Et virusfritt reisebrev - enn så lenge. På rømmen med SK998.

17 minutter over 10 på morgenen ringer telefonen.
- “ni hao, wo daole”, sier mannen på kinesisk.

Det er sjåføren som sier at han er ankommet. Han skal kjøre meg en knapp time fra sentrum av Shanghai og ut til Pudong flyplass. Det er torsdag morgen og vi skal fly SK998 tilbake til København og videre til Norge.

Etter en smånervøs uke, med mer eller mindre isolasjon, skal jeg omsider “rømme” Shanghai før alle flyforbindelser er stengt ned. Jeg frykter ikke viruset. Jeg frykter ensomheten i isolasjon, mangel på grønnsaker i butikken. Nærmest alt næringsliv med unntak av matbutikker / bespisning, hoteller, utsalg av nødvendige hverdagsvarer, apotek og helserelatert tjenester er pålagt stengt ut 10. februar.

Der hostet sjåføren, ikke bare en, men to ganger. Det tok bare 12 minutter fra avgang. Mørkhåret og lett mørkhudet som kinesere flest, lyser han opp i speilet med ett kritthvitt munnbind. Han hoster enda en gang. Kjenner jeg blir småsvett. Jeg dobbeltsjekker at munnbindet mitt sitter så tett som mulig.



Jeg spør forsiktig:
- Hvor mange turer har du hatt i deg?
- Fire, den første klokken 8, deretter deg og så to turer til flyplassen senere i dag.
Alle turene er folk som skal reise ut av Shanghai.

Sjåføren er egentlig fra bygda, cirka to timer fra Shanghai. Men i år har han “feiret” nyttår i Shanghai, fremfor å reise hjem. Han var smart nok til å be nærmeste familie komme til Shanghai. Daglig har han vært ute med sin beige 7-seter og kjørt folk til og fra flyplassen. Men mest til. Det er ikke like mange som vil tilbake akkurat nå, forteller han.



På veien foran oss er det merkverdig få biler. Under kinesisk nyttår er det normalt rolig på veiene, men dette er litt som en søndagsmorgen på bygda i Norge. Ok, kanskje litt flere biler. Men med fire felts motorvei kan jeg ikke huske å sett så få biler på veien før. Kanskje ikke så rart. Hvem kan ha virus - og hverm har ikke. Ingen vet.

Totalt hostet sjåføren fire ganger.

(to be continued)

 

Sjåføren stopper nær inngang 26 på terminal 2 og løper raskt ut for å hente en tralle til bagasjen. Utenfor er det litt roligere enn normalt.

I det man kommer inn på terminalen roper en mann bestemt:

- Stå her! Mannen står rakryggget i en blanding av uniform og beskyttelsesdrakt. Bak ansiktsmasken ser man en bestemt, men ensom mann uten smil. I høyrehånden en “elektrisk pistol”. Men den ligner egentlig mest på et kjøkkenredskap som måler temperaturen på grillmaten. Han løfter armen og plasserer temperaturmåleren med stødig arm knappe fem cm fra pannebrasken. Det er stille… Biip… Fortsatt litt stille. Øyeblikket tar lang tid. Nesten som man kan se på film.

- Du kan gå, sier han og ser ned. Ned i videre ensomhet og ventende på at flere skal komme. Han har nok ikke den mest begivenhetsrike dagen. Men alle må bidra. Det er en viktig jobb. Inni meg er jeg glad for å kunne levere bagasjen gjennom første sjekkpost.



Inne i terminalen er det litt mindre folk enn vanlig. Jeg er litt tidligere ute enn normalt. Og til min store skrekk er det over 50 mennesker som sjekker inn hos SAS. Når jeg vanligvis ankommer, så har de fleste allerede sjekket inn. Nå må jeg faktisk vente 3 minutter. Vertinnen spør pent om jeg flyr med SAS og ønsker meg velkommen. Jeg kan se at hun smiler bak den hvite masken. Kinnbeina liksom presser seg ut og munnvikene løfter midtpunktet på masken lett oppover.

