Dette ser vidunderleg ut! Og eg innser at eg ikkje fekk med meg spesielt mykje av dette då eg var på Zanzibar sjølv, men då var det avslappande strandliv som stod i fokus. Takk for at du deler og inspirerer
All good things comes to an end, og før vi vet ordet av det er det på tide å vende nesa hjemover igjen. En kort, liten kjøretur fra hotellet er vi tilbake på den forholdsvis enkle flyplassen, og så er det bare å skynde seg og stå i kø - igjen. Sikkerhetskontrollen er nemlig ved inngangen til flyplassen, så her må man vente på å få lov til å komme inn. Vel inne er det litt lett forvirring for å finne bagasjeleveringen, og så enda litt forvirring før vi finner ut at vi kan gå rundt Immigration-køen og rett inn gjennom nok en sikkerhetskontrollen til avgangshallen. Og der er det altså bare å sette seg ned og vente - igjen. Det finnes riktignok en lounge her, men enten så var den full, eller så hadde vi fått feil informasjon om at Priority Pass skulle gi oss rett til å komme inn. Det er ikke så greit å vite, men om ikke annet var avgangshallen i det minste flekkvis nedkjølt... Heldigvis var det ikke så ALT for lenge før vi kom oss ut til flyet, og snart var vi i lufta igjen. Bare for å lande på flyplassen i Dar es Salaam timesvis før innsjekken skulle begynne, og enda lengre før flyet skulle gå. Jaja - da var det vel bare å sette seg og vente igjen, da? Omsider begynte ting å skje, og noen trillet frem en skranke for billettkontroll med et Swiss-skilt. Dermed fikk vi litt avveksling, og kunne få lov til å stå i kø i stedet for å sitte på de usannsynlig harde stolene. Og som veloppdragne førsteklassepassasjerer innså vi at det jo var bare én kø til dokumentkontrollen, så der stod vi jo da - og så sjokkert på en gjeng med høylydte, overvektige amerikanere som følte seg privilegerte nok til å strene forbi hele køen fordi de skulle sitte i business. Huh, noen folk, altså! Køen frem til dokumentkontroll var faktisk bare sånn ca 20 meter lang eller noe, så det gikk sånn passelig fort likevel. Så da vi skulle gå videre til innsjekken havnet vi rett bak nevnte amerikanere. Og her VAR det jo flere køer - en for økonomi, en for business og en for førsteklasse. Men tror du ikke disse amerikanerne klarte å bølle seg til å gå i førsteklassekøen også, da? For HER var det visst ikke så viktig at noen hadde bedre billetter enn andre. OK, jeg skal innrømme at det VAR veldig deilig å vite at de skulle sitte lengre bak i flyet senere... Etter innsjekk var det som vanlig både enda flere skjema og fylle ut, og en kø til immigration, men det begynte egentlig å kjennes som normalen nå. Deretter var det opp en trapp og så ned en trapp for å finne Tanzanite-loungen - som selvfølgelig var en smule dominert av høylytte amerikanere. Men de store, nokså utdaterte skinnsofaene i gult og rødt var da i det minste ganske så gode å sitte i - og noen hadde gjort en innsats for å lage fancy grottevegg inn mot toalettene. Et relativt snevert utvalg drikke kunne bestilles i baren eller av kelneren, og det var noen enkle sandwicher, frukt og litt forskjellige friterte munnfuller av forskjellige slag for den som begynte å bli litt fysen. Likevel var det HELT ok når vi omsider kunne gå til flyet, og det gjorde heller ikke noe at vi var flyets eneste passasjerer på første klasse - med andre ord HELT fritt for høylytte amerikanere. En liten snacks med en reke og litt brødpinner ble servert sammen med et par glass champagne, og vi ble underholdt av flyvertinnene som strevde med å fikse et gjensidig sete som skulle bli nattens soverom for madammen. For det er jo ikke noen vits i å streve med å sy om samme sete man sitter i, når man ikke må? Selv om klokka etterhvert var i nærheten av midnatt et sted, må man jo nesten ha litt middag. Nok en gang var det et godt utvalg både forretter og hovedretter å velge mellom, og madammen valgte seg en liten bit hummer med toast og fruktkompott til å starte med. Hummeren bar nok litt preg av å ha vært lagret kaldt en stund etter at den ble laget, og fruktkompotten var litt umotivert, men