Alaska 2015 - En marginal omvei via Dubai, Tokyo og Chicago... - Mange bilder...

Tror vi var ok heldige med været. Var forøvrig en del regn men de dagene er det tatt lite bilder dårlig dere skånes for det

 

Ser ut som en fantastisk reise, i fantastisk natur!

Takk for turen! Man drømmer seg helt bort her man sitter og leser...

 

Helt klart en fantastisk tur. Og her har vi kun kommet igjennom første uke av tre
Så mer kommer plutselig!

 

Returen og dyrelivet

Etter dette ble det en natt til og så retur ut av parken med bussen. Vi møtte igjen disse to herrene vi møtte tidligere på bussholdeplassen og holdt praten gående en stund. Det var et herlig par, vi fikk et inntrykk av at de var et par tidligere og der fikk vi rett. Det forsøkte de ikke å holde det hemmelig. Men det var egentlig bare et sidespor, nevnte jeg at jeg er flink til slikt?

Det var nedbør på en del av turen så jeg så ikke helt frem til de fjellpassasjene som lå fremover. Når sjåføren i tillegg kjørte noe hurtigere enn den foregående turen vår, og i tillegg snakket om at årets skogbranner hadde tatt hele huset hans toppet det følelsen av at ting kan gå galt, for bratt var det og veien var ikke bred. Dette toppet med at vi møtte hva som føltes mest som en kø av busser hvor vi hver gang skulle passere på utsiden, gjorde dette til en spennende opplevelse. Mange har vel sett Top Gear i Sør-Amerika og kan forstå...











Det gikk jo bra og jeg fikk låne konas kamera med vidvinkel på et punkt, her ser vi at veien ikke var like skummel hele veien.



Vi fikk se en del dyr på veien også, bussene stoppet opp når sjåføren så noe spennende så vi fikk tatt en titt. En god del rein som ikke er fullt så spennende for noen som har kjørt nordover i Norge noen ganger, men var nok rimelig eksotisk for enkelte av amerikanerne på turen.







Alaskas nasjonalfugl så vi noen av, ptarmigan, en slags rype. Den stod bra lenge i veien og det syntes ikke på den som at bussen var i noen grad skummel selv om den fint nok kunne frest over den..



VI fikk også se to grizzlybjørner, noe som var nytt for oss og ganske spennende. De andre var ikke så lett å få tatt bilde av, men om ikke annet sier det litt om det skarpe synet til sjåførene som så disse. (Før noen poengterer, vi vet ikke hvor mange bjørner de ikke så som var i veikanten...)









Til slutt en ørn, den er tatt med telelinse i full fres så det ble ikke spesielt skarpt. Gøy var det uansett.

 

Avslutningen av Denali

Vi kom oss etter hvert ut av parken og fikk hentet leiebilen vår, til vår store glede på samme plass med like intakte vinduer Kjørte til en campsite rett ved parkens inngang for den siste natten før vi satte nesa nordover. Selv om Denali parken på en måte var hovedmålet med turen, var vi langt fra ferdig med å reise ennå. Et sted oppdaget jeg en av de mange fascinerende trær som jeg har nevnt før. Her har tydeligvis halve treet brent og resten har bare spiret videre til siden.



Når man reiser i Alaska så er det slike bjørnebokser over alt. Det er svært viktig at ingen bjørn får tak i menneskemat og assosierer mennesker med mat. Da har man startet en ond sirkel og dyret må avlives. Derfor har man satt opp slike bjørnebokser over alt. Det er metallbur som man legger alt som lukter inn i. Alt fra parfyme og toalettsaker til mat. Det er ikke låste , men har forskjellige greie mekanismer for å åpnes som ikke kan håndteres av en bjørn. Bjørnen kan fint lukte seg frem hit, men det hjelper så lite når maten er utilgjengelig.




Man får stadig påminnelser om at ville dyr er i området og at man ikke skal ta for lett på det. Dette skiltet han på inngangsdøra til resepsjonen ved campingplassen.




