Denne siden kan inneholde links til partnere som støtter oss hvis du handler fra dem.

Jeg er ikke en novise når det gjelder reising. Jeg har reist til dels mye i enkelte år av mitt snart 45-årige liv, mens andre år har jeg hatt mindre reising. Mye kommer an på jobben selvfølgelig for det begrenser seg med både tid og penger når man skal reise på eget budsjett. Men uansett i hvilket ærend man er på reise i, både ser og hører man mye rart man ikke opplever til daglig. Det er noe av sjarmen med det å reise og det gjelder å være litt observant og skjerpe sansene slik man får utvidet sin horisont. Og som vanlig når man tilbringer en hel dag og litt til på reisefot, skjer det alltid noe som er verdt å skrive om. Ikke bare skulle jeg på min første tur i Businessklasse, bare det kan og skal jeg jeg bruke mye tid på å fortelle om. Men innimellom skjer det også episoder som gjør at man har en litt mer artig historie å fortelle.

«Hi honey it’s me! I put my anxiety medicin in my checked in luggage, but it’s OK. I met this nice lady that also used a anxiety medicin so I borrowed some pills from her!» Damen på raden bak oss var verken veldig diskret eller lavmælt i telefonen hun hadde med mannen sin eller hvem det var hun pratet med. Maryann satt ved siden av meg i venteområdet på JFK-flyplassen i New York og himlet med øynene, ristet oppgitt på hodet, lente seg over og sa til meg: «That’s a disaster just waiting to explode!». Maryann var en flott dame, jeg vil tippe i slutten av 50-årene, velkledd og bereist. Det kunne jeg fastslå fra carry-on’en hennes som var stappfull og godt brukt. «I cannot believe what people are willing to do and who they are willing to trust.» Jeg kunne ikke si meg mer enig. Vi hadde funnet tonen over en annen passasjers utbroderinger om hvor mye angst hun hadde for å fly, men at alt var bra for hun fikk tak i noe dop til sin transatlantiske flight.

Så enkelt kommer man altså i prat med en tilfeldig amerikaner som sitter og venter på samme fly som deg. Vi hadde en hyggelig passiar og hun fortalte at hun tidligere jobbet som sykepleier, men nå jobbet fulltid med å holde foredrag om diabetes rundt omkring i hele USA og Canada. Hun var fra Chicago og ga meg gode tips om både ting å gjøre og spisesteder som var verdt et besøk. En herlig dame som delte villig vekk både sine erfaringer og historier fra sitt liv som omreisende konsulent.

Som sagt tidligere er jeg ganske godt bereist. Kanskje ikke til så forferdelig mange, og i hvert fall ikke eksotiske steder på kloden, men jeg har da hatt noen hundre turer litt forskjellige steder. Når man tenker over det, er det å fly ganske likt over hele verden. Noen små forskjeller her og der, men i det store og det hele er rutinene like på både fly og flyplasser. Det var i alle fall det jeg trodde frem til nå. Jeg har alltid reist på billigste måte og sørget for å få mest mulig for pengene, uansett om det var jeg eller min arbeidsgiver som betalte. Men endelig åpnet muligheten seg for å reise på langtur i Businessklasse uten at reisebudsjettet ble sprengt. Jeg gledet meg som en unge!

Jeg hadde fått det «tunge» oppdraget å reise til Chicago og overvære en konferanse i regi av Microsoft. Det var en kjempestor konferanse med over 23.000 deltakere og ditto mange som skulle komme seg til og fra Chicago omtrent på samme tid. Jeg har reist litt til USA tidligere både jobb og privat og har konsekvent brukt British Airways både på jobbturer og privatturer. Gjennom disse turene har jeg opparbeidet meg en bunke bonuspoeng som nå skulle vise seg å være «gullbilletten» som skulle frakte meg i stil over dammen uten at det kostet det hvite ut av øyet. Måten å gjøre dette på er altså å oppgradere en klasse opp for poengene man tidligere har opptjent. (Du kan lese mer om bonuspoeng på British Airways her)

Billett i World Traveller+ ble bestilt og med en oppfølgingstelefon til British Airways var jeg oppgradert til businessklasse eller Club World som de kaller det. Dessverre var det ingen ledige billetter for oppgradering til Club World på hjemreisen, men det fikk stå sin prøve. Uansett skulle det bli spennende med både loungetilgang og rockestjernetraktering på jumboen som skulle ta meg over dammen.