Innsjekk går som normalt. Det er stort sett de samme damene som jeg vanligvis ser der. I dag er det riktig nok en ny jente på opplæring. Alle bærer munnbind. Ellers er det lavmælt stemning. Tror folk rett og slett prater mindre. Er det en litt dyster stemning? Jeg bortover køen i Go. Samtlige har munnbind. Det er nok 70% av de i køen som er kinesiske i dag. Jeg ser ingen som svetter. Ja, bortsett fra et par kinesere som har åpnet 3 kofferter og febrilsk prøver å lete etter noe.



I dag har jeg så langt tilgode å se noen arbeidende eller passasjerer uten munnbind. Jeg har nok ha sett mellom 100 og 150 personer bare på vei inn døra og innom innsjekk.

- Have a nice trip, sier damen omsider og jeg står med boardingkortet i hånden. Gate 67 står det. Men først pass- og sikkerhetskontroll. Deretter lounge - Om jeg kommer så langt?!

 

Oppleves nesten som å lese referat fra en krigssone.

 

Så langt har jeg vært bevisst på å holde litt avstand til folk, dersom mulig. Om jeg ser noen som er i faresonen til å hoste skal jeg raskt trekke meg til unna og lukke øynene. Enn så lenge ikke noen stor fare, meg bekjent. Det er ingen som hostet inne i terminalen, som jeg hørte. Og om noen gjorde det, så har de nok forsøkt med ulike tiltak på nivå med kvelertak på seg selv for å unngå lyd og oppmerksomhet.

Rutinen for sikkerhetssjekk virker å være som normal. Men i det kontrolløren har sjekket boardingkortet og jeg runder hjørnet, kommer vi på nytt til en ekstraordinær kontrollpost. En godt voksen mann kledd dress og slips, beskyttet med ansiktsbeskyttende plastskjerm og munnbind, supplert med en halvt gjennomsiktig sykefrakk. Han spør høflig om å få ta temperaturen. Det er lite stress å spore i hans ansikt. Også han retter måleren nærmest med strak arm mot pannen. Han er sikkert en som har tjent millitæret og det kinesiske folket med heder og ære i flere år. Det er i allefall tydelig at han ikke er blant flyplassens ordinære ansatte.

- God nyttår - og takk for at du tar vare på oss, sier jeg i det han skal trykke av “et skudd”.
Mannen takker beskjedent bak masken og jeg spør pent om jeg får ta et bilde - siden han gjør en slik viktig og omtenksom jobb, legger jeg til. Han nøler, men etter å ha drøvtygget et sekund på mitt komplement, så gir han meg et forsiktig ja. Før jeg er ferdig og har takket på nytt blir jeg vinket videre. Jeg er feberfri. Har i allefall ikke feber over det kritiske tallet 37,8. Og antakelig også virusfri så langt.



Litt lengre inn må vi levere en egenerklæring hvor vi på tro og ære må oppgi om vi har besøkt Wuhan og om vi har hatt feber. Jeg leverer skjemaet.



- Har du feber, spør mannen meg bryskt og høylytt.
- Nei, svarer jeg forsiktig tilbake.
- Du har jo krysset av på YES(!) peker han og ser brutalt på meg bakom de alt for store glassbrillene.
Auch tenker jeg.
- Jeg har bare krysset av feil, sier jeg forsiktig og beklager ydmykt.
Jeg får låne en penn og krysser av på NO, og klusjer ut der det før var kryss på Yes.
- Du må signere en gang ekstra sier han og peker hvor jeg må bekrefte endringen.

Mannen sier ingenting mer. Det er nok vanvittig irriterende jobb å måtte forklare utlendinger forskjellen på YES og NO. Er jeg litt nervøs? Eller er jeg litt svimmel og leser uklart grunnet symptomer jeg ikke kjenner? Er dette en starten på slutten?



