Vi prøver igjen - denne gangen med en plan - 13 dagers roadtrip på NZ

Flere bilder

 

Gikk samme tur i januar for år siden. Var som om jeg skulle skrevet det selv!
Apropos amerikanere: vi overhørte noen som sa: Går det buss fra toppen? Når vi var ca halveis oppover.

 

Turen var helt fantastisk. Det blir som om man må ta seg sammen litt for å nyte resten av roadtripen.... men New Zealand overrasker...
Som reisefølget nettopp sa...kunne vært her lenger enn det vi skal... Og det så han i går også...

Amerikanere ( og tilsvarende)... vet ikke om man skal le eller grine... men det beriker jo turen på en måte

 

Dag 4: Blåmandag?


Fjellturen, inntrykk og såre bein var fortsatt i kroppen når man våknet altfor tidlig. Vi har nå hatt to netter på Chateau Tongariro som var et ideelt hotell for denne aktiviteten. To dagers pakken med frokost , transport frem og tilbake fra fjellturen fungerte som ønsket. Vi bestilte lunsjpakke i tillegg til dette,og kunne da velge fem varianter pålegg, frukt. Utover dette fikk vi med 1,5 ltr vann, nøtter og plaster. Det var rikelig med mat.

Chateau Tongariro er et staselig hotell fra 1929 med gode rom med litt varierende layout. Frokosten er god og leverte iht til forventningene. Middag kunne vi tatt i spisesalen, men der var det “dresskode” som vi ikke orket å forholde oss til, og benyttet heller et litt mer avslappet sted hvor du bestilte det du ville ha og betalte med en gang. Helt ok mat, men bestill burger fremfor pizza hvis du noen gang er i området.


Denne dagen var en mellomdag uten noe planlagt innhold,utover å kjøre ca 4 timer for å komme til Wellington. I Wellington skal vi ta ferje til Sørøya på tirsdag. Vi kom oss ut på riktig vei, og navigasjonen i bilen sa kjør rett frem i neste rundkjøring om 112 km. Helt ut av det blå, eller egentlig ut av det grønne dukket denne røde viadukten opp etter noen få km på vei mot rundkjøringen. Den heter Makatote Viaduct, er 262 m lang og 79 m høy. Etter viadukten var det stort sett øde før vi kom til rundkjøringen. Vi kom etterhvert på SH 1 som var veien vi skulle følge helt til Wellington. Noe av det som er spennende med en roadtrip er å finne spisesteder. Vi hadde bestemt oss for å finne et sted nær sjøen, og det gjorde vi form av Fishermans Table i Paekakariki. Kult sted, med beliggenhet helt inntil sjøen som krydde av folk. Maten var enkel og god og jeg fikk prøve en Speights Gold


Wellington som er hovedstaden i New Zealand hadde vi ingen forventninger til. Vi fant hotellet som lå midt i byen, et kvartal fra sjøen. Det var gratis parkering pga public holiday. De viste seg at vi hadde havnet i Wellington på denne dagen

“On the Monday nearest the 22 January, Wellington celebrates its annual Wellington Anniversary Day. This is to commemorate the landing of the first European settlers on 22 January 1840 at what is today Wellington”.


Har ingenting å sammenligne med, men vi er nok bedre til å feire på 17.mai

Ellers overrasket denne byen oss positivt. Det var veldig fint å gå langs bryggene som ble beskrevet av reisefølget som: “minner om San Francisco, bare større”.

Det ble uterestaurant med godt drikke, og kvelden ble avsluttet med en altfor stor biff på en hyggelig restaurant like ved hotellet.

 

Dersom de er interessert i 1. verdskrigen sett frå NZ, er det kanskje verdt å ta turen innom Gallipolli-utstillinga på Te Papa. Elles takk for at du deler! Kjekt å sjå delar av NZ som eg ikkje fekk sett snurten av, men som står på lista 'til neste gong'

 

Takk for ti

Takk for tipset.. men det må bli neste gang... New Zealand overrasker og vi fant nettopp ut at vi har bommet litt på planleggingen, slik at vi er " nødt til å ta en ny tur", ellers har reisefølget igjen ( for tredje gang) konkludert med " her kunne jeg også vært en dag til...