Avreisedagen kom og jeg måtte som vanlig tidlig opp. Er det noe jeg hater er det å ha dårlig tid på flyplassen. I tillegg skulle jeg i loungen på Gardermoen, og den ville jeg i alle fall nyte så lenge jeg kunne. Innsjekking gikk veldig greit, og selv om det ikke var noe særlig folk der, var det en god følelse å gå rett forbi de to andre i økonomikøen til business-innsjekken og få levert bagasjen og skrevet ut boardingkortene. Jeg hadde sjekket inn dagen før slik at jeg fikk valgt meg et sete i andre etasjen på jumbojeten fra Heathrow. Jeg hadde fått tips til setevalg gjennom denne tråden og fikk valgt et vindussete opp trappen.

Men først skulle man komme seg til Heathrow, og ikke minst få i seg en liten bit norsk frokost før avreise. Etter sikkerhetskontrollen gikk jeg opp i andre etasje og inn i OSL-loungen som business-kunder av British Airways kan benytte. Jeg ble litt skuffet over at loungen var småskitten med møkkete bord, matrester i krokene og tildels møkkete bestikk. Man skulle tro at siden den omtrent akkurat hadde åpnet at det var rent og ryddig der, men den gang ei. Uansett fant jeg meg en stille plass med utsikt til flyene. Alltid behagelig å se på fly som klargjøres mens man spiser litt frokost og gleder seg til å reise.

Så var det å komme seg ned til flyet og gå ombord. En hyggelig flyvertinne ønsket meg velkommen med «Good morning, sir» og jeg takket og ønsket henne selvfølgelig en god morgen tilbake. Flyet var et ganske nytt A320, det var rent og pent, men kjølig på flyet. Kanskje ikke så rart siden det var første flyvning og denne maimorgenen var ikke spesielt varm heller. Fant mitt sete ved vinduet, 2A, og organiserte meg og mitt. Midtsetet var blokkert med et slags brett, og det er vel ganske praktisk når man har sitt eget fullt av mat og drikke o iPad og jeg vet ikke hva. Etter at alle hadde kommet seg om bord ble det pullback fra gate og varmen med den også kom varmen.

Før sikkerhetsinstruksjonene tilbyr den veldig søte, rødhårete og ikke minst blide flyvertinnen tilbyr meg en varm, fuktig og sitronduftende klut for å vaske hendene. En deilig forfriskende og en fin start på turen. Etter sikkerhetsinstruksjonene og takeoff ble frokost servert og den besto av eggerøre, en baconskive, stekte poteter og sjampinjong og engelsk pølse. Ikke begeistret for verken engelsk pølse eller sjampinjonger, men resten var faktisk ganske godt. 4+ for varmmaten. Ellers var det smør, jordbærmarmelade, en mango- og appelsinjuice/smoothie (veldig god) og rabarbrayoughurt med müsli. Jeg valgte også et rundstykke med mye frø (faktisk mer enn et standard norsk fuglebrett) og en croissant. Rabarbrayoughurten var ikke god; müslien var myk og tilsammen smakte det ikke godt, så den fikk stå i fred etter første smak. Jeg ble ikke tilbudt noe annet enn drikke til maten, og så ikke snurten av noe champagne heller. Ikke det at det fristet så tidlig på morgenen, men jeg hadde forventet det. Kanskje litt for kort tur?

Etter frokost åpnet jeg iPad’en der jeg hadde lastet ned dagens Aftenposten og fikk lest litt i den mens jeg hørt på musikk på Spotify. Det var en veldig stille og rolig flight uten så mye som litt risting engang. Vi landet ti minutter før oppsatt tid og jeg var raskt ute av flyet. Men jeg takket selvfølgelig crewet for en flott tur før jeg gikk ut i terminalen.

