Dit pepper´n gror ...

Så var det ut på tur igjen, da. Sørover, denne gangen - vi gjør som alle fugler små de er og flyr til Afrika, om enn bare for en ukes tid.

Turen fikk en veldig fin start da vi ble hentet i Oslo sentrum i en flott Jaguar og kjørt til Gardermoen. Det har sine fordeler å skulle ut og fly i fremste kabinen med Swiss. På Gardermoen var det iskalde minus 17 grader, og Yr kunne love oss temperaturer nesten 50 grader varmere i Tanzania - så det å kle seg til reisen var for å si det mildt en utfordring!




Vel ombord aller fremst i flyet kunne vi strekke godt på beina og kose oss med bobler og Mikkeller i glasset, og grave oss ned i en boks med overraskende velsmakende lettrøkt kyllingbryst, hvete- og bønnesalat med gulbeter og rødbetkrem. Selv om boksen kan være litt klønete kan man jo ikke klage på slikt.





Vel fremme i Zürich sjekket vi inn på hotellet (Radisson Blu) uten å gå en meter utendørs, for deretter å finne veien - fortsatt uten å gå ut - ned til togstasjonen. Man kan jo ikke være i Sveits uten å kjøre tog, kan man vel? Toetasjers tog er jo fortsatt litt eksotisk for oss nordmenn, og slik ser det jo ut til å fortsette å være...





Men en rask, liten tur inn til sentrum fikk vi oss i alle fall. Et par glass vin på en vinbar, litt oliven og en rusletur i vinterkalde (men snø- og isfrie) handlegater og trange snirklegater i gamlebyen holdt i grunnen for oss, det meste var jo søndagsstengt uansett.



Dermed toget vi tilbake til flyplassen, der vi fant et spisested som fristet; Upperdeck. Og maten var forsåvidt helt ok, med sveitsisk bratwürst og burger med raclette-ost, men ikke spesielt mye å skrive hjem om. Madammen kunne for eksempel godt tenke seg burgerbrød som IKKE var ristet til det var hardt nok til at det kunne brukes til å slå inn spiker med.

 

Nå er du vel snart på vei hjem, men god tur!

 

Nei, fremdeles noen dager igjen. Drar hjem på søndag

 

Akkurat i tide til øl&flybonus!

 

Klart @jgroneng er med på det! Han har jo lobbet hardt for å få det på den riktige dato

 

Etter en tidlig kveld var det grytidlig opp neste morgen, og nå var det virkelig en fordel med innendørs undergang til flyplassen, for jakker og ullgenser kunne plasseres nederst i kofferten uten fare for kuldesjokk på vei til innsjekking. Vel innenfor både sikkerhetssjekk og passkontroll fant vi toget til terminal E og førsteklasseloungen, der vi nok var dagens første gjester.







Loungen var virkelig lekker, med behagelige (!) stoler og sofaer, og egen veranda med utsikt mot rullebanen. Tidlig på morgenen som det var ble restauranten første stopp, og vi plukket oss ut «Swiss» frokost med croissant med speilegg, bacon og spinat, og Eggs Benedict. Begge deler servert på gode, varme tallerkner, og absolutt perfekt som frokost.




Selv om det var tidlig på dagen, måtte vi jo prøve litt fra det fantastiske vinskapet ved inngangen også, og madammen var godt fornøyd med en RL Legras og en Claude Baron champagne etter frokosten. Sjefen sjøl gikk for å teste et par sveitsisk Pinot Noir, noe han mente var et godt valg.





Loungen hadde selvfølgelig også dusj, og både dusj og toaletter var behagelige, stilige og rene. Denne gangen kom vi jo rett fra morgentoalettet på hotellet, så behovet for å teste nevnte dusjer var ikke så stort - men bare vent til hjemturen, etter en dags reise til flyplassen, en natt på flyet og flere timer til flyet hjem!



