Om jeg har plukket opp noe papiamento (det lokale kreolske språket som snakkes på ABC-øyene, Aruba, Bonaire og Curaco) de siste fem årene håper jeg tittelen oversetter til «Velkommen til Bonaire!». Avreisens time nærmer seg, og jeg tenkte å sette igang et mer eller mindre direkterapportert reisebrev, spredt over de neste ukene. Det blir på flyfronten lite ekstremt og ikke veldig champagnebrusende med følgende routing: OSL - EWR - SAS Plus - A330-300 EWR - BON - United - Economy Plus - B737-800 Reiserute; få omveier tillates så er fornøyd med å slippe unna med routing via New York Return blir det samme i revers. Men med noen netter på Manhattan, og hvis flaks kanskje en plus-grade til C på nattflyvning over dammen? Dette er sjette sommer på rad vi valfarter til denne lille øya helt i syd i karibien, rett nord for Venezuela. Huset vi leier er det samme, strategisk plassert med strand mot en av de mest kjente Dive Sitene, kalt «something special». En digresjon her er at en skulle tro navnet hentydet om at det var noe spesielt å se, men ifølge «legendene» var det her de lokale fiskerne ankret opp på kveldingen, sammenlignet dagens fangst og fortalte fiskeskrøner, alt mens de tyllet i seg sitt favoritt billig-rom av merket «Something Special». De fire først årene vi migrerte denne ruten var det utelukkende med KLM i eco. Det virket etterhvert som om de melket markedet hardt, og fire eco billetter lå tett opp mot 80k, og da er det nærliggende å se på alternativer. Så i fjor fikk KLM kun posisjonering til AMS, og vi tok TUI videre, deres star class eller hva det het, var et klart bedre alternativ og totalprisen kom ut lavere. I år tar vi sjansen på routing via USA og får tjent opp litt grunnpoeng på veien også. Håper dere vil være med på reise, selv om reisebrevet nok vil dreie seg mer om destinasjon og mindre om flyturen dit SAS kunne by på 13 kolli innsjekket bagasje, men vi reiser heldigvis lett! Planlegger å fylle på med anmeldelser av restauranter og severdigheter og betraktninger fra øylivet, noen skrøner om den lokale dykkehelten Capt. Don (RIP) og forhåpentligvis masse bilder, både over og under vann i løpet av ferden. Masha Danki!
Fantastisk reise, det blir kjekt å følge. Ha selv snust på øyer i "området" ... har egentlig alt for mange planer og alt for lite tid.
Ser flere kommentarer på at Bonaire er et ukjent reisemål så tenkte å gi en kjapp intro fra her jeg sitter i loungen på OSL og venter på boarding mot EWR Øya ligger i det sydlige Karibien, rett nord for Venezuela. Sammen med Aruba og Curaçao og et par andre øyer var Bonaire en del av de Nederlandske Antillene. Etter en folkeavstemming i 2010 endret status seg og Bonaire har nå status som en nederlandsk kommune med særstatus. Dette innebære blant annet at en ikke er med i Schengen og at en ikke bruker Euro som valuta. Faktisk er det U.S. dollares som er gangbar valuta. Navnet Bonaire stammer fra vinden som jevnt over blåser friskt over øya fra nordvest. Derav god-luft eller Bon-Aire. Den konstante vinden gjør det også levelig i varmen som ofte ligger rundt 32 grader i juli. I forhold til en del andre karibiske øyer savner Bonaire de lange kritthvite sandstrendene. Dette er trolig en av grunnen til at turismen er relativt begrenset sammenlignet med for eksempel nærliggende Aruba. Som en grov generalisering vil jeg dele inn turistene som kommer hit i tre hovedgrupper, dykkere, windsurfere og kitere. Dykkerne tiltrekkes av de relativt uberørte korallrevene, lette dykkeforhold med lite strøm og bølger, samt enkel tilgang til dykkesteder. Windsurferne og kiterne tiltrekkes av den jevne og påregnelig vinden. Hovedstaden på øya er byen med det klingende navnet Kralendijk. Jeg er litt usikker på uttale, men antar det krever minst dobbel halvstikk på tunga for å få det rett. Totalt bor det rundt 20.000 mennesker på øya, så det er sjeldent folksomt, unntaket er kanskje de få dagene et mega cruiseskip legger til kai, 5000 ekstra gjester merkes godt. På «båtdager» foretrekker vi ofte å henge ut «hjemme» i stedet for å dra på stranda. Som nevnt innledningsvis et det lokale språket Papiamento, i tillegg går engelsk og nederlandsk (for dem som behersker det). Et favorittord jeg har plukket opp på papiomento er «dushi» ordet bruket generelt til å beskrive alt son er bra, så kan oversettes med søt, fin, darling, kjære, babe, osv.