Gjennom passkontrollen er det langt mindre folk enn normalt før siste sikkerhetssjekk. En liten vestlig jente spankulerer mellom sperrebåndene og synger for seg selv. Godt det er noen som er glade og klarer å synge gjennom masken. Men det er nok ikke alt hun vet. Vet hun i det hele tatt om viruset. Kanskje hun har det - hun bare vet ikke?

 

Herlig beskrivelse @chrt , kan nesten føle nakke hårene reise seg, mens en leser tråden! God tur videre.

 

Meget godt skrevet! God tur

 

Du kommer med en "isende" beskrivelse fra innsiden, er som å lese en god thriller.... Hva skjer videre? Venter i spenning på fortsettelsen og god tur videre.

 

Inne i avgangshallen er temperaturen som før, gjetter jeg. Jeg er bare litt mer klam enn vanlig. Tror jeg kaldsvetter litt på ryggen. Jakken er for lengst plassert i håndbagasjen. Vil jo ikke svette eller bli varm når noen ser på. Kinesisk politikk er jo basert på at all panikk må unngås og i værste fall skjules i det lengste. Jeg tror ikke det er noen som ser på meg. Uansett så kjenner de meg nok ikke igjen bakom min lyseblå maske.

Det er en lett summing i luften, men folk verken sprudler, leker eller hoier, slik glade kinesere vanligvis gjør. Man kan høre summingen fra ventilasjonsanlegget. Det tror jeg ikke jeg har hørt før.


Bildetekst: Velkommen til rottens år og Star Alliance-Loungen.

Inne i den tradisjonelle #71 loungen er det egentlig som en vanlig arbeidsdag. Antall reisende er nesten som på en vanlig torsdag. Mye tyder på at det dermed er forretningsreisende og de som flyr på dyrere billetter som reiser som før - eller rett og slett rømmer landet. Det er turistene og kineserne som mangler i terminalen for øvrig.

Maten og servicen er som før. Det nærmeste vi kan se av stressmomenter er i serviceskranken hvor det står en stor pumpeflaske med sprithåndvask. Også her inne bærer alle masker med andakt og uten synlige smil. Ut over dette er livet egentlig som før Helt til jeg nå må pimmelim. Kun pimmelim…

Er det mer utrygt å gå på do dersom det er virus i luften? Jeg lurer egentlig på om de har vasket toalettet grundig og oftere enn før?. Har ikke lyst å gå men alt tilsier jeg må ta turen innom bakrommet. Det er nok uansett bedre å få gjort det i lungen enn nede i avgangshallen forsikrer jeg meg. En mann kommer ut og jeg har tre dører foran meg. Den i midten er halvt åpen. Jeg mistenker de andre også er ledige. Hvilken skal jeg velge? Dersom virusyke før meg og gått på do, ville de da ha valgt den innerste, nærmeste eller den i midten?

Jeg valgte den midterste. Rent og pent. Doringen ser tørr og pen ut. I allefall på overflaten. Det føltes trygt. Helt til jeg vrir om på lås-omvrideren. Tenk hvor mange som har tatt på den i løpet av dagen?! Når ble den sist desinfisert?! Nå må jeg vaske hendene grundig. Husk 30-sekundersregelen og godt med såpe sier jeg til meg selv. 1... 2 ... 3 ...

En slank herremann i blå frakk, passert 50 år og med bare et enkelt munnbind. Han rengjør og tørker rundt den ene vasken. Av alle plasser på en flyplass er nok dette en av de kjipeste jobbene men lavest mulig karrierestige. Men allikavel en av de absolutt viktigste. Om do-vaskerne forsvant ville jo alt måtte stenge, tenker jeg. Jeg slår av en prat.