Da det begynte å nærme seg boarding, pakket vi oss sammen og labbet trøstig avgårde. Damen som hadde sjekket oss inn i loungen hadde jo sagt at det var en gate som var nærmest rett nedenfor loungen, så det skulle jo gå greit. Bortsett fra at da vi kom ned, så var den gaten full av folk som skulle til Miami - og slett ikke til Dar es Salaam. Dermed måtte vi begynne å lete etter en tavle som kunne fortelle oss noe om hvilken gate vi skulle ha vært ved - men her var det jammen langt mellom infotavlene! Men heldigvis - lykken er noen ganger bedre enn forstanden - viste det seg at vi vandret i riktig retning, og helt ytterst, ned en trapp, fant vi endelig riktig gate. Der stod det at boarding skulle begynne for tjue minutter siden, uten at noen som jobbet der så ut til å ha reflektert så mye over det, så der stod vi da, alle sammen, og ventet. Og akkurat DET skulle vise seg å bli et gjentakende tema på reisen sørover...

 

Swiss sin førsteklasse er absolutt stilig - rene linjer, mørke seter, lyst treverk og hvite vegger og tak. Vi hadde valgt vindusseter, noe som betyr at vi satt på hver vår rad - til diverse innsjekkingspersonale og flyvertinners frustrasjon. Men utsikten over alpene rett etter take off var mer enn nok til å bekrefte valget - og med bare én annen passasjer på førsteklasse er det jo alltids mulig å flytte seg omkring om man vil.





Før take off fikk vi servert varme, ristede nøtter med salt og persille, og noen romslige glass champagne - en helt utmerket Laurent-Perrier Grand Siècle. Madammen valgte å fortsette med samme da vi var i lufta, mens sjefen sjøl nok en gang meldte overgang til sveitsisk Pinot Noir, en Maganoir Auberson 2016. Oppmerksomme og snille flyvertinner sørget for at det ikke rakk å bli tomt i glassene, og dermed var det bare å skifte til pysj og slappe av.





Utsikt over alpene fikk vi også.



Ettersom det kun var 3 passasjerer på første klasse, kunne vi få maten akkurat når vi selv ville. Med frokosten fra loungen meget friskt i minne føltes det helt greit å vente et par timer. Swiss har muligheten for å få «besøk» ved eget sete, der en gjest kan sitte på fotskammelen med eget belte og det hele - men mye behagelig var det i grunnen ikke. Så da tiden kom til mat spurte vi om vi ikke kunne få lov til å flytte oss over til et par midtseter og spise der - noe som var helt i orden, og antakelig like praktisk for dem også.



Til forretten hadde madammen plukket ut en sveitsisk vin, Chasselas 2017 fra Steiner i Shcernelz, en ganske lett og frisk hvitvin. Sjefen sjøl visste hvor han ville, og gikk for en sveitsisk Pinot Noir, Maganoir Auberson 2016 fra Auberson & Fils ved Biel. En nydelig Pinot Noir med smak av mørke bær, pepper og mørk sjokolade. Forrettene på Swiss kommer på en egen tralle, og man kan altså plukke så mye man ønsker seg. For å variere litt forsøkte vi å velge litt forskjellig, og madammen valgte en krabbesalat med eple og selleri, osteruller (som faktisk var ruller av ost, med litt ost i) og en liten smak av den delikate røkte laksen servert med sitron og rømme. Krabbesalaten kan absolutt anbefales, men osterullene ville nok fungert bedre som snack til en drink enn som forrett. Laksen var forsåvidt fin, men nordmenn og laks... Sjefen sjøl måtte visst også prøve laksen, med nogenlunde samme konklusjon. I tillegg kastet han seg over spekematen - et par typer pølser, litt fin spekeskinke og gravet kjøtt. Og slik mat treffer jo som regel blink i hans verden.






Til hovedrett valgte sjefen sjøl kyllingfilet og croquette med bjørnebærsaus, risotto på bokhvete, kremet savoykål og perleløk, og rapporterte at det var helt ok med unntak av grønnsakene (gulrøtter og rosenkål) som noen hadde tatt livet av med alt for langvarmebehandling - og den sveitsiske Pinot Noiren var faktisk så god at han ikke hadde noen innvendinger mot å la den slå følge. Madammen meldte overgang til en Chablis Premier Cru Sécher 2013 fra Joseph Drouhin og valgte dagens fiskefilet, kveite, med hvitvinssaus og en absolutt velsmakende stuing av potet og purreløk. Så langt, så godt - men så hadde altså noen funnet ut at fisken også trengte grønnsaker - de samme gulrøttene og rosenkålen. Vi skjønner forsåvidt behovet for å få det til å se friskere ut, men resultatet var at det som så ganske kjedelig ut (fisk og stuing) smakte godt, mens grønnsakene fikk ligge i fred...




