Brussels Airlines - Bedre på bakken enn i luften

I fotball har man uttrykket best uten ball. Hva man har i flyverden vites ikke, men min siste erfaring med Brussels Airlines var at 'joda, et flott flyselskap, helt til man går ombord'.

Med nye oppgaver på jobb byttes reising i Norden ut med reising til Afrika, nærmere bestemt Abidjan, Elfenbenskysten. Denne reisen fant sted i april og er allerede godt unnagjort, men ikke helt avsluttet. Mer om det senere.

Brussels Airlines er et selskap som ikke omtales så mye her inne, sett bort fra The Loft. Undertegnede skulle selvsagt vise litt moralsk ansvar ovenfor arbeidsgiver og tok på eget initiativ til takke med premium økonomi på utreisen, mens hjemreisen ble booket i biz. SVG-OSL-BRU-ABJ, ABJ-BRU-FRA-SVG.

I stafett er førsteetappe ofte ren transport, mens andreetappe ofte er lagets dårligste utøver. Av samme årsak lar jeg skildringene av SVG-OSL og OSL-BRU ligge og lar de respektive fantasiene deres se for seg hvordan 1D hos SK og 10C (eller noe) hos SN oppleves. Til ivrige lesere kan jeg heldigvis meddele at jeg har lært av mine feil, for de som husker fadesen i oktober, og at jeg denne gang hadde med passet da jeg skulle fly med SN.

Jeg ankom BRU mandag kveld og hadde booket med inn på Novotel for natten. Det var skrevet om en shuttlebuss, og alt jeg trengte å gjøre var å ta heisen ned på bakkenivå og finne busskurene ytterst til høyre og vente fem minutter. Bussen gikk som en klokke i henhold til tidstabellen og noen minutter senere stod jeg i resepsjonen på Novotel Brussels Airport.



Innsjekk gikk smartefritt og de ansatte var hyggelige. Dessverre er ikke hotellet ellers så mye å rope hurra for. Det er generelt utdatert, både inn- og utvendig, og for nesten 2,000,- natten kan man få meget mye flottere hoteller. Hotellet har likevel de fasilitetene jeg trengte og en time av kvelden ble tilbrakt på treningsrommet som hadde de nødvendige apparatene.

De som har bodd på Novotel minst en gang, kjenner igjen interiøret.



Jeg hoppet over frokosten, som heller ikke var inkludert, ettersom jeg hadde tilgang til lounge på grunn av gullkort. Premium økonomi-passasjerer hos SN har ikke gratis tilgang til lounge, men er så generøse at de tilbyr følgende 'When departing on Brussels Airlines operated flights the same day, you can have access to our lounges during off-peak hours for a fee of €39. Access is limited to 3 hours.'

Det reklameres for Widerøes nye rute mellom BGO og BRU.



Litt usikker på definisjonen av 'off-peak hours', men om det i praksis betyr når det ikke går mange fly samtidig er dette ganske verdiløst. For eksempel så går alle Afrika-flightene til SN innenfor rundt 2 timer mellom 10-12 på formiddagen.



The Loft, Brussels Airlines hoved-lounge i Brussel ligger i Schengen-delen i pir A. I det man kommer gjennom alle butikkene, ser tavlen med alle flightene og har valget mellom å gå til venstre mot de lavest nummererte gatene og til høyre til de høyeste numererte gatene tar man nærmest en 180 grader til høyre og følger rulletrappene opp til neste etasje. Scan, bip og bienvenue, vipps var man inne i det som er en av de bedre loungene i sitt segment, og av mange ansett som den beste Schengen-loungen som finnes.





Det var rimelig folketomt tidlig tirsdag morgen, men desto fredeligere og mer delikat i buffeten. Alt var omtrent urørt og det er både eggerøre, bacon, bønner i tomatsaus, og sist, men ikke minst, ferske croisanter og pain au chocolat'er. Alt i alt har man det man trenger og ønsker seg på The Loft. Det eneste jeg savner er at de hadde gjort litt mer ut av det med belgiske vafler og sjokolade.







Man har god utsikt fra loftet.

Etter at maten var fordøyd tok jeg turen bort i masasjestolene som er på høyresiden av loungen om man står ved inngangen. 15 gode minutter senere var stolen ferdig med en halvstøl siviløkonomi, dog ikke like bra som EVA sine i loungen i Bangkok.