 

Vel, når skammen over å ikke fly skal døyves og utforsker- og reiselysten skal tilfredsstilles, er New Zealand et reisemål så godt som noe annet. God tur videre

 

Dag 5 Fra Nord til Sør

Ferja fra Wellington på Nordøya til Picton var en blanding av en danskebåt, en ferjetur over fjorden, og en flytur. Det hele starter med at du leverer leiebilen. Takk for nå Landcruiser. Du var kul å se på, men du er nok hovedsakelig konstruert for litt røffere grusveier og for andre bruksområder enn det vi har benyttet deg til. Du liker ikke rundkjøringer hvor kursendringen kommer litt raskere enn du liker, og ryggen ble stiv hvis vi satt i deg mer enn 2 timer.


Etter leiebil retur sjekkes kofferter inn, og det er begrensinger på håndbagasje. Det er er to selskaper som opererer på denne ruten. Vi hadde valgt Interislander, og de sendte oss epost dagen før for å orientere om rutiner rundt innsjekking og innlevering av leiebil. Ombordstigning var via bildekk. Vi oppgraderte til fast sitteplass når vi kom ombord og hadde en ellers fin seiling over Cooksundet. Siste delen av seilingen er i fjordene inn mot Picton, og kan på mange måter minne litt om fjordene på vestlandet, med unntak at fjellene/åsene er mye lavere og med annen fauna.


Målet for dagen var Nelson, en by med ca 50000 innbyggere som gjør den til den 10. største i NZ. Hovedgrunnen til at vi valgte å dra hit var for å dyppe tærne i vannet på vestsiden av landet.


Veien fra Picton til Nelson tok oss først igjennom “Vinland”. Det var flere mil med druer og vingårder. Her bommet vi nok på planleggingen og burde ha lagt inn et stopp. Det får bli neste gang. Alltid godt å ha et reisemål. Etter “Vinland” er gjenstående strekningen noe over 10 mil og går opp og ned, samt svinger både til høyre og venstre med jevne mellomrom. Det vil slik vi er vant med fra Norge. Åsene her i NZ er veldige “runde”, og i dette området virket det som om skogsdrift var i fokus, med tydelig hogstfelt samt områder hvor det var plantet nytt.


Vi hadde valgt et motell noen kilometer sør for selve sentrum av Nelson. Det viste seg å være et lite koselig sted med 5-6 restauranter, samt det vi kom for. En stor strand hvor det var mulig å dyppe tærne i Tasman bukta.

 

Vi var i Nelson i 2014. Kjempetrivelig by.

 

Tongariro Alpine Crossing er trivelig. Gått den to ganger, siste i november. Husker ikke hvor lang tid jeg brukte, men tror det var tre og en halv time. Var såpass at jeg tok en time et annet sted rett etter. Men synes den blir litt kjedelig på vei ned.

 

Vi lå noe uten for sentrum og likte oss godt der. Merker jo at vi at vi kanskje har gapt noe høyt over antall steder vi besøker, og i forhold til hvor mange netter vi er der, slik at man kan få litt mer med seg der man er. Pr nå har vi kun hatt to netter ett sted, men i skrivende stund har vi bare en en-natts overnatting igjen før vi får to doble på rad

 

Helt enig med deg at ned var kjedelig, ihvertfall sammenlignet med det man opplever på vei opp. Jeg tenkte faktisk på at hvis jeg skulle tatt den en gang til så ville jeg muligens gått til maksimalt til Blue Lake for deretter å snu.
Vi valgte å ta det veldig med ro fra vi kom opp til south crater og tok veldig lange pauser. Det eneste stedet vi klemte litt til var på de siste 6 km ned den forferdelige bakken

 

Dag 6 Noe av det vi kom for..


I dag var dagen for å gjennomføre noe vi har hatt lyst til å gjøre siden vi var i september 2018. Helt tilfeldig kom vi over begynnelsen/slutten på denne veien som går igjennom fjellene fra SH 1 til Hanmer Springs. Mesteparten av veien er på grus og den er drøye 180 km lang. Molesworth Station er NZ største farm på 180787 hektar. Molesworth Station homestead ligger lengst sør i Awatere Valley, og for å komme videre til Hanmer Springs må man følge Acheron Road videre. Det går en kraftlinje langs hele veien og dette er grunnen til at selve Acheron Road ble bygd. Dette skjedde på 50-60 tallet da det ble en forståelse for at vannkraft fra Sørøya også kunne/burde forsyne Nordøya.

