Det er kanskje på tide å komme seg hjem, også i reisebrevs form. Jeg tror neste fly tar meg til Tokyo i en 747. Før den tid unner jeg meg litt massasje og en bedre middag, a la carte, i TG sin restaurant. Fra min lille stue i TG F Lounge sitter jeg nå og tripper, og blir svært usikker på om de har husket meg, eller hva som skjer. Boarding har tross alt startet for lengst, men i motsetning til andre selskap boarder (etter å ha forhørt meg 3 ganger) TG sine F-passasjerer sist. Jeg føler meg bekymra, veldig bekymra. Hva om jeg bare rekker et glass Dom Perignon før take off? For å roe nervene har jeg allerede inntatt middag nr. 2. Omsider blir jeg hentet, slurker min siste sup av gledesdråpene, og vandrer mot gate. Dette er en 747 av gamle typen, og har nok flydd siden før jeg ble født. Det gjør opplevelsen desto større, som førstereis i 747. Jeg har plassert meg i sete 1A, og kabinen er langt fra full (noe jeg får glede av senere, siden IFE virker å leve sitt eget liv). For et fly!
Etter litt for mange timer i TG F Lounge viser det seg at kameraet er vanskelig å håndtere. Derfor blir en selfie av en fornøyd type seende slik ut. Ready for take off! Jeg får også utdelt mitt første rimowa-kit. Vel oppe i luften får jeg først servert en suppe som ikke fortjener ytterlige kommentarer, samt en forrett jeg ikke skjønner meg på. Hovedretten derimot, som jeg har booket på forhånd, smaker nydelig. Lobster Thermidor har visstnok fått blandet kritikk, men denne går ned som en kald Dom Perignon (som den forøvrig blir skylt ned med). Mett og småberuset (red anm: over å være i en 747 for første gang), får jeg på mystisk vis laget til en seng idet jeg går til toalettet for å skifte til TG sin heller eksotiske pyjamas. Men jeg vil gjerne sovne rolig inn til en film. Vel, det skulle jeg aldri gjort. Så fort crew får anelse av at IFE ikke fungerer, blir det plutselig friidrettsstevne i nesen på TG682. Det hoppes bukk over setene, løpes 10meter på rekordfart, og utført turnøvelser jeg aldri har sett makan til. Alt dette for å finne et sete hvor IFE fungerer. Jeg er fortsatt usikker på om restarting av skjermene faktisk tok så lang tid, eller crew trengte en liten pustepause. "Sorry sir, we're verry sorry sir. Old plane sir." Omsider er jeg plassert i sete 3A, hvor jeg ser ca 15 min av en film, før jeg sovner som en stein. Nuvel, ingenting å si på hverken service, søvn, eller utakknemlighet. God natt.
Tenk å våkne opp til dette. Jeg flytter meg fort til sete 1A idét jeg våkner for å observere innflyvningen til HND. Det er stas å sitte på 1A i nesen på 747. Ikke minst fordi det gir en helt spesiell utsikt under landing, siden man sitter en smule på skrå og dermed får en helt unik utsikt mot rullebanen. Jeg føler meg litt som en pilot, men håper jeg ikke må blåse i noe apparat på HND. Jeg føler meg sjukt sliten og trøtt, og vet at det ikke finnes noen senger på HND. Men det er tross alt ANA F som venter. May the force be with me.
Tenk hadde alle vært like hyggelige, imøtekommende og forståelsesfulle som japanere. Jeg takker for turen, og blir kjørt til ny sikkerhetskontroll. Her er det verken kalorier eller tid å miste! Jeg har ikke boardingpass, men dette er tydeligvis ingen problemer, så lenge jeg kan vise til bestillingen min. Boardingpass kan jeg få i ANA sin F-lounge. Det går visst helt fint! Det vil si, jeg har egentlig 4 timer å slå ihjel før ANA tar meg videre til London. Herregud så trøtt jeg er. Loungene på Haneda er slettes ikke verst. Det finnes til og med to av dem. Den ene er stappfull, og ganske stor, mens den andre er mindre i størrelse, men også mye mindre folk i. Både kropp og hode er enig i at vi velger den minste denne gangen, selv om mattilbudet er noe mindre. Det blir vel nok mat å få på den 13 timer lange turen til LHR. Jeg skulle gitt mye for en dusj, og et stillerom, men 4 timer går heldigvis relativt fort, i alle fall når man sover sittende i en stol. Plutselig er det klart for boarding, og turen er snart over for denne gang.
