Et første reisebrev fra en førstereis i First

Omsider setter jeg kurs for loungen.



Den skal riktig nok ikke være mye å skryte av, men de skal i alle fall ha en dag-seng.

Loungen er stor. Veldig stor.



Den strekker seg over 2 etasjer, men det er nok dessverre også det eneste som er verdt å bemerke. Dette kan umulig være interiørarkitektens største bragade.

Sitteplassene er stort sett opptatt. Det er også dårlig med infoskjermer for en stakkars, jetlagged First-førstereis.

Jeg er ikke veldig sulten etter 10 timer hos Lufthansa, men kinamat er jo digg.

Tja, ikke denne kinamaten. Noen biter uappetittelig sushi, tørr ris, samt brød og kaker som like godt kunne holdt seg hjemme på all inclusive på Sunny Beach Resort på Granka.



Hvor vanskelig kan det være å wokke sammen noen grønnsaker og kjøtt?

Ha så lang mur du vil. Jeg er ikke imponert.

Wifi går treigt, maten er dårlig, google er forbudt, og dagsengen mangler dyne.

Den har til gjengjeld 3 puter.

Terningkast 2.

Jeg savner Rebecca.

 

Det er godt å komme ombord hos SQ.



Freidig sunnmøring som jeg er prøver jeg meg på en upgrade. Det er stinn brakke, men jeg blir lovd å få komme innom etter landing.

I 96A er alle naboene bortreist. Jeg har hele kabinen for meg selv. Sammen med 4 tjenere. Tjenere er ikke et vondt ord i denne sammenheng. Tvert imot. Bedre service har jeg aldri fått ombord i et fly.



Vi samles som en kompisgjeng før take off, og snakker om den nye kabinen, suitene, flypriser, champagne, fly. Det blir også et tema hvorfor jeg bare skal være 3 dager på Bali;

«I like to fly».

De har ikke hørt om FCT så hanen ser sitt snitt til å skryte litt. Albumet er jo fullt av både bilder og videos.

Kult!


Julian holder meg flytende hele turen, og vel så det.

Setet er behagelig å sitte i. Det er god lagringsplass, ingenting er utslitt. Teppe, pute, slippers, headset, fjernkontroll. Alt virker nytt. Det lukter nesten av nybil.

For en sinnsykt vakker kabin!


Jeg føler for å slappe av litt, så Julian lager til seng i nabosetet. Siden jeg er mutters alene dimmer de også ned lyset, samt bringer meg en liten Heidsick å sove på.

Fantastisk service.



Det ryktes at fotbrønnen kan være litt trang i SQ’s nyeste kabin. På rad 96 får jeg «dessverre» ikke sjekket det ut.

SQ legger ikke en ekstra madrass på toppen, men jeg hadde nok sovet like godt her som hos Lufthansa.

Resten av turen foreløper seg rolig,selv om vi har litt turbulens nedover her nå. Det koster forøvrig 23 dollars for 500mb. Greit nok i C. I tillegg tar de Amex. 40 poeng.

Jeg trenger en god natt søvn når jeg lander, og unnet gjengen i bakre galley en fin flight.


Snart er det touchdown i Singapore. Der skal det nok nytes både hummer og Champagne.

 

'Ingen bilder. Jeg var bakfull og forvirra.'

Dette er jo poesi❤️

 

Man er da ikke (bak)full etter en F-reise, kun preget av tidsforskjell Tusen takk for herlig underholdning!

 

Supert reisebrev Veeegard.
Så blir det nok ikke helt galt i the private room og videre med SQ F heller skal du se.

Stor respekt for dere som tar dere tid til å skrive og poste bilder når dere er på tur, jeg blir som regel bare lesende litt på kindle, ser litt på film / serier og sipper mer champagne. Bare private skrytealbum på telefonen.

Badehetta i badekaret hos LH var legendarisk!

God tur videre, gleder meg til fortsettelsen.

PS: Hvilke champiser serverte de ombord hos LH nå da? Og hvordan var amenity kit? Det er vel neppe rimowa-season.