Neste morgen så vi noen som kikket voldsomt i en retning, og joda, der var de. Kan ikke ha vært mye er enn hundre meter, og med 300 mm telelinse var det ikke noe problem å ta et bilde. Litt mange trær i veien, men man skal være rimelig svaksynt om man ikke ser en elg der. Faktisk var det både elg-mor og to unger, det er litt verre å se..



Jeg nevnte tidligere geocaching. Vi driver med noe som heter geocaching, for de som ikke kjenner til konseptet er det i praksis en moderne form for orientering. Noen plasserer ut en gjenstand og en loggbok og andre skal finne den ved hjelp av GPS og notere seg inn i loggen. En stor del av poenget er å trekke oppmerksomhet til et spesielt sted eller punkt som har en betydning for vedkommende som plasserer ut noe ved dette punktet. Ofte ligger det historie bak, en det kan også være enklere ting som «denne plassen har en flott utsikt».

Før vi forlot Denali tenkte vi at vi skulle ta oss opp til toppen av Sugarloaf Mountain. En smal sak det, vi er jo unge og spreke! Kjørte til en fin parkeringsplass og tok beina fatt. Oppover bar det, og videre oppover. Bratt som fy! Vi fant den førte av to geocacher på veien oppover og satte kursen for den neste. Den ble også funnet, og da var vi jo såpass langt opp at det var en stor skam og snu. (Ref. fjellvettregler for ungdom) Vi kom oss etter hvert opp og utsikten var fantastisk! På et av de første bildene jeg tok fra Denali så vi et hotell, det samme hotellet ser vi på bildet her igjen, dog dnene gangen fra en noe annen vinkel.





Jeg er ikke spesielt glad i høyder, så det var kanskje enda verre å komme seg ned enn opp.. Når vi endelig kom ned igjen kunne vi se hvor vi hadde vært. Riktig, den lillefjellknasten i mitdten mellom alle trærna, helt på toppen. Hadde jeg lagt inn alle bildene i full oppløsning ville det vært mulig å zoome helt inn og se treet på bildet over. Men samtidig med 5mb per bilde ville ingen kunne fått lastet opp hele tråden innevrende år så da får dere heller ta meg på ordet

 

Tilbake mot Fairbanks, innom Nordpolen?

Vi satte fart nordover igjen og fant en liten by som heter Nenana. Vi stoppet innom her for å nappe med oss en ny geocache. Satmtidig så vi noe svært artig, denne bygningen! Her måtte vi jo bare stoppe og ta en titt. Free book exchange, bokbyttehuset?



Det var som skiltet proklamerte, masse bøker der inne, velg og vrak. I grunnen et fantastisk konsept. Det var forøvrig ubetjent, så om man er en langfingret bokorm er dette nok et fint sted å besøke. Ville nok derimot vakt oppsikt om en av de 378 beboerne i byen hadde mangedoblet sin boksamling over natta, men for en forbireisende dermot.. De kunne mesket seg i slitte pocketbøker til øynene ble både tørre og våte..

Når man kjørte ut herfra igjen fikk man en grei påminner om at det ikke er så mange byer av betydning her i Alaska, så dette er vel akkurat hva man trenger å vite når man svinger ut på veien.



Noe jeg la merke til var de enorme bobilene som var langs veiene, de er jo på størrelse med mindre norske hus! Og mange har en svær SUV på slep, type Suburban og Tahoe. Dessverre fikk jeg aldri tatt bilde av en slik, men så en parkert liten sak, som jeg knipset i forbifarta. Man tror fort de er parkert etterhverandre, men ser man litt nøyere så ser man at jeepen her henger bak bobilen med en solid kobling. Er jo for så vidt greit å ha med seg en bil på tur også. Tross alt ikke overalt (f.eks. en sving), man kommer frem med en 50 meter lang campingbil..