Etter maten klarte vi ikke å dy oss for å smake på litt ost, og ble presentert for et fat med to fjelloster, en blåmuggost og en mild, hvit, myk ost med trøffel basert på kumelk. I glasset havnet det en 20 år gammel Grahams tawny. Alt sammen var godt, men nå var vi så mette at vi holdt på å sprekke!







Etter maten var det god tid til en liten blund før mellomlandingen, og sjefen sjøl fikk sneket seg til en oppredd seng i et ledig sete - midt på blanke ettermiddagen. Madammen satte på en småkjedelig SCI-fi-film, og sovnet før hun egentlig hadde fått med seg hva plottet skulle være.



Noen timer senere hadde vi en mellomlanding i Nairobi, der flyet skulle stå på bakken en times tid mens det fikk nye forsyninger og ble sjekket ut. Imidlertid viste det seg at det var litt mer å fikse på enn først antatt, så vi ble stående en god time ekstra - og madammen rakk faktisk å få sett hele den filmen hun hadde sovnet fra i første forsøk. Mot slutten av oppholdet kjente nok også flyvertinnene litt på forsinkelsen, for selv om det egentlig ikke var helt innafor å servere alkohol på bakken lukket de gardinene og skjenket champagne til madammen og rødvin til sjefen sjøl.



En liten flytur senere stod flyet omsider på bakken i Dar es Salaam, og her skulle vi få vår andre leksjon i hvor mye tålmodighet man må pakke med seg på reisen. Ettersom vi ikke hadde tatt oss tid til å reise til Sverige i ens ærend for å skaffe visum, måtte vi kjøpe visum ved passkontrollen. Dette skulle være rimelig standard greier, med 50 USD pr pers, men for nordmenn med hang til effektivisering var prosessen for å få visum et studium i tålmodighet og køståing. Først én kø, til en fyr som tittet på passene og søknadsskjemaet og sendte oss videre til en kø i luke 3. Der var det en som tittet på passene, tok fingeravtrykk og skrev sakte på en pc. Han sendte oss videre til en kø i luke 10, der en fyr tittet - relativt kjapt, tross alt - på både pass og søknad, før han sendte oss videre til betalingsluken der vi leverte fra oss pass, søknad og penger. Deretter ble vi sendt til et område (og det ble presisert at det ikke var en kø - antakelig fordi rekkefølgen på behandlingen var litt tilfeldig) der vi skulle vente på ferdig visum. Passene våre (og alle andres) ble hentet fra samme luke av en fyr med enkel uniform - antakelig visergutt light - og levert i neste luke, ca 1 meter lengre borte. Det var tross alt en vegg imellom. En meget overordnet-utseende fyr med ekstra pynt på uniformen plukket med ujevne mellomrom opp ferdige pass fra en tredje luke, og ropte opp de heldige vinnerne. Hele prosessen tok vel nesten halvannen time, og den eneste luka vi aldri trengte å bry oss om var selve passkontrollen - de hadde nok tatt kvelden.


Vel ute av tollen ble vi plukket opp av sjåføren fra hotellet vårt (Hotell Serena) og kjørt gjennom nesten folke- og biltomme gater til hotellet. Det var heeeelt ok å komme frem, sjekke inn og få lagt seg på en seng i et passelig kaldt rom!

 

Haha.. Har liknende opplevelse fra vår tur til Zimbabwe /Zambia /Botswana.. Tok riktignok ikke så brutalt lang tid, men effektiviteten og systemoppsettet er noe av det samme andre steder... En haug med skranker for noe man skulle kunne tro var en enkel jobb for en person.