Fra man svinger av SH (state highway) 1 i nord og kjører inn i Awatere Valley ser man først vinranker. Dette forandrer seg til jordbruk med fokus på sau og storfe. Ordet Station betyr i en jordbruks kontekst et sted med beite for sau og storfe.


Vi er heldige med været. Det er varmt, opptil 31 grader og bilen sliter litt med å holde kupeen kald nok. Vi fikk en ny leiebil i Picton, og vi er nå de “heldige” brukerne av en Holden Acadia. Dette er en stor SUV, men ikke like 4X4 som Landcruiseren vi hadde på Nordøya. Det er bedre komfort i Acadian, men det ble slik at vi savnet terreng egenskapene til Landcruiseren noe senere på turen.

180 km på grusvei er langt. Veien er smal og vi må ta det med ro. Naturen varierer, noen sted er det dyrket mark, andre steder er det beiteområder. I bakgrunnen er det høye fjell på over 2000 meter. Etter å passert Molesworth Station Homestead stiger veien opp til Wards Pass som ligger på 1187 moh. Veien er smal, bratt, og med mange svinger opp til passet, og det samme videre ned til Isolated Flats. Isolatet Flats er akkurat det som navnet sier. En mer eller mindre isolert helt flat slette, avgrenset av fjell på nesten alle sider. På hele turen møter vi kun 10 biler og 2 motorsykler, og vi ser støvskyen tidligere enn kjøretøyet. Det er mange grinder og ferister på turen. Grindene er merket godt med skilt om de skal være lukket eller åpne. Selve Acheron road er kun åpen i tidsrommet 0700 -1900,og grindene blir låst etter når veien stenges. Må være litt kjipt å feilberegne tiden, slik at man blir låst inne. Vi passerte uansett den sørlige grinden med en times margin.

Fra vår forrige tur, som på mange måter la grunnlaget for denne turen husket vi turen fra Hamner Springs via Jolies Pass opp til omtrent der vi var nå. Dette var en mye røffere vei hvor det står skilter om at du bør ha en 4x4. Denne avstikkeren har en elvekryssing, eller kanskje kryssing av bekk er en mer riktig betegnelse. Uansett hadde vi lyst til å prøve dette igjen. Her kom dessverre den nye bilen til kort og vi savnet Landcruiseren, Vi fikk konstruert noen bilder ved hjelp av krypekjøring, og ved at jeg mer eller mindre lå på bakken for å se om vi hadde nok høyde til å posisjonere bilen.


Rett etter fortsatte vi ned til Hanmer Springs og sjekket inn på Drifters Inn. Damen i resepsjonen hadde ventet på oss og vi følte oss skikkelige velkomne. Rett over veien lå Hanmer Springs Thermal Spa og vi tok en tur. Det var en haug med diverse varme pooler, men temperaturer som varierte mellom 36 og 42 grader. I tillegg til dette var det et badeland, hvor vi med ungdommelig fryd skulle vi ta en “tomanns” sklie hvor skulle sitte sammen i en oppblåsbar ring designet for to. Stor var skuffelsen da vi fikk beskjed om at de mente at vi oversteg maksimal kombinert vekt som var på 180 kg. Vel, mulig at de hadde rett, med det er lov å prøve seg

 

Dag 7 Bare transport, eller noe mer


Vi har som mål å nå det sydligste punktet på Sørøya. Vi valgte dette istedenfor det nordligste på Nordøya, da det fort vil være det sydligste punktet vi begge kommer til her i verden. Dette innebærer noe kjøring og iht til plan var det bare å sette seg i bilen for å kjøre til Timaru. Timaru ligger på østkysten et stykke sør for Christchurch og ble valgt fordi byen lå der den lå, samt at den hadde en viss størrelse i forhold til å finne overnatting. I planleggingsfasen ble litt redde for backpackere og følte det ville være klokt å forhåndsbestille overnattinger, og ikke satse på at vi finner noe på veien. Dette på godt og vondt.