Etter man har landet på Terminal 5, er det bare å følge de lilla skiltene til transfer når man skal det på samme terminal. Det er deilig å slippe bytte av terminal, for Heathrow er en veldig stor flyplass med lange avstander. Siden jeg hadde businessbillett gikk jeg rett til security på Fast Track. Det var ingen kø på billettkontrollen, og bare en 5-6 stykker foran meg på security-scanningen. Etter noen minutter var jeg vel inne i terminalbygget og poppet en tur innom WHSmith for mine favorittsjokolader fra Cadbury’s. Jeg aner ikke hva som er tilgjengelig på flyet, så jeg tar ingen sjanser. Jeg har nemlig det engelskmennene kaller «a sweeth tooth» og det er dessverre en last jeg ikke lett bærer. I dobbelt forstand.

Etter sjokoladeshoppingen tok jeg meg en tur opp i loungen til British Airways som kalles «Galleries Club lounge». Stor og flott lounge med litt av hvert for enhver smak. Jeg hadde jo allerede spist to frokoster, så mer mat fristet ikke. Det holdt med en liten pose potetgull og en kald brus. Jeg fant meg en plass med panoramautsikt til flyene der jeg kunne se på alle de store og små fuglene som skulle reise verden rundt. Mye som skjer på en så stor flyplass, så tiden flyr. Man må passe på så man rekker neste fly og det ble ikke lange oppholdet i loungen denne gangen.

Flyet skulle gå fra gate C55 og med det måtte jeg ha transfer med automattoget to holdeplasser. Det fungerer veldig greit og tar deg dit i løpet av noen minutter. Jeg gikk til gate og inn i Fast Track-slusen der de sjekket boardingpass og pass før jeg fikk gå ombord og opp i andre etasje. Jeg kan ikke si noe annet enn a det kriblet litt i magen da jeg gikk om bord på det store flyet og så trappen til andre etasje. Denne trappen hadde jeg gått forbi et par ganger før, men nå skulle jeg altså opp den i stedet! Andektig nøt jeg hvert skritt og da jeg nådde toppen ble jeg ønsket hjertelig velkommen av en blid og hyggelig flyvertinne. Hun viste meg plassen min, 63A, og jeg fant meg til rette.

Med stor nysgjerrighet og helt sikkert også store øyne undersøkte jeg alle fasiliteter i og rundt setet. Stor skjerm som kunne vippes i alle retninger og i setet lå det en pakke med teppe og høretelefoner til underholdningssystemet.

Det var fantastisk god lagringsplass langs vinduet i tillegg til den vanlige lagringen over hodet og til og med en egen skuff til sko eller laptop. Setet hadde alle mulige slags innstillinger både for rygg og ben. Dette skulle bli en bra tur!

Etter en liten stund ble jeg tilbudt vann, juice eller champagne. Det var et lett valg: det måtte bli champagne. Reiser man business, så reiser man business! Jeg er ingen kjenner av vin, enda mindre kjenner av champagne, men den var god. Aner ikke merke eller noe, så for meg må jeg bare si at den smakte som jeg mener en champagne skal smake. Noe senere fikk jeg også utdelt en meny og det var også en helt ny opplevelse om bord på et fly. I motsetning til mine tidligere lange flyturer i økonomi der man kan velge mellom to varmretter, var det her en tre-retters middag der du kunne velge mellom to forretter, fire hovedretter og tre desserter. Nam! Tennene begynte å løpe i vann allerede da.

Deretter ble det utdelt et såkalt amenity kit. Den var faktisk en skopose fra Elemis med litt av hvert i: øreplugger, frottésokker, øyebind, penn, tannbørste med tannkrem, håndkrem, ansiktskrem og leppepomade. Ikke dårlig!

Så var det tid for pushback og stille seg i køen for å kunne ta av. Ingen problemer der heller, men det tar jo litt tid på en så stor flyplass som Heathrow. 20 minutter og en sikkerhetsbriefing senere var vi i luften. Amazing! At denne store klumpen med metall og innmat av kjøtt i det hele tatt kan fly er et teknisk vidunder. Og at man i tillegg kan sitte i en lenestol og slappe av er også fantastisk. Det er ikke så mange som tenker at denne trivialiteten egentlig er et mirakel man bare kunne drømme om for litt over 100 år siden. Nå tar vi det som en selvfølge. Med vindusplass fikk jeg en fin opplevelse med å følge med terrenget og senere horisonten, bare avbrutt av utdelingen av en halvliter vann.