Nok The Loft for denne gang, neste stop The Sunrise. For de som ikke kjenner The Sunrise er dette Brussels Airlines andre lounge på BRU. Denne er tiltenkt reisende til Afrika og er lokalisert i T-delen av flyplassen, som igrunn bare er en forlengelse av pir A. T-delen er non-schengen, men kan også brukes til schengen-flighter ved behov. Alle gatene har både A og T-gatenummer. De fleste som har reiset non-schengen fra BRU er sikkert kjent med at man da benytter B-piren som er den 'høyre' delen av flyplassen i det man kommer gjennom passkontrollen. Her går det meste av long-haul, og short-haul ex-schengen.



The Sunrise er nyoppusset og utvidet sammenlignet med tidligere. Ettersom passasjergrunnlaget denne skal dekke er langt mindre enn for The Loft er denne loungen en del mindre, og har noe lavere tjenestetilbud når det gjelder mat og drikke. Det var fortsatt frokostservering her rundt klokken 9, men de hadde også satt frem varmmat i form av Carbonade Flamande (belgisk variant af boeuf bourguignon). Tilbudet av mat og drikke var i alt godkjent, men ikke noe wow.




Loungen ligger fremme på hjørnet av denne piren og har dermet utsikt utover taksområdene/gates slik at man kan se en del av det som ruller inn og ut i løpet av dagen. Av fasiliteter finner man her, som på The Loft, både dusjer og soverom. Åpningstidene følger Afrika-rutene og loungen er kun åpen fra 8-13 om jeg ikke husker feil. Det er et fint tilskudd og yter god service å ha en lounge etter passkontroll slik at man slipper å tenke på kø her.



Skal man til Afrika med SN, brukes derimot T-piren. SN har i alt 18 destinasjoner Sub-Sahara, hvorav de fleste opereres i par hvor man har et teknisk stopp på veien til eller tilbake. For undertegnede skulle jeg ned på bakken i det som for meg er verdens kuleste hovedstadsnavn, Ouagadougou i Burkina Faso. Rutetiden til OUA er 6:20, mens flytiden er omtrent 5:30.

Bakkeproduktet til SN har vært bra, dog manglet det fast track på premium økonomi-billetter, men som dere skal få lese senere er premium økonomi hos SN med økonomi enn det er premium.

NB: Skal få lastet opp bilder fra mobilen straks.

 

Herlig start!

 

Rapporteres at den er greit i gang med bra belegg.
Diamond lounge for statuskunder (gamle SAS loungen til høyre i enden av gangen).
Hadde ikke fått med seg Eurobonus tilgang, men stolte på passsjerene…

 

Noe av det mest spennende med SN og BRU er som nevnt de mange destinasjonene til plasser som er annerledes enn det man ser på mange andre flyplasser og flyselskap. Dog er det av grunner som gjerne ikke nødvendigvis bare er positive.



Rutetiden helsevesen til ABJ er på gode 8 timer, men her virker det som at SN dessverre går på kompromiss med seg selv. Mer om det nedenfor.

SN har en mindre flåte med bredbuksfly, alle av typen A330-300, med til sammen tre forskjellige kabinutforminger. 1) Den nye 1-2-1/2-2-1, 2) Den gamle 1-2-1/2-1-2, 3) LH-varianten med 2-2-2 og Eurowings-dekor på flyet. Dette spiller først og fremst en rolle om man flyr foran, og jeg kan ikke se for meg at det er nevneverdig forskjell i PE og øko.



Flyet jeg skulle ta var i følge setekartet av den nye varianten og jeg var noe forundret da jeg så et Eurowings-dekorert fly ved gate, ikke at det skulle ha så mye å si for meg som satt i PE uansett.

Boardingprosessen til SN var rotete, ikke noe tydelig og forståelig køsystem for biz, *G, PE og øko, men man fikk til slutt orden i rekkene og kommet seg på flyet. Inne på flyet ser jeg fort at dette flyet har fått ny kabin med oppdatert biz-kabin og SNs ‘World famous’ onboard belgian bar.



PE er konfigurert med 2-3-2 seter i bredden og over 3 rader i lengden. Kabinen er for øvrig kun adskilt med gardiner bakover til økonomi, og man må bakover for å kunne bruke toalettene.