Vi kjørte videre og stoppet for å fiske med oss en ny geocache, her ble vi, spesielt jeg, litt for ivrige og kom uanende for nær et jordvepsebol. Det var en svært, svært dårlig ide, heldigvis så fortalte vepsen meg på en veldig effektiv og grei måte at jeg burde komme meg bort derfra veldig fort. Og det skulle ikke så veldig mange forsøk på overtaling før jeg tok hintet og kom meg vekk. Veldig fort. Så da kjørte vi videre med uforrettet sak, en ny historie og verkende arm og bein..

Fremme i Fairbanks fant vi vårt hotell, dette virket å være et vanlig bolighus med flere leiligheter som ble leid ut. Svært hyggelig dame som var der og tok oss imot, leiligheten så ut til å være ny og det var etter vår mening en veldig mye bedre deal enn det første hotellet. Vi trodde egentlig det var noe mystisk når de hadde så å si kun maks uttelling på alle reviews, men det var faktisk riktig.

Neste dag skulle vi bytte leiebil, vår Spark skulle tilbake til flyplassen og vi hadde leid en off-roader slik at vi kunne kjøre oppover Dalton Highway. Så å si alt man leier av bil i Alaksa så må man signere på at man ikke skal kjøre på disse «farlige» motorveiene. De sliter nok litt mer på bilene enn vanlige veier. Vi leide da en Ford Escape, eller Kuga som den heter i Norge. Denne var steindyr og siden vi skulle ha den i 96 timer måtte det planlegges litt, så vi ville hente den litt utpå dagen og tenkte å reise til nabobyen først. Den heter North Pole, og som nordboere måtte vi jo se dette. Nordpolen under polarsirkelen du liksom..

Byen var absolutt preget av at det skulle være julestemning hele året. Utover dette var det vel egentlig ikke så mye å si.











Vi dro og hentet bilen vår før vi skulle levere den andre av logistikkmessige årsaker. Begge på et sted, biler som aldri har møttes før og kanskje aldri møtes igjen..



PS. Når sant skal sies så hentet vi faktisk den røde bilen før vi reiste til Nordpolen, det var bare ikke planen, men vi ble litt forsinket på vei til Nordpolen slik som de fleste andre polfarere så... Da parkerte vi den rett bortenfor der vi hentet den, kjørte avgårde med Sparken og tilbake for å hente den nye flotte bilen. Måtte ta den gamle da vi ikke hadde ubegrenset med miles og det var knapt nok det vi trengte for å komme opp og ned igjen inkludert i leia.

Den var overraskende flott etter å ha kjør trundt i en billig billig bil i en liten uke. Den gamle ble levert på flyplassen. Her møtte vi også et av parene fra bryllupet, de var på vei hjem til Tyskland. Hadde dog fartet rundt i noen uker så var vel passe forsynt med backpackerlivet..

 

Herlig rapport og ser ut som en flott tur! Blir rent misunnelig her jeg sitter på en litt sliten brakke og ser utover en byggeplass. Blir nok Alaska-tur på unge lovende med tiden

 

Kan egentlig ikke gi noen god forklaring på det, men begge var vel facsinert av tanken på å kjøre så langt nord som det går an. Vi liker lange bilturer og kona ville til Alaska og oppleve noe langt utenom det vanlige.

Har kjørt KRS-BOO gjentatte ganger før og selv om en del av lanskapet er likt så var det en flott opplevelse.I tillegg har man de (få) stopp man gjør på veien. Stedene er ikke som i Nord-Norge etter min erfaring.

Det var nok også litt tilfeldig. Men klart at nordligste fastlandspunt fristet litt for en statistisk interessert person WOW-faktoren var helt tilstede. Dette er ulikt noe annet sted jeg har vært. Er riktignok ikke født fult så langt nord, men har bodd i Bodø og vært en del ganger i Kirkenes og par ganger i Tromsø. Disse to er alle "norske" byer slik man forventer det. Barrow er noe helt annet.

