Min reiseplanlegger foreslo Namibia da vi skulle til africa denne høsten, men vi landet på det mer "tradisjonelle" Tanzania og Zanzibar ... kanskje Namibia neste gang? Det ser og høres spennende ut ... Vi landet på Tanzania fordi min kone ønsket å se landet vi planla å bygge fabrikk og bosette oss i i 1985 ....slik ble det ikke, men jeg har vært der flere ganger.
Takk for mange fine tips! Jeg skulle ønske jeg hadde baller til å gjøre alt det du beskriver, men denne gang blir det kun en "forhåndsbefaring"! Jeg kommer tilbake om noen år og da forhåpentligvis med et større program. Takk så mye! Takk, det er veldig hyggelig å høre! Tusen takk, Kristian! Spennende historie, Eddie! Namibia kan anbefales på det varmeste. Tanzania har jeg ikke vært i enda. Jeg har alltid hatt stor respekt for de som tør pakke sammen og prøve noe helt nytt en periode i livet. Selv er jeg for glad i det enkle livet i Norge, så jeg holder meg til de korte turene ...
Windhoek #1 Det er et gammelt ordtak i Afrika. «Den som forstyrrer strutsen midt i frokosten, slipper å bekymre seg for alderdommen.» Jeg lot derfor strutsene konsentrere seg om sitt, mens jeg tuslet inn i restauranten for en bedre, namibisk frokost. Frokostserveringen var fra 0730 til 0900 og, som med middagen, inkludert i prisen. Frokostbuffeten hadde de fleste ingredienser man venter å finne på et ordinært hotell. Ferske rundstykker (eller «brätchen», som det heter i namibisk), kjøttpålegg, oster, frokostblandinger, oster, youghurt og frukt. Eggretter og bacon kunne bestilles av kokken. Blant kjøttpåleggene kunne man velge mellom sebra, kudu og oryx … Hvor var ribberullen og servelaten, liksom? Glassdørene til utomhusanlegget var åpnet opp. Med utsikt til den namibiske villmarka og de gressende oryxene noen meter unna, var frokost helt topp. Sebrasalami anbefales. Vertene var halvveis på jobb, mens de halvveis spiste frokost og underholdt personlige gjester. Litt underlig, men det funket! Ettersom de både bor og jobber på lodgen og er på jobb omtrent 24/7, blir det jo mer en livsstil enn en jobb. I praksis er det som å ha 20 gjester i ditt eget hus hver eneste dag. Riktignok hadde de god hjelp fra lokale arbeidere. Jeg slo av en liten prat med Stephan og spurte hvordan han hadde havnet her nede. Han fortalte at han for over ti år siden hadde vært på ferie her nede og forelsket seg i landet. Han drev da et par reisebyråer og et blad (?) hjemme i Tyskland. Sakte, men sikkert, hadde de bygget opp dette stedet her nede.
Windhoek #1 På min eneste fulle dag i Windhoek, hadde jeg bestilt «game drive» på et reservat i nærheten. På «Düerstenbrook Guestfarm» har de et enormt privat dyre- og naturreservat, hvor man kan bli med på ulike aktiviteter. En eldre, tysk herremann ved navn Gerhardt og undertegnede ble hentet av en av gårdens sjåfører og vist inn i en gammel haug av en Toyota pick-up. Gården lå 28 kilometer unna, inne i bushen, hvor brorparten av de 28 var på dårlige grusveier. Synet av et ødelagt bilbelte bekymret meg derfor noe. Heldigvis var det intakt på andre siden, så jeg flytta rumpa. Etter en drøy halvtime var vi framme, og det var fortsatt en times tid igjen til dagens første tur startet, så Gerhardt og jeg slang oss ned i resepsjonen og slappet av. Første tur var «Cats Unlimited», nemlig besøk hos to cheetah’er og besøk hos en leopard for mating. Å holde ville dyr fanget for å mate dem for turister er vel i utgangspunktet ikke noe som tiltaler meg sterkt, men samtidig har de det mye bedre i et slikt miljø, enn for eksempel i en dyrehage. De har stor plass å boltre seg på. Vi var to biler og vår sjåfør var ansvarlig for matingen. Han behandlet det ganske trivielt og kalte cheetah’ene for «hunder». Matet de med hånden og klappet de … Men man måtte aldri vende ryggen til dem! Som sikkert mange vet er disse verdens raskete dyr med en toppfart på 112 km/t. Som vanlig hadde jeg plassert meg på feil side av bilen. Aaarghh! FML!¤%»#¤ Vi kjørte videre til en annen innhegning. Leoparden derimot … Sjåføren hadde respekt for den. Det var en annen dans. Mer aggressiv og farlig. Personlig likte jeg leoparden mye bedre enn cheetah’ene. Førstnevnte er et utrolig vakkert dyr, md en utrolig flott pels og store, blå øyne, mens sistnevnte er tynne og hengslete. Sjåføren la kjøtt oppe i et tre, for å få leoparden til å klarte opp i treet. Litt sirkus over det hele, men, men. Igjen på feil side av bilen … FML!#%&¤
Veldig flott. Det finnes flere slike farmer og et annet sted der man kan komme tett innpå er CCF. http://cheetah.org/ Holder til ved Waterberg platue (Otjiwarongo) ca 3 timer bilkjøring fra Windhoek.