 

Du vet at du må skrive flere (fremtidige) reisebrev etter disse skildringene ikke sant?

 

"Hvor vanskelig kan det være å wokke sammen noen grønnsaker og kjøtt?
Ha så lang mur du vil. Jeg er ikke imponert."

Denne mannen må nomineres til en eller annen litteraturpris!

 

Med fare for å gjenta meg selv, hold dere til å bygge mur.

Idet vi nærmer oss landing i SIN blir formen dårlig. Jeg spiser ingenting på flyet, og det eneste innabords er følgelig lounge-maten fra PVG.

En dag på SIN med TPR, bading og loungesafari, ble følgelig bytta ut med 18 timer i senga, matforgiftning, og uendelige mengder oppkast.

Veldig kjedelig, men det byr seg nok flere muligheter en annen gang.

Nå sitter jeg på First-loungen i T2 og prøver få i meg i litt mat og vann.

Det er hardt å være førstereis i First, når kroppen ikke vil ha noe av verken champis eller mat.

Men dog, formen er stigende!

 

Som lovet fikk jeg svippe innom og beundre suitene i F etter landing

En dag. En vakker dag.

 

SQs 777-300 First Class er slettes ikke så verst, men jeg er usikker på hvilket sete jeg foretrekker mot den nye C-kabinen. Det er mulig C-setet er mindre comfy uten bulkhead. Å sitte helt alene i den nye kabinen gjorde utvilsomt også noe med eksklusivitetsfølelsen.

Med en setebredde som kunne tilfredsstilt selv den romsligste amerikaner, er det uansett ingen sak å finne en behagelig sittestilling i sete 1 F.



Det ser ut til å ha vært arrangert tupperware-party for velstående i Singapore denne formiddagen. Kabinen er utelukkende fyllt med asiatiske aldrende kvinner med alt for dyre vesker. Også meg da.

Det oser en usjarmerende eim av overklasse, både i toneleie og oppførsel. Asiatiske, velstående kvinner gjørt åpenbart akkurat som de vil.



Jeg blir tilbydt et glass dom perignon før take off, samt et glass vann. Til middag har jeg bestilt biff med Book the Cook, som jeg ikke blir videre imponert av. Biffen har riktig farge, men kjøttstrukturen oppfattes som hard og seig. Av en eller annen grunn er bestikket også isende kaldt. Det er åpenbart bedre kjøkkenfasiliteter hos Lufthansas a380.



Servicen er upåklagelig, men flyturen er dessverre såpass kort at jeg ikke engang rekker se ferdig filmen. Jeg får heller ikke til å skru av kinesisk subtitle, men dette skyldes sikkert min egen inkompetanse. Jeg kunne gjerne hatt flere timer hos SQ F.



Edit: post 500 ble altså SQ F

 

Snart fremme nå.

Jeg hadde fryktet på forhånd at transferen på CGK kunne bli litt stressende, så jeg stiller til start i fullt firsprang. Fra sete 1F er jeg først ut fra standplass, og beholder ledelsen til mål. Som dessverre er en buss. Som venter, venter, og venter.

Omsider kommer vi oss til terminalen. Nå er det et ord som gjelder; transfer.

Jeg er glad jeg verken er redd for hunder, eller har romslig samvittighet for import/eksport. Bevæpnede vakter med K9 er det første som møter oss. «Straight line, straight line!»

Roping, bjeffing, lukting. - Welcome to Indonesia.

Selv om jeg skal rett videre til Bali, må jeg likevel gjennom immigration, og på et eller annet vis har tiden nå løpt ifra meg.

Boarding har startet, og jeg aner ikke engang hvor gaten er.

Jeg prøver å beholde roen, men vil nødig oppholde meg på denne flyplassen lenger enn nødvendig. Køkulturen her til lands er heldigvis av den sympatiske typen. «Excuse me, my plane is boarding» blir gjentatt til det kjedsommelige, og det tar ikke lang tid før jeg er gjennom.

Jeg har til nå ikke sett en eneste skjerm som kan peke meg i riktig retning, men jeg vet at jeg er i riktig terminal, så det kan ikke være så alt for langt.