Se et reinsdyr langs veien og synes det er et mirakel er det som skiller nordboere som deg (og tildels meg) fra amerikanere

Du får smøre deg med litt tålodighet Ida, så komer det bilder fra begge deler i løpet av forhåpentligvis ikke så lenge, og da kan du ta en revurdering

 

Kan legge til her at jeg tok flyet til Barrow med mellomlanding i Cooldfoot.
Siste truck stop for Prudhoe.
Anledningen til at jeg tok Barrow var at jeg nå kunne huke av et land til på listen jeg vart nord Polarsirkelen.
Det jeg ikke likte med Barrow va alt søppel som var overalt.

 

Dessverre veldig typisk amerikansk.

 

Supert reisebrev! Takk for at du deler Eg er ikkje misunneleg éin plass, men minst sju(kt) Fint med bilete, ser ut som at turen var innhaldsrik

 

Når kommer neste oppdatering? Straks håper jeg, så føles det ikke like langt til pizzaen ankommer

 

Er forsåvidt enig, men føltes som at det var ekstra mye i Barrow.

 

Jeg vet ikke hvordan det så ut i Alaska, men en rundtur i sydvest USA er trist.

 

Sorry. Av eller annen grunn føler jeg at ferie egentlig bare er avspasering av oversiden før og etter ferien.. og om under 12 timer går nestformann tur avgårde, så sa rekker jeg nok å skrive litt mer

 

Så, mine venner, har jeg endelig fått ut fingeren og skrevet et stykke videre.
Tenker at nå skal jeg forsøke å poste en ny post hver dag for å holde tempo og trykket oppe slik at jeg til slutt endelig blir ferdig...
Det er som sagt ca 350 bilder så skal forsøke å holde postene på godt under 20 bilder hver, slik som foreslått fra en post tidligere, så det ikke blir helt håpløst å lese på en middlemådig linje.

Samtidig tenker jeg at en post om dagen gjør at det er en litt mindre krevende øvelse å følge med..

_______


Fairbanks – Deadhorse /Prudhoe Bay | Dalton Highway

Vi leverte den lille bilen og satt fart mot nord. Bilen vår var etter sigende spesielt utstyrt med det man måtte trenge for å komme seg oppover. I praksis var dette off-road dekk, et ekstra reservehjul pakket inni en sekk i bagasjerommet samt en boks med hva som fremstod som noe tilfeldig rot hentet fra et garasjegulv. Bl.a. var jekk og alt verktøy fra bilens bagasjerom tatt ut fra sine faste plasser under matta og lagt i denne boksen. Mitt umiddelbare inntrykk var at dette var gjort mer for å imponere de som leier bilen (Se, dette trenger du for å overleve denne bilturen), og mindre for at det faktisk gav noen mening å bruke halve bagasjen til denne europrisboksen full av skrot.. Og på toppen av dette fikk vi med en radio som vi kunne bruke til å høre på lastebilsjåførene prate sammen med. Antakeligvis er den også veldig kjekk om man trenger assistanse da store deler av området var uten mobildekning.

Veien var helt kurant og utsikten var upåklagelig. Ganske likt Norge på mange måter, men her var det ikke noen hus spredt rundt utover som vi har hjemme. Og så har vi stort sett mobildekning da..

Etter en liten stund kom vi til et lokalt trafikkproblem. Det var kolonnekjøring pga veiarbeid. Vi ble stående her en stund som første bil en sakte akkumulerende kø.



Veien fremover er ikke spesielt vanskelig å se på avstand, og forståelig nok, skal man bare nordover trenger man ikke gjøre det nevneverdig vanskelig Ingen hus å ta hensyn til heller..




Vi fikk også se et område hvor skogbrannene hadde herjet kort tid siden, og tilsynelatende fortsatt holdt på.








Det synes kanskje ikke så godt på bildene, men enorme området var utbrent her. Det var et ganske dramatisk syn, men dette er visst en del av naturen og man lar det bare skje, så lenge det ikke truer oljeledningen eller bebyggelsen er det lite som blir gjort for å stoppe det.