Takk for turen så langt

 

Det der så sykt behagelig ut! Jeg mangler bare noen hundre tusen poeng nå

 

Regner med du mener Swiss loungen og/eller Swiss i luften, og ikke immigration inn i Tanzania

(med du får ikke Swiss first med EB poeng)

 

Dar es Salaam er varmt for oss kuldevante nordboere. Etter en bedre frokost på hotellet gjorde vi et lite forsøk på å gå en tur og se oss om, men med en temperaturforskjell på nærmere 50 grader fra Gardermoen ble det en heller kort tur - ned til sjøen, der vi observerte at joda, det fantes et fiskemarked for de lokale nedenfor veien, og så opp igjen til hotellet. Det skal selvfølgelig også nevnes at vi hadde undersøkt litt på forhånd, og det var nok kanskje ikke så veldig mye annet som stod på lista over «må se når man er i Dar». Dermed ble det en rolig dag på hotellet for vår del, og det var kanskje like greit sånn i starten av ferien.



Etter en enkel lunsj med sandwich og pommes frites testet vi solsengene ved bassengkanten og drakk drinker vi aldri hadde prøvd før, og til middagen booket vi bord på hotellets restaurant, Jahazi.




Restauranten fortjener en aldri så liten beskrivelse. Det er nemlig litt vanskelig å avgjøre om den er stilig eller fullstendig grell. Veggene er gule, og taket er sjøgrønt. Langs veggene er det innfeldte nisjer malt i samme farge som taket, innrammet i mørkt treverk og utstyrt med diverse bilder og pyntegjenstander. Mest slående er kanskje likevel de gule søylene i rommet, som er dekorert med en slags tagger - antakelig for å minne om palmestammer eller kongler. Mest av alt tror jeg vel kanskje de må virke usannsynlig fristende som klatregrep for små barnehender. Alt i alt er rommet ganske «høylydt» i sin dekor, som vel må sies å være arabisk-inspirert. Men som sagt er det litt vanskelig å avgjør om det egentlig er helt grusomt eller egentlig ganske fint, for på ett eller annet mystisk vis harmonerer det hele likevel.



Det er vel ikke sikkert det var HELT nødvendig å booke bord, for da vi ankom restauranten var det bare ett annet bord med gjester - og selv om det kom noen flere på plass i løpet av kvelden, var det absolutt ikke fullt. Jahazi er en sjømatrestaurant, så her var det liten tvil om hva slags mat som ventet oss, og med kun lettere sjelekval falt madammen ned på Lobster Thermidor mens sjefen valgte seg Jumbo Prawns «Spicy Swahili Style». Da vi hadde fått bestilt landet det en av de mer omfangsrike brødkurvene vi noensinne hadde sett på bordet, med flere typer brødpinner, toast og rundstykker. Oppsatsen kom sammen med vanlig smør, hvitløkssmør og - av alle ting - tunfisk i smøremyk utgave (tuna spread).



Mens vi ventet på maten dukket det også opp en liten aprikossuppe (lunken og faktisk ikke så veldig søt) og en kule med bringebærsorbet (definitivt søt, og strengt tatt mer dessert-aktig), begge presentert som «en oppmerksomhet fra kjøkkenet», og i glassene havnet det en helt ok sauvignon blanc fra Sør-Afrika, et vinvalg som skulle vise seg å bli en gjenganger i løpet av ferien.





Sjefens kjempereker viste seg å slett ikke være skummelt «spicy», men kom i en velsmakende kokossaus med ris, stekte «greens» og grønnsaker, pluss rikelig med chapati, en type indisk/afrikansk lefse man finner over alt her nede. Madammens hummer, som kom brettet ut og gratinert etter alle kunstens regler, ble servert med grønnsaker og samme type «greens» som sjefens reker. Kelneren hadde lurt litt på om ikke madammen ville ha noe mer tilbehør - ris eller «fries» eller noe slikt - til hummeren, men det var absolutt ikke nødvendig. Faktisk kunne det virke som om kokken hadde jukset litt og lesset på med hummerkjøtt fra en halv hummer ekstra, og med litt brød for å få med seg all den gode sausen ble det mer enn nok mat for madammen!






Det ble enstemmig vedtatt at vi ikke hadde plass til noe som liknet dessert, men et aldri så lite glass rødvin ute på terrassen med utsikt ut over gressplenen satte et fint punktum for vår dag i Dar es Salaam.