Det enkleste (og innledende plan) er bare å taste inn adressen til hotellet, deretter kjøre den “strakeste vei”. Vel, det ble ikke sånn. Den strakeste vei fremsto på kartet som “noe kjedelig”, spesielt når man sammenlignet med dagen før.

Så det ble en tur på over 500 km mot opprinnelig 291 km. Turen fra Hanmer Springs til Greymouth ble drøy. Veldig lite spennende å se på, og turen føltes lang. Sånn cirka halvveis til Greymouth dukket det opp jernbanespor og vi studerte skinnene nøye for å se om det gikk tog regelmessig. Dette gjorde vi hver gang vi krysset en planovergang. Vi konkluderte vel med at sporet var nok i bruk. Helt ut av det blå kom vi på at Tranz Alpine toget til Kiwi Rail går til Greymouth, og vi fant ut at vi ville være i Greymouth omtrent når dette toget skulle snu. For to lokførere på tur er dette noe som er verdt å bruke tiden på.

Det trente øyet ser umiddelbart at sporvidden på NZ ikke er som hjemme. Her er det smalspor på 1067 mm.

I det vi kjører inn til Greymouth stasjon tusler toget ut fra stasjonen og vi lurer på om vi ikke rakk det. Vi ser kjapt at det ikke er folk ombord og skjønner at de bare skifter ut til et sted de kan “gå rundt” med loket. Her må man kanskje si lokomotivene da det er to stykker.

Et kvarter før avgangstid kommer toget til plattform, og består av to lok, sittevogner og en utsiktsvogn. I denne vognen har de tatt ut vinduene slik at du kan kjenne litt på fartsvinden,

Fart og fart. De virker ikke som de kjører så fort her som hjemme Vi kjørte videre mot Arthurs Pass og observerte på veien at det stod noen skilt om at det kom til å bli bratt lengre fremme, og det skal jeg si, bratt ble det. 16 % stigning er ikke dagligdags hjemme på en riksvei.

På toppen av passet ramlet vi bort i en Kea som er er alpin papegøye. Vi måtte forlate stedet forholdsvis fort da den begynte å spise av bilen.


Jernbanelinjen fra Greymouth til Christchurch krysser også samme fjellområde som oss. Mellom Otira og Arthurs Pass kjører toget den 8,5 km lange Otira tunnelen. Den har en stigning på ca 29 promille som i en jernbanesammenheng er forholdsvis bratt. På stasjonen i Arthurs Pass kunne man lese om at de måtte ha hjelp av ekstra lokomotiver for å klare stigningen. Historie tenkte vi, og ble overrasket da vi så at toget nå hadde tre lok da det kom tuslende ut av tunnelen. Lok nr 3 ble deretter koblet av før toget tuslet videre. Vi kjørte også videre og ankom Timaru ca kl 2100. Vi har hatt et mål om å bestille så billige hoteller som mulig. Dette gikk litt feil i Timaru. Her hadde vi nok valgt et litt for billig hotell. The Grosvenor anbefales ikke. Gammelt, uten sjarm, men med flekker, lyder og lukter.

 

Skjønner at du spør. Vanskelig å vurdere hva som ville være riktig. Innledningsvis hadde jeg på meg turbukse, t.skjorte (ull) og en fleecejakke. I tillegg til dette en lett lue/hatt, og tynne hansker. Dette var litt kaldt å stå stille i, men passet godt når man gikk raskt i "lett terreng". Utover dagen forsvant fleecejakka, og jeg var glad for at jeg hadde t-skjorte fordi det ble varmt. Værmeldingen var vanskelig å tolke. Det var meldt 4 grader på toppen kl 1200, men jeg opplevde det som betydelig varmere. Jeg hadde som anbefalt med meg komplett baselayer i sekken. I tillegg hadde jeg også dunjakke og skalljakke. Som på alle sånne turer var det mange som gikk kledd som om de skulle en tur i butikken. Jeg er av typen som liker å være forberedt og tar kanskje litt i...