Det er flere typer vekster som gror i forskjellig tempo/"lag" etter brannene, først kommer «fire weed» som det kalles der. De vokser opp på skogbunnen der det har vært brann før noe annet, og vokser såpass tett at det blir et flott skue. Man skulle tro at det kalles fire weed fordi det ser ut som små flammer, men det er fordi det er det første som kommer etter en brann.

Vi ser noen av disse lilla sakene på bildet over, noen kjenner det nok igjen fra Norge også, her heter det geiterams og finnes overalt langs veier osv.

Videre oppover kom vi til en noe større elv enn de andre vi hadde passert, Yukonelven heter denne. Den skjærer igjennom hele Alaska og det finnes kun et sted hvor man kan passere, og det er denne lille brua her.




Videre oppover ser man hvorfor fire weed heter akkurat det. Her ser man et utbrent område hvor det har begynt å vokse opp igjen. Dessverre yter ikke min mobil rettferdighet til opplevelsen av å være på stedet, hverken her eller noe annet sted..




Vi har sett en del artige stedsnavn og dette viser litt hvor dårlig fantasi en del av oppdagelsesreisende har hatt.. Eller kanskje de bare var mer løsningsorienterte enn dagnes stedsnavnsutnevnere (Det er vel faktisk et ord...?)




Halvveis oppover finnes et punkt som heter Coldfoot. Dette er eneste bensinstasjon mellom Fairbanks og Prodhoe Bay og billig var det ikke her. Stedet har etter sigende fått sitt navn av at de oppdagelsesreisende som var på vei nordover mot gull (og grønne skoger sikkert) ofte snudde ikke langt herfra og ble værende her, med andre ord stedet for de med kalde føtter. Visstnok er det ingen permanente bosettere her, men det er et sted ikke langt unna hvor noen av arbeiderne bor. Dette stedet kommer vi til på returen.

Alle som har sett riktig Simpsons-episode kjenner igjen «a trucks truck»… Og dette så vi her, veldig artig.




Det var en kafé her som vi tenkte var kjekk for å få seg noe mat.



Dette var derimot noe av det mest innrøkte stedet jeg har noen gang vært og vi snudde tvert. Vi spaserte over plassen for å se på mulighetene for å slå opp telt i området her. Hele området virket egentlig lite fristende og vi fant ut at vi like gjerne kunne kjøre til neste campingplass.

Før vi dro fikk vi en ny påminner om at bjørner finnes her i området.



Ikke veldig langt nord var det en campingplass som passet fint. Vi fikk rigget opp 5-stjernern vår og alt var bare fryd og velstand, om man ser bort i fra mygg og slikt da vel og merke…

 

Takket være at noen av bildene her er tatt med et ordentlig kamera og noen med et mobilkamera har de forskjellige time stamps. Mobilbildene er lokaltid, mens kamera har vært på norsk tid. Konsekvensen av dette er selvfølgelig at rekkefølgen er helt feil og siden jeg har pushet ut litt her og litt der av rapporten finner jeg ut at bildene er feil først nå. Denne feilen har jeg heldigvis rettet på neste års rapport, altså sist sommer…

Uansett, vi hopper da litt tilbake i tid. Innimellom når man kjører på disse veiene ser man en støvsky, det man ikke vet er hvorvidt det er noe som kommer mot deg eller kjører foran deg. Det er heller ikke lett å se om det er en Polo eller et vogntog, men plutselig har man fasiten der!





De som har sett Ice Road Truckers vet at bilene bryter sammen omtrent hvert 20. sekund og vi fant også en slik på veien. Det er lite sannsynlig at denne uventede parkeringen skyldes snø og is, men hadde det vært på TV ville det nok være en eller annen svært urealistisk forklaring på dette, med for høy innlevelse fra fortelleren og dramatiske animasjoner om hvordan hele verden kunne eksplodert som følge av en rekke uheldige konsekvenser, heldigvis ble det ikke verre enn at lastebilen nå står med panseret åpent.