- Godt nyttår og takk for at du holder det så rent og pent, sier jeg og forsøker å rette et smil som kan oppfattes som høflig og velmenende bakom masken.
- Ehh… Åhhhh. Du snakker bra kinesisk, svarer han og ser forundrende på meg. Han forsøker nok å gjette hvorfor jeg snakker kinesisk. Er jeg en utsendt virus-spion? Eller kanskje leter han etter kinesisk trekk i mine blodnorske øyne? Eller er det rett og slett bare noe så enkelt som at han forsøker å se om jeg har feber?

 

Du tok vel siste SAS flyet ut! Godt beregnet.

 

DER er det EN! Den første i dag! Jeg kan nærmest høre min egen, merkverdige glede over å ha sett en person, den første i dag. En ekte person uten munnbind. Ikke noen hvem som helst heller. I køen ved gate 67 står han nesten et hode høyere enn de andre. Et blekansikt, med hvit ørepynt stikkende ut på begge sider, ut av merke Eple. Han er garantert i fra et av de nordiske landene, tenker jeg. Men hvorfor har han ikke ansiktsmaske? Han står langt bak i Go-køen. Nærmest ubekymret står han der, titter over de kinesiske, svarte hårlokkene rundt seg. Han bryr seg kanskje lite. Gi mannen en maske tenker jeg.

Dessverre har jeg ikke flere selv. Vel… Egentlig… Tenker med meg selv. Jeg er allerede på dagens siste maske, før reservemasken skal til pers på min videre reise. Jeg unnskylder meg litt med at han står i feil kø. Her lever jeg opp til det kinesiske mantraet; “meg først”. Jeg står da vitterlig i køen for de med status og skal jo selv sitte i Plus-avdelingen i dag. Kan jo ikke menge meg bort i feil kø. Og dersom det skulle være virus i en av køene - er viruset da i køen hvor det er flest kinesere, eller hos de med flest Eurobonuskort?



Dagens fly-overraskelse er at det flys en A330 i dag. På mine nesten hundre reiser mellom kontinentene, så har det jo alltid vært A340. Den praktiske forskjellen er færre seter i business og flere seter i Plus.

I det jeg venter på ombordstigningen hører jeg samtalene gå. Det står mange i kø.
- I dag er det fullt i Go, så fem personer måtte bli oppgradert til Plus hører jeg en dame sier til en annen. Hun reiser med barn og mann, hvor av hans trillekoffert har SAS-emblem og bokstavene “diamant”. Ahh, tenker jeg. Derfor jeg fikk oppgradering. Godt tenker jeg. Kan jo ikke huske sist jeg satt helt bakerst i bussen. Og tenk hvilken traume det måtte være å sitte “bak i bussen” på en dag som dette. Returbilletten var jo tross alt ikke budsjettert og ble dyr i siste liten.
- Vi er litt forsinket også er det ekstra mye bagasje i dag, forteller en av personalet. Ikke rart tenker jeg. Har selv med tre kofferter for å kunne overleve over en måned uten å hamstre nye klær.
Hun sjekker billetten, pass og ber meg om å ta av ansiktsmasken for å sjekke at jeg ikke er noen andre enn meg selv. Jeg smiler. Hun bare ser på meg gjennom masken sin.

Den største ulempen med å sitte i Plus, fremme i flyet, og ha full turist-klasse er at man blir sittende å se på alle som kommer inn i flyet. En etter en er det en parade av munnmasker.
- En høy slank jente med lyst hår. Koksgrå munnbind med hvite strikker. Ikke så vanlig farge. Sikkert laget av vestlige designere, tenker jeg.
- Eldre dame med grått hår, mørke øyne og klassisk sykehusblå maske. Hun har garantert vært sykepleier i sine yngre dager. Snille øyne.
- Mann i rutet skjorte. Mørke blå maske i tekstil og liten lufteventil. 3M.
Slik holder jeg på. Jeg ser etter sykdomssymptomer og reisende med opplagt dårlig samvittighet. Men jeg så ingen. Er jeg lettet? Jeg kjenner det skuldrene toucher øreflippene og jeg sliter med å senke de.