 

Dag 9, 10 og 11. Vi begynner å ta det litt med ro


Som tidligere nevnt var en av en av tingene vi hadde på listen vår å ta en tur innom Sørøyas sydligste punkt Slope Point. Turen til byen Invercargill var derfor en posisjonering mot dette. Et par mil utenfor Invercargill ligger Sterling Point som bare taper tittelen som sydligste punkt med 7 km hvis man skal tro avstandsskiltene som er satt opp. Turen fra Queenstown startet med et landskap som minnet om vestlandet. Både veien, fjellene og fjorden som i dette tilfellet var en innsjø bidro til dette. Veien passerer avkjørselen til Milford Sound som kanskje er det meste kjente turiststedet i Fjordland. Vi valgte dette bort. Veien videre til Invercargill ble etterhvert som å kjøre i Danmark.

Turen var i overkant av 200 km , og i tillegg kom turen ut til Bluff og Sterling Point.


Invercargill var en by vi ikke fikk helt taket på. Det var krigsmonumenter fra både WW1 og Boerkrigen. I gaten hvor vi bodde var hele den ene siden gjerdet inn og skulle rives. Hele byen virket overlatt og forlatt. Noen av bygningene var flotte, mens nabobygget virket forlatt. Fordi vi var der på en lørdag kunne vi parkere gratis i gatene, men det ville vi ikke. Det ble betalt parkering i garasje, og dette symboliserer kanskje det innledende inntrykket av byen som er den sydligste og vestligste på NZ med drøye 50000 innbyggere.

Da vi senere på kvelden måtte ha mat gikk vi litt rundt for å finne et sted å spise. Vi ble litt overrasket og inntrykket av byen ble litt forandret. Det var liv og glede bare du gikk inn et sted. Vi var ute etter noe lettere og endte opp på et asiatisk sted, og fortsatte deretter med noen øl på en irsk pub. Vi observerte at når det er utdrikningslag, såkalt “Hen Party” er alle i følget kledd i noe “morsomt/forferdelig stygt”. Det ble litt intenst og vi gikk mot hotellet.Vi hadde allerede konkludert at den lokale “rånerunden” gikk i nabolaget. Det ble noen smil på både reisefølget og meg da vi stod og så på dette. En halv runde i rundkjøringen ved hotellet, for så å tømme noen gir videre var oppskriften


Dagen etter sto Slope Point for tur. Det var en tur på ca en time fra Invercargill. Dette er det motsatte av Nordkapp. Det er ingenting der. Du kommer deg greit til en parkeringsplass, og må så ta beina fatt over et jorde for å komme til punktet. Det stod et lite skilt der for å markere.

Vi kjørte så videre mot dagens mål som er byen Dunedin. Det var vel omtrent 3 timers kjøring fra Slope Point. Vi hadde valgt en scenic route, som i praksis betyr mye høyre og venstre, samt opp og ned, i dette tilfelle gjennom mye tett skog.

Dunedin er den nest største byen på Sørøya etter Christchurch og har ca 130000 innbyggere. Det var en masse innflytting fra Scotland i perioden 1855 til 1900. Navnet Dunedin, kommer fra Dùn Èideann, Skotsk gælisk for Edinburgh.

Hotellet lå rett ved jernbanestasjon og vi tok en tur for å kikke. Selve stasjonen var en imponerende flott bygning som ikke stod i stil til de to togene som var der. Blir ikke helt klok på jernbanen her, mye spor, men tog ser du sjelden. Togene som stod parkert på stasjonen tilhørte Dunedin Railways som opererer to turisttog. Det ene er Taieri Gorge Railway og det andre er Seasider. Vi valgte nok en gang å se dette fra plattform, og ikke ta selve toget.


Vi skulle være to netter i Dunedin. Det var noe vi så litt frem til da det er godt å slippe utsjekking hver eneste morgen. Vi hadde ingen bestemte planer og det var helt ok. Vi hadde dog fått et tips om at verdens bratteste gate ligger i Dunedin og den måtte vi se, og gå. Det viste seg at dette var feil info. Den var den bratteste gaten i verden frem til i fjor. 35 % stigning er mye, det er så bratt at det var trapper på siden av veien. Naturlig nok var dette et turistmål, og det var 10 - 20 stk som virret rundt der. Vanskelig å få bildene til å vise hvor bratt det var. Deretter kjørte vi en tur ut på halvøya som ligger utenfor byen og fant helt tilfeldig en flott strand som vi gikk ned til. Det var litt “ørken” på vei ned med mye løs sand slik sko måtte av for å tømmes for sand. Vi fikk også sjekket at vannet her var mye kaldere enn på andre siden. Om det er pga “andre siden”, eller at vi var noe lengre sør skal jeg ikke konkludere med..

