First me once, shame on you. First me twice, shame on me. 6 + 13 timer i F, er ingen enkel oppgave. Med vennlig hilsen fra en midlertidig kapitulert luftbaron i sete 1D på SK810. Brussel kan vente. Jeg trodde det var avslappende å reise i F. Så feil kan man ta. One ramlösa please.
Hvordan er ståa, er du kommet deg ovenpå igjen? Og ned på jorden? Eller ligger du bare hjemme og skjelver og roper på krug og don p?
Joda. Det tok sin tid, men levra og nervene kom omsider tilbake i vanlig gjenge - Takk som spør! Skal se om jeg får knota ned resten her, men hverdagen tok meg med et brak. ANA First var ingenting å kimse av. Såpass kan jeg avsløre!
Så hvor var jeg... Det er så sinnsykt godt å være tilbake igjen i lufta med noen som ikke tar ekstra betalt for å puste tungt. Etter 2 heller nitriste transport-etapper med AirAsia og Scoot, får jeg så mange hilsener, smil, bukking og neiing at jeg blir helt mo i knærne. Flysmilet er endelig på plass igjen. Det føles godt å entre kabinen til Thai, i en særdeles vakker maskert banditt av en a359. Maskinen skal ta meg, og ikke så veldig mange andre med til BKK i sete 15A. Det vil si, jeg har 15A, en plassering som i likhet med business-kabinen til SAS har bord mellom sete og midtgang. Jeg kommer aldri til å skjønne meg på folk som ikke velger sete før boarding, eller kanskje noen faktisk velger å sitte nærmest midtgang...? Jeg synes ikke kabinen er veldig pen, eller har et særlig ekslusivt preg over seg. Men den fremstår som ny og fin, og sammenlignet med mine 2 siste flyturer, er dette som å bli født på ny. Dette skal bli godt! Koffert og bag får god plass i en særdeles romslig hattehylle, før jeg finner plass i setet, tilfeldigvis skrur på litt massasje, og prøver atter en gang å forstå meg på setets alle muligheter. Konfigurasjonen gir en merkelig helling mot venstre, men jeg klarer ikke bestemme meg om dette bare er i hodet eller faktisk er sånn. Mest sannsynlig er det nok i hodet. Setet er godt å sitte i, med massasje, pute, pledd og fotstøtte både oppe og nede.I tillegg kan det legges helt flatt, uten hjelp av kabinbesetningen. Tv’n kunne gjerne vært større, setet kunne gjerne vært bredere, og headsetet virker litt utslitt og «billig». Så så, rolig nå - det er jo "bare business class"... Ready for take off, eller Phr̂xm s̄ảh̄rạb kār t̄hxd som kapteinen sa det! Den drøye 2 timers turen over Siambukta er perfekt for å nyte et måltid og en film. Jeg har forberedt meg godt, og booket egen lunsj - men kabinbesetningen forsikrer meg om at det er bare å si fra om jeg vil ha noe fra den vanlige menyen istedetfor. Eller begge for den del. Jeg tenker at maten trolig er bedre i TG F Lounge enn 10 tusen meter over Thaigulfen. I tillegg har jeg alltid hatt en fascinasjon for biff på fly, og er spent på hvordan Thai C måler seg mot Lufthansa F, så jeg holder på biffen (hvis det er lov å si). Måltidet smaker imponerende bra. Biffen er mør og saftig, sausen er god, potetene er helt ok, grønnsakene relativt crispy og hvitløksbrødet er saftig og smakfullt. Frukten er også relativt fersk, og dessert har jeg som vanlig ikke så mye til overs for, så den smaker sikkert greit uten at jeg gidder smake på den. Det er god service, og stadig påfyll av både vann og vin. I tillegg dunker jeg ned på en Singha før vi starter nedstigningen til Suvarnabhumi (ikke prøv å få meg til å si det navnet etter jeg har vært på TG F lounge). Thailand. Smilets land. Deilig!
