Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

Man leser ofte lister over de ting flyvertinner irriterer seg over når de er på jobb. Jeg kjenner meg sjelden igjen. Av og til kommer også reportasjer over flyvertinnenes ville historier fra fjern og nær. Og jeg lurer på om vi har samme yrke. Til og med bøker blir gitt ut om vårt ville liv rundt om i verden. De bøkene styrer jeg unna.

Men jeg spør meg selv ofte hva jeg ville svart hvis jeg skulle fortelle om eget forhold til yrket mitt. Hva ville jeg sagt om de irriterende passasjerene? Hva ville jeg sagt om de mange og lange reisene til nær og fjern? Hva har det gjort med meg og mitt egenverd å jobbe i en bransje der man sjelden blir sett på som en person med egne følelser og behov?
En jobb der man blir sett på som en uniform. En smilende uniform. En verdensvant uniform. En litt dum uniform. En uniform som ordner opp. En uniform som aldri sier nei. En uniform som kan utrette mirakler. En uniform som burde kunne alle rutetider for flybusser fra alle verdens flyplasser og inn til sentrum, selv om man aldri har satt sine ben utenfor flyplassen. En uniform som skal ta imot brukte bleier med et smil, gjerne midt i matserveringen. En uniform som skal trylle frem noe ekstra mat, selv om det er tomt overalt. Eller trylle frem litt ekstra plass til håndbagasje. En uniform som skal ta seg av barna om bord. Alle de barna som ikke klarer å sitte stille. Alle de barna som reiser alene. For ikke å snakke om en legeuniform når folk blir syke.
En uniform der jeg blir representant for mange tusen medarbeidere. En uniform der det ikke er rom for en dårlig dag. En superfleksibel uniform. En uniform som tar forsinkelser på strak arm. (Selv om det betyr en ekstra natt borte.) En uniform som jobber 13 timer i strekk , gjerne uten do- eller en ordentlig spisepause. En uniform som blir fortvilet når det går dårlig med selskapet. En stolt uniform. En kollegial uniform. En uniform å gjemme seg bak på dårlige dager.
En uniform som opplever alle livets faser, på godt og vondt, hver gang den er på jobb. En uniform der man ikke skal bære store smykker eller andre ting som kan vise at du er noe annet enn en uniform. En uniform som av og til tar fra deg følelsen av egen identitet.

Før ble jeg utrolig lei meg når passasjerer kjeftet på meg pga de dårlige internettsidene våre. Eller maten. Eller de gamle flyene. Eller at ikke vi var så pene som i Singapore Airlines. Eller været. Jeg tok det personlig. Tenkte det sikkert var min skyld. Nå skjønner jeg at jeg kan gjøre det beste jeg kan utifra de forutsetningene som finnes. Resten må de som sysler med nettsider og maten og inntak av nye, penere crew og ta seg av. Været overlater jeg til Ham der oppe om han finnes.
Men det er noen spørsmål jeg stiller meg selv hver gang jeg er på jobb:
Når man står i døren og ønsker velkommen. Prøver å se folk i øynene med et smil. Hvorfor blir man av og til behandlet som luft? Som at man ikke er der? Eller at man er i veien? Etter mange år som flyvende, er vi blitt litt av noen menneskekjennere og vi skjønner at det ikke alltid er en god dag, eller at man ønsker å bli «sett» i det man kommer ombord. Man skal  kanskje i en begravelse eller et forferdelig møte akkurat er avsluttet. Men kan man ikke allikevel møte blikket tilbake og gi et lite nikk. Behøver ikke smil, jeg, ikke takk eller hei heller. Men et nikk?
Hvorfor er det mange som ikke tror på oss når vi sier vi ikke har mer plass ombord til håndbagasjen deres? De vet selvfølgelig ikke at vi av og til må ha vekslepengene i ovnen, serveringsforkleet i matvognen og ekstra sko i søppelvognen. Men kan de ikke bare tro på oss? Kanskje til og med ta med litt mindre håndbagasje neste gang? Hm, en flyvertinnes våte drøm det der. Men det skrev jeg om i et tidligere innlegg her.

Ellers elsker jeg jobben min ombord. Takket være alle dere skjønne passasjerer som hilser og møter blikket, som skrur av telefonen når vi ber om det, som tar et skritt til siden og slipper folk forbi ved ombordstigning, som har med dere en liten håndbagasje som også får plass under setet foran dersom det ikke er plass i hyllene over. Som takker for turen når dere går av. Som sier det er som å komme hjem når dere kommer ombord i utlandet. Som ikke slenger papir overalt på toalettet og regner med vi skal rydde opp (noe vi faktisk også gjør.) Takk!
Det er også takket være det utrolige samholdet vi har oss i mellom i kabinen. Jeg kommer ofte på jobb uten å kjenne en eneste av de jeg skal jobbe med. Allikevel jobber vi som vi skulle kjent hverandre hele livet. Spesielt i vanskelige situasjoner. Det er jeg så glad for og det gjør jobben min til noe veldig, veldig fint. Jeg kommer aldri hjem etter fem dager borte, uten en annens skjebne i ryggsekken. På godt og vondt. Det føles meningsfylt. Takk!