Basert på min reise er det man betaler for i premium økonomi hos SN plassen, og plassen alene. Selv hadde jeg booket venstre vindu på første rad og kabinen var ikke fullere enn at det i teorien var plass til et menneske per 2’er/3’er i flyet. Likevel har ikke SNs systemer noen sperre på å sette fremmede sammen. I mitt hode er det god kundeservice å spre passasjerene utover flyet slik at man slipper å sitte rett ved siden av hverandre så langt det lar seg gjøre. Selvfølgelig havnet jeg ved siden av flyets største menneske. Som for øvrig ikke så ut til å bry seg nevneverdig om å sitte ved siden av noen, til tross for at han kunne hatt en egen 3’er.



Et ITA-fly på vei inn/ut. Kanskje får man booket med dem før de er ute av ST (om EU gir LH grønt lys til oppkjøp)



Setene er helt standard uten noen ekstra gadets som det kunne vært. Selv om de er ganske nye, gjør fargevalget at de ser ganske utdaterte ut like vel. I setet ventet en pute av typen helt middels. Samme kvalitet som man får på feks nattflightene til LH fra nord-Afrika eller daglfight fra FRA-CAI med MS. Som det reklameres om for PE på nettsidene til SN fikk man også en vannflaske. Før avgang fikk man også utdelt et pledd. Så langt ingenting premium bortsett fra setet.





Så var det matserveringen da. SN reklamerer så fint med ‘Upgraded culinary Experiences’, så her er det bare å glede seg. Og det starter bra med varme håndklær, dette er jo faktisk premium. Videre kommer de rundt med en liten snack i form av tortilla chips med ostesmak. Det er jo greit nok, men jeg tar det også som et tegn på at maten ikke kommer med en gang. Samtidig kjører de en runde med drikkevognen og naive meg tenker ‘Brussels Airlines har mye øl på menyen i biz, man har tilgang til onboard bar i PE, så de har helt sikkert noe godt belgisk i tralla’. Neida. De kjører 2-in-1-tralle som betjener både PE og øko, så her var det kun halvkald Jupiler på boks. Det takket jeg nei takk til og tok heller litt cola servert i pappkrus.



Men selve maten da, den må være premium. Den er jo tross alt en oppgradert kulinarisk opplevelse, og det kan ikke være dårlig.

‘Chicken or beef?, sier flyvertinnen.
‘Eeh, chicken’, svarer jeg.

På null komma niks står et vassekte kvalitetsmåltid på bordet. Vi snakker hvit duk. Det er frisk salat. Det er rundstykke. Det er varm hovedrett. Og det var en type panna cotta til dessert. Det er porselen, metall og glass i serviset. De har til og med tryllet frem en iskald, belgisk kvalitetsøl. Til og med servert med enda en flaske vann.



Neida. Det er jo bare tull. Du hadde rett. Dette var for godt til å være sant. Det var jo et helt standard økonomimåltid med mat servert i plastbeger, plastbestikk og påfyll av cola i samme pappkrus. Og nei, det rundstykket er selvsagt ikke varmt.



Gud hjelpes hva de får servert bak gardin 2 om dette er et oppgradert måltid.

Min nye venn ‘big man’ viste ingen tegn til å flytte på seg. Norsk som jeg er, ble det til at jeg hoppet til 3’eren to rader bakover for å få litt plass for meg selv. Jeg merker at jeg har blitt for godt vant med biz de siste årene. Her var det noe mindre benplass enn på første rad, hvor min gode venn laget seg litt ekstra god plass til føttene. Er dette yay og nay?



Etter litt ble jeg tørst og gledet meg til en kald øl i Brussels Airlines egen onboard Belgias bar. Nå tror du sikkert at jeg skal skrive at jeg ble skuffet over det som møtte meg, og det har du helt rett i. Her var det satt frem diverse brus, juice og vann, samt litt ferdigpakket snack som stort sett var tørt. Drikkevarene var ikke engang ordentlig kalde. Likevel, påfyll av cola ble det og jeg måtte selvsagt ta en av hver snack.



IFE er ikke noe jeg som oftes bryr meg om. Stort sett flyr jeg på kveld/natt og har derfor lite behov for å se på film/serier. Nå var det derimot dagflight og trøtt var jeg ikke. Med de utdelte økonomi-ørepluggene begynte jeg å se på noe, men endte opp med å høre på podcast på telefonen. Makan til dårlig lyd er det lenge siden jeg har opplevd.



