A380 er en fantastisk maskin.
For en som stort sett flyr sas innenriks og Widerøe turboprops er dette noe av det raffeste jeg har vært med på.
Som et barn som reiser alene blir jeg geleidet til underetasjen. Det viser seg at begge mine assistenter er kvinner av sitt ord, og vel så det.
Jeg fremviser mitt First-Class Boardingpass med stor autoritet, uten å tenke at dette er det eneste boardingpasset de ser, og vandrer stolt som en hane til utgangen.
Thank you, bye bye. Nice flight.
4 nyvaskede Porscher skinner imot meg idet jeg går ut av heisen. Den ene er min.
Sammen med en hyggelig tysker i nabosetet, er vi snart på vei. Jeg har på mørke shades og prøver å oppføre meg deretter, men kommer til kort før jeg har lastet inn bagasjen; «Can I take some pictures?»
Med et tåpelig glis, cruiser vi avgårde….
Jeg rekker knapt tørke av meg det fårete gliset før vi står parkert utenfor verdens største passasjerfly.
Dette er stort.
Flyplassen. Flyet. Logistikken. Innsatsen fra bakkepersonalet. Opplevelsen.
Alt går på rutine. Sømløst.
Det fårete gliset preger fortsatt trynet mitt idet jeg blir hilset ombord til 1A.
Rebecca skal ta vare på meg. I 10 timer og 50 minutt. Hun gleder seg. Det gjør jeg også. Det tar ikke lang tid før Rebecca byr på champagne. Og nøtter.
Med gårsdagen klart i minne, ber jeg også om å få en cola light.
Jeg er langt fra ingeniør, men jeg er glad i god drikke. Drikken stilles derimot i skyggen denne ettermiddagen, for stolen krever all oppmerksomhet jeg kan tilby.
Fram, opp, ned, tilbake, ottoman, ikke ottoman, usb, rose, vegg?
Det tar en god time før jeg skjønner at reclinen ikke er under dekselet, men foran.
Hei skål.
Last edited: 18. aug 2018