Veien er noe mer oversiktlig og forutsigbar enn veier i Norge selv om de i mange tilfeller holder samme kvalitet..



Vi kan også se veien og oljerøret går side ved side, her i et område hvor alt er utbrent. Det som er fascinerende er at oljerøret tåler skogbranner.



Her står vi på høyeste punktet på turen. Husker ikke navnet i farta, men det er nå så. Bilen skuer utover veien som skal fortæres snarlig.



Videre kommer vi frem til et merke som nok er langt mindre spennende for oss nordmenn enn det er for amerikanere. Polarsirkelen! Jeg som har kjørt noen ganger fra Sør- og Østlandet til Bodø har kjørt rett forbi dette merket noen ganger, men her måtte vi jo som gode turister ta et stopp og ta bilde.. For de som er spesielt interessert er det også en geocache gjemt et sted som synes på bildet.



Veien videre var noe vi i Norge hadde vært strålende fornøyd for å ha, litt bølgete men rett og asfaltert..



Vel fremme på campinglassen som nevnt over, så kunne man ikke unngå å se det flotte skiltet inne på toalettet. De som eventuelt får lingvistiske spasmer av å lese dette skiltet må bare overse det og telle til 10, eventuelt til 1000, om det hjelper. Det var jo tross alt på en utedass så hva kan man vel forvente seg..



Vi synes egentlig vi hadde gjort et bra valg av tidspunkt for å reise da vi i hovedsak hadde hatt fint vær. Dette skulle vise seg å snu i løpet av natta og neste morgen var det øspøs som møtte oss, da var det bare å pakke sammen og komme seg avgårde.




Det lettet litt etter hvert og det gav oss et flott skue med lave skyer mellom trærne.



Alle som liker utsikter og bilkjøring trives med fjellpasseringer. Her får man spennende kjøring, flott utsikt og veier med historier. Vi skulle på denne turen passere det grusomme Atiqun Pass som vi kjenner fra TV. Her er det bare de aller mest sinnssyke menneskene som passerer med dramatisk musikk og mye reklame. Vi forberede oss mentalt på en dramatisk kjøretur og satte i vei.



Et stykke oppover veien ser det ut som et utsiktspunkt, vi valgte her i dette været å avstå fra å gå ut av bilen. Det var rimelig grapsete og ikke spesielt trivelig utenfor bilen.



Mens vi kjørte oppover lurte vi på hvor den skumle veien var. Vi har kjørt en del rundt omkring, både fjellpass og kystveier som har hatt en høy «strammekaviarstjernefaktor» om jeg får si det slik.



Vi kommer over en kneik og her ser det faktisk ut til at det går nedover.. Snøskredfare kan nok være et problem om vinteren, men det var ingenting for oss å bekymre oss om her denne gangen.




Vi hadde, utrolig nok, kommet oss over hele fjellet og var nå på vei nedover igjen. Kjøreturen var helt upåklagelig og vi konkluderte her at denne veien ikke kunne måle seg med en god norsk «motorvei» og følgelig var alt dette tullet med radio, off-road dekk osv bare et show for å gjøre opplevelsen litt mer spennende for amerikanere som er vant til ca 1000 km rett strekke og en 4 graders sving som krever flere liv i timen og gir mareritt i tiår for de få promille som overlever..

 

Beware, there are bear! Hvor er geocachen da? Magnetisk nano på bolt i skiltstolpe? Fake kvist? Borrelås under skiltene rundt plattingen? Eller djevelsk; "henger i tre"...

 

Frister å ta en sånn tur. Barna må are bli litt eldre

 

Fake stein under plattingen om jeg ikke husker feil

De må i alle fall kunne sette pris på utsikt og natur om de skal få noe ut av dette.
Ellers kan de parkeres hos svigermor