Avixlo reiser på påskeferie til Mexico (Reisebrev nr. 11)

Prøvde du å bruke MPC i immigrasjon på IAD? Det tok bare 10min i fjor sommer mens vanlig kø så ut til å være 1 time +. Da var det også en transfer baggasje-innsjekk ved utgang fra baggasjehallen, men jeg vet ikke hvilke krav som ev. stilles for å kunne bruke den.

 

Takk for bra reisebrev sålangt. Jeg hadde vært dønn sliten etter det maratonet der

 

Det der har jeg aldri hørt om?

 

Mobile Passport Control, også omtalt i ESTA-tråden.

 

Skal fikse det før jeg ankommer ORD neste uke

 

Hvorfor reise til Panama med Copa?
Etter å ha kommet meg gjennom sikkerhetskontrollen i Washington D.C., tok jeg meg tid til å kjøpe noen postkort og sette meg ned for å skrive dem. Jeg kjente søvnen komme snikende, men holdt meg våken, boarding nærmet seg.


Copa Airlines boarder i grupper, og nå som jeg hadde byttet fra Skyteam (SAS) til Star Alliance (Copa), var jeg plutselig degradert til gruppe 5. Ikke at det gjorde så mye, jeg hadde sete 29F, og som en av de første i min gruppe kom jeg meg raskt om bord.


Knyttnevetesten? Jo takk, jeg måtte til pers. Det var merkbart mindre plass enn hos SAS. Da jeg forsøkte å legge ryggsekken i hattehyllen, ble jeg vennlig, men bestemt, bedt om å plassere den under setet foran. Plass spart for reisekofferter, altså. Mindre beinplass på meg.


Til min overraskelse hadde flyet faktisk skjermer, så da ble det en episode av The Big Bang Theory. En rolig og komfortabel start. Jeg småduppet deler av flyvningen, kikket ut av vinduet, og ble servert en Coca-Cola. Jeg spurte pent om mat også, og det ble møtt med et smil.


Frokost? Ja, det ble servert eggerøre og en slags skinkerull. Jeg tror det var to alternativer, men ærlig talt husker jeg ikke hva det andre var og heller ikke her fikk man noen meny i økonomiklasse. Jaja.




Vi landet rolig og pent i Panama – PTY, og kapteinen ønsket oss velkommen til Mellom-Amerika.

 

Du må lese jevnlig her på forumet. Alt som er nytt blir behørig omtalt her

 

Var noen uker GDL for et par år siden og besøkte venner. Kul by, med god mat og bra vibe.

Mener vi bodde i Americana-nabolaget. Som sagt veldig god mat generelt, men anbefaler å spise på Tacos Providencia om du får mulighet. Marriachi-band, Birria, Tortas Ahogadas og Tequila er fra Guadalajara/Jalisco området og må oppleves.

 

Ja har desverre vært litt dårlig på det i 25:/

 

PTY – Panama mellom to verdener: Lounge, stempel og en liten seier
Vi landet i Panama! For første gang i mitt liv satte jeg fot i Mellom-Amerika – nærmere bestemt på Tocumen International Airport, bedre kjent som PTY. Klokka var 13:16 lokal tid, noen minutter før rutetid. Copa-flyet mitt hadde ankommet den splitter nye terminalen.

Panamas flyplass er ganske logisk bygd opp: Gate 100–199 er Terminal 1, og 200 og oppover er Terminal 2. Oversiktlig og enkelt, akkurat sånn jeg liker det.

Telefonen min (Nokia XR20 som jeg mistenker jeg har rota med), derimot? Litt mindre samarbeidsvillig. Så mens jeg lette etter en ladestasjon, ble jeg møtt av en UNICEF-representant som snakket varmt om flyktninger på vei mot USA. Jeg takket høflig nei og svarte med noen refleksjoner rundt Europa og våre egne utfordringer.

Lounge eller ikke lounge – det er spørsmålet
Jeg fant etter hvert frem til Copa Club, men som Eurobonus Gull-medlem i SkyTeam (nå i møte med Star Alliance), var det lite hjelp å få. Null status hos Copa betyr ingen adgang = snufs. Men håpet var ikke ute! Ved siden av lå The Lounge PTY, drevet av SkyTeam og åpen døgnet rundt. Air France og KLM hadde tilgang til Copa sin og Air Europa hadde denne her, men for oss vanlige dødelige kostet inngang 42 USD. Med fem timers layover tenkte jeg det var verdt det.

42 dollar ga meg strøm, ro, mat, drikke, wifi og ikke minst: undersøkelsesgrunnlag til dere. Her var det QR-bestilling av to varmretter, og etter litt venting kom en hyggelig server og leverte en pastarett. Jeg fant meg en Fresca, tror det var første gang jeg smakte det. Forfriskende, lett søt og faktisk ganske god!

Litt kremet salat, suppe, dusjmuligheter og snacks gjorde det hele til et helt ok lounge-opphold. Ikke SAS Gold-nivå, men godt nok for en mellomlanding i tropene.

Operation: Panama-stempel
Etter å ha ladet batterier, både på mobilen og i kroppen, kom jeg på den egentlige planen: Stempel i passet! Ville jeg rekke det? Klokka sa ja.

Jeg pakket sammen sakene og gikk mot immigrasjonsområdet. På vei ned trappen ble jeg stoppet av en sikkerhetsvakt som spurte hvor jeg skulle. Jeg svarte med stolthet:

«Jeg vil ha stempel i passet. Jeg vil kunne si at jeg har vært i Panama, ikke bare mellomlandet.»