Flyturen varte og rakk og jeg begynte å bli klar for neste måltid. Brussels Airlines serverer nemlig to måltide på ruter over 7 timer. Vi nærmet oss OUA uten tegn til flyverter og flyvertinner, men i siste liten kom de rundt med trallen. Denne gangen var det ingen valg og alle fikk utdelt en porsjon av den isen de hadde ombord. For all del, jeg setter stor pris på is, men jeg forventet noe mat denne gangen. Ja ja, jeg slo meg til ro med at de kom med måltid to på den 1:20 vi hadde fra OUA til ABJ.

Flyplassen i OUA oste ‘velkommen til Afrika’. Dette må være en av de minste hovedstadsflyplassene jeg har sett og jeg selt litt med å identifisere hva som egentlig var terminalen. På bakken fikk jeg også mitt første møte med Air Cote d’Ivoire.



Jeg håper inderlig at dette ikke faktisk er vedlikeholdshangaren til Air Burkina.



På bakken i OUA gikk store deler av flyet av og svært få kom ombord. Jeg benyttet anledningen til en tyvtitt i biz-kabinen og fikk seg hva jeg hadde i vente til hjemreisen.



Interessant nok har SN valgt å installere seter med skjerm i seteryggen til tross for at det er bakerste rad. Nå er nok ikke en skjerm en stor kost i det store bildet, men det er da i det minste noen kroner spart å ikke ha den.



På vei på rullebanen og vi nærmet oss god syv timer ombord kjente jeg at sulten kom krypende og gledet meg til neste måltid. Tiden gikk og det kom ingen servering. Ikke en gang en runde med drikketrallen til de seg bryet med. Etter godt og vel åtte timer ombord landet vi endelig i ABJ og en slukøret nordmann ruslet skuffet av flyet for å entre land nummer 63(64 om Kosovo anerkjennes).

 

Herre min for noe dårlige greier.

 

Tabben generelt her er jo at den reisende automatisk vektlegger ordet Premium mens flyselskapet vektlegger ordet Økonomi.

 

Det er nok noe i det. Samtidig er flyselskapene flinke på å markedsføre det som mer premium enn det gjerne er. Dette er for øvrig min første opplevelse med long-haul PE og har ikke referansepunkt utover andre reisebrev fra IF. PE-produktet på tvers av selskapene er også det som virker til å variere mest i kvalitet.

 

Klart produktet blir oversolgt, samtidig så er det jo stor forskjell på PE som du sier. Plus med SK over dammen sammenlignet med DY og nå Norse, de 2 sistnevnte føles jo som en ran.

 

Immigrasjonen i Abidjan gikk knirkefritt. Jeg hadde ordnet e-visum på forhånd og tok turen via ''boden' i forkant av køen til immigrasjon for å få selve visumet klistret i passet. Fremme ved skranken hos grensekontrollen fremsto sjekken av gulfebervaksine som strengere enn innreisedokumentene, og et par fingeravtrykk senere var jeg stemplet inn.



Elfenbenskysten er i likhet med mange andre lavkostland glad i å lage jobber som ikke trengs. På toalettene stod det en person og holdt tørkerullen for gjestene og ved bagasjebåndet stod to sikkerhetsvakter og sjekket at man hadde passasjerdelen av bag-tagen og at den matchet bagasjen man plukket med seg.



Hotellmarkedet i Abidjan fremstår som fragmentert, med et gap hvor man vanligvis har midt-range. Det er mange hotell i øvre sjiktet og Accor-kjeden er meget godt representert med både Pullman, Mövenpick, Sofitel, Novotel. I tillegg bygges det et nytt 5-stjerners Novotel i byen, samt et stort Adagio Aparthotel rett ved siden av. For min del ble det Pullman i Le Plateau, som er byens businessdistrikt.


Hotellet er i en 12-16-etasjers blokk av noe utdatert stil. Inngangspartiet og resepsjonen er fint og flott, men rommene bærer preg av å ikke være spesielt nye. Jeg hadde booket rimeligste romkategori, et superior-rom på rundt 27 m2. Prisen per natt for disse ti nettene var på 2,400,- NOK, som også inkluderte frokost. På rommet var det en meget god seng, med meget gode dyner og puter. Det var en halvsofa i hjørnet og et bord med stol i et annet hjørne. Badet var helt greit, ikke spesielt stort, og var utstyrt med det nødvendige av amenities, inkludert slippers.