Etter litt om og men finner jeg til slutt avgangshallen, den gylne tavla, og umiddelbart skjønner jeg hvor tiden ble av. Klokka mi har forsynt seg med en time mer av kvelden, enn landet forøvrig.

Pinlig berørt over egen udugelighet, håper jeg at ingen jeg nå urettmessig har sneket meg forbi tidligere, skal ta samme flyet.

Hettejakke på, før jeg lusker avgårde til gaten.

Airasia må være Asias svar på Norwegian. Det er billigbillig så langt øyet kan se, gebyr for over 7 kg total håndbagasje (ikke praktisert), og maten er en oppvarmet metallboks.

Fun fact: De tar ikke kort, og serverer ikke alkohol, bortsett fra på turer til Australia*.

Ingen bilder - da det strengt talt ikke var noe spennende å ta bilde av annet enn meg selv som stresser.

*Da kan du få kose deg med maks 2 små pils.



Det er morro å fly, men også deilig å komme fram.

 

Er det Legian Pullman du bor på? Gjerne gi en tilbakemelding på hotellet.

 

Hos Lufthansa var det som tidligere nevnt ikke Rimowa-season, men jeg tror jeg kan plukke med meg en liten koffert på hjemreisen hos ANA?

Derimot har de lansert et nytt Windsor-kit som går adidas-toalettvesken min en høy gang. Jeg har ikke brukt lighter-trikset, men jeg blir ikke overraska om det er ekte skinn. Uansett ser det riktig så lekkert ut.



I tillegg til er jeg nå den stolte eier av en rålekker pysjamas, og noen sylfrekke tøfler.

Pimpin’ aint easy.





Etter å ha hjulpet meg med wifi for tredje gang, plukka også Fraulein opp bakgrunnsbildet på mobilen av min datter, med mine foreldres hund. Jeg tror i alle fall det var slik det skjedde.

Følgelig blir det ingen «Singapore-by night» t-skjorte med hjem fra far, men heller et flunkende nytt Lufthansa First Class Amenity kit. Det er dog en overhengende fare for at det ble gjort noen forvekslinger mellom første klasse, og første klasse. Min datter er 7, og har kanskje begrenset behov for skopuss og dyre kremer. Menmen, uansett en fin gest.

Hunden fikk ingenting.




SQ hadde ingen amenities å avse, men de hadde likevel spredt noen godsaker i godstolen. I tillegg raska sunnmøringen med seg litt fra loungen i SIN. Barberhøvler er jo ofte dyrt. Penger spart, penger tjent.

 

Jeg bor på The Kuta Beach Heritage Hotel, men hadde nok bytta mot Legian Pullman om jeg kunne.

Synes det var vel shabby her i Kuta-distriktet. Det ser bedre ut litt lenger mot Seminyak

 

ANA har Samsonite, dessverre. De er helt ok, de også.

Pysjen til LH samt tøflene er et gedigent hakk opp.

Fantastisk rapport, forøvrig.

 

Så er det på tide å komme seg hjemover.

Det har vært noen interessante dager, først på Bali og deretter i Singapore.

Jeg synes Kuta på Bali var et ekstremt travelt sted. Mulig jeg burde gjort litt mer research her, og heller trukket sørover, eller lenger nord mot Seminyak. Velvel. Jeg fant meg noen gode restauranter, og pilsen var kald. Bintang!



Moralpreken:
Det er merkelig å føle seg som en «pengemaskin» uansett hvor man går, og hva man tar seg til. Men dette har jo naturlig nok sine naturlige grunner. Det er stor fattigdom, og vondt å se hvor godt vi har det i forhold til store deler av verden. Vi er ekstremt heldige, og det setter virkelig våre «champagne-problems» i perspektiv.
Verden er et urettferdig sted.
Desto viktigere å behandle folk med lik respekt, noe det ser ut til å være somme (spesielt vestlige turister), som har glemt.

Høydepunktet var nok en sen kveld på stranda, sammen med en lokal gjeng, gitar, pils og interessante samtaler. Google translate er et fantastisk verktøy.


