Sitter nå på flyet i 30000 fots høyde. Dessverre er Singapore Airlines så stingy på megabytesene at jeg ikke kan poste noen bilder før jeg er hjemme, så det får bli med en tekstlig rapport så lenge. Etter en uke i Singapore var det på tide å sette snuten hjemover. Den mystiske matroska-kofferten ble derfor pakket ut. Inni den var det nok en koffert. Inni den var det en bag. Grunnen til dette er for at min kone ville ha med seg alt mulig greier hjem fra Singapore, og vi har tross alt 120kg bagasje mellom oss. Etter å ha pakket alt ned i 5 koffert/bagger bar det ned til resepsjonen. Det ble en liten debatt om hvordan vi skulle komme oss til flyplassen siden vi hadde så fryktelig mye bagasje. Resepsjonsmannen mente vi måtte ha maxitaxi til nesten 60 SGD, men jeg mente dette fint fikk plass i en normal bil. Jeg har tross alt erfaring fra å kjøre en liten 1 liters opel corsa igjennom mesteparten av sentralaisa med 3 (tidvis 4) personer. Det er bare å pakke effektivt! Jeg ovrstyrte derfor resepsjonsmannen og bestilte en Grab som skulle kost 18 SGD. 2 Minutter seinere stod han utenfor, og umiddelbart sa han "no, that wont fit". Siden jeg ikke er en som gir meg så lett fant jeg ut at raskeste veien var å bare -vise- han at det gikk, så jeg starta med å stable kofferter baki. Etter å ha klart å tetrise inn 3 stykker baki øynet også han at dette ikke var så håpløst som han hadde trodd, og vi fikk putta resten i passasjersetet foran. Siden jeg hadde hatt tid til å gjøre litt research før hjemreiesen visste jeg at jeg måtte få sjåføren til å ta til venstre inn i lanen hvor det står "SIA FIRST CLASS" før terminalbygget. Det gikk smertefritt, og selv om vi var eneste personer der var det ikke mindre enn ti stykker som stod klare til å hjelpe til. Bilen ble lastet av på et blunk og vi ble geleidet inn i mottaksbygget hvor det var endel skranker. Alle var betjente, selv om vi var de eneste der. På ett tidspunkt var det 4 stykker bak disken som holdt på med å feste luggage tags, printe boardingkort osv. Hadde det ikke vært for at printeren deres jammet seg så hadde dette gått på få sekunder, men på grunn av de tekniske problemene var vi nok der i opptil 5 minutter før alt var på stell. Vi ble så geleidet videre inn i terminalbygget, hvor selve immigrasjonskontrollen var helautomatisk og tok rundt 10 sekunder. Etter å ha krysset over til den andre siden var vi plutselig midt i butikk-raden for hoi polloi. Heldigvis måtte vi bare holde pusten få meter + en rulletrapp før vi var ved inngangen til loungen. Han som sjekket oss inn droppet alt han holdt på med da han fikk sett vår store gyldne billett med invitasjon til "The Private Room" og fulgte oss hele veien inn igjennom den relativt store business-class delen, den litt mindre generiske first class delen, for å til slutt komme frem til vår midlertidige final destination - The Private Room. Førsteinntrykket var at dette var et par hakk over "kantina" utenfor i first class. Det var merkbart stillere, noe som nok kommer av at det var langt færre folk der. Vi hadde jo lest om dette og hadde ankommet sultne, så vi satte kursen rett mot spiseavdelingen. Servicen var upåklagelig, og etter få strakser hadde vi både meny og et glass med Dompa '09. Jeg starta med en burger, mens kona gikk for noe fiskegreier med ris. Maten kom passe fort, og burgeren min var bra selv om den var et par hakk mer fancy enn hva jeg drømmer om når jeg bestiller burger. Retten kona fikk derimot var ikke bra. Risen var hard, som om den hadde stått ute en lang stund og tørket inn. Vi var jo som sagt sultne, så hun bestilte hummeren, mens jeg bestilte assorted satay. Ingen av delene var spesielt bra. Min satay var så dårlig at jeg hadde vært relativt skuffet om det hadde blitt servert på økonomiklasse på flyet. Jeg valgte derfor å gå rett på desserten, mens fruen valgte å teste ut dim sumen, i håp om å finne noe som var bra. Min iskrem var fra Ben & jerrys, og var bra. Dim sumen var ikke bra og da kastet sjefen inn hånklet og vi valgte å heller gå for flytende føde frem til flyturen. De hadde tre dusjer, som i og for seg var bra. De hadde av en eller annen absurd grunn valgt å gå for hostell-løsningen når det gjelder dusjsåpe, noe som jekka hele dusjopplevlesen ned ca 12 hakk. Etter å ha fått av seg Business-class lounge-smusset man hadde fått på seg på vei inn (og som man dessverre osgå må få et nytt lag av på vei ut) bar det tilbake for mer flytende føde. Det kom plutselig en av bestningen bort og lurte på om vi ville bytte seter til de to i midten av flyet, da førsteklasse består av kun en rad med 1 - 2 - 1, og vi hadde fått et midtsete og et vindussete. Dette takket vi ja til og hun fikset nytt boardingkort for vindusplassen som ble flyttet. Da tiden nærmet seg var det ingen som sa i fra at vi skulle gå, og etter å ha forhørt oss var gaten runtd ti minutters gange unna. Det var rundt nå at tankene rundt hvor mye bedre det var på lufthansa begynte å virkelig slå rot. Ti minutter senere stod vi ved gate B6 og der var det til vår store forskrekkelse sikkerhestkø, uten fasttrack!? De har valgt å flytte sikkerhetskontrollen til gaten, uten å tenke på oss stakarsene som ikke har hat alkohol i hånda på over 10 minutter på dette tidspunktet. 5 minutter seiner hadde vi kommet oss igjennom sikkerhetskontrollen og var inne på selve gaten. Da boardingen hadde startet var det bare å gå ombord på flyet uten videre sermoni.