Sulten som jeg var dro jeg rett ned i restauranten for å spise middag denne kvelden, og naive meg som hadde forventninger om at Abidjan er rimelig by fikk litt bakoversveis av at buffetmiddagen kostet tilsvarende 450,- NOK. Det var et rikelig utvalg, men for min del fant jeg maten ikke spesielt bra, kun helt ok.

Byens bryggeri.



Jeg hadde ikke helt klart for meg hva jeg forventet av Abidjan, Afrikas 7.-9. største by (avhengig av hvem man spør), som by. Likevel var jeg på et vis positivt overrasket av hvor ordentlig det var, spesielt med tanke på infrastruktur. Le Plateau, hvor jeg bodde, var som hvilken som helst annen storby, om man ser bort fra Skandinavia/Vest-Europa. I løpet av oppholdet besøkte jeg også bydelene Marcory (hvor vi har kontor) og Cocody. Førstnevnte er mye mer fragmentert hvor kontoret vårt er en splite bygning, mens flere av nabobygningene er det man på norsk definerer som rønner med blikktak. Cocody på den andre siden er det fashonable strøket hvor man finner områder med eneboliger i gated comunities, ambasadene, de internasjonale skolene og der hvor expats med barn gjerne velger å bosette seg. Dette er også en del av byen hvor man har hager og som de lokale sier det 'that's where the mosquitos are'.



Matfronten i Abidjan er interessant. Først og fremst fordi de har et veldig diversifisert kjøkken. 2.5% av innbyggerne i byen er libanesere som har vært der i generasjoner. Dette er i mine øyne et spennende kjøkken og det er en god miks av libanesisk, tyrkisk, italiensk og fransk, i tillegg til mer lokale varianter. Det er lett å se at Frankrike har hatt interesser i Elfenbenskysten. Supermarkedene er Super U, Carrefour og Casino, på bankfronten er Societe General store, mens det ikke er noe problem å finne en Total-stasjon om man trenger drivstoff.

Det som også er interessant på matfronten er antallet high-end restauranter og restauranter med et prisnivå laaangt over hvermansen i Abidjan. Som med hoteller er det litt enten eller. Enten veldig rimelig, eller godt norske priser på mat og drikke. Som siviliøkonomi blir jeg alltid forundret av det som fremstår som et prisnivå laaangt over det som er bærekraftig målt mot lokal kjøpekraft. Spesielt i byer som ikke er veldig internasjonale eller dominert av en hær av expats. Abidjan har ikke en spesielt stor internasjonal tilstedeværelse og olje & gass-sektoren som jeg er en del av er i den store sammenhengen svært liten. Når lønnsnivået lokat er generelt lavt, med 5-15,000 NOK i måneden for kontorjobber (for mange vanlige jobber kan man ikke forvente mer enn toppen et par tusenlapper i måneden og 40% av innbyggerne i Abidjan lever under fattigdomsgrensen), så sliter jeg med å forstå hvordan ting i blant henger sammen. Men som en konfliktsky nordmann så aksepterer man det i det stille og spiser seg mett likevel.



Med 10 netter var jeg der over helgen. For å få helgen til å gå dro jeg og noen kollegaer til den gamle hovedstaden og kolonibyen Grand-Bassam. Dette var byen hvor franskmennene bodde før, mens som ingen lenger ville bo i etter frigjøringen. I dag er den på Unescos verdensarvliste og de husene som en gang var pompøse og lukseriøse er i dag slitte, forlatte hus som tildels minner mer om ruiner enn hus. Med litt fantasi klarer man likevel å se for seg hvordan det en gang var, og det er lett å forestille seg at de hadde den plassen de trengte den gang, både i hus og i hage.



På et av gatehjørnene finner man også de danske og svenske konsulatet.



Videre fra Grand-Bassam, hvor man for øvrig finner en del strandhoteller, dro vi til badebyen Assouinde. Nærmere bestemt til La Bahia Hotel for å tilbringe resten av dagen på stranden. Stranden her ser ikke like elegant ut grunnet det høye jerninholdet i jordsmonnet rundt om, som gjør at man får en rødbrun farge på både jord og sand. Det som likevel var slående var hvor finkornet sanden var, den føltes nesten som mel. Dette er nok den fineste sanden jeg noen gang har gått i, og det føltes i grunn ikke som sand.