Han smilte litt, og sa at egentlig får man ikke forlate flyplassen med under fem timers layover, men at det var opp til immigrasjonsmyndighetene. Så jeg gikk.

Ved kontrollen var det nesten tomt. Jeg stilte meg opp, passet ble kikket på, og jeg gjentok ærendet mitt. Grensevakten lo litt, ba meg scanne fingrene og tomlene, stemplet passet mitt, og ønsket meg velkommen til Panama. Land nummer 24!

Etter en kort sikkerhetskontroll var jeg offisielt inne i landet.


Litt ekte Panama-luft
Utenfor takket jeg høflig nei til taxisjåfører som ville kjøre meg et sted på imponerende energisk spansk. Jeg tok bilder, pustet inn luften og sendte en melding til venninnen min i Costa Rica:

«Jeg er i Panama!»


Vi har tullet litt med at jeg alltid vil ut, mens hun selv foretrekker innsiden av flyplassene fordi jeg hadde kort layover. Nå hadde jeg beviset.

Fra utsiden kunne jeg se at det finnes to innganger: én for Terminal 1 og én for Terminal 2. Men når du først er innenfor sikkerhetskontrollen, kan du gå hele veien mellom terminalene, godt å vite.

Så ringte plutselig farfar via Messenger for å høre hvordan jeg hadde det. Og poff, der røk datakvoten min i Panama. Hehe.

Etter et kort, men ekte besøk i Panama, bar det inn igjen, gjennom sikkerhetskontrollen, og videre mot gate for Copa-flyet mitt til Guadalajara, som var gate 125 i terminal 1. Nå var jeg trøtt, sliten og mer enn klar for Mexico!

Fortsettelse følger

 

Fra luftens stillhet til taxiens lureri – en kveld i Guadalajara
Etter noen timer i loungens lune hjørne i Panama var det tid for siste etappe: Flyet til Guadalajara, mitt endelige reisemål.

Ombordstigningen startet… på spansk. De forsøkte å rope ut på både spansk og engelsk, men det virket som om engelsken ble droppet ganske raskt. Jeg skjønte ikke helt når min gruppe skulle gå om bord, kanskje jeg burde ha tatt det lynkurset i spansk likevel. Men inn på flyet kom jeg da!


Sete 27F denne gangen og det var tydelig at dette flyet var av eldre dato. Ingen skjerm i seteryggen, ikke noe underholdningssystem. Trist, men ikke uventet. Jeg puttet sekken under setet foran meg, for det hadde jeg lært fra forrige etappe. Så var det tid for den klassiske knyttnevetesten og den avslørte mindre plass enn tidligere. Fullt fly.


Han ved siden av meg forsøkte å slå av en prat, men jeg svarte ærlig:
"No hablo español"
Han smilte og vendte seg mot vennen sin. Det ble en rolig flytur.

Maten kom, jeg ba om nudler med kylling og grønnsaker, og tok en Cola ved siden av. En liten kake til dessert, men bildet jeg tok av maten ble… vel, ikke helt Instagram-verdig. Men maten var faktisk helt ok.

Papirarbeid og pasjon: Ankomst til Mexico
Før landing ble det delt ut tolldokumenter. På spansk. Jeg spurte flyvertinnen om de hadde engelsk versjon, men hun bare ristet på hodet. RIP. Jeg valgte å ikke fylle det ut og håpet på bedre tider på bakken.

Flyet landet, og Guadalajara glitret i mørket under innflyvningen. Byen virket enorm fra lufta. Jeg fikk en melding fra venninna mi, hun ønsket meg velkommen. Telefonen min hadde så vidt nok strøm til å få det med meg.

Etter landing gikk turen til immigrasjonen. Jeg forklarte reiseruten min til en ansatt, og ble geleidet forbi med et smil. Her var det langt kortere kø enn i Washington DC, og etter noen få minutter var stempelet i passet mitt på plass.

Land nr. 25 – Mexico!
Førsteinntrykk og første feilgrep
Men så skjedde det… klassiske turistfella.
Jeg var sliten. Virkelig trøtt. Skulle egentlig bestille Uber, men en kar spurte:
“Taxi, amigo?”
Jeg sa ja, uten å ha fått en pris på forhånd. Spurte flere ganger, men han bare smilte. Han vinket frem en annen som kjørte bilen, hjalp meg med kofferten og vi var på vei. Føreren var vennlig, men snakket lite engelsk.
Da vi kom frem? 5800 pesos, prøvde han seg på. Jeg sa nei. Aldri i livet.

Jeg viste han Uber-prisen på telefonen og etter en del diskusjon endte vi på rundt 2000 NOK. Jeg betalte, men sa klart og tydelig at jeg aldri kom til å ta taxi igjen. Han unnskyldte seg. Internett anbefaler at man melder fra til turistkontoret, men jeg har ikke gjort det enda.

Slutten på reisen – og begynnelsen på eventyret
Vel fremme ved Nora Hotel & Coliving, fikk jeg sjekket inn. Trøtt, sliten og skuffet, men lettet over å være fremme.
Jeg sendte en melding til venninna mi:
“Ikke regn med at jeg er oppegående før etter klokka 10.”
Og så? Zzzzz...
Eventyret i Mexico hadde begynt – med en smell, en stempling, en scam og et smil.

Disclaimer: Jeg har med Powerbank, men telefonen min er litt teit til tider