likevel blir det jo aldri helt feil med hummer. Sjefen sjøl ble nok litt fritt tolket av flyvertinnen, så i tillegg til hummeren fikk han også en porsjon av den lekre røkelaksen (Balik), med verdens søteste små blinis og rømme ved siden av. Ingen fare for ikke å bli mett der, i alle fall. Madammen valgte å fortsette med den veldig sjarmerende champagnen (Laurent- Perrier Grand Siècle), mens sjefen sjøl gjerne ville smake på den hvite sveitsiske vinen, Chasselas 2017. Deretter fikk sjefen sjøl en suppe, som verken han eller flyvertinnen egentlig kunne huske at han hadde bedt om, men brokkoli og blåmuggost var visst slett ikke så ille i suppeform likevel. Til hovedrett hadde sjefen sjøl valgt laksen med kokossaus, poteter og squash - og han kunne melde om at dette var sånn fisk som selv de som ikke likte fisk ville like. Madammen valgte cannelloni med spinat og ost, servert med tomatsaus og sopp. Dette var egentlig en forrett, men ble også servert i hovedrettstørrelse. Men strengt tatt, det kunne de egentlig ha spart seg, for halve porsjonen var mer enn nok med tanke på ostefatet som ventet. Godt var det likevel! Og ja, så kom osten. Fem forskjellige oster denne gangen; to alpeoster, to myke oster (en med kumelk og en med sauemelk) og en blåmuggost. Litt tørket frukt og valnøtter skjønner vi jo hører til, men vi er nok litt mer usikre på om sennepen har noe på fatet å gjøre. En god sauterne fra Château Lafaurie-Peyraguey (2015) var godt selskap til osten. Desserten var det rett og slett ikke plass til, men lykkefølelsen ved å bare kunne krabbe over i senga var mer enn god nok som punktum for kvelden. Etter en god natts søvn kjentes det godt å våkne av seg selv fordi noen puslet med å sette i stand frokosten. Madammen koste seg med frisk frukt, Bircher muesli med friske bær og yoghurt, mens sjefen sjøl fikk servert speilegg med røstipoteter og stekt sopp. Og før vi visste ordet av det var vi på bakken i Europa igjen, nærmere bestemt i Zürich. Her ble vi møtt av en dame som kjørte oss til bakkeinngangen til førsteklasseloungen i Terminal A i en Mercedes S-klasse. En rask og effektiv innsjekk og sikkerhetssjekk senere var vi i heisen på vei opp til loungen, og derfra var det ikke mange minuttene før vi kunne nyte en lang og fantastisk deilig dusj i et lekkert, lite baderom.
Selve loungen er like lekker som den andre vi var innom på vei ned, og med kanskje enda litt mer følelsen av privatliv fordi sitteplassene er litt mer skjermet av ulike varianter av vegger og stengsler. Det er riktignok ikke noen terrasse man kan gå ut på, men utvalget i baren kunne man ikke klage på her heller. Verken med tanke på godteri, drikke eller bakevarer og sandwicher. Ettersom vi var i loungen i en del timer før det siste stykket hjem, fikk vi også prøvd litt av maten. Madammen valgte seg en Alpine Classic tartes flambées, og ble kanskje litt overrasket over at den liknet mest på et lubbent polarbrød (men ikke så søtt) med rømme, bacon, tomater og gressløk. Det var ikke helt sånn hun hadde fått tartes flambées tidligere, men kanskje det var her "alpine" kom inn. Smaken var det uansett ikke noe å si på. Sjefen sjøl valgte å beite litt på sandwichene, og fant en favoritt med røkt laks. Et par små biter med søtt bakverk satte punktum for en lett lunsj. Et par glass champagne og sveitsisk rødvin senere var det klart for boarding, og vi var igjen i hjemmevante omgivelser hos SAS. Og selvfølgelig fikk vi også servert den obligatoriske boksen på vei hjem, denne gangen med røkt laks med salat av hvete, grønnkål, kremet prästost og løk. Det er mulig denne kan være favorittboksen til sjefen sjøl, men madammen var fortsatt ganske så mett etter loungen og sparte heller litt av appetitten til sjokoladebitene - denne gangen en svært vellykket trio med pistasjmarsipan, lakris og bringebær. Og så var vi plutselig hjemme i Norge igjen. Vi skal innrømme at turen hjem med bussen ikke føltes like luksuriøs som turen fra Oslo til Gardermoen var for en drøy uke siden, men i det minste slapp vi å stå i kø for å komme ombord...