Prisnivået har var mer hva man kunne forvente i Elfenbenskysten, til tross for at dette var en plass i stor grad kun for turister. For min egen del ble det reker i kokossaus med alloco (friterte plaintain-banan), hvilket var meget bra. Det ble også tid til en lokal øl og to.



Ellers gikk tiden i Abidjan med til jobb og jobbmiddager som ikke er alt for eksotisk, før jeg vendte snuten hjemover mot fedrelandet etter endt opphold. Neste tur blir en gang i sommer og da er målet å besøke landets hovedstad Yamoussoukro, her finner man blant annet verdens største kirke.

Stay tuned for hjemreisen i SN biz.

 

Det tikket mot hjemreise. Flighten fra ABJ-BRU, uten stop på veien siden den først kom fra OUA, var satt opp med den nye kabinen. Dessverre var alle singelsetene på høyresiden reservert da jeg gjorde min booking, så det ble 1F. Grunnen er at F-setene på oddetallsrader og D-setene på partallsrader er mer skjermet fra midtgangen enn motsatt. I tillegg blir rad 1 åpenbart servert først, slik at man også er fort ferdig til å sove.

Kabinen er lik som hos A330/40 hos LX, og har dermed troneseter. Disse kostet en god tusenlapp å reservere, men jeg var av den forståelse at disse er gratis 72 timer før avgang. Men den gang ei. Det virket ikke til at SN åpnet disse på noe tidspunkt, så det ble med 1F, enn så lenge.

Du tenker, dette går som smurt. Boom! In your face. På avreisedagen tikket det inn følgende epost fra Brussels Airlines.

Dear guest,

Please note that your flight LH5536 to Brussels will be operated by an aircraft that is operated with a cabin and livery of our sister company Eurowings, the previous owner of the aircraft, and, just like Brussels Airlines, member of Lufthansa Group.

You can rest assured that this aircraft meets our comfort standards. This means that you will be able to take a comfortable nap in a full flat bed with adjustable lumbar cushions. You will also receive our usual onboard catering offer, complemented with a selection of fine wines from top cellars. And of course, our Brussels Airlines flight attendants will as always be there to serve you with a smile.

Ja, det blir jo gøy. Dette flyet er installert med den ‘gode’, gamle Lufthansa-kabinen som er langt på overtid og en solid nedgradering med tanke på både kvalitet og privatliv. Men dette er åpenbart innenfor SNs ‘comfort standard’. Jaja, jeg sitter jo fortsatt på første rad, gjør jeg ikke? Nei, en eller annen fantastisk logikk hos SN gjør at jeg ved ny kabin med like mange seter nå plutselig sitter på 3H, heldigvis fortsatt adgang til midtgang.

Jeg innrømmer med en gang at jeg har blitt veldig godt vant og gjerne bortskjemt når det gjelder å fly, men jeg klarte bare ikke å la være å være ordentlig skuffet stort sett hele flyturen.

Fremme på ABJ hadde jeg gode tre timer til avgang. Det er interessant å se på forskjellene i denne verden. ABJ som huser flere mennesker enn Norge har en flyplass som knapt matcher min egen hjemmeflyplass, SVG, i størrelse med sine 2.3 mill passasjerer i 2023. ABJ betjenes per nå av 21 selskaper som flyr til 30 destinasjoner. Til Europa er det AF til CDG, SN til BRU og TK til IST.



Man slipper ikke inn på flyplassen før en gitt tid før avgang. Hva denne grensen er vet jeg ikke, men godt 3 timer var ikke noe problem. SN stenger for øvrig innsjekk 90 min før avgang, mens feks AF stenger innsjekk 120 minutter før avgang. Hele 5/6 skranker betjente ABj-BRU-flighten, også med egen biz/*G-skranke. Jeg vinket (et siste) farvel til kofferten og alle tingene mine og satte kursen mot avgangshallen. Flyplassen var helt uten køer, men en hel del mennesker som skulle sjekke dokumenter. Hele sels ganger måtte jeg vise noe fra ankomst til jeg var i avgangshallen.



Det er en lounge der, men jeg hadde ikke noen store forventninger til den. Jeg ble derimot positivt overrasket over både størrelsen på loungen og utvalget av mat. De byr også på en betjent bar, men utvalget her er ikke mer enn basic. Konklusjonen er at denne loungen er blant de bedre tredjepartsloungene jeg har besøkt.



