Tror man bare kan tappe med vanlig kort også. Men jeg gikk inn i Apple Wallet trykket legg til og under USA kom SmarTrip opp, så var det bare å fylle det opp med xx dollar. Fant også ut at det lønner seg med LimePass. Veldig enkelt å komme seg rundt i byen på Elsparkesykkel eller Sykkel. Jeg har storkost meg med det.
Lite planlagt, mye opplevd Uten de helt store planene for en lørdag i Washington DC våknet jeg naturligvis veldig tidlig. Surfing på nyheter, litt serier og en samtale hjem var unnagjort lenge før soloppgang. Altså var dagens viktigste oppgaver allerede gjennomført før dagen egentlig hadde begynt. Jeg dro fra hotellet rundt 07.30 og tok en Lime-elsparkesykkel ned til Abraham Lincoln Memorial. Solen skinte fra blå himmel, og det var en fantastisk start på dagen. Derfra tok jeg turen gjennom hele National Mall på elsparkesykkel og endte opp ved The Capitol. Frokosten ble inntatt på Wawa, rett over gaten for hotellet. Jeg hadde aldri vært på Wawa før, men det virket som om omtrent hele politistyrken i Washington hadde det som sin favoritt. Når så mange uniformerte har valgt samme frokoststed, velger man kanskje bare å stole på systemet. Før inngangen til Smithsonian National Air and Space Museum klokken 10.00 rakk jeg også innom en kafé. Museet var absolutt verdt et besøk. Etterpå ble det litt shopping i Georgetown – fortsatt på Lime. Der ble det en tur innom Waterfront Park, før jeg senere på ettermiddagen tok en Lime elsykkel ut til Thomas Jefferson Memorial. En fin tur langs vannet, før jeg fortsatte litt rundt i nabolagene ved hotellet. Lunsjen ble inntatt på DC Pizza, som var veldig bra. Middagen var egentlig planlagt som en skikkelig biffmiddag, men etter mange timer ute i varmen begynte den planen å miste litt av glansen. Kald øl og drinker fristet plutselig langt mer enn en varm biff, og dagen ble avsluttet med en kyllingburger på Dog Haus. Ikke helt etter planen – men sannsynligvis et bedre valg i 30-pluss grader. Totalt ble det over 35 kilometer på sykkel og sparkesykkel. DC er en utrolig enkel by å komme seg rundt i på to hjul, og LimePass kan absolutt anbefales. Det eneste problemet er at det som starter som «jeg tar bare en liten tur» fort kan bli 35 kilometer. En lørdag uten de store planene ble altså en ganske innholdsrik dag likevel. Det er tydeligvis bare å la være å planlegge – så ordner Washington resten.
Følern, og det kan være litt nedtur måtte velge fullt vegetaralternativ på hele flyvningen på forhånd. Når det er hovedmåltid og flyselskaper som ikke nødvendigvis har valg av forrett, kun hovedrett, er det jo gjerne enkelt å droppe forrett og ikke få den servert. Litt verre når det er fastsatt servering og mindre måltid, men min opplevelse er at de fleste generelt klarer å fikse et kurant alternativ, og jeg er også forberedt på å droppe et måltid. PS: Fint pizzasted og rolig strøk ved Dupont Circle, og da er du nærme elva og stiene der. Bagels etc. like ved er også topp, og det er en veldig hyggelig bruktboksjappe rett over gata. https://maps.app.goo.gl/MdfD1iWLYf6dwSec7?g_st=ic
Søndag – fire delstater, én BMW og litt SAS-trøbbel Våknet tidlig søndag morgen for å sette kursen mot IAD og Sixt. Var litt usikker på om jeg skulle ta Uber eller Metro til flyplassen. Uber skulle ha 147 dollar, mens Metro kostet 2,50 dollar. Valget ble derfor Metro. Jeg er glad i komfort, men det finnes grenser for hvor mye man skal betale for å komme seg til flyplassen. Metroen tar riktignok litt lengre tid, men jeg hadde egentlig ikke noe stress. I tillegg fikk jeg med meg soloppgangen fra toget. 