 

Takk, da melder du om det samme som jeg opplevde. Det lå snø når vi var der og ut fra værmelding på 0, var vi for dårlig kledd. Så litt bedre planlegging nestegang

Takk for at vi får være med. Reiselysten mot NZ stiger igjen

 

Kjenner at reiselysten stiger selv, selv om vi har en dag igjen her...
Vi har ofte tatt oss i å planlegge neste tur mens vi holder på med denne. Må være et godt tegn. Takk for at du følger.

 

Dag 12 Fra sør mot nord, og litt nerding i øst

Hverdagen er nå engang den beste. Hverdagen her på NZ i forhold til hotellopphold har for det meste bestått i å sove en natt, for deretter å kjøre videre. Det var godt med en natt ekstra, men det var også godt å komme videre. Vi var rastløse, og hadde blitt en enige om å starte kl 0700. Høres tidlig ut, men det lengste jeg har klart å sove, er uansett til klokken 0600.


Turen skulle ta oss direkte til hotellet i Christchurch og var beregnet til 361 km, men det ble en liten omvei ut til Akeroa så vi endte på 507 km. Akeroa ligger innerst i en bukt/fjord på en halvøy utenfor Christchurch. Det er noe vulkan historie her også. Summit Road går på kraterkanten av vulkanen som en gang formet Akeroa. Selve landsbyen Akeroa er fransk inspirert og de fleste gatene heter “Rue” et eller annet. Vi har vært på denne halvøya før, men aldri i selve Akeroa. I tråd med de litt spesielle interessene våre, kjøre på merkelige veier havnet vi her forrige gang også, og fikk noen flotte opplevelser. Når jeg studerte kartet så jeg at de ville være mulig å ta en annen vei tilbake til hotellet. Vi kjørte opp til Summit Road og fant etterhvert veien ned til Pigeon Bay. Veien ned dit var asfaltert og egentlig helt ok. Veien videre over til Port Levy var av en annen karakter. Den var bratt og det var mye løs grus. Kombinasjonen av dette gjorde at vi ble nødt til å legge inn firehjulstrekken for å ikke spinne så mye. På veien ned var det bratt både forover og på siden av bilen, slik at det var greit med offroadmode på bilen for “motorbremsing”. Valg av hotell er noe jeg alltid bruker litt tid på. På denne turen har “så billig som mulig” vært prioritet 1. Da ligger handlingsrommet i “mulig”. Konseptet ble da å sammenligne pris og vurderinger. Dette har stort sett virket bra, men med noen overraskelser i begge ender. Hotellet i Christchurch viste seg å være en overraskelse i den positive retningen. Rommet, eller lugaren om du vil er på størrelse med en lugar på Kielferja. På dette rommet er det heller ikke vindu, så på mange måter har jeg en innvendig lugar. Var litt spent på om jeg fikk plass til koffertene mine, med det har de løst ved å bygge opp senga, slik at koffertene kan ligge under. Alt i alt helt helt ok hotell som jeg kan benytte igjen. Vi betaler 225 NZ$ hver for hvert vårt rom i to netter

 

Samme med oss, lo and behold, på hele turen, hvor vi ofte kjørte forbi/langs jernbane var det kun en gang vi så et tog. Vi ble nesten skremt

Utrolig artig å lese om turen, mye av den har vi og vært og kjenner meg veldig igjen på beskrivelsene dine av Invercargill og Dunedin. Fikk du forresten dreis på uttalen av Dunedin, herre min hatt, vi hadde det gøy når vi trena på den
Artig å høre om opprinnelsen til byens navn. Kan bidra med at Invercargill er kaldt opp etter Kaptein Cargill, som førte den første skuta dit.