Boarding var satt opp til å starte 90 minutter før avgang, men ettersom flyet kom in fra OUA hadde jeg på denne flighten full kontroll på når det var nødvendig å gå mot en av flyplassens 9 gater.

Prioritert boarding ble håndhevet og vi ble alle stuet inn i broen en del minutter før de slapp oss ombord på dette Eurowings-flyet.

 

Kabinen har fem rader á 2-2-2. I tillegg til å være lite private i utgangspunktet vender setene litt mot hverandre som gjør de enda mindre private. Det er generelt lite flater og lagringsplass til å legge ting på/i. Dette merkes spesielt godt når man reiser med ukjente, da pass, billetter, mobiler og diverse blir liggende litt oppi hverandre.



I setet lå det en middels ok pute, et tynt pledd og et amemity-kit. Sistnevnte var av bra kvalitet, med det vanlige innholdet som sovemaske, ørepropper, tannbørste etc. Det som manglet var en madrass, men setene har faktisk hardhetsregulering, så det gjør savnet mindre.



Før take-off ble det servert PDP. Flyvertinnen kom med et brett med et par varianter å velge mellom. Jeg gikk for den røde, som var god.



Det som er veldig bra hos SN er ølutvalget. Med åtte faste varianter, pluss rullerende spesialiteter, slår de alt annet på markedet på denne fronten. Jeg liker når flyselskapene anerkjenner sin egen kultur, så har scorer SN bra.



For å slå ihjel tiden fra taxing til måltid tenkte jeg for en gangs skyld å se på noe på skjermen, men til både min og min sidekvinnes skuffelse var e tomme for ordentlige headset. Hun hadde fått et som ikke virket og hos meg var det ikke engang delt ut noe. Det endte med at vi fikk hvert vårt økonomiheadset, som nevnt over er disse helt ubrukelige. Ordentlig svake greier.

Fikk aldri bruk for disse hodetelefontrekkene.



Det ble også ganske fort klart at en del av setene var i dårlig stand. Min sidekvinne slet noe voldsomt med å få justert setet og armlenet hennes var ikke helt i hakk slik at det ble skjevt. Jeg så flere som måtte får crewet til å manuelt legge setet til seng, noe som i mine øyne ikke skal skje. Det er på høy tid at SN får gjort noe med disse kabinene, for dette taper de helt sikkert passasjerer på.



Maten kom på brett. Forretten var ikke helt i min gate, så jeg spiste ikke så mye av den. Jeg var i utgangspunktet ikke så sulten, og på disse korte nattflightene er det ofte like greit å stå over maten for å få mer søvn. Jeg hadde spist litt på loungen og frokost får jeg meg uansett i BRU. Det er likevel noe i meg som føler jeg må oppleve det fulle produktet, inkludert hele måltidet.



Til maten valgte jeg en av sesongplaner. En blonde, som var frisk og fin. Som hovedrett tok jeg pasta, noe jeg sjelden velger. Ei heller denne var spesielt bra. Sausen ble too much og alt ble litt med ‘stuing’ en ravioli med saus. Jeg spiste halve retten for så å sluke desserten, som jeg stort sett alltid syns er gode.



Klar i LH F-pysjen ventet jeg tomodig på at de skulle komme å rydde av bordet slik at jeg kunne sove. Det virket ikke som crewet hadde dårlig tid. Jeg ventet over en halvtimes tid og var på det punktet at jeg nesten satte alt på gulvet i midtgangen slik at jeg kunne få lagt meg. På korte nattflighter tenker jeg det er essensielt at matserveringen går fort slik at man får mest mulig tid på øyet, også om man ikke velger express-servering.

Da jeg endelig kom meg i horisontalen sov jeg som en stein frem til vi skulle lande. I mellomtiden hadde crewet vært rundt i kabinen og delt ut den sedvanlige esken med belgisk konfekt til alle passasjerene som en takk for turen. Dette er igjen noe jeg synes SN gjør veldig bra. 12 biter av forskjellige slag som ligger på et par og tyve euro på taxfree. SN serverer også frokost på denne flighten, men den sov jeg forbi.



Vel fremme i Brussel ble det et gjensyn med The Loft for å spise frokost før det bar videre med SN til FRA. Jeg sov gjennom hele flighten, men jeg vil tro at det serveres frokost ombord her også.