For et vidunderlig, morsomt, elegant og velfortjent reisebrev, boblebad bilde var en original en, står over å se bilde av @Upsaker dog reisebrevet hadde vært spennende å kikket nærmere på! Du fikk oppleve litt av hvert under turen, men samlingen din av Amenity kit tok kake og er det ingen som slår enn så lenge, bedre enn en f.eks. vil du bli med meg hjem for å se på min frimerke samling. Du har jo en hel Amenity kit samling Takk nok engang for et suverent reisebrev.
Beklager utydelig språk, referer da til @artanis sin post: Haha, dette er et episk reisebrev! Trodde aldri noen skulle overgå @Upsaker sitt FCT badekar bilde.. til et mulig tilsvarende badekar bilde, dog har ikke sett dette selv, og mente at har ikke referanse grunnlag for hvem av dere 2 som "stå i stil"
Takk for det, bare å glede seg til det er din tur! Minner meg forøvrig på at dette reisebrevet egentlig ikke er ferdig. ANA F mangler, men nå er det snart boarding og sete 6A på SK956 etter noen nydelige dager i Miami
Med post nummer 1000 (og andre brukere her som fullfører strålende reisebrev raskere enn jeg bruker på å planlegge reisen), tenkte jeg dette var en gylden anledning til å omsider(!) få dette reisebrevet helt hjem. For de som har falt av, meg selv inkludert, er altså neste tur HND-LHR med ANA i ypperste klasse. Og la meg starte med det første først. Dette var en fantastisk opplevelse, og en ypperlig avslutning på min første runde i First! Jeg ankommer Haneda med Thai Airways i samme klasse, i en Boeing 747, og blir møtt av en svært hyggelig japaner som kjører meg i golfbil til en privat sikkerhetskontroll. Turen er akkompagnert av en eller annen tegneserie-musikk som jeg kjenner godt, uten at jeg klarer å si hvilken det er. Festlig er det uansett, og her er det tydeligvis ingen tid å miste! Jeg har ikke boardingpass når jeg kommer til sikkerhetskontrollen, men så lenge jeg kan vise til billetten min, går dette visstnok fint, og jeg blir fortalt at boardingpass kan skrives ut i ANA sin First Class lounge. ANA har to lounger på Haneda, i forskjellig størrelse. Jeg går for den litt mindre, og finner meg litt champagne og mat. ANA serverer Comte de Brimont, sushi, sandwicher, og andre japanske matretter. Jeg besøker også den andre loungen, hvor det også er mulighet for a la carte. I tillegg har de en automatisk øl-maskin, som skjenker et perfekt glass med japansk jubelbrus. Verdt opplevelsen i seg selv, og et kaldt glass smaker jo ikke så verst uansett hvor tidlig på morgenen det er! For det er tidlig, og jeg fikk ikke nevneverdig mye søvn hos flaggskipet til smilets land (selv om det på alle måter skulle vært mulig, men det var tross alt viktigere ting å foreta seg). Etter enda litt mer mat og nevnte flytende substans, setter plutselig Jon Blund seg i stolen ved siden av. Han skal fly Dreamliner, og jeg blir motvillig med, så lenge han lover å vekke meg til boarding på 777-300ER om litt... Herr Blund holder heldigvis sitt løfte denne gangen, og idét jeg våkner er det ikke lang tid til vi skal avgårde. Det er bare én opplevelse igjen, som jeg tross alt MÅ få med meg. Nok om det.... Time to get home! Priority boarding fungerer som seg hør og bør når man reiser i First,. Jeg blir mottatt med varme smil, og fulgt til suiten min i 2A. Det går heller ikke lang tid før jeg får servert noen edle dråper, i påvente av at vi skal komme oss oppi skyene. Setet til ANA har fått litt kritikk for at man ikke kan se ut vinduet uten å lene seg en halvmeter fram, men utenom det må jeg si at dette er et svært behagelig sete. Personlig sitter jeg ikke og glaner ut vinduet i 12 timer uansett, så det lever jeg ganske fint med. Det er også nok av oppbevaringsplasser, skjermen har god størrelse, og setet oppfattes som behagelig å sitte i. Jeg kan telle 2 til i kabinen, av type tilsynelatende rik japaner, eventuell japansk bonusnerd. Kanskje det er en rik bonusnerd? What a dream that would be.... Uansett, jeg lar rik være rik, nerd være nerd, skifter til pysjamas, og lener meg tilbake for å nyte den siste turen. Det er vel på tide å spise litt igjen, tross alt nesten 4 timer siden sist. Men først