Smilets land lever opp til sitt rykte. Det første som møter meg er nettopp et smil, sammen med en plakat med navnet mitt på. Jeg klarer ikke bestemme meg om dette er vanvittig kult eller en smule pinlig. Jeg konkluderer med et tredje svar-alternativ; for lite champagne. Det er verken Porscher eller Mercedeser å spore, men jeg kan se en relativt vanlig mini-buss. I den grad det kan betegnes som vanlig å bli henta i en minibuss ved flydøra. En god 5 minutters rånerunde senere, alene i myke skinnseter, parkerer vi utenfor inngangen til terminalen, før jeg blir guida gjennom en privat sikkerhetskontroll. Men, hold your horses and back the truck up. Transportetappen er langt i fra ferdig. Eventuelt back the golf-truck up. Tut tut! Vi freser oss gjennom folkehavet, og plutselig står vi utenfor Thai F-lounge. Jeg kunne ønske jeg hadde flere bilder av dette, men det ble rett og slett for mye for en enkel og relativt edru mann fra Sunnmøre. Konklusjon er uansett: Ground-servicen til Thai er 110% strålende, her kan barn enkelt reise alene!
Jeg har 9 timer å fylle, forsøkelsesvis ikke bare med fyll. I FCT fikk jeg én stk personlig assistent, her kan nok antallet ganges med 4. Det er langt flere ansatte enn gjester i loungen, noe som egentlig oppfattes litt ubehagelig. Jeg sliter litt med hvem jeg skal forholde meg til, og om jeg skal bukke tilbake? Det er en vennlighet jeg aldri har opplevd maken til. Ubehageligheten går sakte om sikkert over til nytelse idet jeg glir ned i sofaen i min private lille stue, som forøvrig er på størrelse med stuen min hjemme. Men jeg har ikke så mange puter. Jeg har heller ikke egen servitør utenfor stuedøra som forsyner meg med endeløse mengder champagne. Det har jeg her, noe jeg etterhvert lærer meg å sette pris på. Men jeg har større TV hjemme (høhø)!
Bakdelen med å bli kjørt rett til lounge er at du aner ikke hvor du er. Til F-lounge-vaktens store forferdelse, bestemmer jeg meg derfor for å ta en runde for å sjekke ut de andre loungene på BKK. Jeg lover å være tilbake i god tid for både middag og massasje. So long! Det jeg liker med å besøke forskjellige lounger, er at man får en viss feeling på kulturen i selskapets hjemland. En av de viktigste kulturbærerne synes jeg er mat, så det er målet for denne formiddagens rundtur. I tillegg til å bevege seg litt. Først ut er EVAs lounge. Jeg har aldri fått påvist noen form for epilepsi, men nå er det ikke langt unna. Welcome to the future! Jeg smaker på de fleste rettene. Dumplings, sandwicher, ris, wok, og supper. Det er god mat, og eget skap for iskrem. Digg!
Jeg svipper innom SQ for en liten hadetbra-Heidsick, trodde jeg. På vei til loungen får jeg bekreftet en ikke veldig godt skjult hemmelighet. Her skal også Turkish få seg en hvilestue etterhvert. Ikke før jeg har runda hjørnet blir jeg dratt tilbake til OSL innland. Hva faen, er det her gjengen fra Frøsundavik har vært og hentet design-inspirasjon til barista-baren fra? Vel vel, sitte-kapasitet og matkvalitet har de i alle fall ikke hentet herfra. Det er flere forskjellige retter jeg har blitt kjent med både på Bali og i Singapore den siste uka, og det smaker godt. Jeg smaker på det meste som ikke ligner dessert, nyter et glass rødt, og tenker at de har det jo ikke så aller verst i business-loungene heller. Deretter tenker jeg at jeg har blitt en særdeles kvalm type den siste uka, og setter kursen til baren for å hente et glass champagne. Til min store forferdelse er det dog ingen champagne å oppdrive hos SQ. Ha det Heidsick, vi sees vel snart igjen! Nok får være nok, så jeg går slukøret tilbake til F-loungen.
Er ikkje dessert det viktigaste måltidet nest etter frukost? Vel, du er førstereis og vi godtar vel denne glippen... Frå spøk til revolver: For eit reisebrev! Herleg fortalt! Og det ser verkeleg ut til at du har har kosa deg Takk for at du deler!
Noen som har noe klokt å si om når Turkish åpner loungen sin på BKK ( har ikke giddet å google)? Edit: Takk for fint reisebrev
Veldig, VELDIG bra resisebrev @veeegard !! Herlig lesing som ga fin inspirasjon og mange smil underveis. Takk som deler