 

Fikk vekslet til oss litt NOK i Dar Es Salaam

 

Flyet fra Dar til Zanzibar, som altså også tilhører Tanzania, går overraskende nok fra den internasjonale flyplassen - visstnok fordi det er et «stort fly». Da vi booket fikk vi også streng beskjed om å være på flyplassen 2 timer før avgang, og pliktoppfyllende som vi er var vi selvfølgelig på plass i god tid. For å komme inn på flyplassen må man igjennom en sikkerhetskontroll, der man skal sende både bagasje, vesker, sko, belter og alt annet man kan ta av seg uten å lage skandale til gjennomlysning. Dermed kommer man inn i ventehallen med innsjekking, der man setter seg pent ned og venter på at riktig innsjekking skal åpne. Ved innsjekkingen veier de hver koffert - og nåde den som har overvekt, da er det ompakking på gang - og dobbeltsjekker både pass og visum. Det vi hadde glemt, var en liten detalj om at når man har billetter kjøpt med kredittkort, så må man også ha med en kopi av passet. Så med madammen og bagasjen som gissel måtte sjefen sjøl ut i varmen igjen, for å få tatt et kopi «ved siden av cola-standen». Og ut i varmen betyr selvfølgelig også inn igjen gjennom sikkerhetskontrollen.



Til slutt var omsider bagasjen levert og alt i orden, og vi kunne labbe inn på Domestic departures. Hvilket selvfølgelig også betydde en ny sikkerhetssjekk, før vi kom inn på gate-området. Ikke at vi hadde trengt å ha det så travelt, med rad på rad av metallbenker var det ikke nødvendigvis de mest avslappende omgivelsene. Men endelig var det altså vår tur, og vi tuslet i lang rekke over tarmac’en ut til flyet - et vaskeekte proppæææælfly (en ATR 72-500, for de nysgjerrige)!



Turen til Zanzibar er egentlig bare så vidt lang nok til at man rekker å komme opp i lufta før man er på vei ned igjen, og så var turen kommet til Zanzibar International Airport, der vi selvfølgelig også måtte fylle ut et skjema og levere til en fyr som ikke var særlig interessert i innholdet. Deretter fikk vi bagasjen - trillet for hånd, bagasjebånd finnes ikke her - og så var vi på vei ut i varmen igjen.





Etter en liten taxitur ankom vi hotellet - Park Hyatt Zanzibar - og her startet virkelig opplevelsen av luksus. Hotellet, som ligger i Stone Town, ligger delvis i en gammel, fredet bygning, men har fått et nyere påbygg (med aircondition) der de fleste hotellrommene ligger. Påbygningen er gjort med både takt og tone, så hele bygningsmassen har et helhetlig preg.






Hotellet ligger ytterst på kanten ut mot havet, og det er terrasser med oversikt over strand og hav langs hele bygget - med bassengområdet borterst i den ene enden. Vi fikk et nydelig og romslig rom med utsikt over havnet og den delen av terrassen som hørte til restauranten. Ettersom vi ankom omtrent ved lunsjtider, spiste vi en litt sen, men til gjengjeld stor, lunsj med sandwich og pommes frites - noe som førte til at middagen utgikk med høye kneløft og ble erstattes av et par flasker vin på terrassen utover kvelden.

 

En tur utenom det vanlige. Digg

 

Spennende å følge med, Zanzibar er på min topp 5-liste over reisemål jeg skal brsøke.

 

Varme, vakre Zanzibar med kritthvite strender, labyrint-aktige Stone Town og blågrønt hav - det er lett å forelske seg i denne øya, men det er også helt ok å ha et hotellrom med god aircondition. De neste dagene på reisen flyter fort litt over i hverandre i bedagelig øyliv og luksus, men noen høydepunkter kan vi da alltids dele. Som for eksempel en guidet tur i Stone Town. For selv om du både har kart og google maps kan vi nesten garantere at du aldri kommer til å finne frem overalt og oppdage alle de skjulte perlene! Vi fant for eksempel et helt hindutempel inn en dør og rundt et hjørne, og selv om vi allerede hadde hørt litt om historien til dørene i Stone Town, er det ikke før du får se noen av de flotteste at du skjønner hvorfor myndighetene stiller så strenge krav til bevaring av både by og dører. Vi fikk oss også en tur gjennom det lokale markedet, med forklaringer på både frukt, krydder og fisk! Og vi innså at vi aldri i livet ville klare oss som fiskeoppkjøpere på Zanzibars fiskeauksjoner.