Windhoek #1 Etter en liten pause var vi i gang med tur nummer to, nemlig «Game drive». Vi var kun én bil denne gang og kun seks i bilen. Fire franskmenn, i tillegg til Gerhardt og meg. Man kan jo aldri være sikker på om man får se noe, så jeg skal innrømme at jeg var spent på om det ble noe gevinst. Vi humpet av gårde på steinete og støvete veier. Nesten umiddelbart traff vi på en sjiraff. En gammel herremann, som vandret alene, selv om mange andre sjiraffer lever i flokk. Ikke lenge etter traff vi på kudu og oryx. Vi kom opp på en høyde med et fantastisk utsyn til omgivelsene i stort sett alle retninger. Videre traff vi på et strutsepar, flere oryx’er, flere kuduer, en flokk gnuer og en liten sjakal. Etter en drøy time kom vi inn i neshornenes område. Spennende! Vi kjørte noen minutter og brått så vi konturene av et dyr bak buskene på vår venstre side. Et neshorn! Sjåføren stanset bilen og ba oss være tyst. Vi observerte dyrene i flere minutter og brått fikk vi se flere. Til slutt var det fire dyr som kom nærmere og nærmere. De observerte oss minst like mye som vi observerte dem. Turens høydepunkt! Neshornene er utrydningstruet grunnet fæl tjuvjakt etter hornene. Gården jeg besøkte markedsfører derfor ikke at denne familien på fire bor hos dem, verken på nett eller på gården. Vi ble også bedt om ikke å georeferere bilder av de med koordinater eller stedsnavn. Hvis krypskyttere finner ut hvor de er, kan de komme for å ta livet av dem og selge hornene. Utrolig flotte og enormt store. En fantastisk overraskelse! Vi kjørte videre og kom fram til et reservoar, hvor vi møtte flere sjiraffer og en flokk flodhester, som lå og koset seg i sjøen. Flodhestene holder seg i vannet om dagen, men kommer ut for å gresse når mørket faller på. De er ekstremt territorielle og aggressive. Vi fikk på forespørsel lov til å gå ut av bilen og ta de i litt nærmere øyesyn. Vi takket flodhestene for tiden og kjørte tilbake mot gården etter en ekstremt vellykket tur. Til tross for den midlertidige sjiraffblokaden kom vi oss ut. Sjiraffer er utrolig spesielle og vakre dyr, og det er flott å se deres galopp. Nesten som slow-motion. Alt i alt fikk se neshorn, flodhest, sjiraff, oryx, kudu, steinbok, struts, sjakal, gnu, vortesvin og flere større fugler. Kun sebraene glimret med sitt fravær!
Kanskje vi må ta en organisert InsideFlyer tur med deg som guide? Jeg stiller i alle fall! Ellers, som alltid @Herlov, ett glimrende reisebrev med masse fine bilder som trigger reiselysten noe så innmari!
Ingen problem, så lenger du overlever svorsk ;-) Har ingen tur planlagt dit før 2019, så ingen problem å klemme inn noen turer dit.
Jeg jobber for danske Maersk i norsk sektor med mange andre nasjonaliteter ombord, så svorsk er nesten morsmålet her ute Så det er ikke noe problem i alle fall!
Når Gerhard og jeg kom tilbake fra turen til dyre- og naturreservatet var det blitt tid for middag. Etter en rask dusj, hvor jeg passet på å bruke så lite vann som mulig (det var så vidt jeg hadde samvittighet til å dusje …), benket jeg meg i matsalen. Denne dagen var det spinat- og cappuchinosuppe, salat, kjøtt- og soppstuing (oryx og kudu) med ris og avslutning med ananas til dessert. Både suppa og gryta var veldig gode, men Stephan hadde vært litt hard med saltbøssa i gryta. Ananas til dessert var litt latskap, ettersom det tross alt var lørdag. En fet, namibisk kake hadde vært på sin plass! Etter middagen gikk ba jeg om en bekreftelse på at alt var i orden med min flyplass-transfer for den påfølgende dagen. Den var bestilt, men til feil tidspunkt, slik at bestillingen måtte endres. Det viste seg at det faste firmaet til Immanuel var helt fullbooket, så de måtte ty til plan B, som de ikke hadde mye erfaring med. Som Stephan sa: «Let’s hope he shows up …». Jeg trakk meg tilbake og kunne heldigvis konstatere at det foreløpig ikke var blitt behov for å ta til alarmen ...