Vel oppe fant min sidemann ut at han skulle ta seg en blund. Greit nok det, men måten overrasket meg litt: han la ned bordet, trakk hetten over hodet og lente seg fremover. Merkelig når man har en hel seng til rådighet. Vel, vel, da benyttet jeg sjansen til å heve skillet mellom oss uten at jeg verken trengte å spørre eller at det ble kleint. Og da passet det også fint å sette på en film og slå i hjel litt tid. Hodetelefonkontakten til underholdningssystemet var to plugger og jeg tenkte jeg måtte bruke det medfølgende hodesettet. Koblet det til, men det var det lett spraking i det ene øret, mens det andre ikke virket. Darn! Kan ikke ha en hel tur uten få sett en eneste film! Heldigvis forsøkte jeg med mine medbragte Bose støyreduserende hodesett, og det funket som bare det.

Etter en liten stund begynte flyvertinnene å ta imot bestillinger på lunsj, eller middag som jeg ville kalt det. Lunsj er tre-fire brødskiver med pålegg i min verden. Tre retter er middag. EOD. Nuvel, damene begynte etter det å tilby drikke og jeg var klar for en øl etter både vin og champers. Heineken er aldri feil, selv ikke over Atlanteren og 35.000 fot oppe i luften. Maten ble servert og forretten var så som så.

Hovedretten smakte godt og var varm, men den var selvfølgelig well done. Jeg valgte et glass spansk rødvin til maten, og det var ikke feil. God smak som kompletterte steken på en fin måte.

Og så fikk jeg is til dessert. Den sto ikke på menyen, men en hyggelig overraskelse selv om jeg så frem til litt frukt.

Etter at både mat og film var unnagjort, passet det med dobesøk og tur ned en etasje for å sjekke ut Club Kitchen og se om det var noe fristende. Og det var det. Snasket med meg en sjokolade og litt potetgull. Men blingset og tok en med eddik. Blærgh! Skjønner ikke at engelskmennene digger dette. Jeg synes det smaker som sure sokker etter tremila i militæret.

Omsider måtte man prøve sengen, slo den helt ned ved hjelp av kontrollen på siden, fant frem teppet og la meg til rette. Helt ok å ligge på ryggen, men på siden fikk jeg en klump av metall i hoftebenet så da måtte jeg åle meg litt ned for å unngå det. Det gjorde at jeg ikke kunne ligge med strake ben, men måtte bøye dem for å få plass. Det funket det også selv om det ikke var ideelt. Etter en time på øret, fant jeg ut det det fikk holde. Det var jo en dagflight og jeg skulle holde meg våken så lenge som mulig for å unngå den verste jet-lagen. Jeg satte jeg meg halvveis opp i stolen og skrudde på en ny film. I løpet av tiden jeg så på film ble det ene etter det andre vinduet lukket og det ble mørkere og mørkere i kabinen. Ikke et problem for meg, men allikevel litt merkelig da det heller ikke var noe særlig til belysning ellers. Midt under filmen fikk jeg servert afternoon tea med sandwich og scones med marmelade og clutted cream. Helt erkebritisk og faktisk ganske godt.

Etter en drøy halvtime etter siste servering landet vi på JFK og taxet vel i minst ett kvarter før vi ble dyttet på plass i gaten. Gikk av flyet som sistemann i 2.etg., men heldigvis ikke som sistemann på flyet. Veien til grensekontrollen var bare et par minutters gange unna og det var faktisk veldig kort kø der. Jeg ventet vel bare 10 minutter før det ble min tur, og da jeg var ferdig så jeg den lange køen bestående av resten folkene på flyet. Det er en del hundre mennesker som blir forflyttet i en jumbojet og de fleste var europeiske statsborgere og måtte stå i den samme køen. Etter grensekontrollen måtte jeg hente kofferten for den skulle jeg gjennom tollen med personlig. Bagasjen som liksom skulle være prioritert tok litt lang tid før den kom, men det var det jo masse andre med samme prioritering som min. Etter hvert dukket den opp og jeg dro med meg bagasjen gjennom tollen og rundet hjørnet for å sjekke den inn igjen. Den øvelsen tok omtrent 30 sekunder fordi de hadde liste over alle som skulle sjekke inn transferbagasje så alt var gjort klart på forhånd.