blir det på sedvanlig vis servert litt nøtter og drikke. Amuse-bouchéen må være noe av det peneste jeg har sett ombord på et fly, men jeg merker fort at det er veldig spesielle smaker, som ikke helt faller i god jord denne formiddagen. Jeg er svært sjelden kritisk til mat, men denne gangen ble det kanskje litt for mye av det gode. Jeg er usikker på om flyvertinnen oppfatter dette, men det tar ikke lang tid før hun setter seg på huk ved siden av setet mitt, og spør om jeg liker tomater. Nå har det seg slik at tomater er en av mine favorittgrønnsaker (jada jeg vet det egentlig er en frukt). Den gastronomiske stemningen snur derfor fortere enn et Widerøe-fly på mellomlanding i Nord-Norge, før hun plutselig dukker opp med et glass fylt av saftige tomater. Hun forteller meg at dette er lokalt dyrkede tomater fra gårdene i Japan som forsyner ANA, med forskjellig sødme som hun gjerne vil jeg skal smake på. Fantastisk! Next up er ikke mindre enn 2 supper, samt en salat med skivet parmesan. Den ene suppen inneholder store pærebiter, med røsslige skiver av spansk skinke. Den andre er laget av mais, med sprø krutonger. Begge er særdeles velsmakende, og fremstår som godt komponerte. Det er forøvrig heller ingenting å si på salaten, selv om dette kanskje ikke krever like store kokkekunster. Så kommer endelig høydepunktet. BIFF! Kjøttstykket ser særdeles fristende ut, og jeg tar meg selv i å håpe at japanere også synes det er innsiden som er viktigst. Og for å si det sånn; i Japan kan trolig selv den styggeste mann gifte seg med den han vil, så lenge han er snill. Dette er hands down den beste biffen jeg har spist, i alle fall ombord på et fly. Faktisk så god at jeg tok meg selv i å intervjue flyvertinnen i etterkant. Hun kunne fortelle meg at ANA får levert Kobe-biff fra spesielt utvalgte, mindre gårder fra et eller annet sted med vanskelig navn, som i alle fall er kjent for å avle opp svært gode biffer. Eller kuer, som det også heter. Herremåltidet blir deretter avsluttet med noen gode oster, litt portvin, og en whisky som er nesten like gammel som meg. Jon Blund er ikke med på denne flyvningen, men jeg merker at nå klarer jeg utmerket godt å sovne på egen hånd. Jeg får derfor redd opp sengen ved siden av, som ser svært imøtekommende ut. Ikke minst siden jeg får litt ANA Original Sleep Aroma til å dysse meg i søvn med. God natt!
Jeg våkner opp et sted over Europa, og kommer brått på at det også var mye annen fristende mat som man bare kunne plinge på når man ville. Selv om gleden av en syklende Foodora-leveranse er stor (spesielt i regnvær), kan det nok ikke sammenlignes med en smilende og imøtekommende japaner som kommer løpende. Hun spør om jeg har sovet godt, og om jeg ønsker noe å spise? Hai, arigato! Hva smaker ikke bedre enn litt fritert kylling og en Kirin for å døyve den verste gruffen? Ali go to bed. Til frokost-hovedrett bestiller jeg en solid suppe med ramen. Jesus christ, dette smaker bokstavelig talt himmelsk, og jeg bestemmer meg herved for at mitt neste opphold i Japan skal vare lenger enn noen timer. Dessverre er det ingen nevneverdige forsinkelser på denne turen, for jeg kunne gjerne vært her noen timer til... Tvert i mot, lander vi litt før rutetid, og en sliten kropp kommer plutselig på at den i faretruende høy bonusfeber, bestemte seg for at en svipp nedom Brussel i morgen, var en god idé. Det var det ikke. Jeg sjekker derfor ledige bonusbilletter hos vår alles kjære SAS, og det er ledig. Til og med på første rad. Fristelsen av å komme seg hjem blir litt for stor, og 18.000 poeng og noen generøse flyplass-avgifter senere, er billetten i boks. ------------------------- Der og da føltes dette som de mest verdifulle poengene jeg noen gang har brukt. I etterkant er jeg ikke fullt så sikker… Uansett, dette var en fantastisk tur! Og jaggu er det ikke lenge til neste gang!
Beskrivelsen din av ANA er som å være der igjen. Vi hadde så og si den samme opplevelsen. Og ja, du må reise til Japan og spise mat! Fortest mulig!
De var hyggelig å høre. ANA synes jeg var virkelig bra! Det blir Tokyo 2.-5. august! Da med ANA F nedover, så da skal det spises!