Ja, jeg fikk inntrykk at det var mange som tilbød "game drive" rundt omkring, men du kjenner nok kvalitetene på de ulike stedene mye bedre enn meg. Takk for hyggelig tilbakemelding! Kanskje MegaDO 2018 burde gå til Windhoek? Takk, hyggelig at du liker reisebrevet! Takk for hyggelige ord! Ja, neshornene burde alle se! Så utrolig flotte dyr. Jeg ble overrasket over hvor gedigne de egentlig er. Takk for fin tilbakemelding.
Hosea Kutako International Airport Etter frokost og lunsj var det tid for å rydde ut av rommet og gjøre seg klar for turen tilbake til Cape Town. Det viste seg at sjåføren var til å stole på, og han dukket opp hele 30 minutter før avtalt tid. Stephan var imponert og endte opp med å ha en liten prat med han, for å forhøre seg om dette kunne være en mer fast ordning. Turen fra Immanuel Wilderness Lodge på nordsiden av byen til flyplassen på østsiden av byen tok ca. én time på ålreite veier. Også denne sjåføren hadde kommet flyttende fra nord for å skaffe seg arbeid. Han startet som lastebilsjåfør for en mølle, men startet så sin egen sjåførservice, og han hadde gjort det godt. Han hadde klart å ekspandere til tre biler og to ansatte, i tillegg til seg selv. Han funderte på en fjerde bil til neste år. En skikkelig gründer! Og en hyggelig kar med godt humør. Til omtrent alt jeg sa eller spurte om, svarte han bekreftende «YES, YES!» og lo. Jeg ble sluppet av utenfor avgangshallen (eller burde jeg si rommet … ), som ligger på samme nivå som ankomsthallen. Terminalbygget er kun i én etasje. Jeg hadde fått med meg at Qatar Airways starter ny rute mellom Doha og Windhoek denne høsten. Faktisk kun et par dager senere, og deler av avgangshallen var derfor tapetsert med den deilige Qatar-logoen. Faktisk hadde jeg overhørt Stephan og Sabine nevnte Qatar på nabobordet ved frokosten lørdag morgen. Ettersom jeg ikke akkurat snakker tysk flytende klarte jeg bare å fange opp bruddstykker av samtalen, men jeg tok en prat med Stephan litt senere. Jeg fortalte han at jeg hadde registrert at Qatar skulle starte flygninger til Windhoek og nevnte også at jeg hadde sett at de tidligere hadde en kampanje med priser helt nede i ca, 1000 euro FRA-WDH T/R. Han fortalte at han var begeistret og at Sabine hadde booket en tur hjem til Tyskland med de på første avgang fra Windhoek. Hun hadde betalt 19 000 namibiske dollar (ca. 0,6 mot norske kroner), mens Air Namibia (med en svært mye dårligere business-klasse) skulle ha 50 000 namibiske dollar for samme tur. Ikke et vanskelig valg! Det var kun et par folk foran meg i innsjekkingskøen, men dessverre ingen på jobb. Etter noen minutter dukket det opp en kart, som på effektivt vis fikk sjekket inn alle mann. Jeg spurte om lounge, men fikk beskjed om at Airlink dessverre ikke betalte for lounge. Sikkerhetskontrollen og immigrasjon var folketom og gikk radig unna. I sikkerhetskontrollen satt folk og halvsov, mens immigrasjon var mer opptatt av å prate i telefonen enn å jobbe. Vel framme i sikker sone var det relativt kurant å få oversikt over fasilitetene. En café//bistro/pub, en taxfree-butikk, to souvernirbutikker, to vekslekontorer, tax refund-kontor og en ubemannet bod med bøker. I tillegg den berømte Amushe-lounge, som det går gjetord om lang ut på slettene utenfor Windhoek. Man kunne bare forestille seg hva slags lekkerbiskener de serverte bak de hemmelighetsfulle dørene. That was it. Hele terminalen er vist i de to bildene nedenfor. Jeg kan tenke meg det blir bra pakket der når Air Namibia sin A330 har avgang til Frankfurt eller Qatar Airways sin B787 har avgang til Doha. Sild i tønne. På tarmac var det travelt. En stor Air Namibia (A330), to små Air Namibia (A319), en British Airways (Comair) B737 og en South African Airways A319. De aller fleste var på vei til Johannesburg virket som om. Alle flyene parkerte med baken mot terminalbygningen, antagelig for å slippe å bruke pushback når det var klart for avgang, antar jeg? Etter hvert dukket også min lille SA Airlink Embraer 135 opp.
