre utleiehytter kan man ikke klage på oppfølgingen på Marae Cabins. Etter en enkel frokost handlet inn kvelden før spurte vi om hun kunne ringe etter drosje. Her snakker vi lynkjapp service, for før hun i det hele tatt hadde tastet inn nummeret kom det inn en tilfeldig fyr som etter sigende var taxisjåfør. Nå mistenker jeg riktignok at det eneste kravet for å være taxisjåfør på Påskeøya er at man har en bil og er villig til å ta betalt for å kjøre folk rundt i den. Vi startet dagen med en tur innom museet på øya, som ligger et lite stykke utenfor "byen". Vår nye venn navigerte mellom hullene i veien mens han snakket varmt om gamle dager, før det kom asfalt, utbygging og masse turister. Samtidig virket det som han syntes det var veldig artig å møte utlendinger og han var stolt av alle språkene han hadde lært i møte med alle turistene. Så da ble det konversert litt på japansk, svært gebrokkent fra begge parter, for hva gjør man ellers som nordmann på Påskeøya. Ikke nok med det, men nå er karen opplært i trøndersk også. På museet ble vi som seg hør og bør møtt av en utstilling om Tor Heyerdahl før det bar inn i hovedutstillingen. Ikke overraskende er mye av kulturarven her blitt plyndret, så det er begrenset hvor mye man kan se her fordi resten ligger i British Museum. Informasjonsplakatene gir likevel en god innføring i øyas historie og med denne kunnskapsballasten fikk vi mye mer ut av fornminnene ute i parken. Utenfor museet er det en liten park med fine blomster og et monument for å feire at øyen ble annektert av Chile. Med det første virker det litt rart å feire at man blir kolonisert, men Påskeøya har lidd hardt fordi ingen har hatt lyst til å legge krav på den. Mens 1800-tallets kolonimakter kjempet nebb og klør for hver lille flik av land de kunne finne kjempet de nesten like hardt for å slippe å ta over den avsidesliggende øya. På grunn av dette ble Påskeøya et yndet mål for slavehandlere og innen Chile orket å annektere øya i 1888 så var nesten hele befolkningen utryddet. Denne delen av utstillingen var helt rævva Med litt faglig påfyll gikk turen nå videre i retning Hanga Roa for litt matlig påfyll. På veien passerte vi Ahu Tahai, vårt første møte med moai-statuer i sin opprinnelige habitat. Før moaiene gikk av moten hadde hver landsby en eller flere helligdommer der statuer av forfedrene ble plassert slik at de kunne våke over sine etterkommere. Hver eneste moai ble i sin tid veltet, ofte av rivaler fra andre landsbyer som var ute og begikk 'moai tipping' for å irritere sine naboer. Derfor er alle statuene som nå står oppreist blitt gjenreist i moderne tid. Etter en liten pitstop for pizza og (dessverre chilensk) øl var vi klar til å begi oss ut av "forstaden" og inn til "sentrum". På veien passerte vi øyas fotballbane der det ble spilt fotball, rugby, med mer i skjønn forening. Hvis man absolutt skal gjøre noe kriminelt på Påskeøya er dette forsåvidt definitivt ikke stedet. Her står nemlig hele øyas politistyrke og ser på fotball hele dagen, da det ikke er så mye annet å ta seg til siden kriminalitet er nærmest ikke-eksisterende her ute. Bestemor var på dette tidspunkt ferdig med å gå for dagen, så det ble drosje hjem. Noen av drosjene på øya er faktisk merket med "taxi" og dekorert med tradisjonelle motiver. Den vi endte opp i manglet til gjengjeld speil, dørhåndtak og setebelter, men det er jo forståelig at man må lette vekten hvis man skal fly over hullene i asfalten. Med bestemor trygt innkvartert i residensen bega min mor og jeg oss ut igjen senere på kvelden. Målet var igjen Ahu Tahai, denne gangen for å bivåne solnedgangen bak statuene. Vi tok "the scenic route", med mulighet for å fukte strupen med litt "lokal" øl på veien. Selv om de er brygget på fastlandet for å appellere til turister kan merkene Mahina og Taina anbefales for den som besøker Påskeøya; de er mye bedre enn resten av den chilenske ølen. Selv om det var lavsesong samlet det seg en hel haug med folk som også skulle få med seg solnedgangen. Flere av våre firbeinte venner tok også turen. På Påskeøya går nemlig alle dyr fritt og menneskets beste venn hankom med et klart håp om å snappe opp noen godbiter i mengden. Skyene hadde bestemt seg for å ligge rett foran solen, men det var da et magisk syn likevel.