144,50 dollar spart og soloppgang inkludert – det må vel kunne kalles en ganske god start på dagen. På IAD måtte jeg ta Sixt-bussen fra hovedterminalen ut til leiebilområdet, og den turen tar fort 10 minutter. Inne hos Sixt stod det først en BMW 530i xDrive og ventet. Jeg hadde håpet på en liten oppgradering, og da de så at jeg er Sixt Diamond-medlem, kom den gode nyheten: 530-en ble byttet ut med en relativt ny BMW X6 xDrive40i. Planen for dagen var klar: Kjøre rundt og få med meg så mange delstater som mulig. Med litt hjelp fra ChatGPT ble det lagt opp til en ganske effektiv rundtur. Fasiten ble fire delstater – Virginia, West Virginia, Maryland og Pennsylvania – i tillegg til Washington DC, som jo ikke er en delstat, men et føderalt distrikt. Første stopp var Harpers Ferry i West Virginia. Etter å ha kjørt gjennom vindistrikter og forbi det som føltes som endeløse maisåkre, var det ganske deilig å komme frem til en liten by langt ute på landet. Frokosten ble inntatt på Farmers Cafe, som absolutt kan anbefales. Stedet var tydeligvis godt kjent blant lokalbefolkningen, for det var fullt da jeg kom, og jeg måtte vente rundt 30 minutter på bord. Men det var verdt ventetiden. Skikkelig god frokost og et hyggelig sted. Derfra gikk turen videre til Hagerstown i Maryland, Chambersburg i Pennsylvania og Winchester i Virginia, før siste stopp ble Arlington National Cemetery. Jeg hadde gledet meg til å få med meg vaktbyttet ved Den ukjente soldats grav. Og selvfølgelig klarte jeg å komme akkurat for sent. Ikke sånn «jeg rakk det nesten»-sent, men akkurat så sent at jeg fikk konstatert at jeg hadde gått glipp av det. Det var faktisk litt surt. Selve Arlington National Cemetery var uansett en mektig opplevelse. Jeg hadde sett bilder og visste at det var stort, men det er vanskelig å forstå størrelsen før man faktisk står der. Det var enormt – langt større enn jeg hadde forestilt meg. Så bar det tilbake til IAD, bilen ble levert hos Sixt, og alt gikk smertefritt. Fire delstater, Washington DC, og over 300km senere var det på tide å gå tilbake til rollen som vanlig flypassasjer. Jeg hadde egentlig planlagt å være tidlig på flyplassen for å få god tid etter sikkerhetskontrollen. Planen var å teste både Virgin Atlantic- og Air France-loungen før avgang. Jeg reiser kun med håndbagasje, så dette burde være en ganske enkel øvelse. Men SAS hadde andre planer. Boardingkortet ville ikke dukke opp i appen, og løsningen er at det må skrives ut manuelt i SAS-skranken. Dermed kommer jeg ikke videre til sikkerhetskontrollen og loungene før innsjekk åpner. Så nå sitter jeg her med en kaffe og venter på at SAS-skranken skal åpne – mens både Virgin og Air France Loungen foreløpig får klare seg uten meg. Fire delstater og en BMW X6 var tydeligvis enklere å få på plass enn et boardingkort i SAS-appen.
IAD – security og lounge Etter litt SAS-manualarbeid ved innsjekk var det endelig videre mot security. Og her var det faktisk lite å klage på: null kø. De nye scannerne gjorde også jobben sin. PC, iPad og toalettmappe kunne bli liggende i håndbagasjen, og dermed var jeg gjennom på rekordtid. Når amerikansk security først fungerer, skal man ikke klage. Første lounge-stopp ble Air France. Jeg fant meg et glass vin og litt mat, men det ble et ganske kort opphold. Loungen var relativt full, og inntrykket var i grunnen litt anonymt. Helt grei for en rask pitstop, men ikke akkurat et sted som inviterte til å bli værende. Dermed gikk turen videre til Virgin Atlantic Clubhouse Her var kontrasten ganske tydelig. Allerede ved inngangen fikk jeg en VIP-kode. Jeg antar at det skyldes SkyTeam Elite Plus, men tar gjerne imot fasiten fra noen som kjenner Clubhouse-opplegget på IAD. Etter at koden var lagt inn, ble det meste på menyen som normalt har en pris, plutselig inkludert. Ved nabobordet satt det samtidig noen som fløy SAS Business, og der så det ut til at enkelte ting måtte betales. Så her er jeg litt usikker på hva som er status, billettype eller VIP-magi. Selve loungen er uansett et klart steg opp fra Air France. Mer plass, hyggeligere atmosfære og god utsikt over apron. Akkurat nå sitter jeg med direkte utsikt inn i cockpit på Saudia SV38, en B777-ER, HZ-AK38, som står rett utenfor på gate A31. Det er betydelig bedre flyspotting enn jeg hadde forventet. SK926, SE-RSF, står på A32, men den ser jeg foreløpig ikke fra plassen min. Jeg har faktisk fløyet denne maskinen to ganger tidligere, tur/retur CPH–SEA. Nå blir det koreanske kyllingvinger og litt Pinot Noir før boarding. 1H venter.