Innsjekk på OSL til USA var noe treig. Fire ledige skranker med to til eco og to til gold/Plus/biz. Vil anslå ca 50/50 fordeling i køene så ikke mye Priority å hente her. Etter en stund venting, hvor mesteparten av tiden gikk med på p prøve å fortelle ungene at det er ubehagelig å få en bagasjetralle i leggen, var det vår tur. Spørsmål ble stilt, svar ble avgitt, vi ble klarert og bagasje ble avlevert. Fast track gjennom sikkerhet derimot gikk unna som bare det, og etter en rask bunkring av essensielle varer på tax-free bunkring (les solkrem, snus og et par flasker rød burgund til å ha på hotellet) rakk vi en frokost i gullbula. Litt usikre på hvor mye tid en trengte gjennom passkontroll tuslet vi videre ca en time før avgang. På skjermen blinket «Boarding». Men, Vi hadde ikke trengt å stresse, passkontrollen hadde null kø, og boarding betød bare at vi fikk lov til å vente 20 minutter ved gaten. Vel ombord ble det mer venting, endelig kom captain speaking på intercommen og kunne melde om at det var et «mindre» teknisk problem som måtte fikses. Det lot seg heldigvis fikse og ca 30 minutter etter oppsatt rutetid fikk vi push-back fra gate. Venter på at Aeroflot skal lande, så er det full pinne! So long Norge! Stolen i Plus er helt grei med ok benplass og bredde. På en dagflight funker dette fint, men håper på oppgradering når vi skal fly tilbake over natten. Godkjent benplass, noe mindre blir ubehagelig Litt etter at vi hadde forsvunnet ut av norsk luftrom startet serveringen. Intet fancy å melde, men hyggelig CC som villig delte ut øl og rødvin(er). Vinnerstrategien her ombord er tydeligvis at en må laste opp med det en trenger av drikkevarer når en har sjansen. Strålende utsikt over Sognefjorden og Jostedalsbreen
Lunchvalg var enten potetmos, eller potetmos. Den første varianten av potetmos var med kylling, mens kandidat nummer to var med laks. Kylling bbq-saus og potetmos ble valgt. I tillegg til hovedrett av potetmos, vassen brokkoli, tam bbq-saus og et industrielt kyllingbryst fikk vi utdelt litt strandaskinke eller tilsvarende og en liten prinsesstärte til dessert. Intet minneverdig over måltidet. Ovennevnte bunkring av drikkevarer viste seg også å være unødvendig (men dog fortsatt strategisk) til maten var det mulig å få en ekstra Skinke til forrett Hovedrett, for odens skyld - kyllingen er den høyre av de grå klumpene Dessert, junior likte denne best og spiste hele Barnemeny: potetmos med kjøttbullar. Ekstra satirepoeng til SAS som sørger for at de under tolv også får utdelt kopp for det tilfelle ar de skulle ønske en kaffetår etter maten Mens vi spiste cruiset vi over Island og jeg kunne storkose meg med å titte ut over vilt uberørt landskap med isbreer, elvedeltaer og ildsprutende vulkaner (det siste der kan muligens være en overdrivelse). Islandsk elvespaghetti Underholdningssystemet fikk stort sett stå ubenyttet for min del, men legger merke til at musikkutvalget SAS kjører gjennom IFE systemet sitt suger lut. Kun åtte forskjellige valg med uidentifiserbart inneholdende spillelister basert på vide sjangere som «rock» «pop» osv. Dette er ikke mye å skryte av. Emirates for noen år siden kunne tilby en katalog med hundretalls album, herunder episk gode men relativt smale «Doolitle» av «Pixies»! Klarte akkurat å få sett den sydligste spissen av