For en litt roligere opplevelse, og kanskje også litt mindre varm, kan vi fint anbefale en pizza på Beach House ved lunsjtider - klassisk pizza med italiensk, tynn bunn i steinovn.




Og for en mer autentisk matopplevelse er det lurt å besøke night marked, som bare handler om mat. Endeløse bord med bortimot akkurat den samme BBQ-en, men også små boder som selger sukkerrørjuice (presset på stedet), zanzibar-pizza (som slett ikke er i slekt med den italienske, men minner mer om sprø pannekaker med all slags underlig fyll, og zanzibar-suppe (Urojo), en skål full av både BBQ, egg, dumplings og råkost, med en varm og velsmakende buljong. For både suppe og pizza virker det som om idéen stort sett er å ta det man har, og blande det sammen. Men det fungerer altså overraskende bra.





Skulle du ha lyst til å nyte utsikten over strand og sjø med noen gode drinker rundt solnedgang, kan absolutt 6 Degrees South med sin takterrasse anbefales, men skal du ha en fantastisk middagsopplevelse bør du nok booke bord på Emerson Spice sin Rooftop Tea House Restaurant. Men hold tunga rett i munnen når du bestiller - søsterhotellet Emerson on Hurumzi har nemlig også en Tea House Restaurant - men her er menyen litt enklere.



Kom gjerne tidlig hvis du skal spise på Emerson Spice Rooftop Tea House Restaurant. De åpner klokken 18, og sjansen er at du får velge bord hvis du er først ute. Ikke at det finnes noe dårlig bord der, egentlig, men da får du også med deg solnedgangen over takene i Stone Town mens du nyter en bedre drink. Ikke noen dårlig plan det, vel? Mer om det senere

Menyen for restauranten fornyer seg hver dag ut fra tilgjengelige råvarer, men sjansen er stor for at du ikke har hørt om halvparten av av ingrediensene før uansett.

 

Vi lovet å komme tilbake til Emerson Spice Rooftop Tea House Restaurant med en litt mer detaljert beskrivelse av hele opplevelsen - og her kommer altså vårt lille restauranteventyr.



Veloppdragne som vi er, fulgte vi selvsagt oppfordringen om å komme tidlig - så da klokka var noen få minutter på 18 stod vi klare i resepsjonen og trippet. Og egentlig var det helt ok med litt god tid, for hotellet er i seg selv verd litt oppmerksomhet. Bygget ligger midt i Stone Town, noe som betyr at det selvfølgelig er i et gammelt hus med lokalt særpreg - og fritt for moderne bekvemmeligheter som heis og air-con. Både arkitektur og innredning bærer preg av at dette var huset til en rik handelsmann. Stilen er veldig typisk for området, og kan best beskrives som arabisk eleganse som møter klassisk kolonistil - her er det hvite eller lyse vegger, utskjæringer i mørkt treverk og mange vakre detaljer. Vi var heldige nok til å få titte inn i et hotellrom på veien opp, og kan konstatere at her føles det nok litt som å overnatte i 1001 natt, med luftige, fine rom som er individuelt innredet og har fått sine egne navn.





Men vi må innrømme, det var også ganske delilig å endelig komme opp den siste trappen, og stå på den luftige takterrassen og skue utover takene i Stone Town. Restauranten er ganske liten, med kjøkken i den ene enden og ca 10 bord med duker og servietter i vakre juveltoner. Kjøkkenet og omtrent halvparten av bordene er under et lite tak med vakre utskjæringer i treverk som «blonder» rundt kanten. Ettersom vi kom aller først kunne vi velge bord selv, men vi hørte selvsagt også på råd og satte oss omtrent mitt på langsiden, såvidt under taket. Så var det bare å slappe av, velge seg en drink og nyte utsikten. Sjefen gikk for en ginbasert Sunset Glow, mens madammen fikk den største Spice Island Ice Tea i historien. Ikke hadde de spart på alkoholen heller, så her var det bare å være varsom.