Om litt kommer kapteinen over lydanlegget.
- Om du skulle ha symptomer på Corona-viruset, så må du omgående ta kontakt med SAS-personalet, forteller kapteinen over høyttaleranlegget i det vi klargjør for å rulle ut fra terminalbygningen. Han fortsetter.
- For din sikkerhet og av hensyn til dine medpassasjerer ber vi alle om å bære maske under reisen. Også personalet vil bære maske i dag.
- Det vil være noe redusert servering. Vi håper dere alle får er riktig god tur tilbake til Skandinavia

14:08 tar hjulene av bakken og vi er på vei. Reddet. Hvilken frihetsfølelse. Kjenner varmen i ansiktet. Lett kribling i magen. Med ett tenker jeg på mannen tre rader frem til høyre. Ekstra stor maske og kraftige, halvlange sorte hansker. Nesten som vinterhansker, og det innendørs. Er han ekstremt forsiktig eller reiser han med noen som er syke? Nå er det nesten 10 timer igjen av reisen... Pust med magen... Pust gjennom masken...

 

Bildettekst: Dagens reiserute. Opp skimtes den blå masken på undertegnede.

15:35: En mann snyter seg høylytt i et snytepapir eller lommetørkle. Ikke bare en gang, men to og en halv. Han er garantert full av virus tenker jeg. Tankene flyver rundt i hodet som små virusinfiserte sommerfugler. Men med rasjonelle argumenter, kommer jeg fram til at sjansen er større for influensa.

Litt tidligere hadde også damen i midtsetet foran meg henvendt seg til passasjeren ved siden av og unnskyldt seg med at hun hadde astma. Derfor litt host og harsk. Hun er nok unnskyldt. Eller er det en unnskyldning? Men hvor mange andre potensielle virusbombeq er det rundt her nå?

En knapp time senere er alle vindusskjold lukket. Det er mørkt, bortsett fra det blå lyset i taket og tv-skjermene som lyser opp maskerade-ballet i flyet. Det er færre som beveger seg i flyet enn vanlig. De tenker vel det samme som meg. Sitt stille og hold seg langt unna de virusinfiserte medpassasjerene. I dag er ikke dagen til å delta i virus-Joker-Nord.

Jeg tenker brått på tallet 7783. Det var det siste, offisielle tallet på antall smittede jeg så før flyet lettet. Er det flere nå? Men jeg vet jo uansett at tallet er feil. Man trenger jo ikke være rakettforsker for å skjønne enkel ligning.

Allerede for 30 dager siden var det registrert 30 smittede. Det er jo kun de som man har tatt blodprøver på. Tenk på alle de som ikke har blitt sjekket fordi ingen visste noe om viruset? Flere kilder hevder at en person smitter i snitt 2,5 - 2,9 personer. Tenk deg 20 hektiske dager før dette blir offentliggjort. Dersom man forsiktig sier at den daglige, reelle veksten er på 33%, så ville det være over 7000 smittede allerede for 10 dager siden. Og over 125.000 i dag. lMange måter å regne på, men tall på over 100.000 smittede finnes i mange kilder. Hva er da sjansen for smittebærere på flyet nå? Håret over ørene reiser seg. Jeg var kald på beina for et par minutter siden, men nå er jeg jaggu meg varm i hele kroppen igjen…

Den lille 3-åringen begynner å hoste. Etter flere timer med småskrik, hyl og leven, springer han nå rundt i Plus-kabinen uten munnbind og hoster. Hoster på ordentlig. Mange ganger etter hverandre mens han ser seg rundt med spankulerende små føtter. Folk ser seg rundt. Er de forskrekket? Vet ikke. Kanskje mest paralyserte av virus-angst.