Grønland WIFI som visstnok skulle være tilgjengelig ombord klarte jeg heller aldri å koble opp. Heldigvis hadde jeg lastet opp telefonen med gromlåter, og fikk samtidig sjekket mine nye Sony hodetelefoner. Disse viste seg å være fantastisk gode, med en støyreduksjon jeg ikke har opplevd maken til tidligere. Eneste ankepunkt er at de var litt varme, så håper Sony introduserer Ear-Conditioning ved neste oppgradering. Rundt halvannen time før ankomst fikk vi et lite kaldt måltid til. Mer mat, helt ok sånn ca Disig innflygning til EWR
Ankomst til USA gikk forholdsvis greit, og vi møtte heldigvis ikke de verste køene. All bagasje ble samlet og vi tok en shuttlebuss bort til Marriott Newark. Jeg hadde pakket badetøy lett tilgjengelig og lovet ungene en tur i poolen når vi kom frem. Viste seg dessverre at hotellet ikke hadde noen pool, så her må jeg ha blingset når jeg booket. Heldigvis var det WIFI på rommet så døgnville unger ble stagget noe. Marriott Newark - utsikt fra rommet Det ble tidlig middag på hotellet, måtte selvsagt kjøre på med en burger. Burgeren var dessverre helt rå og kald i midten så måtte sende tilbake, og fikk etterhvert en ny som var var stekt. Burger, ser bra ut, neste versjon som ikke var kald bifftartar smakte også bra Det ble en tidlig kveld og alle våknet litt før fem neste morgen. Busset tilbake til EWR terminal C og ble møtt av et salig kaos. Vi hadde heldigvis god tid og fikk etterhvert sjekket oss inn, dumpet bagasje og gjennom Security. United tok seg betalt 40 dollares for den siste kofferten vår, selv om jeg trodde jeg som EBG skulle ha rett på en ekstra innsjekket kolli med *A, noen som vet hva fasit her er? Inne på terminalen fant vi oss en kafé og slo oss ned for frokost. Bestillingen måtte legges inn på ipads plassert på bordene, og etter masse mas frem og tilbake fikk vi endelig alt på plass for så å oppleve at kortleseren vi skulle betale i ikke funket. Mens vi prøvde å få hjelp til dette ble hele bestillingen slettet. Etter dette fikk vi kjeft av betjeningen som nektet å tro at systemet deres ikke funket og direkte uvennlig prøvde å ta bestilling manuelt. Når vi attpåtil ble irettesatt for være så håpløse at vi ikke oppga hva vi skulle ha i riktig rekkefølge hadde vi fått nok av stedet og pakket sammen sakene våre og stakk. Heldigvis fant fant vi en bedre cafe litt lenger ut på terminalen. Her fikk vi lastet opp med en skikkelig amerikansk frokost, og bra var det for serveringen United sto for på neste etappe var ikke mye å skryte av. Mer om dette senere. Klart for boarding
Avgang fra EWR ble mer spennende enn vanlig. Etter å ha forlatt terminalen svingte vi inn i en laaaang kø av fly som sto linet opp for avgang. Venter på tur Etter mye køståing var vi kommet til enden av rullebanen, og svingte til høyre inn på denne. Full pinne på motorene, og akselerasjon som vanlig for take-off. Men så, etter ca 400 meter kom bremsene på for fullt, og vi stoppet nesten før vi tok til venstre ut på en taxebane. Avgangen lastet ned fra Flightradar24 Kapteinen kom etter hvert på høyttaler og kunne forklare at et annet fly som skulle lande i parallell på rullebanene ved siden av hadde måttet avbryte landingen. Dette gjorde at vi fikk det han kalte «rejected takeoff», siden vi ellers ville kommet i konflikt med det andre flyet i luftrommet