Virgin Atlantic Clubhouse på IAD imponerte meg faktisk. Jeg skal ikke late som jeg har verdens største sammenligningsgrunnlag, men noen lounger har det blitt etter hvert – blant annet The Private Room i Singapore, Al Safwa First i Doha, FCT i Frankfurt, Delta One Lounge i Seattle og diverse FCL i Frankfurt og München. Det som imponerte meg her var først og fremst den kjappe servicen og det utrolig hyggelige personalet. Ingen venting, ingen styr – bare effektiv og personlig service. Såpass bra at Virgin Clubhouse definitivt havner på min go-to-liste på IAD og på de flyplasser de er tilgjengelig.
SK926 IAD–CPH Så var det på tide å forlate Clubhouse og gå de få meterne over gangen til Gate A32. Boarding startet med gruppe 0 og 1 samtidig, og det var tydelig at SAS hadde bestemt seg for å få unna dette effektivt. Samtidig begynte de å rope navnet mitt over høyttalerne på gaten. Jeg valgte å late som ingenting og smatt om bord uten å bry meg nevneverdig. Vel installert i 1H ble det servert pre-departure Champagne, og jeg fikk også utlevert en ekstra pute. Helt greit utgangspunkt for 6 timer og 45 minutter i luften. Takeoff gikk fint, og etter hvert kom serveringen. Til forrett valgte jeg prosciutto og bresaola med Pecorino Romano, oliven, syltet løk, cornichon og Espelette-chili. Til hovedrett ble det beef top blade, servert med peach-chipotle BBQ-saus, maisbrødpudding, sauterte haricots verts og grillede mini-paprika. Det hele ble akkompagnert av en sydafrikansk rødvin. Maten fungerte faktisk veldig bra i luften, og kjøttet var et godt valg etter en lang dag. Jeg registrerte for øvrig aldri noen purser i løpet av flyturen. Det var egentlig helt perfekt – da slapp jeg den litt pinlige oppmerksomheten som ellers gjerne følger med når man først har blitt «han i 1H». Det viktigste var uansett søvnen. Jeg fikk faktisk sovet rundt 4,5 timer av de 6:45, noe som var særdeles velkomment etter en lang dag i Washington og dagens lille biltur gjennom fire stater. Vi parkerte på E-gatene på CPH, men der oppstod det et lite problem med broen. Det tok nærmere 30 minutter før vi omsider kunne forlate flyet på en trygg måte. Passkontrollen gikk derimot unna i ekspressfart, og neste stopp ble SAS Loungen. Der fikk jeg nøkkel til dusjrom 6. Det var mildt sagt deilig etter først en lang dag i Washington, fire stater på noen timer og deretter en kabin som etter min smak var et par grader for varm. Dusj, litt påfyll – og så videre. Og så var det dette med reiseplanen … Neste etappe går riktignok opp til OSL, men for min del slutter ikke reisedagen der. Jeg har en ny koffert og dresspose liggende i bilen på P10. Det blir derfor et kjapt bytte av bagasje før turen går tilbake til CPH og videre til Frankfurt – denne gangen for jobb. Hvorfor jeg gjør det på denne måten? Ikke spør. Det bare ble slik.
Godt å høre @Eddie47 , men jeg synes du holder nivået oppe som pensjonist også Fortsatt en del år igjen til jeg kan gå av med pensjon for min del, men håper at helsen er med meg da og at mange nye spennende destinasjoner kan oppleves som pensjonist med LTG evt LTD status når det evt måtte komme(er på mitt 13/14 år med sammenhengende EBD/ EBP)