Plus-kabinen bestående av 8 rader av 7 seter teller nesten 30 personer om jeg ser alle sammen. Det er mer luft her enn bak gardinen. Jeg har nå sittet i 7 timer. Brukt tastaturet til terapi samt sett på en film. Personalet har bevisst unngått servering etter varmmaten. Ikke bare går de med masker, men flere har også lange blå engangshansker på hendene. Jeg ringer på og spør pent om å få en etterlengtet sandwich. Like etterpå serveres hele området med sandwich. Hvite, slitne øyne stirrer opp i luften etter mat, som små fisker uten for på en uke…

Etter mat trenger man kaffe. Jeg har sittet kontinuerlig i 7 timer og tenkt på tanken. Skal jeg tørre å gå bak gardinen og se på omstendighetene i trengselen der bak. Har de det bra. Er det en trykket stemning?

Motet er har passert sperregrensen, og jeg passerer forbi No-Go-gardinen, med lette, listende skritt. “Kaffe kan kurere så mangt” er mottoet. Bak får jeg hyggelig service av en svensk dame med selvpålagt bruk av maske. Hun forteller at hun føler det er mangel på informasjon, men at de har fått lov til å bruke maske, siden kinesiske fly har fått påbud om dette.
- Vi var og tok bilder på The Bund. Omtrent ingen folk der, kunne hun fortelle, før hun beretter videre at hennes kinesiske kollegaer mente hun var nærmest gal som var ute.
Kollegaene kunne berette helt andre historier fra “innsiden av Kina” sa hun, og kineserne blant kabinpersonalet var langt mer bekymret.
- Men nå blir det stopp på en stund. Nå har også SAS besluttet å fly til Beijing og Shanghai sier hun med lettet smil.

Kaffen i pappkruset var nå ikke fullt så varmt. Jeg smyger masksnoren av det høyre øret og nipper velfortjent innpå en stor slurk. Jeg sniker fram kameraet og sikter fram i no-Go-kabinen. Jeg får bisarre tanker i mitt hode. Det blå lyset som himmelen og det gule lyset fra skjermene som lys for å minnes de vi har forlatt bak oss.



25 minutter før tidtabellen når hjulene dansk jord og jeg er forberedt på å klappe. Men nei, jeg er jo bonuskunde-dannet og kan ikke starte. Ingen andre tørr å klappe heller. De fleste her vet jo at det tar to til 14 dager før viruset slår ut med symptomer. Mor og datter like ved virker også lettet. Nå er vi berget! Vi har landet i Køben! Her fremst i kabinen er vi alle i vel behold uten noen store kriser. Nå er det om å komme seg ut og nyte friheten før ferden går videre.

De beste lykkeønskninger for alle andre passasjerer på SK998.
Takk også til dere som har gitt tilbakemeldinger.

 

Takk for et velskrevet, annerledes og til tider skremmende reisebrev!

 

Jo Nesbø kan bare gå og legge seg. DETTE er en thriller fra øverste hylle.

 

Takk for en stemningsfull tekst og beskrivende bilder. Du er en mester til "å utvide øyeblikket" som det heter i norskfaget. Denne kunne gjerne vært publisert i en riksdekkende nettavis med byline "Opprinnelig publisert på insideflyer.no". Teksten tenker jeg er meget lesverdig også for de som ikke har spesiell interesse for ordinære reiseskildringer

 

Forførende godt skrevet...

 

Takk for fantastisk skrevet brev!

 

Interessant og spennende lesning! Men som lege og forsker ved Rikshospitalet ville jeg ikke vært like bekymret, mer irritert over alle idiotene med ansiktsmasker som i praksis øker faren for egen smitte. Men med flere forestående reiser er jeg bekymret over tiltakene som iverksettes og det evinnelige hysteriet til folk. Håper myndigheter i større grad lytter til WHO og ikke innfører flere restriksjoner.

 

Éin av mange velformulerte passasjar. Takk for at du delte denne thrilleren med oss

 

Knallbra!
Definitivt et litt annerledes reisebrev - og som andre ha påpekt kunne det fint ha blitt publisert i andre medier.