I FRA gjentok jeg prossedyren med mat på loungen og soving på flighten hjem til Stavanger. Frokostserveringen til LH på disse flightene er ikke så mye å skrive hjem om uansett.

Vel fremme ved bagasjebåndet var jeg spent på om SVG klarer å følge opp priority-bagasje først. Båndet gikk runde etter runde helt til det stoppet. Ingen blå American Tourister-koffert å se denne gangen. Etter en kort samtale i skranken fikk jeg PIR-rapporten i hånden og tenkte ikke så mye mer på det.

Det gikk en dag, to dager, tre dager. På fjerde dagen ringte en fra WGH og lurte på hva jeg hadde i kofferten og kunne fortelle at den ikke var å finne i systemet noen plass. Lufthansa sendte også etterhvert en autogenert e-post om at de gjør ALT de kan for å finne den.

Det gikk to uker og fortsatt ingen koffert. Heldigvis har vi en hel del flotte forum-medlemmer, også på ‘innsiden’. Etter litt frem og tilbake på melding med @Bonsai har vi kommet frem til at en koffert som veldig godt passer med min har blitt destruert av customs i BRU/FRA av hyggienisle årsaker, med kommentar ‘wet bag n moldy’.

Jeg ble selvsagt litt overrasket over det, men lite man får gjort. Nå er jeg på 19. dagen uten koffert og det meste jeg hadde av klær til jobb og fritid. På lørdag blir det å sende claim til LH og skademelding til forsikringsselskapet for å fylle på klesskapet igjen. En hyggelig aktivitet for en som ikke er spesielt glad i å handle klær.

Alt i alt en mindre god opplevelse med SN. Det med kofferten er jo strengt tatt ikke deres feil. Neste gang blir det helt sikkert TK når jeg skal nedover. Her vet man at det blir 2-2-2, men en bedre variant enn hva man risikerer hos SN. I tillegg leverer TK langt bedre på maten. Et minus med SN er at flightene går så tidlig fra BRU at man ikke rekker ned med morgenflighten til LH fra SVG. Alternativet blir da en natt i OSL/CPH/BRU, mens med TK klarer man det uten overnatting. Hadde det ikke vært for at AF priser seg helt i en annen verden til ABJ hadde de nye A350- og 777-kabinene vært et meget bra alternativ. På et tidspunkt blir det nok til at jeg velger de også.

Kanskje i overkant negativt, men sånn blir det i blant. Bedre lykke neste gang!

 

Takk for rapport fra et ikke A4-sted!

 

Flott rapport!
Dessverre går ikke alltid alt bra, men du tar det iallfall med godt humør (virker det som).

Takk for turen!

 

Takk for veldig spennende (kanskje litt for spennende, for din egen del) rapport

 

Takk for fin og detaljrik rapport fra et for meg nokså ukjent sted i verden. Først leste jeg det som Abuja, hvor jeg har vært. Men Abidjan var jo noe helt annet. Og kanskje likevel ikke så helt forskjellig.

Synd med flybytter og koffert. Har nå alltid en sporingsdings i kofferten.

Regner med ny rapport fra neste tur med TK?

 

Ja, det blir helt sikkert nye skriverier fremover med TK i sommer og forhåpentligvis AF utover høsten. Kommer til å mikse det opp for å gjøre det mer interessant med mye reising. Kan også reise med Ethiopian (solid omvei, kan også fly ET inn fra NYC!), EgyptAir (står langt bak i køen), Kenya Airways (må bli etter 1. sept). Blir fort en gang i kvartalet eller noe fremover og det er mange finurlige ruter og til dels lugubre flyselskap man kan bruke.

 

Flott rapport, dyp og detaljert.

 

Takk for flott rapport. Skulle gjerne fløyet Brussels long haul biz før nye flyselskap dukker opp til høsten.

Konstaterer at Brussels slår SAS på ølutvalg, men at champagnen er nedgradert siden jeg var ombord sist.

Er det noen som vet om de differensierer med forskjellige typer basert på destinasjon eller liknende, på champagneutvalget?

Ellers takk for fin rapport. Jeg vil, som alltid tilbake til Afrika

 

Takk for fyldig rapport! Håper ikke jeg får samme flytypebytte som du endte opp med når jeg skal fly med dem i sommer.