Menyen for restauranten fornyer seg hver dag ut fra tilgjengelige råvarer, men sjansen er stor for at du ikke har hørt om halvparten av av ingrediensene før uansett. Og det viser seg å være utfordrende nok å forsøke å oversette også - google translate kaster inn håndkleet rett som det er. Men ettersom vi vet at det stort sett er sjømat, og at det kan komme til å være litt krydder her og der, velger vi oss en flaske med Spier Signature Sauvignon Blanc 2017 fra Stellenbosch.



Første rett ut er Mwezi Mchanga, Sheli Sheli, Spice Chaza og Coconut Relish. Du husker hva vi sa om ukjente ord? Vi må innrømme at swahili ikke er vår sterkeste side, og vi må nok innrømme at vi ikke husker - eller forstod - alt hva kelneren forklarte heller. Men i alle fall fikk vi skiver av brødfrukt (Sheli Sheli) og kokos med en krydret saus til. Riktig godt var det også!



Neste rett inneholdt også noen språklige utfordringer, for nå var vi klare for Tuna Timbale, Garlic NyaNya Chungu og Pickled Carrots. Vel, gulrota skjønte vi. Og Tuna Timbale - tunfisk servert i små, runde «tårn» toppet med sprøstekt ett-eller-annet. Men NyaNya Chungu er altså en lokal grønnsak, visstnok en afrikansk variant av aubergine. Veldig godt, men kanskje ikke helt «sammenhengende» som matrett betraktet.



Halvveis i måltidet møtte vi noe vi i alle fall kjente igjen, selv om det var litt overraskende som kombinasjon; Lobster, Vanilla Sauce, Spiced Pumpkin og Wild Tembele Salad. Dette var helt klart madammens favoritt denne dagen, i alle fall! En nydelig grillet hummerhale lå på en salat av søtpotetblader (Tembele) med sitrusfrukt (muligens grapefrukt), og selv om vaniljesausen var søtlig, ble det ikke noe underlig «jammen skulle ikke dette være dessert»-smak likevel - bare en mild og god match. Et par kuber med bakt eller stekt krydret gresskar ga ekstra dybde til retten.



Deretter fulgte Kole Kole, Coconut Sauce, Tumeric Rice og Mbirimbi Achari. Kole Kole er en type fisk (en kirurgfisk, for den spesielt interesserte) som man normalt ville forbinde med saltvannsakvarium eller snorkling på tropiske rev - men tydeligvis kan den spises også. Her ble den servert med kokosnøttsaus og gul ris, med en spicy chutney ved siden av. Smaken var forsåvidt grei nok, og kunne minne litt om tunfisk eller sverdfisk. Likevel var munnfølelsen av fisken litt tørr, til tross for saus og chutney.



Og så til desserten, Passion Mango & Givré, StarAnis Pineapple og Nutmeg Tende. Givré er vel ment å være en sorbet, men her var det mer som en halvfrossen suppe - selv om den var veldig frisk og fin i smaken. Ananasen var blitt knall rød i fargen, og kombinasjonen med stjerneanis var meget vellykket. Muskat-kaken var en ganske klebrig affære, men smaken av muskat og sesam spilte fint opp mot ananasen.



Solen hadde for lengst funnet veien under horisonten og det var en silkemyk natt som ventet oss når måltidet var over. Ettersom Stone Town oppleves som en labyrint på dagtid, tok vi rett og slett ikke sjansen på å prøve å finne veien hjem selv, så vi ba pent om å få følge på veien gjennom de trange gatene tilbake til hotellet. Vel hjemme fant vi veien ut på en nattemørk terrasse der en aldri så liten flaske med godt nedkjølt pinot noir ventet på oss. Og så satt vi og slappet av og nøt tropevarmen mens bølgene slo mot stranda.

 

Herlig @jgroneng

 

Fantastisk beskrivelse av Emerson Spice ..
ser for meg kelneren i lang kjortel og de deiligste rettene de tryllet frem fra kjøkkenet.
Deilige viner og fantastisk solnedgang, og som du sier .. silkemyk natt ..

Takk!

 

Herregud, jeg tror jeg må få med frua på det der...