Kontrastene kunne vel kanskje ikke vært større enn til Singapore; storbyenes svar på Lufthansa. Rent, pent, og alt fungerer. Her var jeg bare knappe 2 dager, men rakk en tur på sky-bar, Orchard Road, Clarke Quay, og ikke minst China Town. I tillegg brukte jeg apostlenes hester, og 2. etasje i bussene for å se meg rundt i byen. Marina Bay Sands holdt jeg meg unna denne gang.








Nå er det snart boarding på TG404 til BKK, med a359. En fin maskin

 

Det er på tide å gire om.

Jeg har sjelden følt meg mindre storkar enn i Singapore, men nå skal jeg endelig ta tilbake tronen som en av luftens mange baroner.

Conciergen på Hilton Singapore har skaffet meg transport.

«Soo, you ordered a regular taxi?»
«Yes that’s right?»
Kanskje ikke så rart han stusser litt på det, etter de utallige sports-premium-super-exclusive-bilene som sirkler utenfor.

Jeg har flotta meg litt på hotellet, etter oppgradert status-booking av @milehigh (takk til deg), så jeg ror i havn et oppgulp selv Olaft Tufte ville vært stolt av:
«Can I have your snapchat please? I’ll send you a pic from the airplane, First Class, both Thai Airways, and ANA, in seat 1A. 5 star Skytrax. Best seat. I’ll show you.»

Neida. Jeg sa ikke det. Men jeg hadde litt lyst.

Innsjekken for allmuen på SIN har ikke åpnet enda, men det har avdelingen med det klingende navnet «SATS premium early check in for premium, business passengers bla bla bla», eller noe slikt.

I motsetning til sitt navn, fungerer det strålende. Ingen kø, og servicen er upåklagelig. Jeg koster på meg et drops, mens det bekreftes at destination er Oslo. Han forsyner meg med et boardingpass stor bokstav type C, og et med stor bokstav type F.

Nå begynner det å svinge!

Jeg blir deretter geleidet gjennom en privat korridor, til en passkontroll uten et menneske å se. Loungene venter, og det samme gjør nesten 20 timer i aller ypperste klasse!

En av luftens mange baroner er endelig tilbake!



Med @Travellingalf sin frokost-reprimande godt i minne, er jeg tidlig ute denne morgonen. Den utmerkede frokosten fra Hilton har såvidt sunket, før jeg sitter godt plassert i Silverkrislounge i T2. Skytrain fungerer utmerket på Changi. Her tar jeg frokost nummer 2, sammen med en aldri så liten Heidsick, og en elektronisk(elektrisk?)(robotisk?)(automatisk?) tappet Chang.





Både mage og mind totally blown. Men her er dessverre ingen badekar å spore.


Loungen er forøvrig ganske fin, men det er litt merkelig at de stuer bort *G i en annen krok som tydeligvis ikke var noe å besøke.



Etter begeistringen for robot-tappet øl har roet seg, setter jeg kursen for Thai sin lounge tilbake i T3. Jeg skulle dog bare dratt dit med begeistringen innabords, for den er mildt sagt ingenting å skryte av. I motsetning til murbyggerne østfra, har de derimot wokket opp noen grønnsaker og kjøtt. Som seg hør og bør, koser jeg meg med litt sunn wok og en slanke-cola før veien bærer videre tilbake til D47. Der står det en maskert røver ved navn a359 og venter.



Ready for take off!




Alt har en ende, men pølsa har to - pannekaka har ingen, men er likevel god.

La oss nå endelig håpe at lavprisselskaper uten respekt for verken seg selv, sine passasjerer, eller ansatte, tilhører førstnevnte - mens transparente, skikkelige selskaper fortsatt forblir pannekaker.

 

I stand corrected. Det var faktisk @Kristian

For mange frokoster innabords (red adnm: champagne).

....men klarer fortsatt dobbel quote.

Snart boarding til min første tur i 747.

"We will get you 20 min before take off."
Litt knapt synes nå jeg.