syd for rullebanene. Vi taxet derfor tilbake for nytt forsøk, denne gangen slapp vi heldigvis å stille oss bakerst i køen og kom oss i luften etter bare et par minutter. Endelig i lufta! Når det gjelder flighten med United har jeg endelig skjønt hva ordet Flyskam betyr: Skam over å ha betalt altfor mye for å sitte i et dårlig sete med United i 5 timer Skam over at junior på åtte, som første kommentar når han kommer om bord i balja utbryter «dette er det dårligste flyet jeg har fløyet på». (Her er det grunn til å kommentere at selv om han er åtte har han over 70 flights og 200.000 km i luften bak seg) Skam over familien ikke får bedre bevertning på fem timer enn et glass isbiter med daff cola og en kjeks Skam over å sitte på et fly som er så dårlig renholdt at toalettene fra første øyeblikk stinker som et kommunalt toalett som ble saldert ut av budsjetter for mange år siden Osv, osv… Oppsummert så er det ikke mye positivt å si om United og flight 1422 mellom EWR og BON, bortsett fra at vi kom oss frem til destinasjon ca. på rutetid og at de også hadde fått med bagasjen. Vi hadde bestilt Economy Plus billetter og dermed fått ekstra benplass, noe annet ekstra var det vanskelig å se, og fem timer i en gammal 737-800 fortonte seg som en evighet. IFE bestod av noen knøttsmå skjermer med relativt dårlig oppløsning hvor de kjørte åtte forskjellige filmer på repeat i forskjellige kanaler. På vei inn over Den Dominikanske Republikk Litt uti flighten kom det som skulle vise seg å være den eneste bevertningen vi fikk om bord, utdeling av ett stykk kjeks og drikke. Vel og merke ikke en hel boks med cola, gud forby, men et glass fylt til randen av isbiter med litt doven cola helt over. Bevertning Jeg har for så vidt forståelse for at om en betaler crap for flybilletter får en crap tilbake, men med billetter som lå på ca. 7000 kroner pr snute tur/retur på en flight på knappe fem timer så bør det være mulig å forvente litt mer? Uansett, selv om de ikke vil gi deg noe gratis å drikke bør det vel være mulig for CC å tusle gjennom kabinen med vogna å selge drikkevarer og snacks et par ganger på en såpass lang flight? Snart fremme Alle koffertene våre dukket etter hvert opp på båndet, og etter tollen ble vi møtt av en hyggelig fyr fra Caribe Car Rental. Litt papirarbeider senere var vi klare, og kjørte rett bort på supern for proviantering. Rundt tre på ettermiddagen svingte vi inn foran huset vi leier og ble mottatt av caretakeren som utdelte nøkler og oppdaterte oss på praktiske detaljer. Slitne og svette etter reisen var det godt å få på badetøyet og kjøle seg ned i havet, selv med 28 graders vann føltes det deilig forfriskende. Noen iskalde Coronas senere var også moralen vesentlig høynet.
Blir spennende å følge, reiste med familien til naboøyen Curacao i mai, da med KLM på business takket være et supertilbud med poeng
Her er bilder av huset vi leier, vi har imidlertid alt rotet til såpass med bagasjen vår at jeg har bøffet disse fra nettet, men de er representative, men tatt med vidvinkel så ser litt større ut en i virkeligheten, og litt mer wear and tear en det en ser. Ukeleie for 4 pax er ca 2300 USD nå i juli (lavsesongen). Stue og utendørs spisestue Uteområde Soverom 1 Soverom 2 Utendørs spisestue med utsikt mot horisonten Utendørs sittegruppe Bad Stue Fra brygga