Det var totalt fire gater og to utganger på Hosea Kutako. Og som vanlig i Afrika var ikke stedet underbemannet. På stort sett alt som var tilgjengelig av stoler satt det folk og halvsov. Det var flere som ikke gjorde et eneste arbeidsslag i løpet av de to timene jeg var i avgangshallen. Arbeidstrening i regi av lokale NAV? Ca. én time før oppsatt avgangstid dukket Embraeren opp. Det tar som kjent ikke lang tid å snu den maskinen, så allerede 45 minutter før avgangstid var det klart for boarding. Gatepersonalet tok seg ikke bryet med å endre informasjonsskjermene fra Johannesburg (som akkurat hadde dratt av gårde) til Cape Town når boarding startet. Det var dog det eneste flyet som gikk på den tiden, og kun ett fly igjen for dagen, som skulle gå tre timer senere, så det var lite rom for å gå feil. South African Airways (operated by SA Airlink) 8125 Hosea Kutako International Airport (WDH) - Cape Town International Airport (CPT) Søndag 25. september Avgang (rute): 1800 Ankomst (rute): 2005 Flytid (rute): 2:05 Flytype: Embraer 135 Sete: 2A (Økonomi) Boarding gikk unna i rekordfart, og jeg leverte igjen min kabinkoffert til «Skycheck» ved døra. Selvsagt et vanvittig mye bedre system enn å sjekke inn, ettersom man da også får utlevert kofferten ved døra når man har landet og slipper å stå og blomstre ved bagasjebåndene i ankomsthallen. Allerede 35 minutter før oppsatt avgangstid var det «boarding complete» og etter en rask sikkerhetsdemonstrasjon tok vi av 30 minutter før oppsatt rutetid. Flyvertinnen vår på denne turen var en ung, vennligsinnet afrikaner som slettes ikke hadde utseendet mot seg. Dreven dame, som tydeligvis hadde gjort dette flere tusen ganger før og nesten hadde et maskinpreg over rutinene. Hun snakket utrolig fort, nesten så det var vanskelig å oppfatte alt som ble sagt. Det er jo litt uheldig når man instruerer de som sitter ved nødutgang. Litt humpete etter avgang fra Windhoek ble det, men ikke mer enn at jeg slapp å bekymre meg for eventuelle manglende sikkerhetsrutiner i Airlink. Først skyet, før det klarnet opp etter en liten stund. Etter at skiltet med «fest setebelter» ble slukket klargjorde vår vertinne for servering. Det var samme utvalg som på turen fra Cape Town, altså kylling eller biff. Jeg valgte biff denne gangen for forandringens skyld. Retten bestod av store biffbiter med en saus og noe gnocci-aktig pasta på siden. Toppet med en stilk persille. Helt klart spiselig. Til dessert var det igjen en kladd sjokolademousse og en liten kjeks. På turen fra Cape Town hadde det blitt servert drikke sammen med utlevering av matboks. Denne gangen gjennomførte vertinnen først utleveringen av matbokser, før hun tok runde med drikkevogna. Jeg takket ja til en Diet Coke og på runde nummer to tok jeg en svart kaffe for å runde av. Turen foregikk uten de store begivenhetene og mørket begynte etter hvert å falle på, så det var heller ikke spesielt mye å se. Jeg slo meg til ro med en god bok. 45 minutter før oppsatt rutetid landet vi på Cape Town International Airport, hvor vi ble henvist til fjernparkering. Så fjernt som det var mulig å komme fra terminalen. Bussen stod imidlertid klar og etter noen minutters kjøring, inkludert en «stand off» med en B747 fra British Airways, ble vi droppet av ved immigrasjon. Ingen kø overhodet, og jeg var ute på under fem minutter. Svært effektivt. Namibia hadde vært veldig bra. Et overraskende godt utviklet og vakkert land, som dessverre for tiden lider litt under mangel på regn. Windhoek kan på det varmeste anbefales for de reiselystne som har lyst til å prøve Afrika og se litt annet enn de tradisjonelle destinasjonene i USA og Asia, men samtidig ikke ønsker å ta den helt ut med ryggsekk og jordgulv i Zambia eller Kongo. De innfødte i serviceindustrien er litt tilbakeholdne og sløser ikke med smilene, men praten sitter løst hvis man tar initiativet. Jeg blir nok nødt til å komme tilbake til Namibia med et litt mer omfattende program om noen år. Hvis man først er på disse kanter, er det en god anledning til å kombinere med den fantastiske byen Cape Town i Sør-Afrika.
Strålende rapport! Afrika står høyt på drømmelista mi - men foreløpig lavt på prioriteringslista. Må kanskje vurdere en omstrukturering her ;-)
Jeg har aldri vært i den delen av africa, men etter denne rapporten har jeg bedt om et opplegg for Namibia og Sør-Africa ... der kommer man vel med *A ....