Tusen takk for fantastisk rapport. Bildet av Ahu Tahai, med gjenopståtte statuer etter nabobøbling gjør at Påskeøya nå har rykket opp som mål nr 3 på " to do" listen min i Sør Amerika. God jul og gleder meg til fortsettelsen.
Påskeøya: Dag 2 Litt utpå morgenkvisten, dag 2, sto en stutt liten Jimmy klar til å bringe oss inn i nasjonalparken. Utleieren var pinlig nøyaktig med å notere hver eneste lille skramme, men hvis man har sett veistandarden på øya blir man ikke overrasket av at hun ga opp etter ca. en kvadratmeter. Også her var det cash som gjaldt, i alle fall hvis man ville ha avertert tilbudspris. Undertegnede ble utpekt til kartleser, mens min mor tok rattet fatt. En svipptur nedom "sentrum", med tilhørende sjarmetappe innom minibanken, sikret oss inngangsbillett til de resterende 90% av øya. Fordi byen er liten og alle kjører måtte det en spansk en til for å få parkert. Dette var til stor bekymring for min mor, men jeg er 99% sikker på at det ikke finnes trafikkregler her, og politiet sto jo uansett nede på idrettsbanen og så på fotball. Vår lille Jimmy hadde hatt en tøff oppvekst og var ikke alltid like villig til å holde seg i gir, men tok oss da relativt radig bortover hovedveien som går tvers over øya. Dette er vel den eneste strekningen hvor man kan utfordre den teoretiske fartsgrensen på 50 km/t (utenfor Hanga Roa) hvis man ønsker litt vind i håret. Som seg hør og bør på en Stillehavsøy var første stopp litt strandliv i form av øyas eneste sandstrand: Anakena. Undertegnede manglet riktig bekledning, så det ble med å kjenne på vannet. Ikke at det var noen andre badegjester: De lokale bader kun på sommeren - det er jo ikke alle som er vant med at man må benytte sjansen med en gang gradestokken tipper over frysepunktet... Ingen badenymfer i sikte Anakena var stedet der de første polyneserne ankom Påskeøya og det var også her de slo seg ned først, så aversjonen mot bading var kanskje ikke like sterk den gang. Som nok et tegn på at vi var der utenfor sesong så var det ingen servering, men vi ble i alle fall møtt av denne karen. Han var den første moai som ble gjenoppreist av Tor Heyerdahl og står derfor kanskje ikke helt der han hører hjemme, men litt nybegynnerfeil må påregnes. Fra Anakena fortsatte vi langs en rute som dekker den sørlige og østlige delen av øya. Her er det helt klart moai-statuene som står i fokus. Ikke bare fordi de er mektig imponerende, men fordi det ikke er mye annet igjen. Da det ble startet saueoppdrett på øya raserte europeerne alle konstruksjoner for å bygge steingjerder - øyboerne var jo uansett fordrevet til Hanga Roa så de trengte jo ikke husene som sto igjen... Ikke det at det manglet på severdigheter. Vi fikk se Paro, den høyeste moaien som ble fullført, etterfulgt av øyas kanskje mest kjente ahu: Ahu Tongariki. Anlagt ved foten av vulkanen Poike er dette den største, med sine femten statuer. Undertegnede hadde en slags plan om å klatre opp på vulkanen, men da det var uklart hvor stien startet og om det i det hele tatt var lov (deler av øya er beskyttet mot menneskelig ferdsel) så uteble dette til fordel for en pitstop med lokal banankake: Po'e. Fra Ahu Tongariki kan man se en annen vulkan og dette er etter min mening det stedet på øya alle må besøke: Rano Raraku er steinbruddet der så godt som alle moaiene ble hugd ut og når man står der oppe og ser utover øya skjønner man hvor sykt mye arbeid det måtte ha vært å transportere disse kolossene helt til f.eks. Ahu Tahai i Hanga Roa... I tillegg er området strødd med statuer som av en eller annen grunn ble kassert eller aldri nådde sitt mål. "Fordi du ikke kan betjene gjelden din er jeg redd vi må ta forfaren din i pant" Her ble vi også kjent med en kioskselger når bestemor forsøkte å betale ham med NOK. Han kunne da fortelle at han hadde en kompis som jobber i Norge. Hyggelig som han var så betalte vi ham like godt i pesos istedet. Oppe i selve vulkankrateret. Stort sett har alle severdighetene informasjonsskilt på engelsk, men det skader ikke å ha en guidebok (eller en guide hvis man ikke er en einstøing som undertegnede). Parkvaktene som tar imot billetten din ved de fleste attraksjonene kan stort sett ikke engelsk, men det var fint når de ga beng og bare snakket i vei på spansk så jeg kunne plukke opp et og annet. Min gamle spansklærer vil kanskje ikke tro det, men jeg lærte da tydeligvis noe på videregående!