For å ta flyet videre til Chicago måtte jeg bytte terminal. Vi landet på terminal 7 og AA-flyet som jeg skulle reise videre med gikk fra terminal 8. Da må man altså ut av terminalen, over veien, opp i 3. etg. og så ta toget derfra. Toget kom med en gang og turen tok to minutter. Så nok et transportstykke til fots, inn i terminalen og på ny sikkerhetssjekk.

Terminalområdet der er helt OK med en del spisesteder og noen butikker. Det går fint an å slå i hjel litt tid der, og det hadde jeg behov for da flyet ble nesten en time forsinket. Det var også her jeg kom i snakk med Maryann, den omreisende konsulenten i diabetes. Hun slet for øvrig veldig med reisesyke så hun hadde gjennom sin lege fått tak i noen antikvalmemedisiner som brukes på kreftpasienter. En liten bieffekt var at hun ble søvnig og grunnet det fikk hun ordnet seg inn på preboarding. Så den amerikanske damen med snakketøyet i orden fikk komme på først sammen med rullestolbrukerne og andre trengende.

Etter en stund fikk vi andre gå om bord og overraskelsen min var stor da jeg oppdaget at midtsetet på rad 17 var blokkert med et bord! Det må jeg si var OK da jeg ikke hadde verken business-billett eller noe annet på denne flighten. Det var et flott nytt fly med integrert underholdningssystem i stolen foran, i tillegg til stikkontakt og USB-plugg. Så kom nedturen etter at jeg hadde lekt litt med systemet: det kostet penger for å kunne se noe. Når jeg har en drøss med filmer på iPad’en, synes jeg det er dumt å kaste bort penger på slikt.

Ikke noe spesielt å melde om på denne flyturen av verken positiv eller negativ karakter. Derimot var ankomsten inn mot Chicago et flott skue. Det var fint, lettskyet vær og flyet kom inn parallelt med Lake Michigan og fløy over Chicagos forsteder med sentrum som små tårn som stakk opp fra den ellers så flatbygde byen. Jeg gledet meg til endelig å være fremme.

Etter landing var det også en ganske lang taxetur frem til parkeringsplassen da vi ikke fikk tildelt plass ved en gate. Dette må være en av de lengste bussturene jeg har hatt noen gang. Jeg er sikker på at den varte minst ett kvarter, men man fikk jo se store deler av flyplassen. Det som overrasker meg er jo at siden vi kjørte så langt, hvorfor måtte vi også gå så langt for å komme til utgangen? Det virker ikke veldig logisk, men kanskje de ville at vi skulle gå forbi alle butikkene før vi gikk ut av terminalbygget.

Etter en lang spasertur kom jeg endelig frem til bagasjebåndet og fikk plukket opp bagasjen min. Der så jeg også denne paraplyen som hadde blitt sjekket inn. Kunne ikke den få blitt hjemme?

Mens jeg var på vei for å hente bagasjen sendte jeg en melding til limousinservicen som skulle hente meg på flyplassen. Skulle man først reise med stil, var jo dette en fin avslutning på turen. Med bagasjen i hånden gikk jeg til det avtalte stedet og ble hentet av en hyggelig mann med sin Chevrolet Suburban. Han viste meg inn i baksetet før han tok hånd om bagasjen i bagasjerommet. En flaske kaldt vann og noen sukkertøy var plassert frem for meg og jeg kan love dere at det er godt med noe å drikke etter lange gåturer i terminalbygget. På vei til Chicago hadde vi en hyggelig samtale og han tegnet og forklarte så godt han kunne om det vi så langs kjøreruten.

En veldig hyggelig tur og 25 minutter senere parkerte vi foran hotellet der jeg skulle tilbringe de neste syv nettene. Jeg betalte med kredittkortet og takket pent for turen. Så var min første reise i businessklasse over og nå skulle min Chicago-tur virkelig begynne.

Men det får bli en annen historie…