Ingen ord kan beskrive den herlige følelsen deres "følgere" sitter igjen med etter å ha omsider klikker like på nærmest samtlige post. Takk nok engang.
Helt på tampen en liten oppsummering om det å reise på første klasse med Swiss. I motsetning til for eksempel Lufthansa fra Frankfurt, eller Thai fra Bangkok, var det ikke allverdens luksusfølelse verken i innsjekk eller sikkerhetskontrollen. For all del, det er et godt stykke over økonomiklasse, men det kjennes mer som business enn first - og sikkerhetskontrollen var felles med business. Unntaket var tilbudet om å bli kjørt direkte fra flyet ved ankomst til «bakdøra» på loungen, for der er det selvsagt egen innsjekk/sikkerhetskontroll. Men til tross for at vi her kunne telle betydelig mange flere ansatte enn passasjerer da vi var på vei igjennom, føltes det fortsatt som å gå «bakdøra». Loungene, derimot, er helt supre. Lekkert interiør, god støydemping og mulighet til å sitte avskjermet og privat eller mer sentralt ettersom hva man foretrekker. Begge loungene hadde dessuten egen «restaurantavdeling», med hvite duker og oppmerksomme kelnere, foruten et hyggelig barområde. Og både dusjer og arbeidsrom, selvfølgelig. Loungen på E hadde dessuten en egen balkong der man kunne gå ut for å trekke frisk (fly-)luft og glane på flyene på rullebanen - noe som kanskje hadde vært mer aktuelt om det ikke hadde vært januar. Videre var det heller ikke noe å si på servicen, utvalget i barene eller tilbudet av ulike større og mindre matbiter. Alt i alt, absolutt verd et besøk! Dessverre sank akkurat den godfølelsen litt igjen da det var på tide å boarde. Flyet hadde jo en ganske stor business-avdeling, og det var felles boarding for first og business. Men heldigvis var akkurat den lille «skuffelsen» rask å svelge ned med et par glass champagne og litt snacks - og det var til og med før take-off! Selve flyopplevelsen er absolutt upåklagelig med first i Swiss - moderne og pen innredning i kabinen, godt med valgmuligheter i menyen både på mat og drikke, og behagelige seter som blir til overraskende gode senger når det er på tide med en høneblund. Om man skulle pirke på noe, så måtte det være at det var litt lite utvalg av filmer og serier av ulikt slag - men som regel har man jo med seg noe å titte på eller høre på selv uansett. Og ikke minst hyggelige flyvertinner som følger med og er på pletten med påfyll før man rekker å legge merke til at det minker i glasset. De fortjener faktisk en ekstra stjerne for god og personlig service, og man føler seg virkelig ivaretatt på alle mulige måter. Noe å lese på, for eksempel? Og du klarer vel en liten dessert - de er verd en smakebit selv om du ikke klarer å spise opp alt? Skal vi re opp senger for dere her ettersom det er ledig plass, så dere slipper å stå og vente mens vi gjør om sete til seng? Joda, vi kan absolutt anbefale en tur med Swiss på første klasse!
En liten oppdatering med hva som ble tilbudt på menyen fremst i kabinen... LX296: LX296, eneste forskjellen var en ost til å velge mellom, og selvfølgelig frokost
